Norman Grubb forklarer vår enhet med Gud - Del 2

Du ganske enkelt tar imot

Fra evigheten av har det grunnleggende eksistert kun en person. Dette er vanskelig å innse. Men dette er en gjennomgangsmelodi i hele Guds ord. Gud var før alt. Han er begynnelsen og enden, alfa og omega.

Han er kjærlighet. Hans skjønnhet er ufattelig. Han er den allmektige.

Hvis det er slik, så er koblingen mellom Han og oss, de Han har skapt, en kobling som muliggjør at den Ene kan manifestere seg selv og gjøre seg kjent. Med andre ord; vår relasjon til Ham går ut på å være fylt av Ham på en slik måte at Han kan bli sett.

Det er derfor den primære funksjonen til alt det skapte, levende eller livløst, å motta. Din grunnleggende funksjon, og min, er den samme – ganske enkelt å ta imot. Dette blir i det stille demonstrert rundt oss hele tiden. Det framstår kanskje som klarest på våren.

Hvis trærne, blomstene og krattet ikke var i stand til å ta imot ville vi være omgitt av ørken. Disse tingene vekkes til live på grunn av deres evne til i det stille å ta imot solskinnet og fuktigheten som blir overøst dem. Hva de mottar bruker de. Men det å anvende følger etter det å motta. I det Bibelske språk så kalles dette tro.

Bedre sett enn sagt

Det finnes ikke noe begrenset språk som fullstendig kan uttrykke det ubegrensede. Derfor er forskjellige bilder nødvendige for å gjøre bildet komplett som omhandler vår relasjon til Ham.

Se på alle de gangene Bibelen kaller oss kar. ”Vi har denne skatten i jordiske kar slik at kraften kan være av Gud, og ikke oss.” Vi er ”kar, helliggjort, skapt for Mesterens bruk, gjort klar til enhver god gjerning.” Nå ser du med en gang skjønnheten i denne illustrasjonen: et kar er et hult objekt som er lagd for å romme noe. Og Gud har skapt oss til å være kar.

Selvfølgelig, hvis Gud gjør oss til kar, så fyller Han oss. God holder ikke sin skaping for narr; hvis Han har skapt noe for at det skal fylles, så sørger Han for at det blir fylt. Dette er vår mottagelighet. Hele ideen bak et kar er at det skal motta noe.

Nå, ha dette klart for deg: karet blir aldri vesken, og vesken blir aldri karet! Jeg legger til dette fordi vi mennesker er så stolte at ideen om vi kan bli guddommelige kommer lett snikende. Det finnes ikke noe slikt som egen-guddommelighet, bortsett fra Satan, denne liksom guden, og det vi deler med ham. Det guddommelige kan bo i det menneskelige og det guddommelige i det guddommelige. Gud har sagt: ”Jeg vil ikke gi min ære til noen annen.”

Dette er hovedbudskapet i vår illustrasjon av karet; vi er for alltid beholderen; Han er den vi fylles av. Det forholdet endrer seg aldri. Men, det er andre bilder som både Jesus og Paulus brukte for å gi oss et bedre bilde av vår stilling som mottagere.

Den mest berømte er den der hvor Jesus sammenligner vårt forhold med et vintre og dets greiner. Nå får vi et vitalt, aktivt forhold. Vi begynner å se at bildet om karet bare er en del av sannheten. Et kar er en død ting og adskilt fra det som blir helt oppi det. Fra dette bildet kan du få det inntrykk av at vi bare er passive beholdere. Men, det er vi ikke.

Derfor ga Jesus oss vintreet og greinene som et bilde. Gjennom dette blir våre øyne åpnet for hemmeligheten om universets union – det mystiske ved universet; hvordan to kan bli en og allikevel forbli to.

I denne dimensjonen er en ubegrenset sannhet alltid uttrykt gjennom paradokser. Vi kommer aldri utenom fakta som tilsynelatende virker å motsi vanlig fornuft. I denne dimensjonen kan vi aldri fullt ut forstå sannheten gjennom våre sanser. Vår fornuft kan ikke lære oss det. Vi er nødt til å leve med motsetninger som ikke kan forenes, med fakta, som i vår forståelsesverden, ikke virker logiske. Det er bra for å anerkjenne dette, og lære oss å akseptere begge sider – begge sidene av å vite – i deres korrekte proporsjon.

Denne illustrasjonen om vintreet og dets greiner er et av disse paradoksene. Den levende Gud, den levende Kristus og jeg blir faktisk en person og opererer som en person. Adskillelse er umulig. Den er opphevet. Vi opererer fullkomment og for alltid og naturlig som en person. Og allikevel forblir vi to!

Mysteriet vi lever i

To i en; en i to. Vi ser paradokset i vintreet og greinene, fordi, selv om vintreet og greinene utgjør en enhet, så sier Jesus at greinene må ”forbli i vintreet”. Selv om vintreet er livet og greinene dets kanal så gjør greinene ting. De anvender sevjen og produserer blader, blomster og frukt.

Men deres aktivitet er sekundært til deres mottagelighet. Det er her vi feiler. Vi gjør aktivitet om til en erstatning for mottagelighet. Resultatet av å gjøre denne feilen blir egeninnsats.

Paulus ga oss en annen illustrasjon: den som dreier seg om hode og kropp. Hode og kropp utgjør en organisme, ett liv. Du kan ikke adskille hode og kropp. Mitt navn er Norman Grubb. Men, mitt hode er ikke Norman og kroppen min Grubb. Du kan ikke skille disse to.

Bibelen forteller oss det samme. For eksempel, 1 Korinterbrev 12.12 snakker om Kristi kropp som Kristus. Verset sier: ”Som kroppen (kroppen er selvfølgelig de troende som er forent med Kristus) er en og har mange lemmer, så er også Kristus.” Kroppen kalles Kristus – ikke hodet.

Vi er del av en levende organisme som er en oppsteget, prektig, perfekt Kristus – den evige Kristus. Vi er en del av Ham, allikevel forblir vi oss selv.

Selvsikkerhet er ikke sikkerhet

I det forholdet er vi alle avhengige. På samme måte som kroppen er avhengig av hodet og hodet styrer kroppen så er vi den avhengige delen i unionen. Og unionen blir aldri trygg før vi innser dette.

Så, før du har fått noen solide dunker i hodet og oppdager ditt innbilske selv, så er du ikke trygg i å erfare unionen. Kanskje du har hatt mange dunker. De er det sunneste vi kan oppleve. Vi må bli trygge og ha riktig forståelse for å kunne være i dette fantastiske fellesskapet. Han er Herren. Vi er medarbeidere. Vi er mottagere.

Vi har alle hatt en grunnleggende forståelse av livet er noe vi må leve, selv om vi er gladee og takknemlig for at vi har Gud til å hjelpe oss. Selv om vi er et frikjøpte folk, og uten å innse vår feil, så stoler vi hovedsakelig på vår egen aktivitet. I grunnen har hver eneste av oss tenkt: ”Vi er det utvalgte folk, la oss sette i gang med arbeidet.”

Det er grunnen til at vi leser om at Gud brukte lang tid på å trene opp sine tjenere i Bibelsk tid. Se på Moses. Få kan måle seg med hans innvielse. Han kastet vrak på posisjonen som ”Faraos datters sønn” og alle ”skatter i Egypt” og ”alle syndens fornøyelser.” Og han gjorde alt dette for den mystiske Kristus som ennå ikke hadde kommet – fordi han ”aktet skammen over Kristus høyere enn alle rikdommer”, sier beretningen. Men, det var dog en ting Moses ikke hadde gitt avkall på. Det var Moses.

”Lært i all Egyptens kunnskap”, godt trent, høyt utdannet, ”mektig i ord og gjerning” så synes det for han at det ville være opplagt at Israelittene ville forstå at han var deres utvalgte utfrier, og han satte i gang med å utfri dem. Opprørt over å se en Egypter mishandle en av sitt folk slo han i hjel og drepte Egypteren.

Farao sendte politiet etter ham – og hva gjorde Moses så? Alt han hadde igjen var et par gode bein. Så han løp.

En frisk kropp er til gagn – men du trenger mer enn to gode bein for å bære deg gjennom livet for Gud! Moses hadde trodd han kunne gjøre jobben; nå forstod han at det kunne han ikke. Han kunne ikke finne Gud. Før han hadde brukt opp sine egne ressurser, ville Gud kun være en fjern person for ham.

Hvis du ikke har møtt veggen så vet du i grunnen ikke hvordan du kan finne Gud når du står overfor en krise. Du kan ikke finne Gud når Han har funnet deg. Han er der bare. Ånden må lære deg. Da sier du bare: ”Det er bra, Gud, fortsett.” Du er fullstendig nøytral.

Jeg tror på det å være fullstendig uærbødig overfor Gud! Det er å sette det litt på spissen, men det jeg mener er at mye av vårt fromme preik og ærbødige holdninger og språk ikke er noe annet enn et skalkeskjul for uærlighet. Guds menn, Guds bekjente, Guds venner, snakker fram og tilbake med Ham i et rett fram språk.

Men Moses, som alle oss, måtte lære at du utfører ikke Guds arbeide gjennom egne anstrengelser og egen visdom.

Uuttømmelig energi

Førti år senere var Moses i stand til å se det han ikke hadde vært klar til å se tidligere. Han så et merkelig objekt der hvor han gjette sauer i villmarken. Det var en helt ordinær buske som brant. Men det merkelige var at mens han så på så brant den ikke opp. Det var der Gud viste Moses hvilken rolle menneskeheten skal spille; en helt vanlig buske satt i brann av Gud.

Men en mann må bli vanlig først. Moses, hadde ifølge seg selv, vært en høyst uvanlig kongelig buske, og Gud lever ikke i uvanlige kongelige busker. Da fikk Moses dette synet: Guds nærvær, Guds ord fra en vanlig busk – og mens den guddommelige brannen fortærer busken, så blir den tilført ny energi. ”Busken brant ikke opp.”

Det er nettopp det Gud gjør. Det guddommelige livet fortsetter å strømme inn, mens du deler det ut. Det er mottagelighet: nøkkelen til sann menneskelighet. Da blir du aktiv!

Ingen er så aktiv som en kristen, fordi han er motivert av guddommelige ressurser, den guddommelige kraften, den guddommelige Personen. Vi må lære av våre harde slag til å fjerne oss og å anerkjenne. En annen måte å operere på: motta Hans stemme, Hans planer, Hans ressurser. Da vender vi tilbake til situasjonen som tjenere, ikke sjefer.

Når du kommer til det punktet at du forstår at din grunnleggende funksjon er en kontinuerlig gjenkjennelse av Den Andre, så vil hele livet bli forvandlet. Det er ikke et spørsmål om å hele tiden la Ham komme inn i livet ditt, fordi du har mottatt Ham. Men, det er gjenkjennelsen av En Annen.

En Annen er den som opererer

En Annen er den Personen som inspirerer bønnene og inngir troen og tenker tankene som farer gjennom hodene våre og som uttrykker Sin medfølelse gjennom våre hjerter og som setter våre kropper i aktivitet. Så snart du har sett det, så vil du se at Han er den ubegrensede.

Da kan du legge deg tilbake og si: ”Dette er hva livet grunnleggende handler om: En Annen lever sitt liv i meg.” Du har nøkkelen til alt. Ethvert problem blir en mulighet. Enhver tøff utfordring blir en anledning til å nyte luksusen av å se Ham fri oss ut av den. Og du ønsker slike øyeblikk velkommen.

Norman Grubb forklarer vår enhet med Gud - Del 1

Den troende som et kar for Gud

Når jeg tjenestegjorde i den Britiske hæren under første verdenskrig så kalte Gud meg ganske sånn rett fram, selv om jeg hadde planlagt et annet livsløp, til å bli del av en liten uavhengig gruppe misjonærer som skulle til Afrika. Jeg var ikke der lenge før jeg begynte å kjenne på en veldig følelse av utilstrekkelighet.

Det var ikke det at jeg var lunken for Jesus; det var ikke det at jeg hadde vendt meg bort fra ham for å følge en annen interesse. Jeg var Hans tjener, og hadde satt alt inn på å vise Ham til mine Afrikanske brødre.

Utilstrekkeligheten jeg kjente i meg selv var først og fremst behovet for kjærlighet. Jeg følte veldig når jeg var sammen med dem at jeg ikke hadde den kjærligheten som kunne bygge bro mellom mennesker. Sammen med behovet for kjærlighet gikk også behovet for tro – og med det behovet for kraft. Alle disse var lenket sammen.

Gjensvar på det kristne budskapet virket å være like stort i sentral Afrika som det var i Usa. Men jeg fant snart ut at det var mye mer bekjennelse enn eiendomskap. Jeg begynte å si til meg selv: Gir vi Afrikanerne noe av verdi i det hele tatt? Overbringer vi bare et sett med moralregler? Eller liturgi, eller historisk tro? Har vi noe å bringe videre som virkelig kan forandre mennesker? Deretter gjorde jeg spørsmålet personlig; Har jeg?

Mens jeg stilte disse spørsmålene så oppdaget jeg at når din tjeneste ikke fungerer så har det en tendens å forstyrre ditt personlige liv. Jeg fant meg selv, som min kone var godt klar over, irritert hjemme på en måte som jeg ikke tidligere hadde vært irritert – og kritisk til andre for å dekke over mine egne mangler.

Mens jeg tvilte, stilte spørsmål og søkte i Bibelen etter noen svar på mine tilkortkomninger så fant jeg noen forbøffende svar. Noen av disse har rystet meg veldig. De har fullstendig endret mitt ståsted og mine erfaringer. Jeg vil ikke kalle de åpenbaringer, fordi de er basert på åpenbaringen som Ånden bærer vitne om.

Til å begynne med var innstillingen min at Gud skulle forbedre meg. Vel, jeg er en som tjener Jesus Kristus, tenkte jeg. Jeg er frelst ved Hans nåde, jeg tilhører Ham. Jeg må be Gud om å gjøre meg til en bedre tjener av Jesus Kristus.

Jeg tenkte at Han skulle sende litt kjærlighet inn i hjertet mitt, litt tro, litt kraft, litt hellighet – og forbedre meg. Jeg måtte lære på den smertefulle måten at selvforbedring er både en synd og en umulighet. Det kom som et betydelig sjokk.

Men selv om min ide om hvordan Gud skulle besvare mitt problem var fullstendig feil, var min følelse av utilstrekkelighet en god ting. Den sendte meg til Bibelen. Og min første oppdagelse kom når jeg leste dette berømte verset i 1 Johannes: ”Gud er kjærlighet.”

Plutselig stod ”er” ut. Det som slo meg nå var noe tilsvarende dette: Det står ikke at Gud har kjærlighet, men Gud er kjærlighet. Hvis noen har noe, så er ikke det vedkommende. Det er bare noe som er en del av den personen, som om du har på en frakk eller har noe i lomma. Du har det bare, og du kan dele det med andre. Bibelen sier ikke at Gud har kjærlighet, men at Gud er kjærlighet.

Jeg ville aldri være i stand til å elske!

Kjærlighet er derfor ikke en ting som jeg kan ha. Kjærlighet er utelukkende en person. Gud er kjærlighet: Det finnes derfor ikke en ren, selvoppfordrende kjærlighet i universet bortsett fra Ham. Kjærlighet er utelukkende en egenskap ved kun en person – og det er ikke Norman Grubb!

Det tømte lufta ut av meg. Jeg trodde jeg kunne få kjærlighet inngitt i meg, kanalisert inn i meg, og ville bli mer kjærlig. Men jeg fant plutselig ut at Gud sa: ”Du kommer aldri til eie et gram kjærlighet. Jeg er kjærlighet, ferdig med det.” Kjærlighet er en person; en person som bare elsker – det er ikke meg og det er ikke du. Gud er kjærlighet, og derfor: kjærlighet er Gud som elsker.

Det satte i gang en helt ny måte å tenke på. Jeg begynte å sette dette i forbindelse med mitt behov for kraft. Og jeg fant plutselig et vers i det første kapitelet i første Korinterbrev som sier at Kristus er Guds kraft. Ikke at Kristus har kraft, men Han er kraft.

Atter en gang, jeg hadde trodd at kraft var noe som ville bli gitt meg og jeg ville bli en kraftfull tjener av Jesus Kristus. Jeg fant plutselig ut at kraft også er en person: Og at den personen er ikke meg, men utelukkende Kristus, som er Gud; det spiller ingen rolle om du kaller Ham Far, Sønn eller Den Hellige Ånd.

Så kom jeg til den tingen som alle kristne hevder de har. Enhver troende kristen aksepterer det faktum at han har evig liv. Han har det for seg at han har et liv som vil foregå for alltid i Himmelen. (”Guds gave er evig liv gjennom Jesus Kristus vår Herre”)

Men jeg fant plutselig ut at evig liv er noe jeg aldri kan ha – for Jesus sa ikke: ”Jeg har liv å gi deg – men; ”Jeg er livet.” Nok en gang hadde jeg funnet ut at noe jeg trodde jeg hadde – evig liv – er kun en person, og det er ikke meg. Jesus Kristus er det ”evige liv”. Men, hvor passer jeg inn i alt dette?

Tilslutt kom jeg til et utsagn som knyttet alt sammen og som avsluttet mine undersøkelser fordi det var så absolutt. Verset er Kolossene 3:11, hvor det står om troende i Kristus at ”Kristus er alt og i alle.” Kristus er alt, ikke Kristus har alt. Og hvis Kristus er alt, hva er det da igjen til meg? Ikke mye etter mine beregninger.

Jeg hadde trodd jeg var noe og at jeg kunne få noe. Jeg fant ut at Gud hadde tatt alt. Kristus er alt. Så fikk jeg grepet forbindelsen: Kristus er alt og i alle.

Da så jeg for første gang at den eneste grunnen for eksistensen av hele skapelsen er å romme skaperen. Ikke for å være noe, men for å romme Noen. Så der demret det en viktig sannhet. Vi mennesker har en naturlig tendens mot å betrakte det menneskelige selv som viktig. Men vi har feil ideer når det gjelder selve årsaken for eksistensen av selvet.

Et veldig vrangbilde har sneket seg inn i den menneskelige veven. Det er fordreiningen av egoet – av selvet. Selv om vi opplever at selvet er viktig, så viste alt dette meg at selvet er ytterst uviktig. Det finnes bare et selv i universet som er virkelig viktig. Jeg vil nesten si at det kun finnes et selv.

Hvorfor? Fordi det er bare en person i universet som noen gang har sagt: ”Jeg er.” Gud sa at det var Hans navn tusenvis av år siden, den gang da Moses spurte Ham hva han skulle si når folk spurte: ”Hva er Guds navn?” (2. Mosebok 3:13-14)

Vi har blitt fortalt at ved enden av universets historie vil det være Gud som er alt i alle. Hva er det så som er igjen? Det er skrekkinngytende.

Hvorfor vi er til

Det er kun en person, og den menneskelige skapelsen blir satt inn i et levende fellesskap med denne Ene, slik at Han kan manifestere Seg selv og Sitt fullkomne liv og kjærlighet gjennom oss.

Hele skapelsen eksiterer fordi Ånd må ha en kropp hvor Han kan manifestere Seg Selv. Som skriften sier: ”Hele jorden er fylt av Hans herlighet.” De sier at Kristus steg ned ”slik at Han kunne fylle alle ting.” Hvis Han fyller alle ting, så er alle ting beholdere av Ham. I dette ligger både høyden og den farlige dybden i menneskeheten.

Høyden er ganske enkelt dette: Skapelsens hvile kan romme Guds manifestasjon, vi kan romme Gud som en Person. En person kan ikke gi seg til kjenne gjennom noe annet enn en person. Du kan ikke ha fellesskap med en hund eller en stein. Du kan glede deg over underverket i et atom eller en vakker stein, men du kan ikke ha fellesskap med noe av det. Men, jeg kan ha fellesskap med deg fordi vi er av samme design.

Gud kan manifestere Sine underverk og Hans skjønnhet gjennom blomstene og trærne. Vi kan betrakte dem gjennom mikroskopet og teleskopet og undre oss – men vi sier ikke: ”Det er Gud.”

Det største underverk, personlighetens fremste uttrykk, er når vi kan betrakte et menneske og si. ”Gud er der.”

Avgrunnen, farene, ved menneskeheten er at personlighet betyr frihet. Intelligente valg er personlighetens fremste kjennetegn. Derfor virket Gud å være i et stort dilemma når Han skapte mennesker. (Selvfølgelig var Han ikke det, fordi Han kjenner utgangen på alt.) Men det virket slik fordi menneskene Han skapte kunne snu seg bort og si: ” Takk så meget, men jeg ønsker ikke at du skal leve i meg.”

Det er akkurat hva som skjedde: Vi gjør oss selv til vår egen gud, ikke Gud. Vi lever våre egne liv. Og det er vårt store problem. Det finnes ikke eneste problem i menneskeheten unntatt våre selv-reaksjoner, ikke et eneste.

Djevelen er ikke noe problem. Han ble tatt hånd om for 2000 år siden. Naboen din er ikke ditt problem. Omstendigheter er ikke ditt problem. Det eneste problemet er dine reaksjoner. Fordreid selv, et selv ute av takt; det er vårt problem.

Så snart vi vet hvordan vi skal håndtere det menneskelige selvet og putter det tilbake der det hører hjemme, så har vi funnet livets nøkkel. Det er det vi skal se nærmere på nå.