Vi var en godlynt gjeng som vokste opp på et lite sted i Nord Norge på 70-tallet. Vi var hovedsakelig seks gutter som boltret oss sammen. Noen av gutta hadde lillesøstere som av og til fikk være med oss på farefulle oppdrag.
Vinteren var et eventyr – full av aktiviteter som vi fant på selv. Det må innrømmes at det hendte vi fant på noen rampestreker også.
Som elstemann er det vel ikke helt usannsynlig at jeg sto bak noe av det. Denne gangen hadde vi gravd oss ned bak en borg av snø for å kaste snøballer på forbipasserende biler. Jentene var med - det var mildvær og ypperlige forhold for steinharde snøballer.
Jeg aner ikke hvem det var som fikk inn en fulltreffer midt i frontruta på en trailer. Det skrek i bremser og ut kom det løpende en illsint sjåfør. Vi hadde retretten klar. Rett bak oss var det en bratt skrent som vi forholdsvis enkelt kunne klatre opp.
Om det var beskjedenhet eller hva det nå enn var så havnet i hvert fall min to år yngre bror bakerst i køen av flyktende barn. På grunn av mildværet ble bakken glattere og glattere etter hvert som den ene etter den andre forsvant i sikkerhet.
Sjåføren var nå faretruende nær. Halvveis i bakken fikk broren min store problemer. De små bena spant i panikk - han kom seg ikke av flekken. Iført mammas hjemmesydde bobledress må det ha vært litt av et syn.
Idet den voksne armen skulle til å gripe rundt anklene hans fikk han plutselig fotfeste. Det er godt mulig han satte ny verdensrekord opp bakken den dagen. Likblek og skjelvende tok han igjen oss andre. Vi var litt skjelvne vi også, og fortsatt, den dag i dag, lurer jeg på hva som hadde hendt om han hadde blitt tatt igjen den dagen.
(For å få en kristen vinkling på historien kan vi jo anta at broren min ble dyttet av en engel)
Showing posts with label Personlig. Show all posts
Showing posts with label Personlig. Show all posts
Tuesday, February 17, 2009
Sunday, February 15, 2009
Valentine
Lørdag kveld tilbrakte jeg på Valentine aften arrangert av den lokale Familien i Fokus gruppa. Tre retters middag og en time forkynnelse om alt jeg bør bli bedre til og huske på for at lidenskapen ikke skal slukne i ekteskapet.
Jeg har vært på flere familieleirer og ekteskapsweekender i kristen regi. Jeg blir alltid motløs på slike samlinger. Disse som underviser er alltid så opptatt av alt jeg ikke får til og alt jeg må bli bedre på for at familien og ekteskapet skal overleve. Det er lett å bli kriseorientert i en slik atmosfære.
Jeg visste i grunn på forhånd at slik ville det bli slik lørdag kveld også. Sånn sett så ble jeg jo ikke så veldig skuffet. Men, tenk om de i stedet for alle selvfølgelighetene, og alt selvforbedringsmaset hadde sagt følgende:
Gud er lidenskapens Gud. Han elsker eventyr, farlige oppdrag og ville følelser. For jentene kunne de for eksempel sagt at han elsker romantiske rolige kvelder. Tenk om de hadde sagt at Gud er kilden til all lidenskap og at om vi lar han få anledning til å elske oss så vil vi bli smittet av hans lidenskap.
Tenk om de hadde sagt at alle forventningene vi har til hverandre i et par forhold er umulig for den enkelte å innfri, fordi da ville vi ikke hatt bruk for Gud. Hva om disse ekspertene hadde fortalt oss at det er enkelte sider av våre lengsler som bare Gud kan innfri. Ah, for en lettelse det hadde vært. Da hadde vi kanskje lært oss å være litt mer romslige i forhold til vår partners tilkortkommenheter.
Tenk om de hadde lest Gregory Batesons kommunikasjonsteori og delt med oss alle de spennende tankene han har om det å være i relasjoner som fordrer kommunikasjon, eller delt med oss noen av de tankene John Eldredge fremmer i sine to glimrende bøker Wild at Heart og Captivating.
For all del, kvelden var ellers svært trivelig. Jeg hygget meg med gode venner, kona mi og god mat. Ok, det ble litt mange klisne kjærlighetssanger etter min smak. Savnet i grunn litt lidenskapelig black metal, men det får jeg vel ikke servert på en kristen samling hvor majoriteten er middelaldrende ektepar.
Tuesday, February 3, 2009
Snåsamannen og helbredelse
Her om dagen var jeg på mannssamling. Vi hadde ingen spesiell agenda utover at de som hadde noe på hjertet kunne få mikrofonen og dele det med de andre. Tonen for kvelden ble satt når førstemann ønsket å snakke om Snåsa mannen. Vedkommende delte kort sine tanker om den eldre mannens evner, og la til at han håpet at det var Guds kraft som virket i ham.
Det var mange i forsamlingen som hadde synspunkter på healing og helbredelse i sin alminnelighet. Derfor ble den ene etter den andre avløst av nye som la fram sitt syn på saken, eller vitnet om egne opplevelser. Noen hadde erfart å bli helbredet av Gud, og enkelte hadde selv bedt for syke og noe forbauset sett at mennesker ble friske der og da midt foran øynene deres.
Det som ble ganske opplagt for oss alle ettersom kvelden skred fram er at helbredelse er noe som opptar og engasjerer mange mennesker, særlig de som opplever sykdom selv, eller i den nærmeste familie eller vennekrets. Jeg valgte å være lyttende og ikke stå fram med mine tanker og synspunkter denne kvelden. Men, jeg må innrømme jeg ble litt inspirert i etterkant og kjente skrivekløen komme.
For sytten år siden hadde jeg varme hender og healingkrefter etter å ha flørtet med alternativ medisin og New Age filosofi i flere år. Den gang var jeg overbevist om at kreftene mine kom fra en god kraft som jeg kalte Gud. Det vil si helt fram til jeg møtte Den Hellige Ånd på et kristent møte og forstod at det eksisterte flere overnaturlige krefter enn de jeg hadde erfaring med.
Jeg kom til et vendepunkt hvor det ble klart at kreftene mine ikke nødvendigvis kom fra en god kraft. I denne prosessen sa jeg til den Gud som Bibelen handler om at hvis de varme hendene ikke var fra Ham så ville jeg ikke ha de. Dagen etter denne oppriktige bønnen hadde jeg mistet kraften og hendene mine hadde normal temperatur.
Som kristen har jeg opplevd å bli helbredet av Gud og jeg har fått anledning til å be for syke. Altfor ofte har det ikke skjedd noe spesielt, men noen ganger har Guds kraft og kjærlighet formidlet forunderlige undre. Det mest oppsiktsvekkende skjedde på en familieleir i Sverige hvor en dame ble kvitt en kreftsvulst i den ene eggstokken.
Utfordringen for mange av oss er alle de gangene det ikke skjer noe. Da er det lett å miste motet. Det er så mange prosesser som foregår i vårt indre. Vi er redde for å skuffe andre mennesker. Vi er bekymret for hvordan vi selv vil framstå hvis helbredelsen uteblir. Vi tviler på Guds vilje til helbredelse og det er lett å få tviltanker om Guds kjærlighet og trofasthet. Da er det fort gjort å begynne å rasjonalisere og lete etter grunner til at utbyttet blir så magert.
Det er fristende å hevde at det ikke alltid er Guds vilje å helbrede, eller å peke på at det er synd som står mellom den syke og Gud. Å legge skylden på manglende tro enten hos forbederen eller den som blir bedt for er ikke uvanlig.
Når jeg leser det nye testamente står det klart for meg at det alltid er Guds vilje å helbrede sykdom. Jeg blir spesielt oppmuntret av avsnitt som: De bar med seg syke og folk som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet (apgj 5:16). Ettersom Jesus har sonet all verdens synd kan det heller ikke være synd som står i veien for Guds inngripen.
Kan det være troen vår det er noe i veien med? Det er muligens ikke urimelig å hevde at når vi har større fokus på vår egen tro enn Jesus havner vi i en situasjon hvor det er vi som må prestere. Samtidig begrenser vi nåden når vi kommer med slike påstander. Jeg forutsetter at nåden er større enn alt i og med at den er synonym med Guds kjærlighet. Kanskje det er med helbredelse som med alle andre ting; jo mer vi øver jo dyktigere blir vi? Egentlig blir det også et meningsløst spørsmål ettersom disiplene ikke hadde så veldig mye erfaring i apostelgjerningene 5.
Vi kan i hvert fall hevde med styrke at sykdom ikke var en del av Guds skaperverk. Det virker ganske klart at sykdom og lidelse er et resultat av fallet. Hvis vi nå antar at Jesus forsoningsverk på korset tok sikte på å gjenopprette skaperverket blir det ganske meningsløst å hevde at det av og til ikke er Guds vilje å helbrede.
Min personlige overbevisning er at ved troen på Jesus så er jeg ikke lenger under forbannelse. Jeg innbiller meg at det er mulig å leve fram til en forholdsvis voksen alder uten å være plaget av alvorlig sykdom, og dø frisk og rask når Gud henter meg hjem. Forøvrig skulle jeg ønske jeg hadde alle svar og kunne peke på hovedgrunnen til at vi ikke ser at alle som kommer til oss blir helbredet. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje det er et tegn på visdom?
Det var mange i forsamlingen som hadde synspunkter på healing og helbredelse i sin alminnelighet. Derfor ble den ene etter den andre avløst av nye som la fram sitt syn på saken, eller vitnet om egne opplevelser. Noen hadde erfart å bli helbredet av Gud, og enkelte hadde selv bedt for syke og noe forbauset sett at mennesker ble friske der og da midt foran øynene deres.
Det som ble ganske opplagt for oss alle ettersom kvelden skred fram er at helbredelse er noe som opptar og engasjerer mange mennesker, særlig de som opplever sykdom selv, eller i den nærmeste familie eller vennekrets. Jeg valgte å være lyttende og ikke stå fram med mine tanker og synspunkter denne kvelden. Men, jeg må innrømme jeg ble litt inspirert i etterkant og kjente skrivekløen komme.
For sytten år siden hadde jeg varme hender og healingkrefter etter å ha flørtet med alternativ medisin og New Age filosofi i flere år. Den gang var jeg overbevist om at kreftene mine kom fra en god kraft som jeg kalte Gud. Det vil si helt fram til jeg møtte Den Hellige Ånd på et kristent møte og forstod at det eksisterte flere overnaturlige krefter enn de jeg hadde erfaring med.
Jeg kom til et vendepunkt hvor det ble klart at kreftene mine ikke nødvendigvis kom fra en god kraft. I denne prosessen sa jeg til den Gud som Bibelen handler om at hvis de varme hendene ikke var fra Ham så ville jeg ikke ha de. Dagen etter denne oppriktige bønnen hadde jeg mistet kraften og hendene mine hadde normal temperatur.
Som kristen har jeg opplevd å bli helbredet av Gud og jeg har fått anledning til å be for syke. Altfor ofte har det ikke skjedd noe spesielt, men noen ganger har Guds kraft og kjærlighet formidlet forunderlige undre. Det mest oppsiktsvekkende skjedde på en familieleir i Sverige hvor en dame ble kvitt en kreftsvulst i den ene eggstokken.
Utfordringen for mange av oss er alle de gangene det ikke skjer noe. Da er det lett å miste motet. Det er så mange prosesser som foregår i vårt indre. Vi er redde for å skuffe andre mennesker. Vi er bekymret for hvordan vi selv vil framstå hvis helbredelsen uteblir. Vi tviler på Guds vilje til helbredelse og det er lett å få tviltanker om Guds kjærlighet og trofasthet. Da er det fort gjort å begynne å rasjonalisere og lete etter grunner til at utbyttet blir så magert.
Det er fristende å hevde at det ikke alltid er Guds vilje å helbrede, eller å peke på at det er synd som står mellom den syke og Gud. Å legge skylden på manglende tro enten hos forbederen eller den som blir bedt for er ikke uvanlig.
Når jeg leser det nye testamente står det klart for meg at det alltid er Guds vilje å helbrede sykdom. Jeg blir spesielt oppmuntret av avsnitt som: De bar med seg syke og folk som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet (apgj 5:16). Ettersom Jesus har sonet all verdens synd kan det heller ikke være synd som står i veien for Guds inngripen.
Kan det være troen vår det er noe i veien med? Det er muligens ikke urimelig å hevde at når vi har større fokus på vår egen tro enn Jesus havner vi i en situasjon hvor det er vi som må prestere. Samtidig begrenser vi nåden når vi kommer med slike påstander. Jeg forutsetter at nåden er større enn alt i og med at den er synonym med Guds kjærlighet. Kanskje det er med helbredelse som med alle andre ting; jo mer vi øver jo dyktigere blir vi? Egentlig blir det også et meningsløst spørsmål ettersom disiplene ikke hadde så veldig mye erfaring i apostelgjerningene 5.
Vi kan i hvert fall hevde med styrke at sykdom ikke var en del av Guds skaperverk. Det virker ganske klart at sykdom og lidelse er et resultat av fallet. Hvis vi nå antar at Jesus forsoningsverk på korset tok sikte på å gjenopprette skaperverket blir det ganske meningsløst å hevde at det av og til ikke er Guds vilje å helbrede.
Min personlige overbevisning er at ved troen på Jesus så er jeg ikke lenger under forbannelse. Jeg innbiller meg at det er mulig å leve fram til en forholdsvis voksen alder uten å være plaget av alvorlig sykdom, og dø frisk og rask når Gud henter meg hjem. Forøvrig skulle jeg ønske jeg hadde alle svar og kunne peke på hovedgrunnen til at vi ikke ser at alle som kommer til oss blir helbredet. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje det er et tegn på visdom?
Friday, December 5, 2008
Refleksjoner over nåden
Jeg har tenkt en masse etter at jeg oppdaget nåden. Jeg har også observert forunderlige ting i livet mitt som jeg har tenkt å dele med deg, kjære leser.
Når jeg er stresset, har mye å gjøre og samtidig prøver å være snill og hyggelig – alt i egen kraft selvfølgelig – så skjærer det seg hver eneste gang. Det som vanligvis skjer er at jeg blir sur, innesluttet og småhissig. Men så gjør jeg de hyggeligste og flotteste ting uten at jeg en gang tenker over det eller har bestemt meg for det på forhånd. Når jeg da snur meg tilbake må jeg nesten klype meg litt i armen i forundring og utbryte: ”Var det virkelig jeg som gjorde dette?”. Det er liksom så ulikt meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det bare ting som kan forklare dette – det må være Jesus. Altså finner jeg at denne loven gjelder: Når jeg tar meg sammen og gjør gode ting så er det meg i aksjon, og jeg forventer gjerne er klapp på skuldra etterpå. Når jeg gjør gode ting i nærmest bevissløs tilstand så er det Jesus, og da er jeg stort sett bare forbløffet.
Jeg sier og gjør en masse i løpet av en dag, slik som vi alle gjør når lever på denne jorden. Vi sier jo og gjør ting hele tiden. Det rare er at selv om jeg ikke tenker så nøye over alt jeg gjør så kommer det av og til mennesker og sier til meg at det jeg sa eller gjorde den gangen har betydd utrolig mye for dem. ”Hæ?” plinger det i hjernen min. Jeg må jo spille med og si: ”Så flott” eller noe annet passende. På en måte late som jeg husker det jeg gjorde og vedkommendes situasjon enda jeg ikke har peiling. Gud er sannelig forunderlig.
På bakgrunn av disse observasjonene har jeg gjort følgende slutninger: Når Jesus sa han kom for å gi oss livet tilbake, og ikke bare det, men også liv i overflod, så tror jeg han mente det. Hva menes med liv? Det må jo være å virkelig leve! Uten bekymringer, med masse glede, man følger hjertet sitt, er ikke opptatt av hva andre måtte mene om en, gjør gode ting uten å tenke seg om, gleder seg over småting og lever her og nå. Jeg tror ikke det noe som gleder Gud mer enn å se sin mest dyrebare skapning – ja - rett og slett leve. Personlig skulle jeg ønske at jeg kunne leve mer, bli flinkere til å overlate stress og utfordringer til Ham og bare rett og slett være til, fordi det er når jeg er til at livet blomstrer i og rundt meg. Det er når jeg hviler (fra egne gjerninger) at Gud får rom til å gjøre alt det Han er ekspert på.
Jeg leste en gang en delvis selvbiografisk bok av en amerikansk forkynner og forfatter (jeg husker selvfølgelig ikke navnet). En spesiell dag han var i kirken og forkynte så var han rett og slett kjempesur. Jeg husker selvfølgelig ikke hvorfor han var sur. Men jeg husker han skrev at den dagen forkynte han om Guds helbredende kraft. Etter møtet var han fortsatt kjempesur og ville komme seg hjem så fort så mulig. På vei ut ble han stoppet av en av tilhørerne som gjerne ville ha forbønn for en eller annen plage. Rasende la forkynneren hånda på mannen og mumlet en meget kort bønn før han fløy ut døra og hjem. Noen dager senere møtte forkynneren vår denne mannen igjen. Vedkommende strålte som en sol. Han hadde blitt helbredet! Guds nåde når nemlig langt utover våre små merkverdigheter. Ikke tro på disse som sier noe annet. De prøver bare å fange deg i samme religiøse fella som de selv har gått i.
Når jeg er stresset, har mye å gjøre og samtidig prøver å være snill og hyggelig – alt i egen kraft selvfølgelig – så skjærer det seg hver eneste gang. Det som vanligvis skjer er at jeg blir sur, innesluttet og småhissig. Men så gjør jeg de hyggeligste og flotteste ting uten at jeg en gang tenker over det eller har bestemt meg for det på forhånd. Når jeg da snur meg tilbake må jeg nesten klype meg litt i armen i forundring og utbryte: ”Var det virkelig jeg som gjorde dette?”. Det er liksom så ulikt meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det bare ting som kan forklare dette – det må være Jesus. Altså finner jeg at denne loven gjelder: Når jeg tar meg sammen og gjør gode ting så er det meg i aksjon, og jeg forventer gjerne er klapp på skuldra etterpå. Når jeg gjør gode ting i nærmest bevissløs tilstand så er det Jesus, og da er jeg stort sett bare forbløffet.
Jeg sier og gjør en masse i løpet av en dag, slik som vi alle gjør når lever på denne jorden. Vi sier jo og gjør ting hele tiden. Det rare er at selv om jeg ikke tenker så nøye over alt jeg gjør så kommer det av og til mennesker og sier til meg at det jeg sa eller gjorde den gangen har betydd utrolig mye for dem. ”Hæ?” plinger det i hjernen min. Jeg må jo spille med og si: ”Så flott” eller noe annet passende. På en måte late som jeg husker det jeg gjorde og vedkommendes situasjon enda jeg ikke har peiling. Gud er sannelig forunderlig.
På bakgrunn av disse observasjonene har jeg gjort følgende slutninger: Når Jesus sa han kom for å gi oss livet tilbake, og ikke bare det, men også liv i overflod, så tror jeg han mente det. Hva menes med liv? Det må jo være å virkelig leve! Uten bekymringer, med masse glede, man følger hjertet sitt, er ikke opptatt av hva andre måtte mene om en, gjør gode ting uten å tenke seg om, gleder seg over småting og lever her og nå. Jeg tror ikke det noe som gleder Gud mer enn å se sin mest dyrebare skapning – ja - rett og slett leve. Personlig skulle jeg ønske at jeg kunne leve mer, bli flinkere til å overlate stress og utfordringer til Ham og bare rett og slett være til, fordi det er når jeg er til at livet blomstrer i og rundt meg. Det er når jeg hviler (fra egne gjerninger) at Gud får rom til å gjøre alt det Han er ekspert på.
Jeg leste en gang en delvis selvbiografisk bok av en amerikansk forkynner og forfatter (jeg husker selvfølgelig ikke navnet). En spesiell dag han var i kirken og forkynte så var han rett og slett kjempesur. Jeg husker selvfølgelig ikke hvorfor han var sur. Men jeg husker han skrev at den dagen forkynte han om Guds helbredende kraft. Etter møtet var han fortsatt kjempesur og ville komme seg hjem så fort så mulig. På vei ut ble han stoppet av en av tilhørerne som gjerne ville ha forbønn for en eller annen plage. Rasende la forkynneren hånda på mannen og mumlet en meget kort bønn før han fløy ut døra og hjem. Noen dager senere møtte forkynneren vår denne mannen igjen. Vedkommende strålte som en sol. Han hadde blitt helbredet! Guds nåde når nemlig langt utover våre små merkverdigheter. Ikke tro på disse som sier noe annet. De prøver bare å fange deg i samme religiøse fella som de selv har gått i.
Saturday, November 29, 2008
When I Encountered Grace
I remember it as it was yesterday the first time I heard a preacher preach the gospel so crystal-clear it almost there and then completely changed me. It is almost five years ago. Joseph Prince visited Norway for the first time. The announcements had in advance proclaimed what he stood for and that he had received revelations from God that had changed him from an ordinary preacher who usually would balance grace with law into someone who solely preached God’s grace. Prince thought he preached grace until God told him he didn’t. This was an eye-opener for the young man who had to discard all his manuscripts and begin all over again.
It was an odd experience to be present and in a physically way sense how the atmosphere in the room changed when Pastor Prince was preaching. It was almost as a sigh of relief permeated the premises when he with conviction and eloquence explained the new covenant.
In the car on my way home some tears of happiness escaped because I had been given some answers to the many questions I had faced as a Christian. The tears flowed because my inner yearning and pain for the truth was met that day, and inexplicable paradoxes in the Bible were solved when they were read through new covenant lenses. Grace gave those sections in the scripture a new meaning and everything seemed all of a sudden so simple and logical. I have during the years heard many messages and read many Christian books which only purpose, it might seem, are to put heavy burdens on persons like me instead of pointing at Jesus.
The years after have been a process where I have become more secure in my own grace walk. I have learned to accept my shortcomings and have a profound understanding that God loves me and accepts me anyhow. I have stopped giving myself faith objectives and have stopped using my inner strength to become a better person. What transforms me on a daily basis is God’s grace. I do not feel condemned anymore when I am reading a criminal book filled with horrible details or listen to music which would give other Christians nightmares. I am who I am – this is how God has created me.
Grace has taught me to appreciate diversity. I cannot stand conformity or people trying to fit everyone in the same mould. I feel despair when preachers manipulate the assembly by giving them an inward glance instead of helping them to direct their eyes towards God. Well, to be honest I become angry. Not as angry as I would become only a few years ago. It is quite easy to become a legalistic grace adherent, you see. But, that is a part of the process I assume.
Now I am sitting here in my coach hoping someone will read what I am writing with such joy and inspiration. I believe I have the gift of preaching. In bed at night I am often daydreaming being behind the pulpit delivering a message that I am certain will encourage and set people free. Most doors have been closed so I have assembled quite a reservoir of unused messages.
When the idea of initiating a blog came to me it was confirmed in my heart with a joyful yes. Since the heart is the place where the Holy Spirit dwells, and it so fun to write I assume I am where God wants me to be. An important confirmation has also been Steve McVey finding time to reply on a comment I posted in his blog. He told me I could use his articles, translate them and publish them in my blog. By the way; Steve McVey had also played an important role in my grace walk. I have had the pleasure of listening to him at several occasions when he has visited Norway and I have read several of his books. He has definitely helped me become a deep-rooted grace walker.
Don’t believe all those who give you an impression that to follow what you desire is in conflict with God’s will. I assert it is the other way around. It is when we follow our hearts we really live and flourish. Jesus did come to give us abundance of life (John 10:10).
Have I reached the finish line? Have I grasped everything? No, there are days when shame and guilt smothers me. There are days when the feeling of failure and impurity envelops my soul like a thick carpet and I have neither strength nor boldness to approach God. But, this happened much more frequently before.
God has invited me on a journey which is unbelievably joyous. Before, I dreaded the day when I had to give up everything and follow God, something which of course is religious nonsense. I have not lost anything – I have gained everything.
It was an odd experience to be present and in a physically way sense how the atmosphere in the room changed when Pastor Prince was preaching. It was almost as a sigh of relief permeated the premises when he with conviction and eloquence explained the new covenant.
In the car on my way home some tears of happiness escaped because I had been given some answers to the many questions I had faced as a Christian. The tears flowed because my inner yearning and pain for the truth was met that day, and inexplicable paradoxes in the Bible were solved when they were read through new covenant lenses. Grace gave those sections in the scripture a new meaning and everything seemed all of a sudden so simple and logical. I have during the years heard many messages and read many Christian books which only purpose, it might seem, are to put heavy burdens on persons like me instead of pointing at Jesus.
The years after have been a process where I have become more secure in my own grace walk. I have learned to accept my shortcomings and have a profound understanding that God loves me and accepts me anyhow. I have stopped giving myself faith objectives and have stopped using my inner strength to become a better person. What transforms me on a daily basis is God’s grace. I do not feel condemned anymore when I am reading a criminal book filled with horrible details or listen to music which would give other Christians nightmares. I am who I am – this is how God has created me.
Grace has taught me to appreciate diversity. I cannot stand conformity or people trying to fit everyone in the same mould. I feel despair when preachers manipulate the assembly by giving them an inward glance instead of helping them to direct their eyes towards God. Well, to be honest I become angry. Not as angry as I would become only a few years ago. It is quite easy to become a legalistic grace adherent, you see. But, that is a part of the process I assume.
Now I am sitting here in my coach hoping someone will read what I am writing with such joy and inspiration. I believe I have the gift of preaching. In bed at night I am often daydreaming being behind the pulpit delivering a message that I am certain will encourage and set people free. Most doors have been closed so I have assembled quite a reservoir of unused messages.
When the idea of initiating a blog came to me it was confirmed in my heart with a joyful yes. Since the heart is the place where the Holy Spirit dwells, and it so fun to write I assume I am where God wants me to be. An important confirmation has also been Steve McVey finding time to reply on a comment I posted in his blog. He told me I could use his articles, translate them and publish them in my blog. By the way; Steve McVey had also played an important role in my grace walk. I have had the pleasure of listening to him at several occasions when he has visited Norway and I have read several of his books. He has definitely helped me become a deep-rooted grace walker.
Don’t believe all those who give you an impression that to follow what you desire is in conflict with God’s will. I assert it is the other way around. It is when we follow our hearts we really live and flourish. Jesus did come to give us abundance of life (John 10:10).
Have I reached the finish line? Have I grasped everything? No, there are days when shame and guilt smothers me. There are days when the feeling of failure and impurity envelops my soul like a thick carpet and I have neither strength nor boldness to approach God. But, this happened much more frequently before.
God has invited me on a journey which is unbelievably joyous. Before, I dreaded the day when I had to give up everything and follow God, something which of course is religious nonsense. I have not lost anything – I have gained everything.
Mitt første møte med nåden!
Jeg husker som om det skulle vært i går første gang en forkynner talte evangeliet om Jesus så krystallklart at det nærmest der og da forandret meg. Det begynner snart å bli fem år siden. Joseph Prince besøkte Norge og OKS for første gang. Rikere Liv hadde på forhånd annonsert hva han stod for og at han hadde mottatt åpenbaring fra Gud som hadde endret ham fra en ordinær ”balansert” forkynner, som lik de fleste andre blandet en passe dose lov i evangelieforkynnelsen, til en som forkynte noe som OKS kalte nådebudskapet. Prince trodde nemlig han forkynte evangeliet inntil Gud fortalte ham at han gjorde faktisk ikke det. Det ble en skikkelig vekker for den unge mannen som måtte kaste alle sine gamle prekener og begynne på nytt.
Det var en forunderlig opplevelse å sitte i lokalene på Kjeller og nærmest fysisk merke hvordan atmosfæren i salen endret seg. Det var akkurat som om det gikk et lettelsens sukk gjennom folkemengden når Prince med overbevisning og veltalenhet forklarte den nye pakt kontra den gamle pakt. Dette til tross for at Åge Åleskjær i et par års tid også hadde forkynt budskapet om nåden.
I bilen hjem rant det noen gledestårer over endelig å ha fått noen svar på de mange spørsmålene man møter i kristenlivet. Det rant tårer fordi den indre lengselen og smerten etter sannhet ble møtt den dagen. Paradokser i Bibelen fikk plutselig en forklaring. Leser man Bibelen ut fra den gamle pakt så virker de bortimot uløselige. Nåden ga mange av disse skriftstedene en helt ny betydning og plutselig ble alt enkelt og logisk. Jeg har hørt så mye forkynnelse og lest så mange bøker hvis eneste misjon, kan det virke som, er å legge tunge byrder på sånne som meg istedenfor å peke på Jesus.
Årene siden har vært en prosess hvor jeg for hvert år har blitt tryggere i nådelivet, lært meg å leve med mine feil og fått en dyp forståelse av at Gud aksepterer meg og elsker meg uansett. Jeg har sluttet å sette meg trosmål eller bruke krefter på å endre meg for bli en bedre person. Det som daglig endrer meg er Guds nåde og det skjer innenfra og ut. Jeg kjenner meg ikke lengre fordømt når jeg leser en blodig kriminalroman eller hører på musikk som for det til å gå kaldt nedover ryggen på andre kristne. Jeg er den jeg er – det er slik Gud har skapt meg.
Nåden har lært meg å sette pris på mangfold. Det er artig å treffe fargerike mennesker som skiller seg ut fra hopen. Dessverre er det ikke så mange igjen av disse. Jeg kan ikke fordra uniformering eller mennesker som prøver å få alle til å passe i samme form. Jeg blir matt når forkynnere manipulerer forsamlingen ved å få de til å vende blikket mot seg selv istedenfor å få de til å vende blikket mot Gud. For å være ærlig så blir jeg vel egentlig arg. Ikke så arg som jeg ble for noen år siden. Det er nemlig ikke vanskelig å bli en trangsynt og nærmest lovisk nådetilhenger heller. Men, det har vært en del av prosessen det også.
Nå sitter jeg her i sofaen og håper at noen etter hvert leser det jeg med sånn glede og inspirasjon skriver. Jeg tror jeg har en forkynnergave. Når jeg ligger i senga på kvelden så havner jeg i fantasien ofte på plattformen med et nytt fantastisk budskap som jeg vet langt der inne kommer til å oppmuntre og sette mennesker i frihet. Ettersom de fleste dører har vært stengt så har det etterhvert bygget seg opp er lite arsenal av uforløst materiale.
Når ideen om å lage en blogg datt ned i hodet mitt så ble den besvart av et rungende ja fra hjertet mitt. Ettersom det er der Den Hellige Ånd bor, og ettersom det er så gledesfylt å skrive så antar jeg at jeg befinner meg akkurat der Gud har planlagt jeg skal være. En viktig bekreftelse på at dette er riktig var når Steve McVey tok seg tid til å svare på en av mine kommentarer jeg hadde lagt inn på bloggen hans. Han sa at jeg var velkommen til å bruke av hans materiale, oversette det til Norsk og publisere det i bloggen min. Tro derfor ikke på alle disse som gir deg inntrykk av at å følge det du har lyst til står i motsetning til å følge Gud. Jeg påstår det er tvert imot. Det er når vi virkelig kjenner vi lever og følger det som bor inne i våre hjerter at det blomstrer i og rundt oss. Jesus kom jo for å gi oss liv, liv i overflod (Joh 10:10).
Er jeg i mål? Har jeg grepet det? Nei, det er fortsatt dager hvor skam og skyldfølelse tar kvelertak på meg. Det er dager hvor følelsen av mislykkethet og urenhet ligger i så tykke lag rundt sjela mi at jeg verken orker eller har frimodighet til å nærme meg Gud. Men, det var verre før. Gud har tatt meg med på en reise som er så gøyal at det er nesten ikke til å tro. Tidligere så gruet jeg meg til den dagen hvor jeg måtte gi slipp på alt og følge Gud, noe som selvfølgelig bare er religiøst tullprat. Jeg har ikke mistet noe som helst – jeg har vunnet alt.
Det var en forunderlig opplevelse å sitte i lokalene på Kjeller og nærmest fysisk merke hvordan atmosfæren i salen endret seg. Det var akkurat som om det gikk et lettelsens sukk gjennom folkemengden når Prince med overbevisning og veltalenhet forklarte den nye pakt kontra den gamle pakt. Dette til tross for at Åge Åleskjær i et par års tid også hadde forkynt budskapet om nåden.
I bilen hjem rant det noen gledestårer over endelig å ha fått noen svar på de mange spørsmålene man møter i kristenlivet. Det rant tårer fordi den indre lengselen og smerten etter sannhet ble møtt den dagen. Paradokser i Bibelen fikk plutselig en forklaring. Leser man Bibelen ut fra den gamle pakt så virker de bortimot uløselige. Nåden ga mange av disse skriftstedene en helt ny betydning og plutselig ble alt enkelt og logisk. Jeg har hørt så mye forkynnelse og lest så mange bøker hvis eneste misjon, kan det virke som, er å legge tunge byrder på sånne som meg istedenfor å peke på Jesus.
Årene siden har vært en prosess hvor jeg for hvert år har blitt tryggere i nådelivet, lært meg å leve med mine feil og fått en dyp forståelse av at Gud aksepterer meg og elsker meg uansett. Jeg har sluttet å sette meg trosmål eller bruke krefter på å endre meg for bli en bedre person. Det som daglig endrer meg er Guds nåde og det skjer innenfra og ut. Jeg kjenner meg ikke lengre fordømt når jeg leser en blodig kriminalroman eller hører på musikk som for det til å gå kaldt nedover ryggen på andre kristne. Jeg er den jeg er – det er slik Gud har skapt meg.
Nåden har lært meg å sette pris på mangfold. Det er artig å treffe fargerike mennesker som skiller seg ut fra hopen. Dessverre er det ikke så mange igjen av disse. Jeg kan ikke fordra uniformering eller mennesker som prøver å få alle til å passe i samme form. Jeg blir matt når forkynnere manipulerer forsamlingen ved å få de til å vende blikket mot seg selv istedenfor å få de til å vende blikket mot Gud. For å være ærlig så blir jeg vel egentlig arg. Ikke så arg som jeg ble for noen år siden. Det er nemlig ikke vanskelig å bli en trangsynt og nærmest lovisk nådetilhenger heller. Men, det har vært en del av prosessen det også.
Nå sitter jeg her i sofaen og håper at noen etter hvert leser det jeg med sånn glede og inspirasjon skriver. Jeg tror jeg har en forkynnergave. Når jeg ligger i senga på kvelden så havner jeg i fantasien ofte på plattformen med et nytt fantastisk budskap som jeg vet langt der inne kommer til å oppmuntre og sette mennesker i frihet. Ettersom de fleste dører har vært stengt så har det etterhvert bygget seg opp er lite arsenal av uforløst materiale.
Når ideen om å lage en blogg datt ned i hodet mitt så ble den besvart av et rungende ja fra hjertet mitt. Ettersom det er der Den Hellige Ånd bor, og ettersom det er så gledesfylt å skrive så antar jeg at jeg befinner meg akkurat der Gud har planlagt jeg skal være. En viktig bekreftelse på at dette er riktig var når Steve McVey tok seg tid til å svare på en av mine kommentarer jeg hadde lagt inn på bloggen hans. Han sa at jeg var velkommen til å bruke av hans materiale, oversette det til Norsk og publisere det i bloggen min. Tro derfor ikke på alle disse som gir deg inntrykk av at å følge det du har lyst til står i motsetning til å følge Gud. Jeg påstår det er tvert imot. Det er når vi virkelig kjenner vi lever og følger det som bor inne i våre hjerter at det blomstrer i og rundt oss. Jesus kom jo for å gi oss liv, liv i overflod (Joh 10:10).
Er jeg i mål? Har jeg grepet det? Nei, det er fortsatt dager hvor skam og skyldfølelse tar kvelertak på meg. Det er dager hvor følelsen av mislykkethet og urenhet ligger i så tykke lag rundt sjela mi at jeg verken orker eller har frimodighet til å nærme meg Gud. Men, det var verre før. Gud har tatt meg med på en reise som er så gøyal at det er nesten ikke til å tro. Tidligere så gruet jeg meg til den dagen hvor jeg måtte gi slipp på alt og følge Gud, noe som selvfølgelig bare er religiøst tullprat. Jeg har ikke mistet noe som helst – jeg har vunnet alt.
Sunday, November 23, 2008
My life as a New Age adherent
I have not been a Christian all my life. When I was a child I attended Sunday school and prayed the Lord’s Prayer every night. The second thing I did more like a superstitious act than an enquiry to God.
I had my first experience with the supernatural in my late teens. A couple of nights a dark and intimidating presence woke me up and rendered me scared and trembling under the quilt. After the third visit my mother retrieved her old Bible and advised me to lay it under my pillow. It actually worked.
In my mid-twenties I had become very interested in alternative medicine. I had read several books on the topic and I soon practiced some of the techniques described. Those who dared to lay their fate under my hands witnessed about pain and illnesses that disappeared after the treatment.
I continued to read and many of the authors introduced me to intriguing subjects such as healing, reincarnation, karma, out of body experiences, chakras and so on. A couple of years later I had warm hands with healing powers. People experienced a distinct heat from my hands that healed them from a variety of ailments. What a power!
My new faith infused in me an animosity against everything that was Christian, particularly how the Bible depicted Jesus and God, and the idea that Jesus was the only way to salvation and God seemed at that time both ludicrous and arrogant.
When I was 28 God began to make his presence known. He sent Christians in my direction and many of them began to pray for me. God now led me into a process where he disclosed, one by one, the ideas that I firmly believed in as lies.
Finally I gave in for my new friends never ending invitations to visit a Christian meeting. I left the premises rather shocked. Everything was alien to me and I had also faced a new force with which I had no prior experience – The Holy Spirit.
I now understood that there existed two spiritual regimes and I had to choose one of them. Admittedly, in the end I did not have much choice because God was very convincing.
That is how my Christian walk began. It has not always been an easy journey. I have been through periods of profound despair, of legalism and five years ago a depression that was terminated when God illuminated me on his grace, and I finally understood that the gospel really is good news.
I had my first experience with the supernatural in my late teens. A couple of nights a dark and intimidating presence woke me up and rendered me scared and trembling under the quilt. After the third visit my mother retrieved her old Bible and advised me to lay it under my pillow. It actually worked.
In my mid-twenties I had become very interested in alternative medicine. I had read several books on the topic and I soon practiced some of the techniques described. Those who dared to lay their fate under my hands witnessed about pain and illnesses that disappeared after the treatment.
I continued to read and many of the authors introduced me to intriguing subjects such as healing, reincarnation, karma, out of body experiences, chakras and so on. A couple of years later I had warm hands with healing powers. People experienced a distinct heat from my hands that healed them from a variety of ailments. What a power!
My new faith infused in me an animosity against everything that was Christian, particularly how the Bible depicted Jesus and God, and the idea that Jesus was the only way to salvation and God seemed at that time both ludicrous and arrogant.
When I was 28 God began to make his presence known. He sent Christians in my direction and many of them began to pray for me. God now led me into a process where he disclosed, one by one, the ideas that I firmly believed in as lies.
Finally I gave in for my new friends never ending invitations to visit a Christian meeting. I left the premises rather shocked. Everything was alien to me and I had also faced a new force with which I had no prior experience – The Holy Spirit.
I now understood that there existed two spiritual regimes and I had to choose one of them. Admittedly, in the end I did not have much choice because God was very convincing.
That is how my Christian walk began. It has not always been an easy journey. I have been through periods of profound despair, of legalism and five years ago a depression that was terminated when God illuminated me on his grace, and I finally understood that the gospel really is good news.
Saturday, November 22, 2008
Mitt liv som New Age tilhenger
Jeg har ikke vært kristen hele livet. Riktignok har jeg gått på søndagsskole og ba trofast i mange år fadervår om kvelden. Det siste mer som et overtroisk rituale enn bønn. Mitt første møte med det overnaturlige hadde jeg i slutten av tenårene. Et mørkt og skremmende nærvær vekket meg flere ganger midt på natta. Hver gang etterlot det meg redd og skjelvende under dyna. Etter det tredje besøket fant min mor fram Bibelen sin og ba meg legge den under hodeputen. Det fungerte!
Jeg ble en åndelig søkende i midten av tjueåra. Det hele startet med min interesse for alternativ behandling. Etter å ha lest noen bøker om emnet prakiserte jeg snart både soneterapi og akupressur. Mennesker ga tilbakemelding om at det hjalp og det motiverte meg til å lese mer. Mange av forfatterene åpnet en ny verden for meg. Alt virket så spennende og tiltalende: Healing, chakraer, guider, reinkarnasjon, karma, regresjonshypnose, ut av kroppen opplevelser og så videre.
Etter et par år hadde jeg blitt med i et lite fellesskap og fått varme hender. Jeg la de på smertefulle kroppsdeler og mennesker vitnet om en veldig varme etterfulgt av helbredelse. For en kraft! Denne prosessen ledet også til en veldig antipati mot alt som luktet av kirke, herunder også Gud og Jesus slik de blir framstilt i Bibelen. At Jesus skulle være den eneste veien til frelse var latterlig og arrogant. At vi kun hadde et liv på jorden stred mot sunn fornuft, og dessuten forfektet reikarnasjon og karma systemet det motsatte.
Som 28 åring begynte Gud å kalle på meg. Han sendte kristne mennesker i min vei. Mange begynte å be for meg. Det ble en lang prosess hvor Gud avslørte den ene okkulte ideen etter den andre som løgn. Etter mye mas ble jeg tilslutt med på et kristent møte og forlot lokalet litt småsjokkert. Alt var så uvant og i tillegg merket jeg en annen kraft som jeg ikke kjente fra før - Den Hellige Ånd.
Det sto nå klart for meg at det eksisterte to åndelige regimer og jeg måtte velge hvilken jeg ville følge. For å si det på en annen måte: Gud var så overbevisende at jeg hadde etterhvert ikke noe valg utover det opplagte. Dermed begynte min kristne reise som definitivt har vært tornefull og til tider svært vanskelig, men Gud har vært trofast hele veien og hjulpet meg gjennom perioder med tvil, loviskhet, dyp fortvilelse og til slutt en depresjon som ledet meg ut i nådelandskapet.
Jeg ble en åndelig søkende i midten av tjueåra. Det hele startet med min interesse for alternativ behandling. Etter å ha lest noen bøker om emnet prakiserte jeg snart både soneterapi og akupressur. Mennesker ga tilbakemelding om at det hjalp og det motiverte meg til å lese mer. Mange av forfatterene åpnet en ny verden for meg. Alt virket så spennende og tiltalende: Healing, chakraer, guider, reinkarnasjon, karma, regresjonshypnose, ut av kroppen opplevelser og så videre.
Etter et par år hadde jeg blitt med i et lite fellesskap og fått varme hender. Jeg la de på smertefulle kroppsdeler og mennesker vitnet om en veldig varme etterfulgt av helbredelse. For en kraft! Denne prosessen ledet også til en veldig antipati mot alt som luktet av kirke, herunder også Gud og Jesus slik de blir framstilt i Bibelen. At Jesus skulle være den eneste veien til frelse var latterlig og arrogant. At vi kun hadde et liv på jorden stred mot sunn fornuft, og dessuten forfektet reikarnasjon og karma systemet det motsatte.
Som 28 åring begynte Gud å kalle på meg. Han sendte kristne mennesker i min vei. Mange begynte å be for meg. Det ble en lang prosess hvor Gud avslørte den ene okkulte ideen etter den andre som løgn. Etter mye mas ble jeg tilslutt med på et kristent møte og forlot lokalet litt småsjokkert. Alt var så uvant og i tillegg merket jeg en annen kraft som jeg ikke kjente fra før - Den Hellige Ånd.
Det sto nå klart for meg at det eksisterte to åndelige regimer og jeg måtte velge hvilken jeg ville følge. For å si det på en annen måte: Gud var så overbevisende at jeg hadde etterhvert ikke noe valg utover det opplagte. Dermed begynte min kristne reise som definitivt har vært tornefull og til tider svært vanskelig, men Gud har vært trofast hele veien og hjulpet meg gjennom perioder med tvil, loviskhet, dyp fortvilelse og til slutt en depresjon som ledet meg ut i nådelandskapet.
Subscribe to:
Comments (Atom)