Noen indianerfolks første møte med den hvite mann

Europeernes inntog i Nord Amerika kom til å forvandle og ruinere kulturer som hadde eksistert på dette kontinentet i mellom 15 og 20.000 år. Det var ikke Europeernes overlegne våpen, deres religion eller deres overgrep og brutalitet som forårsaket de største ødeleggelsene. Sykdommene de brakte med seg over det store havet førte til enorme lidelser for de indianske folkeslagene som ikke hadde bygd opp et immunforsvar mot bakteriene og virusene som nå ble sluppet løs i deres midte.

På jakt etter gull sendte Spanjolene ekspedisjoner nordover fra New Spain (Mexico) allerede i 1560. Florida, som betyr Blomstenes Land, var det første stedet hvor de gjorde sitt inntok. For den innfødte befolkningen var dette ødeleggende. Omtrent 90 % av befolkningen bukket under for kopper, influensa, meslinger og de påfølgende ringvirkningene.

Når de arbeidsføre døde var det svært få igjen til å ta seg av markene, samle inn høsten og så på nytt. Dermed oppstod det alvorlige perioder med hungersnød som tok livet av mange av de som hadde overlevd sykdommenes herjinger. Epidemiene tok også livet av stammehøvdinger og sjamaner, noe som førte til at mange folk stod uten lederskap i en kritisk fase av deres livsløp. Mange sjamaner mistet også sin posisjon fordi de stod maktesløse overfor sykdommene som raste. Det var disse landsbybeboerne søkte til når de ble syke.

Restene som var igjen av disse folkeslagene sammen med stammer som kom vandrende fra nord ble til det vi i dag kaller Seminole indianere. Det samme mønstret fant sted i Sør Carolina og Georgia hvor det mest kjente av sammenslutningene av overlevende ble kalt Creek indianere. Disse stammene ble i 1830-1835, sammen med flere andre, tvunget til å flytte til Oklahoma territoriet i det som vi nå kjenner som ”The Trail of Tears”.

Spanjolene etablerte seg også i Arizona og New Mexico hvor Pueblo indianerne hadde et rimelig avansert jordbruk ved hjelp av vanningskanaler de hadde gravd ut. Spanjolen brukte indianerne som slaver, innkrevde skatt og drev et rimelig omfattende misjonsarbeid i regionen. Spanske innvandrere etablerte store krøtterfarmer og fordrev mange indianere fra jordene sine. Den alvorligste fornedrelsen for mange indianere var dog den katolske kirkes forbud mot å holde i hevd gamle hedenske indianer ritualer.

Det hele toppet seg da nærmere 50 religiøse ledere ble pågrepet og pisket av Spanjolene i 1675. Når de spanske prestene snakket om djevelen og hans gjerninger var dette et språk de innfødte forsto utmerket, og det ble etter hvert klart for dem at spanjolene måtte stå i ledtog med denne onde ånden. Alle spanjolenes grusomheter bare bekreftet denne ideen, og de som var den ondes tjenere måtte drives ut, resonerte de innfødte.

En av de religiøse lederne som hadde blitt pisket klarte det som hittil hadde vært umulig. Han samlet Pueblo indianerne til det eneste vellykkede opprøret mot den hvite mann i indianernes historie. Tiende august 1680 drev indianerne spanjolene ut av New Mexico. Spanjolene vendte ikke tilbake før i 1693. Lærepengen de hadde fått tretten år tidligere gjorde at spanjolene tilnærmet seg indianerne med en helt annen respekt denne gangen. Opprøret førte derfor til at Pueblo indianerne har vært et av de folkeslagene som har klart seg best under kolonialiseringen av Nord Amerika.

Lenger nord, i Virginia, hadde høvdingen Powhatan samlet 30 landsbyer til en mektig konføderasjon. Egentlig hadde 31 landsbyer blitt anmodet om å bli medlemmer. Den som avsto ble fullstendig utryddet som et varsku til de andre om hva som kunne skje hvis man ikke adlød den store Powhatan.

Den første engelske bosetningen, Jamestown, som etablerte seg på en av Virginias mange strender i 1607, lå midt i det landområdet kontrollert av konføderasjonen. Deres nærvær ble sannsynligvis akseptert fordi Powhatan betraktet dem som den 31. landsbyen. Engelskmennene, ledet av John Smith, overlevde det første året takket være mat fra indianerne.

Powhatans datter, Pocahontas, ble svært betatt av de nye innbyggerne og kom etter hvert til å spille en stor rolle som fredsmegler mellom de to gruppene når det oppstod stridigheter. Etter voldsomme kamper mellom de innfødte og britene i 1613 ble Pocahontas tatt til fange. Hun lot seg døpe og ble medlem av den anglikanske kirken, og giftet seg med engelskmannen John Rolfe. Pocahontas var en av de første indianerne som besøkte Storbritannia. Der ble hun dessverre syk av en av de mange sykdommene hun ikke hadde noe immunforsvar mot, og døde i 1617 mens hun fortsatt bare var midt i tjueårene.

Hennes far, Powhatan, døde i 1649. Da falt hele konføderasjonen sammen, og engelskmennene fikk et forholdsvis lett spill med det som var igjen av hans store rike. Indianerne ble presset lenger og lenger vestover i bytte mot forholdsvis verdiløse avtaler som de hvite kontinuerlig brøt ettersom hungeren etter ny jord stadig økte på grunn av tilstrømningen av nye immigranter.

Powhatan konføderasjonen er en av de få bevisene på at ikke alle indianere var like økologisk bevisst eller var like opptatt av å opprettholde balanse i naturen. Rådyrene som tidligere hadde svermet over hele området i og rundt staten New York var nesten utryddet når den hvite mann ankom. Indianerne hadde over lang tid drevet rovdrift på arten for å fø en stadig voksende befolkning.

Etter sykdom var alkohol den største faren for indianersamfunnene. Indianerne hadde få kulturelle sperrer mot alkohol ettersom de trodde at alkoholrusen var noe som ga dem en endret bevissthetstilstand hvor de hadde bedre kontakt med åndeverdenen. Mange ble avhengige av rusmiddelet og dette ga i mange tilfeller europeerne et overtak i samhandelen med indianerne. Særlig reservatindianerne søkte trøst i alkohol, noe som forsterket deres allerede håpløse situasjon og som selvfølgelig gjorde det svært vanskelig for dem å ta de nødvendige initiativ for å øke sin livskvalitet.

I staten New York var det Iroquois konføderasjonen som demmet opp for Britisk ekspansjon. Men, allerede rundt år 1700 var de så utarmet av sykdom og stadig krigføring at de søkte fred med den hvite mann. Konføderasjonen bestod av fem av de mektigste og mest krigerske stammene i hele Nord Amerika. De var fryktet både i nord, sør og vest. En av de viktigste grunnene for å angripe andre stammer var å erstatte døde stammemedlemmer. En fange måtte alltid gjennomgå tortur. Hvis vedkommende klarte å bevare en stoisk ro under torturen ville han vanligvis bli opptatt som fullverdig medlem av stammen.

På grunn av det store mannefallet blant de fem nasjonene og skikken med å røve andre indianere for å erstatte de døde bestod 2/3 deler av konføderasjonen av indianere fra andre stammer når de søkte fred. Denne store gruppen av andre indianere var også en viktig årsak til at Iroquoisene tilslutt måtte kaste inn håndkleet, ettersom disse medlemmene hadde varierende lojalitetsbånd. Misbruk av alkohol bidro også til å svekke denne så tidligere mektige folkegruppen.

Indianerne lenger vest ble mer eller mindre spart for den hvite manns framstøt fram til uavhengighetserklæringen i 1776. Britene hadde nemlig lagt ned forbud mot å bosette det enorme området som lå vest for Appalachian fjellene. Den nye nasjonen som nå oppstod etter at Britene ble jaget ut i 1783 så det som svært viktig å øke sitt innflytelsesområde og kastet raskt blikket vestover, men det er en annen historie.

Kilde: Jack Page:In the Hands of the Great Spirit

Abraham Lincoln og kampen mot slaveri

14. april 1865 ble Abraham Lincoln skutt i hodet av en sørstatspatriot mens han var i teateret for å se en populær forstilling. Sterkt skadet ble Lincoln brakt til et hus på den andre siden av gaten. Der lå han i koma til han døde senere på natten den 15. april. Vi merker ringvirkningene av denne ugjerningen ennå.

Abraham Lincoln ble valgt som president høsten 1860 og tiltrådte i 1861. Umiddelbart etter at det ble klart at han skulle overta setet i det Hvite Hus besluttet elleve av sørstatene å erklære sin uavhengighet fra Unionen. Spenningen mellom nord og sør hadde bygd seg opp over flere tiår. Saken gjaldt selvfølgelig slaveri, og ettersom Lincoln var imot denne praksisen antok sørstatene at han umiddelbart ville forby dette.

Hele økonomien i sør var bygd opp rundt bomull og bortimot gratis arbeidskraft. Profitten var derfor enorm. De som tjente på dette var plantasjeeierne som på mange måter utgjorde en egen herskende klasse med stor makt. Det vokste etter hvert fram en sterk antislaveri bevegelse i nord. Den var drevet fram av en religiøs overbevisning om at slaveri var synd mot skaperverket. Den hevdet også uavhengighetserklæringens viktige fundament, nemlig at alle mennesker er skapt like.

I 1850 årenes New England var kvinnens rolle i samfunnet i ferd med å endre seg raskt. Fra å være produsent til å bli konsument. Hun fikk bedre tid til å ta seg av hjem og barn, og den amerikanske idealfamilien begynte å ta form i de større byene. Nå fikk hun også anledning til i mye større utstrekning å dyrke sitt sosiale liv og mange kvinneforeninger ble dannet. Flere av disse hadde humanitære mål, deriblant avskaffelse av slaveri. Derfor ble kvinnene en viktig målbærer og pressgruppe i kampen mot slaveriet.

Det republikanske partiet ble stiftet i 1854 og hadde som mål å modernisere nasjonen samt være et talerør og et samlingspunkt for antislaveri bevegelsen som stod sterkt i Nordstatene, særlig i New England regionen. Etter at Whig partiet hadde gått i oppløsning var det viktig å få stablet på beina et levedyktig parti som kunne ta opp kampen mot demokratenes liberale holdninger til slaveri. Gjennom Abraham Lincolns seier i 1860 kom republikanerne til makten og fikk også etter hvert flertallet i kongressen.

Sørstatenes løsrivelse fra unionen var offisielt grunnlaget for den påfølgende borgerkrigen mellom nord og sør. Det var ikke før i 1863 at kongressen innførte lover som forbød slaveri. Krigen fikk dermed en ekstra dimensjon. Det handlet ikke lenger bare om en samlet nasjon. Krigen ble også en kamp mot slaveriet.

Krigen var i ferd med å ebbe ut når Lincoln ble brutalt myrdet. Nordstatene sto igjen som seierherrer. Mens krigen raste som verst ble planene lagt for hvordan sørstatene skulle bygges opp igjen, og hvordan jorden skulle fordeles mellom slave og fri. Man tok sikte på at sørstatene langsomt skulle bli integrert i unionen igjen. Den enkelte stat måtte først endre lovene sine slik at de tidligere slavene ble garantert samme rettigheter som den hvite befolkningen i sør. Nordstatene ønsket også å sette i gang flere andre tiltak som skulle utdanne den sorte befolkningen til å ta del i demokratiet.

Den eneste personen som hadde de nødvendige lederegenskapene til å kunne gjennomføre alt dette ble dessverre skutt. Lincoln hadde en veldig tillit i folket og han var meget dyktig til å gi og ta slik at den lovgivende kongressen vanligvis var vennlig innstilt overfor ham, og Lincoln kunne dermed vanligvis samle det nødvendige flertall for å få gjennomført påkrevde endringer i den fortsatt unge nasjonen.

Ved valget i 1864 var nasjonen krigstrett og forferdet over de enorme tapene av menneskeliv. I et forsøk på å sikre gjenvalg valgte Lincoln å føre valgkampen med demokraten Andrew Johnson som visepresidentkandidat. Nordstatenes krigslykke snudde i løpet av høsten 1864 og den påfølgende optimismen og begeistringen gjorde at Lincoln ble gjenvalgt med klart flertall. Hadde han vist det på forhånd hadde han nok valgt en annen visepresidentkandidat.

Andrew Johnson var udugelig i rollen som president. Han var en ubøyelig sutrekopp og fikk raskt kongressen imot seg. Han var demokrat, og særlig sørstatsdemokratene hadde ivret for å opprettholde slaveriet. Republikanerne som hadde flertall i kongressen prøvde etter beste evne å overstyre Johnson slik at Lincolns arv ikke skulle gå tapt. Men, uten sin sterke leder måtte de etter hvert gi tapt for sørstatenes tolkninger av det nye lovverket. Den sorte befolkningen ble raskt underkuet, og segregering og diskriminering ble en del av den nye virkeligheten.

Det var ikke før i 1960 årene, hundre år etter borgerkrigen, at de sortes frihetskamp ga resultater. Anført av borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble kampen mot segregeringslovgivningen i sørstatene kronet med hell. Til tross for dette kjemper den svarte befolkningen ennå mot rasefordommer og undertrykking i dagens USA. At Barack Obama nå er valgt som president innebærer at kampen for like rettigheter har begynt å bære noe frukt.

Guri Endresen Rosseland

I 1862 fantes det mange Norske immigranter langs den øvre delen av Mississippi elven i staten Montana. Ledet av høvdingen Little Crow gjorde Sioux indianerne på denne tiden opprør mot de hvites manglende evne til å oppfylle sine forpliktelser i henhold til avtaler tidligere inngått med indianerne. Den stadige strømmen av hvite menn hadde nærmest ruinert Siouxenes livsgrunnlag, som i hovedsak bestod av jakt i skogene og slettene i staten Montana og Dakota territoriet. Den føderale regjeringen hadde kjøpt store områder av Siouxene i bytte mot kontanter og forsyninger som ble utbetalt i årlige rater av indianeragentene. Indianerne ble etterhvert avhengige av disse leveransene for å kunne overleve de barske vintrene så langt mot nord.

I 1862 raste den amerikanske borgerkrigen for fullt. Indianerne ble nedprioritert til fordel for krigsinnsatsen mot konføderasjonen som krevde enorme ressurser. Når leveransene til Siouxene ble betydelig forsinket og redusert denne sommeren vakte det harme og sinne, særlig blant de unge krigerne. Fire krigere angrep i frustrasjon en gård og drepte flere av beboerne. Når de vendte tilbake til stammen og fortalte hva de hadde gjort valgte Siouxene, etter mange og lange diskusjoner, å støtte de unge krigshisserne. Opprøret bredte derfor om seg, og indianerne angrep gårder, drepte voksne og barn og tok krigsbytte.

Guri Endresen Rosseland var gift med Lars Rosseland og sammen hadde de fem barn. Familien kom fra Norheimsund og slo seg ned ved Salomon Lake i 1857. Sommeren 1862 red det fire indianere inn på gårdsplassen deres. Familien kjente dem godt fra før og ante ingen uråd. Plutselig drar indianerne fram våpnene sine og dreper mannen Lars og eldstesønnen Erlend. Sønnen Ole blir skutt skulderen og blir liggende livløs på bakken. Guri klarer å få med seg minstejenta Anne ned i jordkjelleren. De to elste jentene blir bortført av siouxene.

Livredd og fra seg av sorg bestemmer Guri seg for å finne hjelp på nabogårdene. Ole viste seg heldigvis å ikke være alvorlig skadet og kunne gå for egen maskin. Dermed bega de tre gjenværende familiemedlemmene seg avgårde til Salomon Foots gård. Foot hadde hatt besøk av indianerne dagen i forveien. Sammen med flere familier hadde de forskanset seg i huset og kjempet mot Siouxene. Salomon Foot og nordmannen Asbjørn Rykkje hadde begge blitt alvorlig såret i kampene. De ble værende i huset mens resten av familiene søkte til nærmeste trygge by.

Når Guri og barna ankommer gården finner hun de to mennene som er iferd med å gi opp alt håp. Guri sørger for at de får drikke, hun vasker og steller sårene deres og hjelper dem å få på seg rene klær. Ute finner hun en vogn og et par okser som indianerne ikke har fått med seg. Nybyggerkvinnene var ikke sveklinger, og på forunderligvis greier Guri å få de to mennene ut og oppå vogna. På et par andre tomme gårder finner Guri noe mat som styrker alle sammen. Tilslutt når de tryggheten i Forest City. Under tårer og gledesrop møter Foot og Rykkje familiene sine igjen. Under kyndig legebehandling leges sårene til de to mennene og de kan etterhvert vende tilbake til gårdene sine.

Guris to bortførte døtre hadde klart å stikke av fra indianerne og befinner seg også i Forest City når følget når byen. Guri var helt sikker på at de også ville bli drept når indianerne var ferdige med dem. Innbyggerne i Forest City feiret henne som en ekte heltinne selv om Guri ikke syntes det var så mye å snakke om. Senere i livet likte hun ikke å bli minnet på om det som skjedde den blodige sommeren i 1862. Minnene og smerten det vakte ble for vanskelig for henne.