Hillary Clinton har nylig vært i Midt Østen. Hun samtalte både med palestinske og Israelske ledere. Den nye administrasjonen under president Obama har som klart mål å skape fred i dette urolig hjørnet av verden. Ved flere anledninger kritiserte Hillary Israel for å ville rive omtrent 80 hus i Øst Jerusalem.
Jerusalem Post forteller at disse husene er oppført på et område som er fredet for arkelogiske formål, noe som byggherrene var klar over når de gikk i gang med byggingen. Stedet er meget interessant for alle de monoteiske religionene. Desverre har byggingen ødelagt flere uerstattelige arkeologiske funn.
Saken har blitt behandlet meget nøye i Jerusalems administrasjon, spesielt med tanke på at det er arabiske hus. De vet at araberne har blitt meget dyktige til å påkalle sympati fra omverdenen når de fortar seg noe som araberne mener er urettferdig. Fakta har også en lei tendens til å bli forvrengt slik at Israel gang på gang framstår som en overgriper. Derfor har denne noe betente saken også gått gjennom det juridiske systemet. Det er ingen tvil om at bygningene er ulovlig oppført og må derfor rives.
Vi har akkurat lik praksis i Norge. Hus, tilbygg, hytter, båthus og båthavner som er ulovlig oppført må vanligvis rives i henhold til Norsk praksis og lov.
Showing posts with label Israel. Show all posts
Showing posts with label Israel. Show all posts
Friday, March 13, 2009
Sunday, March 1, 2009
Tostats Løsningen
Hamas, som kontroller Gaza, og Fatah, som kontrollerer Vestbredden, sitter nå i forhandlinger for å finne en løsning som sikrer Palestina araberne en felles regjering. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om tostatsløsningen, med andre ord at Hamas anerkjenner Israel som en selvstendig stat. Tostatsløsningen ble allerede skissert i 1937 i Peel rapporten som ble et viktig underlagsdokument for FN når de i 1947 tok opp Palestina spørsmålet. Peel kommisjonen foreslo at det som var igjen av Palestina, etter at Jordan hadde blitt skilt ut som egen Palestina araber stat allerede i 1923, skulle deles i to stater, en for Jødene og en for Araberne hvor hovedgrensene skulle trekkes i henhold til hvor de to folkeslagene hadde høyest befolkningstetthet.
Ifølge Jerusalem Post har forhandlingene stoppet opp ettersom Hamas konsekvent nekter å anerkjenne Israel. Det betyr at de fortsatt har som klart mål å destabilisere regionen og å utslette Israel. Dette har dessverre vært Arabernes holdning helt siden Israel erklærte seg som en egen nasjon i 1948. Tostatsløsningen har vært tilbudt Palestina araberne i 1937, 1947, 1967 og senest i 2001. I 2001 var Israel villig til å fjerne alle bosetninger i Gaza og på Vestbredden, de var villig til å gi de områdene de vant i forsvarskrigen i 1967 til Palestina araberne, med unntak av noen få nærmest ubefolkede områder for å sikre grensen sin, alt i henhold FNs sikkerhetsresolusjon 242. De var også villig til å tilby de araberne som måtte flykte i 1948 30 milliarder dollar som erstatning for tapte eiendommer og hjem, selv om store deler av denne flyktningmassen skyldtes andre forhold enn etnisk rensing fra Israelsk side, som noen hevder. Det er verdt å merke seg at de ca 800 000 jødene som måtte flykte fra, eller ble utdrevet fra Arabiske land i denne perioden ikke har blitt tilbudt erstatning.
Arafat, som ledet forhandlingene på Arabernes vegne, valgte å si nei takk til denne pakken, noe som vakte sinne og fortvilelse i Clinton administrasjonen, som hadde brukt mye tid og krefter på å skissere en løsning begge parter kunne godta og som Arafat hadde signalisert han ville akseptere. Det finnes klar dokumentasjon (se Dershowitz: The Case for Israel) for at mens forhandlingene pågikk hadde Arafat initiert og planlagt den påfølgende intifadaen. Det er flere forhold som forklarer denne strategien. For det første hadde PLO siden 1967 vist at terror mot Israel, det vil si bombeangrep mot barn, ungdommer, kvinner, eldre og andre sivile mål, ville framprovosere av og til voldsomme represalier fra Israel, noe som vendte verdensopinionen mot Israel. Palestinerne har med andre ord opplevd at terror lønner seg. Denne strategien har betydd uendelige lidelser for begge parter i denne konflikten. For det andre fantes det sterke krefter i Palestina som ønsket å ta livet av Arafat hvis han gikk med på fredsløsningen. Den eneste nasjonen som standhaftig har motsatt seg Arabernes terror for å oppnå politiske mål har vært USA.
Umiddelbart etter at Arafat ble avslørt nok en gang som løgner, når han avslo veien til fred, snudde store deler av verdensopinionen til Israels fordel. Men, når Palestiner araberne trappet opp selvmordsbombingen mot sivile mål og Israel nok en gang måtte forsvare seg snudde opinionen, slik som Arafat hadde kalkulert basert på tidligere erfaringer. Forbløffende mange har trodd propagandaen om at det var Sharons besøk til tempelhøyden som utløste intifadaen. Sharons utflukt var avtalt flere dager på forhånd med de palestinske selvstyremyndighetene. Muslimene hevdet at han hadde krenket et av deres hellige steder, noe Muslimene selv har gjort seg skyldig i ved mange anledninger både ved å hindre ortodokse jøder tilgang til klagemuren og ved å sende palestinske lovgivende representanter til samme mur. Det er mulig det var et uklokt trekk av Sharon, men i henhold til demokratiske spilleregler var besøket hans helt legitimt.
Det er ingen tvil om at Israel også har vært skyldig i å drepe uskyldige og barn i deres forsvar mot terrorisme. Israel har valgt å legge alle militære installasjoner langt unna befolkningssentra, Palestina araberne bruker derimot barn, ungdom og kvinner som selvmordsbombere. Det er blant annet dokumentert at de har gjort kvinner gravide ved hjelp av sjarmoffensiver eller regelrett voldtekt. For å gi kvinnen anledning til å forsvare sin ære tvinger de henne ut i selvmordsangrep. Palestina araberne har også valgt å legge bombefabrikker og våpenarsenaler i nærheten av skoler, barnehager og sykehus. Til tross for at Israelerne ofte har prøvd å ramme disse militære installasjonene og terroristene som bruker disse stedene som baser så skånsomt som mulig har det dessverre ikke vært mulig å unngå at barn har blitt ofre i denne forferdelige krigen.
Det som er viktig å ha i mente er at Israel har en av de sterkeste, tydeligste og mest uavhengige domstolene i verden. Hvis uskyldige sivile blir rammet vil det bli iverksatt gransking og eventuelle skyldige vil bli dømt, samt at mange i den Israelske befolkningen vil fordømme disse gjerningene. Dette står i sterk kontrast til Arabernes feiring når en selvmordbomber lykkes i å ta livet til uskyldige sivile, herunder barn. Et annet moment er at når Palestinerne teller opp døde sivile etter en trefning så teller de med selvmordsbombere, bombemakere og deres hjelpere og utrolig nok alle de av deres landsmenn de selv har likvidert fordi de har blitt anklaget for å stå i ledtog med Israel.
Med tanke på at Araberne i første verdenskrig, i andre verdenskrig og de påfølgende krigene mot Israel har tilhørt den tapende siden framstår Israels stadige tilbud som sjenerøse. Tyskland som tapte begge de to store verdenskrigene har måttet akseptere betydelig innskrenking av sine landområder. Etter krigen måtte alle tyskere som hadde bodd i mange generasjoner i Sudetenland, i det som nå er Tsjekkia, pent pakke sammen og flytte til det nye Tyskland uten at de ble tilbudt noen form for erstatning nettopp fordi de tilhørte den tapende parten som i tillegg hadde vært aggressoren i den avsluttede verdenskrigen.
Det er i denne konteksten det framstår som ganske klart at freden kunne ha vært sikret allerede i 1937 dersom Araberne hadde anerkjent tostatsløsningen som ville sikret dem betydelig større landområder enn hva de kan forvente å oppnå i dag. Heldigvis finnes det nå moderate krefter blant Palestina araberne, representert blant annet gjennom Fatah, som aksepterer en tostatsløsning som eneste veien til fred, til tross for at dets leder Mahmoud Abbas har skrevet en bok hvor han fornekter Holocaust, noe som fratar ham noe troverdighet selv om han har gått ut og sagt at han angrer sine tidligere påstander. Et annet moment er at hvis tostatsløsningen hadde blitt godtatt før andre verdenskrig ville hundre tusenvis av jøder hatt et sted å flykte til og dermed unngått gasskamrene.
Ifølge Jerusalem Post har forhandlingene stoppet opp ettersom Hamas konsekvent nekter å anerkjenne Israel. Det betyr at de fortsatt har som klart mål å destabilisere regionen og å utslette Israel. Dette har dessverre vært Arabernes holdning helt siden Israel erklærte seg som en egen nasjon i 1948. Tostatsløsningen har vært tilbudt Palestina araberne i 1937, 1947, 1967 og senest i 2001. I 2001 var Israel villig til å fjerne alle bosetninger i Gaza og på Vestbredden, de var villig til å gi de områdene de vant i forsvarskrigen i 1967 til Palestina araberne, med unntak av noen få nærmest ubefolkede områder for å sikre grensen sin, alt i henhold FNs sikkerhetsresolusjon 242. De var også villig til å tilby de araberne som måtte flykte i 1948 30 milliarder dollar som erstatning for tapte eiendommer og hjem, selv om store deler av denne flyktningmassen skyldtes andre forhold enn etnisk rensing fra Israelsk side, som noen hevder. Det er verdt å merke seg at de ca 800 000 jødene som måtte flykte fra, eller ble utdrevet fra Arabiske land i denne perioden ikke har blitt tilbudt erstatning.
Arafat, som ledet forhandlingene på Arabernes vegne, valgte å si nei takk til denne pakken, noe som vakte sinne og fortvilelse i Clinton administrasjonen, som hadde brukt mye tid og krefter på å skissere en løsning begge parter kunne godta og som Arafat hadde signalisert han ville akseptere. Det finnes klar dokumentasjon (se Dershowitz: The Case for Israel) for at mens forhandlingene pågikk hadde Arafat initiert og planlagt den påfølgende intifadaen. Det er flere forhold som forklarer denne strategien. For det første hadde PLO siden 1967 vist at terror mot Israel, det vil si bombeangrep mot barn, ungdommer, kvinner, eldre og andre sivile mål, ville framprovosere av og til voldsomme represalier fra Israel, noe som vendte verdensopinionen mot Israel. Palestinerne har med andre ord opplevd at terror lønner seg. Denne strategien har betydd uendelige lidelser for begge parter i denne konflikten. For det andre fantes det sterke krefter i Palestina som ønsket å ta livet av Arafat hvis han gikk med på fredsløsningen. Den eneste nasjonen som standhaftig har motsatt seg Arabernes terror for å oppnå politiske mål har vært USA.
Umiddelbart etter at Arafat ble avslørt nok en gang som løgner, når han avslo veien til fred, snudde store deler av verdensopinionen til Israels fordel. Men, når Palestiner araberne trappet opp selvmordsbombingen mot sivile mål og Israel nok en gang måtte forsvare seg snudde opinionen, slik som Arafat hadde kalkulert basert på tidligere erfaringer. Forbløffende mange har trodd propagandaen om at det var Sharons besøk til tempelhøyden som utløste intifadaen. Sharons utflukt var avtalt flere dager på forhånd med de palestinske selvstyremyndighetene. Muslimene hevdet at han hadde krenket et av deres hellige steder, noe Muslimene selv har gjort seg skyldig i ved mange anledninger både ved å hindre ortodokse jøder tilgang til klagemuren og ved å sende palestinske lovgivende representanter til samme mur. Det er mulig det var et uklokt trekk av Sharon, men i henhold til demokratiske spilleregler var besøket hans helt legitimt.
Det er ingen tvil om at Israel også har vært skyldig i å drepe uskyldige og barn i deres forsvar mot terrorisme. Israel har valgt å legge alle militære installasjoner langt unna befolkningssentra, Palestina araberne bruker derimot barn, ungdom og kvinner som selvmordsbombere. Det er blant annet dokumentert at de har gjort kvinner gravide ved hjelp av sjarmoffensiver eller regelrett voldtekt. For å gi kvinnen anledning til å forsvare sin ære tvinger de henne ut i selvmordsangrep. Palestina araberne har også valgt å legge bombefabrikker og våpenarsenaler i nærheten av skoler, barnehager og sykehus. Til tross for at Israelerne ofte har prøvd å ramme disse militære installasjonene og terroristene som bruker disse stedene som baser så skånsomt som mulig har det dessverre ikke vært mulig å unngå at barn har blitt ofre i denne forferdelige krigen.
Det som er viktig å ha i mente er at Israel har en av de sterkeste, tydeligste og mest uavhengige domstolene i verden. Hvis uskyldige sivile blir rammet vil det bli iverksatt gransking og eventuelle skyldige vil bli dømt, samt at mange i den Israelske befolkningen vil fordømme disse gjerningene. Dette står i sterk kontrast til Arabernes feiring når en selvmordbomber lykkes i å ta livet til uskyldige sivile, herunder barn. Et annet moment er at når Palestinerne teller opp døde sivile etter en trefning så teller de med selvmordsbombere, bombemakere og deres hjelpere og utrolig nok alle de av deres landsmenn de selv har likvidert fordi de har blitt anklaget for å stå i ledtog med Israel.
Med tanke på at Araberne i første verdenskrig, i andre verdenskrig og de påfølgende krigene mot Israel har tilhørt den tapende siden framstår Israels stadige tilbud som sjenerøse. Tyskland som tapte begge de to store verdenskrigene har måttet akseptere betydelig innskrenking av sine landområder. Etter krigen måtte alle tyskere som hadde bodd i mange generasjoner i Sudetenland, i det som nå er Tsjekkia, pent pakke sammen og flytte til det nye Tyskland uten at de ble tilbudt noen form for erstatning nettopp fordi de tilhørte den tapende parten som i tillegg hadde vært aggressoren i den avsluttede verdenskrigen.
Det er i denne konteksten det framstår som ganske klart at freden kunne ha vært sikret allerede i 1937 dersom Araberne hadde anerkjent tostatsløsningen som ville sikret dem betydelig større landområder enn hva de kan forvente å oppnå i dag. Heldigvis finnes det nå moderate krefter blant Palestina araberne, representert blant annet gjennom Fatah, som aksepterer en tostatsløsning som eneste veien til fred, til tross for at dets leder Mahmoud Abbas har skrevet en bok hvor han fornekter Holocaust, noe som fratar ham noe troverdighet selv om han har gått ut og sagt at han angrer sine tidligere påstander. Et annet moment er at hvis tostatsløsningen hadde blitt godtatt før andre verdenskrig ville hundre tusenvis av jøder hatt et sted å flykte til og dermed unngått gasskamrene.
Saturday, January 31, 2009
Gaza stripen
I år 70 etter Kristus ble det siste jødiske opprøret mot Romersk okkupasjon slått ned. Det jødiske folk ble utestengt fra Israel, og området ble omdøpt til Palestina av de romerske seiersherrene. Bysanterne påfulgte romerne som okkupasjonsmakt og et jødisk opprør i 614 mot de nye herskerne ble brutalt slått ned. Det ble utstedt et edikt som utviste alle jøder fra Palestina. Jødefolket spredte seg over hele Europa og Midt Østen. Særlig i Øst Europa fant man etter hvert store jødiske bosetninger. Det muslimske Ottomanske imperiet begynte å utbre seg rundt år 1300, og Israel og omkringliggende områder ble raskt innlemmet i den nye stormakten.
Den franske revolusjon i 1789 vekket til live en bølge av nye –ismer. Særlig liberalismen ble en foregangsbevegelse for nasjonalismen som vokste fram flere steder i Europa. På begynnelsen av det 19 århundre bestod Europa, Midt Østen, Nord Afrika og vestlige deler av Asia av enten store imperier som det Ottomanske og Østerrike, eller mange små kongeriker. Bismarck samlet Tyskland til ett rike og en nasjonalstat fra 1880. I denne perioden ble også Italia formet fra å ha bestått av flere små og store kongeriker, samt Pavestater. Det vokste også fram nasjonaliske bevegelser i de slaviske områdene som var innlemmet i det Ottomanske imperiet.
Det var derfor heller ikke unaturlig at det nå vokste fram en lengsel blant mange jøder å få opprettet en egen nasjonalstat. Rundt 1895 ble sionismen grunnlagt etter voldsomme pogromer (massemord/etnisk rensing av jøder) særlig i Russland. Et vaklende tsar rike valgte å bruke jødene som en anledning til å dempe den ulmende misnøyen mot deres eget styresett som fortsatt nektet å innrømme den overveldende jordbruksdyrkende befolkningen rettigheter som nå ble gitt eller hadde blitt gitt borgerne i mange andre Europeiske land.
Første verdenskrig betydde slutten på det Ottomanske riket. Mange nye nasjonalstater ble etablert, særlig i sør og øst Europa. Britene overtok nå det administrative ansvaret for Palestina området. I 1917 erklærte den Britiske utenriksministeren Lord Balfour det som i ettertid har blitt stående som Balfour erklæringen. Den ga utrykk for at Storbritannia støttet Jødenes krav om en egen nasjonalstat i daværende Palestina. Hovedmotivet bak denne innrømmelsen lå ønsket om økt jødisk støtte og deltagelse i den pågående verdenskrigen.
Kraftige motstand og protester fra araberne ga Britene kalde føtter i forhold til å innfri dette løftet. Britene hadde mange interesser i de arabiske områdene og det var viktig å sikre seg rettigheter til de nye oljefunnene. Det var ikke før 14. mai 1948 at i de siste britiske styrkene trakk seg ut av Palestina og David Ben-Gurion kunne erklære Israel som en egen nasjonalstat for det jødiske folk. Allerede 29. november 1947 hadde FN godkjent Israel som en egen stat, og det opprinnelige Palestina området var blitt delt i en jødisk og en Arabisk del. Den sistnevnte var kongedømmet Jordan.
Palestina var befolket av både arabere og jøder. De førstnevnte var i stort flertall inntil en ny immigrasjon av jøder begynte for fullt etter første verdenskrig. Det var kraftige arabiske protester mot den nye immigrasjonen og Britene lot seg snart overtale til å innføre begrensinger på den jødiske folkevandringen i 1921. Araberne fortok også stadige raid mot de nye jødiske bosetningene og særlig 1926-29 ble blodige år.
De arabiske nabostatene hadde mobilisert i lang tid i påvente av at Britene skulle trekke seg ut av Israel. De gikk derfor umiddelbart til angrep på den nye staten. I forkant hadde så mange som 700 000 arabere flyktet med en klar intensjon om å vende tilbake når jødene var drevet på sjøen. Så skjedde ikke. Jødene kjempet en innbitt kamp mot de arabiske armeene og vant til slutt etter at begge parter hadde lidd store tap. De araberne som hadde flyktet ble nektet statsborgerskap i alle de arabiske nabolandene og ble en gruppe uten rettigheter og ble internert i flyktningleirer. I samme periode ble rundt 800 000 jøder fordrevet fra sine hjem i den arabiske verden. De ble raskt innlemmet som borgere av Israel.
Egypterne okkuperte Gaza stripen i krigen i 1948. Et område som opprinnelig var tiltenkt Israel ifølge delingsmodellen opptrukket av FN i 1947. I 1967 mobiliserte de arabiske nabolandene med Egypt i spissen på ny for å knuse Israel. Krigen varte i seks dager og Israel gjenvant Gazastripen, samt at de inntok Sinai halvøya, Golanhøydene og den tidligere Jordan kontrollerte Vestbredden. Siden har Gaza stripen vært et stridstema og et arnested for arabisk motstand mot det de har kalt Israelsk okkupasjon. Det var også etter 1967 at de statløse araberne for første gang begynte å kalle seg palestinere og hevde seg som et palestinsk folk.
Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Israel
A History of the Modern World, Palmer, Colton, Kramer Tenth Edition 2007
Den franske revolusjon i 1789 vekket til live en bølge av nye –ismer. Særlig liberalismen ble en foregangsbevegelse for nasjonalismen som vokste fram flere steder i Europa. På begynnelsen av det 19 århundre bestod Europa, Midt Østen, Nord Afrika og vestlige deler av Asia av enten store imperier som det Ottomanske og Østerrike, eller mange små kongeriker. Bismarck samlet Tyskland til ett rike og en nasjonalstat fra 1880. I denne perioden ble også Italia formet fra å ha bestått av flere små og store kongeriker, samt Pavestater. Det vokste også fram nasjonaliske bevegelser i de slaviske områdene som var innlemmet i det Ottomanske imperiet.
Det var derfor heller ikke unaturlig at det nå vokste fram en lengsel blant mange jøder å få opprettet en egen nasjonalstat. Rundt 1895 ble sionismen grunnlagt etter voldsomme pogromer (massemord/etnisk rensing av jøder) særlig i Russland. Et vaklende tsar rike valgte å bruke jødene som en anledning til å dempe den ulmende misnøyen mot deres eget styresett som fortsatt nektet å innrømme den overveldende jordbruksdyrkende befolkningen rettigheter som nå ble gitt eller hadde blitt gitt borgerne i mange andre Europeiske land.
Første verdenskrig betydde slutten på det Ottomanske riket. Mange nye nasjonalstater ble etablert, særlig i sør og øst Europa. Britene overtok nå det administrative ansvaret for Palestina området. I 1917 erklærte den Britiske utenriksministeren Lord Balfour det som i ettertid har blitt stående som Balfour erklæringen. Den ga utrykk for at Storbritannia støttet Jødenes krav om en egen nasjonalstat i daværende Palestina. Hovedmotivet bak denne innrømmelsen lå ønsket om økt jødisk støtte og deltagelse i den pågående verdenskrigen.
Kraftige motstand og protester fra araberne ga Britene kalde føtter i forhold til å innfri dette løftet. Britene hadde mange interesser i de arabiske områdene og det var viktig å sikre seg rettigheter til de nye oljefunnene. Det var ikke før 14. mai 1948 at i de siste britiske styrkene trakk seg ut av Palestina og David Ben-Gurion kunne erklære Israel som en egen nasjonalstat for det jødiske folk. Allerede 29. november 1947 hadde FN godkjent Israel som en egen stat, og det opprinnelige Palestina området var blitt delt i en jødisk og en Arabisk del. Den sistnevnte var kongedømmet Jordan.
Palestina var befolket av både arabere og jøder. De førstnevnte var i stort flertall inntil en ny immigrasjon av jøder begynte for fullt etter første verdenskrig. Det var kraftige arabiske protester mot den nye immigrasjonen og Britene lot seg snart overtale til å innføre begrensinger på den jødiske folkevandringen i 1921. Araberne fortok også stadige raid mot de nye jødiske bosetningene og særlig 1926-29 ble blodige år.
De arabiske nabostatene hadde mobilisert i lang tid i påvente av at Britene skulle trekke seg ut av Israel. De gikk derfor umiddelbart til angrep på den nye staten. I forkant hadde så mange som 700 000 arabere flyktet med en klar intensjon om å vende tilbake når jødene var drevet på sjøen. Så skjedde ikke. Jødene kjempet en innbitt kamp mot de arabiske armeene og vant til slutt etter at begge parter hadde lidd store tap. De araberne som hadde flyktet ble nektet statsborgerskap i alle de arabiske nabolandene og ble en gruppe uten rettigheter og ble internert i flyktningleirer. I samme periode ble rundt 800 000 jøder fordrevet fra sine hjem i den arabiske verden. De ble raskt innlemmet som borgere av Israel.
Egypterne okkuperte Gaza stripen i krigen i 1948. Et område som opprinnelig var tiltenkt Israel ifølge delingsmodellen opptrukket av FN i 1947. I 1967 mobiliserte de arabiske nabolandene med Egypt i spissen på ny for å knuse Israel. Krigen varte i seks dager og Israel gjenvant Gazastripen, samt at de inntok Sinai halvøya, Golanhøydene og den tidligere Jordan kontrollerte Vestbredden. Siden har Gaza stripen vært et stridstema og et arnested for arabisk motstand mot det de har kalt Israelsk okkupasjon. Det var også etter 1967 at de statløse araberne for første gang begynte å kalle seg palestinere og hevde seg som et palestinsk folk.
Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Israel
A History of the Modern World, Palmer, Colton, Kramer Tenth Edition 2007
Subscribe to:
Posts (Atom)