All things work together for good!

Ever since I became a Christian I have had a limited understanding of Rom 10:28:

We are assured and know that [God being a partner in their labor] all things work together and are [fitting into a plan] for good to and for those who love God and are called according to [His] design and purpose. (Amplified)

It is usual to assume that this verse just applies to Christians who are facing opposition or are going through some kind of affliction. However, if we believe that we are made perfect (Hebr 10:14) and that Christ lives as us (Col 1:27) this verse obviously has a wider application.

Everything we are and everything we do are manifestations of God in this world, which means God can use everything to further His will among us. A simple illustration might illuminate my point: Assume I reject someone, either unwittingly or purposely. At first glance this might seem as evil. However, since all my works in Him are truth (John 3:21) this is an opportunity for God to perfect His work in this person, either leading him another step to the end of himself which is the point where that person will redirect his glance towards God, or this can be an opportunity for God to come forth as the only person who is perfect in every sense, and who never rejects anyone. In other words this can lead a person into greater freedom and a more profound experience of God’s love.

From a temporal perspective I might seem imperfect, but that is not God’s perspective. He says I am made perfect. I hold that as a truth which has the power to make me rest from my own works. When I do something which from an earthly perspective might seem as evil or stupid I trust God to work His good plan in both me and the person or group who is affected by my doings. From an eternal perspective everything we do will further His gracious plan in our lives.

A profound understanding of this verse and its implications, something which only the Spirit can disclose, have the power to imbue complete self-acceptance into a person’s life. Furthermore, this might lead us to an understanding that in every aspect of life God is in control and that He works in every circumstance which you and I face, both those we regard as good and those we regard as evil. As we grow in maturity our aptitude to discern spiritual matters will increase. We are not longer colored with our prior understanding of things which originate from feeding from the tree of good and evil. The tree of life, which is Christ, will be the position from where we evaluate life.

This also sets us free from judging others, whether they are Christians or not, whether they preach grace or not, whether they have a profound understanding of union or not, because God is all in all.

One God and Father of all, who is above all, and through all, and in you all. (Eph 4:6, KJV)

Desire

But, dear friends, remember what the apostles of our Lord Jesus Christ foretold. They said to you, "In the last times there will be scoffers who will follow their own ungodly desires." These are the men who divide you, who follow mere natural instincts and do not have the Spirit. (Jude 17-19)

Jude asserts that there are ungodly desires, and then there obviously also must exist godly desires. Those who are driven by ungodly desires follow mere natural instincts. Natural instincts allude to the old nature, the Adam nature, which lives in separation and which is governed by the impulses it receives through its bodily senses. And, most importantly; those who are in this state do not have the Spirit – they are not born again.

The saint, however, is governed by his spirit which is now merged with God’s Spirit. As the believer’s mind is renewed by a continually revelation about his new identity in Christ he will become more attentive to the fact that he is no longer governed by the temporal world. He is living the spirit life, where the Spirit is the nucleus which governs the soul and its desires. He, thus, by faith can be assured that his desires are aligned with God’s desires. There is no longer separation, but union in the spirit.

Jesus was not afraid to encourage the believers to trust their desires: “If you live in Me [abide vitally united to Me] and My words remain in you and continue to live in your hearts, ask whatever you will, and it shall be done for you.” (John 15:7)

Jesus can voice this with confidence and boldness, because He knows the truth. The truth which has the power to liberate us: who we are in the resurrected Christ. Jesus came so we could experience an abundant life. The thief, however, steals and murders. His main objective is, of course, to prevent the believer from living this life. A major area of attack is our desires. The evil one says: “Don’t trust your desires!”, “Who do you think you are?” and “You egoist!” The last lie really scorches the believer, and renders him in a state of unbelief, that is, focusing on himself rather than his source, which is the Spirit. The liar knows that if the believer trusts his desires and live accordingly he will reign in life, and his impact on a fallen world will increase dramatically.

Remember that when God created a desire within Joshua and his friends to enter the Promised Land He gave them a vision about a place which overflowed with milk and honey. If your desires carry a notion about blessings to you, remember God’s characteristics are generosity and love. Are you desires common? Well, God is a common God for common people.

The real purpose of law vs grace

By Fred Pruit

We must realize that being confronted by the law is part of God's process. It is not something we engineer, i.e., set up a instruction course for new believers, with Course One being "The Law." It does not work like that. It is simply because we are all caught in separation, that is, living as if we are independent, self-relying selves, apart from God, who run our own lives. And in that condition, everything seems to be "outside" us. God is outside us. His law is outside us. The devil is outside us, and his deeds are outside us. That is what it is according to our consciousness. Everything is "over-against us," so to speak. So, for God to speak to us, and to begin to draw us our of our separated, "just-me," mindset, toward a union ("My Father and I are one") mindset, He must seemingly come to us as if out of that separation, and trigger something in us, by that separation, that puts us on the road to our real true lives, which are only found in Him as expressions of Him in union with us.

And that is where the Law comes in. The law is representative, in an outer way, of what God is like and what those who live in Him are like. Because of our separated consciousness, our first reaction to the law is to look at it and then back at ourselves, comparing ourselves with it. And we instantly find we do not measure up. God's standards are high -- impossible, actually -- but at that stage of the game we do not know it yet. We start to approach life in God the same way we barrel in on any project. Just acquire and master the right information, and we become successful. The tried and true formula for the world, and we think that will work in God, too! So we get big notebooks and big Bibles and take copious notes and underline or highlight half the New Testament.

We may believe wholeheartedly in "grace" at that point. But at the same time we read the admonitions of Paul or the words of Jesus in the Sermon on the Mount, and we still cannot help but see them as separate from us that need to be added to us. And eventually, we will come to a brick wall. No one comes to Christ but by the schoolmaster -- the law. God ordains it. It is part of His system. His path.

God has a very distinct purpose for the law, and no one comes through to the Promised Land without going through the wilderness of the law. Everyone goes through it -- even while living unconsciously in grace. For instance, Abram & Sarai. Abram was already "righteous" by his believing the promise of God. But he attempts himself to make the promise happen (work of the law) by taking Sarai's maid, Hagar, in an attempt to obtain the heir through her. Paul even says later that Hagar points to the earthly Jerusalem, the covenant of bondage, i.e. the law. But God does not reject Abram through it. In fact, there is no record in Genesis of the Lord God even reproving Abram for this act of self-effort. Why? Because he is walking in God's righteousness, i.e. grace, even when he ignorantly commits an act of self-effort. He was at least trying to bring forth the promise of God, i.e. the Seed which should bless all nations.

Of course the Seed came through Isaac, when God appeared to Abram and changed his name to Abraham in his 99th year -- 14 years after the Hagar/Ishmael incident. Again, there is no reproof. All indications are that Abram had thought during all that time Ishmael was the promised son and his rightful heir. He was, after all, of his own body. Of his own seed. But he was a child of a bondwoman, not the true wife. In Abram's day even the child of the bondwoman could have been the heir had there never been a son by Sarai, but God said no. Suddenly God appears and renews the Promise, which Abram had believed 25 years earlier, changes his name to Abraham, and tells him he will have a son by Sarai, whose name now changes to Sarah.

But again, no reproof to Abraham. He goes through the experience of self-effort, the law, with God even promising an inheritance to Ishmael, by which he is brought to the Promise -- the birth of Isaac. Ishmael comes of self-effort. Isaac comes by Promise -- the gift of God.

My point is that both were necessary. There must be, for one thing, the contrast. And the contrast is not really about law and grace. Law and grace are really just two word-concepts that point to a greater and deeper issue -- the deepest issue there is: the law and grace issue is really about self-in-separation, or self-in-union.

Self-effort (acting by the flesh, the law) is not the root problem. Self-in-separation is the root problem, from which self-effort proceeds. So we must go beyond the "effort" to the self which attempts the effort. Nothing wrong with effort. It is just the self that generates it.

The law exposes self-effort, which is not really solved until we see that Christ in the self is the answer. Not the self discovering something, still separate from it, called "grace," but by the discovery/revelation that we are now this unified self, Christ and I as one self, grace being the chief attribute of that relationship, but grace meaning much more than unmerited favor. Grace is just another word for, "I will be a well of water springing up into everlasting life in you." Grace is just another term for, "So is everyone who is born of the Spirit."

To be born of the Spirit is ultimately to realize that we in the Lord are not two, but one, and we ourselves in our humanity as outer expressions of the One Who is our inner life. As branches on a vine, but in that vine/branch relationship, the branch is but a branch expression of the Vine. It has no separate life of its own. And the Life, effort, grace, spirit, that proceeds through the vine into the branches to bring forth much fruit, is but One life in all the branches, the Same life, manifesting in many forms and branches. That is the key. We have no separate self-hood, but only find not just the source of "effort" in God, but the source of Self in God also.

That is the ultimate purpose of the law. The law IS separation. It testifies that we are separate, by the "shoulds" and "oughts" it demands of us. The law says, "You are not, and you should be ...." And when respond to the law by agreeing with it, that we "should" or "should not" do or be something, we are testifying to the lie that we are still separate from God, and not dead to sin, contradicting Romans 6:2 and Romans 7:4, and that Christ's work is still lacking in us. By the law, the devil deceives us that we can ADD TO the work of Christ already done, and gain by our efforts the righteousness of God and do His works. So we make a great effort to become like Christ, finally hitting that impenetrable brick wall, and falling on our faces, saying it is impossible, hopefully, which then enables the true life that we always have been since we came to Christ, really, to come forth. We must grow into a consciousness of this fact, and the law is just what does it. So it is absolutely necessary. Without that confrontation with what we essentially "are not," we cannot come into the solid fixing of who "we are!"

Oneness of self is found in the will. Jesus said, "My meat is to do the will of Him who sent me." He had only one will -- the will of the Father. That is union. No separation. Distinction in office and manifestation, but no separation inwardly. The only time Jesus exhibited a temptation to a separate will was in Gethsemane -- and He rejects having a separate will -- he denies it by saying, "Not my will, but thine be done." So in Jesus there was no separate "my" will. Only a will unified in the Father, One Will, One Life, One Person, expressing and manifesting, by the Son and the Cross of the Son ("Lamb slain from the foundations of the earth"), through everything and everyone in creation.

We cannot make this happen in ourselves except finding by the Spirit a "nothingness" of will in ourselves, and the faith that now God's will is our will, and we have, by faith, no separate will from Him. We join Jesus' word regarding Himself, making it ours as well: "My meat is to do the will of Him Who sent me, and finish His work." Now let us also note this: oneness of will, which is where oneness originally occurs, still cannot produce the outflow of the life of God in us. As Paul said, "For to will is present with me, but how to perform that which is good I find not." (Rom 7:18). That is where the Life of the Spirit comes in, Romans 8, which we will save for a later discussion.

So then we appreciate those who are still out there in their wilderness of the law, knowing that by that the Father is working in them to bring them to the end of themselves through self-effort, that they might come to know Him in union. They are still under the grace, because they believe in Him. Yes, they are temporarily diverted, but they have to walk through a huge howling wilderness, in the middle of which is the Mountain of the Law, in order to go across and get to the edge of the Promised Land.

They are being made into who they are by that journey. One way to see the children of Israel and their journey across the wilderness is as a type of our life's journey. The generation that is "cursed," and cannot ever enter the land, we note, is the generation born in Egypt -- in the separated consciousness of independent, self-effort self. It was born under the devil's rule. That is the consciousness of self that cannot approach the mountain, in which mountain Moses, who knows union and grace, can walk up and down and be in the midst of the fire and smoke at the top. They are flesh-self, self-effort self, and of course when they get to the edge of the Promised Land they cannot go in, and are only conscious of themselves as grasshoppers, rather than living out of the provision and strength of God. That false consciousness of self cannot help itself. It MUST be that, for it cannot really stand in God. "No flesh shall enter my presence."

So they are rightly sent back into the wilderness for another 38 years. And then at the end of that 38 years, that generation has all perished in the wilderness -- just as Moses' false sense of self perished in his 40 years in the wilderness before the Burning Bush -- now they have been conditioned by the wilderness -- the law -- to finally enter the land. You might say, well, that generation has died. Yes, it has, but a new generation, not born in Egypt, but born in the wilderness, has now taken its place. This new generation never knew the separation and self-effort of Egypt, but as a type of the new self, the self united in Christ as one self with him, that generation walks across the Jordan, under the leadership of Joshua (also a type of Christ -- Moses as the lawgiver who cannot go into the land because he offended in one point), and they walk across the Jordan ON DRY GROUND and begin to take the land, to "possess their possessions."

All of that process must be. We don't engineer it, as I said above. But God sees to it. We cannot help responding to the law in self-effort, because that is who we believe we are. Therefore we must be confronted by the law. We must think we can do it. We must go through the wilderness of failure of trying to do it. We must come to that end of ourselves as separate selves, finally arriving at oneness, union, with the Life within us, so that we are not separate in ourselves trying to be something, but unified in ourselves as "I AM," that Christ might now be expressed by us.

That is the purpose of the law. So we see the Father having His will here. We get people out of it when we can, and leave the others in it for their appointed time.

One more word about this false consciousness of self I have mentioned. One person, considering that "self," wrote me that he was finding in himself all sorts of corruption, self-attention, jealousy, pride, etc. That is not an uncommon approach to our self-life. But ultimately, we must find our way through that myriad of lies through to the truth of who we really are.

Though we may have thought our whole lives we were imprisoned inside this wall of hopelessly self-centered self, and that if we were ever to get out of it would take years of effort, years of dealing with every little foible, idiosyncrasy, tendency, the real truth is that it is as simple and quick as this: Boom-shakalackala boom-shakalackala, you're released! (I hope you get my humor -- I'm trying to tell you that "POOF!", your captivity is over!)

That stuff is not real. That false consciousness of self is not real. That's the whole deal with it. We think this caricature the devil has sold us as our own identity, which for short we call "independent self," is us, what we've become, who we've been. But that's really the lie of the whole thing. It is a false thing. It has no life. We are not that. Once seen for what it is, it falls away into the nothingness it always has been, quicker than the Wicked Witch of the West melts in The Wizard of Oz!

Listen, this Romans reality is really the truth. We have died with him in baptism, the old everything that we were, and we rose new beings in His resurrection, being raised by the same Spirit that raised Him from the dead. The instrument of my humanity, my whole being, is now an instrument of righteousness (Rom 6:4-11). When Christ died and he became sin for us, we became the righteousness of God in him.(2 Cor 5:21)

It only awaits our saying, "Oh my, Lord, look what you've already done and I've missed it!" You were made righteousness in Him when you came into His kingdom, and from the eternal side of things, you were in Him Who was slain before the foundations of the earth. Your life has always been hid in Christ in God. It has only awaited your arrival to claim it.

All those things you see about yourself -- that's not the new man. That's a confession of an old man. You are not any of those things. It is a lie that you are any of that.

You are complete in Him. That means that spirit, soul and body have been made whole, by virtue of Him Who has come to claim you wholly as His dwelling place. What was wrong with you was your former master, whom you no longer serve.

The key to this whole life is faith. Christ has completed His work. See it whole now! That is faith.

Your life is Christ. Your "self" is not about protecting itself. Your self is not corrupt. Your former self was corrupt, but that self no longer exists -- it died in the death of Jesus. So who is saying you are naked?

Your true self is united to Christ, and he is none of those things. Your true life is even now complete in grace and oneness.

So I encourage you to realize that old self died, and all its attributes to which you are still confessing are yours, died with it, and has been replaced by a new master, indweller, and nature. Before you and I were of the nature of wrath, but now we are partakers of the divine nature, and we have everything there is to have pertaining to it, as the apostle Peter affirmed.

When an accusatory voice tells you you are corrupt, or out for attention, have questionable motives, you don't have to listen to that anymore. The source of Who you are, and your real identity, is in Christ, a new creation, all things new, and therefore you live in the motives of God, the love-for-others-drive of the Father. He is your source, not some non-existent former wisp of a ghost self! Live in the glory and freedom of the LIVING GOD, and not in the lower strata of separated self concerned only for itself, consumed with itself, whether it be its righteousness or its sin.

Begone with that false self. That isn't you and doesn't run you. Christ "runs" you!

You are the light of the world, the salt of the earth! Believe it!

Some musings on union

God’s work is easy:
Then they said to him, "What must we do, to be doing the works of God?" Jesus answered them, "This is the work of God, that you believe in him whom he has sent." (John 6:28-29)

God’s commandment to Jesus:
For I have not spoken on my own authority, but the Father who sent me has himself given me a commandment—what to say and what to speak. And I know that his commandment is eternal life. What I say, therefore, I say as the Father has told me." (John 12: 49-50)

Faith leads to:
Whoever believes in me, as the Scripture has said, 'Out of his heart will flow rivers of living water.' (John 7:38)

The glory we have received through faith leads to oneness:
The glory that you have given me I have given to them, that they may be one even as we are one. (John 17:22)

Paul confirms this:
I have been crucified with Christ. It is no longer I who live, but Christ who lives in me. And the life I now live in the flesh I live by faith in the Son of God, who loved me and gave himself for me. (Gal 2:20)

Norman Grubb puts it like this:
Christ in you..John 10:10. This is the heart of the mystery of God in His dealings with men. Here we reach the summit of His ways. And coupled with this, the other side of the same relationship, we in Christ, as Paul adds: "that we may present every man perfect in Christ Jesus Jesus"(Colossians 1:28). But this exactly what we have seen eternal life to be: Three Persons dwelling in each other, in everlasting union and fellowship. Therefore when we are given the gift of participation in eternal life, we must of necessity share in this union, for there is only one life. Life is God in Three Persons dwelling in each other; the gift of life to us, therefore, is our introduction into this same mutual indwelling. It is the life of union, the one with the Other, distinct from each yet one in each other, interpenetrating. Mystery indeed, and foolishness to the natural man. The only life we know in our condition, in this three-dimensional world, is one separate from the other, communing with each other over space that divides us-I here, you there; and, as we shall see more clearly later. that same sense of distance and separation is what we carry over into our faith relationship with the Lord, and is the prime cause of our spiritual frustration and defeats.

Fred Pruit concludes like this:
It’s not really complicated. You died, He arose in you, and now a new life rises which is a union of He and you, and this new self which is you and He as one person is Who/who is now living. It comes out as you -- so you have risen this new self, joined to the Lord, who now expresses His divine life through and as your human life. You no longer struggle to be "divine-like," because He has assumed humanity in you; in order to reach your world as you. But it's us.

The mystery is summed up in Col 1:25-29:
….of which I became a minister according to the stewardship from God that was given to me for you, to make the word of God fully known, the mystery hidden for ages and generations but now revealed to his saints. To them God chose to make known how great among the Gentiles are the riches of the glory of this mystery, which is CHRIST IN YOU, the hope of glory. Him we proclaim, warning everyone and teaching everyone with all wisdom, that we may present everyone mature in Christ. For this I toil, struggling with all his energy that he powerfully works within me.

This is maturity in Christ:
Acknowledging that Christ is in you!

Norman Grubb forklarer vår enhet med Gud - Del 2

Du ganske enkelt tar imot

Fra evigheten av har det grunnleggende eksistert kun en person. Dette er vanskelig å innse. Men dette er en gjennomgangsmelodi i hele Guds ord. Gud var før alt. Han er begynnelsen og enden, alfa og omega.

Han er kjærlighet. Hans skjønnhet er ufattelig. Han er den allmektige.

Hvis det er slik, så er koblingen mellom Han og oss, de Han har skapt, en kobling som muliggjør at den Ene kan manifestere seg selv og gjøre seg kjent. Med andre ord; vår relasjon til Ham går ut på å være fylt av Ham på en slik måte at Han kan bli sett.

Det er derfor den primære funksjonen til alt det skapte, levende eller livløst, å motta. Din grunnleggende funksjon, og min, er den samme – ganske enkelt å ta imot. Dette blir i det stille demonstrert rundt oss hele tiden. Det framstår kanskje som klarest på våren.

Hvis trærne, blomstene og krattet ikke var i stand til å ta imot ville vi være omgitt av ørken. Disse tingene vekkes til live på grunn av deres evne til i det stille å ta imot solskinnet og fuktigheten som blir overøst dem. Hva de mottar bruker de. Men det å anvende følger etter det å motta. I det Bibelske språk så kalles dette tro.

Bedre sett enn sagt

Det finnes ikke noe begrenset språk som fullstendig kan uttrykke det ubegrensede. Derfor er forskjellige bilder nødvendige for å gjøre bildet komplett som omhandler vår relasjon til Ham.

Se på alle de gangene Bibelen kaller oss kar. ”Vi har denne skatten i jordiske kar slik at kraften kan være av Gud, og ikke oss.” Vi er ”kar, helliggjort, skapt for Mesterens bruk, gjort klar til enhver god gjerning.” Nå ser du med en gang skjønnheten i denne illustrasjonen: et kar er et hult objekt som er lagd for å romme noe. Og Gud har skapt oss til å være kar.

Selvfølgelig, hvis Gud gjør oss til kar, så fyller Han oss. God holder ikke sin skaping for narr; hvis Han har skapt noe for at det skal fylles, så sørger Han for at det blir fylt. Dette er vår mottagelighet. Hele ideen bak et kar er at det skal motta noe.

Nå, ha dette klart for deg: karet blir aldri vesken, og vesken blir aldri karet! Jeg legger til dette fordi vi mennesker er så stolte at ideen om vi kan bli guddommelige kommer lett snikende. Det finnes ikke noe slikt som egen-guddommelighet, bortsett fra Satan, denne liksom guden, og det vi deler med ham. Det guddommelige kan bo i det menneskelige og det guddommelige i det guddommelige. Gud har sagt: ”Jeg vil ikke gi min ære til noen annen.”

Dette er hovedbudskapet i vår illustrasjon av karet; vi er for alltid beholderen; Han er den vi fylles av. Det forholdet endrer seg aldri. Men, det er andre bilder som både Jesus og Paulus brukte for å gi oss et bedre bilde av vår stilling som mottagere.

Den mest berømte er den der hvor Jesus sammenligner vårt forhold med et vintre og dets greiner. Nå får vi et vitalt, aktivt forhold. Vi begynner å se at bildet om karet bare er en del av sannheten. Et kar er en død ting og adskilt fra det som blir helt oppi det. Fra dette bildet kan du få det inntrykk av at vi bare er passive beholdere. Men, det er vi ikke.

Derfor ga Jesus oss vintreet og greinene som et bilde. Gjennom dette blir våre øyne åpnet for hemmeligheten om universets union – det mystiske ved universet; hvordan to kan bli en og allikevel forbli to.

I denne dimensjonen er en ubegrenset sannhet alltid uttrykt gjennom paradokser. Vi kommer aldri utenom fakta som tilsynelatende virker å motsi vanlig fornuft. I denne dimensjonen kan vi aldri fullt ut forstå sannheten gjennom våre sanser. Vår fornuft kan ikke lære oss det. Vi er nødt til å leve med motsetninger som ikke kan forenes, med fakta, som i vår forståelsesverden, ikke virker logiske. Det er bra for å anerkjenne dette, og lære oss å akseptere begge sider – begge sidene av å vite – i deres korrekte proporsjon.

Denne illustrasjonen om vintreet og dets greiner er et av disse paradoksene. Den levende Gud, den levende Kristus og jeg blir faktisk en person og opererer som en person. Adskillelse er umulig. Den er opphevet. Vi opererer fullkomment og for alltid og naturlig som en person. Og allikevel forblir vi to!

Mysteriet vi lever i

To i en; en i to. Vi ser paradokset i vintreet og greinene, fordi, selv om vintreet og greinene utgjør en enhet, så sier Jesus at greinene må ”forbli i vintreet”. Selv om vintreet er livet og greinene dets kanal så gjør greinene ting. De anvender sevjen og produserer blader, blomster og frukt.

Men deres aktivitet er sekundært til deres mottagelighet. Det er her vi feiler. Vi gjør aktivitet om til en erstatning for mottagelighet. Resultatet av å gjøre denne feilen blir egeninnsats.

Paulus ga oss en annen illustrasjon: den som dreier seg om hode og kropp. Hode og kropp utgjør en organisme, ett liv. Du kan ikke adskille hode og kropp. Mitt navn er Norman Grubb. Men, mitt hode er ikke Norman og kroppen min Grubb. Du kan ikke skille disse to.

Bibelen forteller oss det samme. For eksempel, 1 Korinterbrev 12.12 snakker om Kristi kropp som Kristus. Verset sier: ”Som kroppen (kroppen er selvfølgelig de troende som er forent med Kristus) er en og har mange lemmer, så er også Kristus.” Kroppen kalles Kristus – ikke hodet.

Vi er del av en levende organisme som er en oppsteget, prektig, perfekt Kristus – den evige Kristus. Vi er en del av Ham, allikevel forblir vi oss selv.

Selvsikkerhet er ikke sikkerhet

I det forholdet er vi alle avhengige. På samme måte som kroppen er avhengig av hodet og hodet styrer kroppen så er vi den avhengige delen i unionen. Og unionen blir aldri trygg før vi innser dette.

Så, før du har fått noen solide dunker i hodet og oppdager ditt innbilske selv, så er du ikke trygg i å erfare unionen. Kanskje du har hatt mange dunker. De er det sunneste vi kan oppleve. Vi må bli trygge og ha riktig forståelse for å kunne være i dette fantastiske fellesskapet. Han er Herren. Vi er medarbeidere. Vi er mottagere.

Vi har alle hatt en grunnleggende forståelse av livet er noe vi må leve, selv om vi er gladee og takknemlig for at vi har Gud til å hjelpe oss. Selv om vi er et frikjøpte folk, og uten å innse vår feil, så stoler vi hovedsakelig på vår egen aktivitet. I grunnen har hver eneste av oss tenkt: ”Vi er det utvalgte folk, la oss sette i gang med arbeidet.”

Det er grunnen til at vi leser om at Gud brukte lang tid på å trene opp sine tjenere i Bibelsk tid. Se på Moses. Få kan måle seg med hans innvielse. Han kastet vrak på posisjonen som ”Faraos datters sønn” og alle ”skatter i Egypt” og ”alle syndens fornøyelser.” Og han gjorde alt dette for den mystiske Kristus som ennå ikke hadde kommet – fordi han ”aktet skammen over Kristus høyere enn alle rikdommer”, sier beretningen. Men, det var dog en ting Moses ikke hadde gitt avkall på. Det var Moses.

”Lært i all Egyptens kunnskap”, godt trent, høyt utdannet, ”mektig i ord og gjerning” så synes det for han at det ville være opplagt at Israelittene ville forstå at han var deres utvalgte utfrier, og han satte i gang med å utfri dem. Opprørt over å se en Egypter mishandle en av sitt folk slo han i hjel og drepte Egypteren.

Farao sendte politiet etter ham – og hva gjorde Moses så? Alt han hadde igjen var et par gode bein. Så han løp.

En frisk kropp er til gagn – men du trenger mer enn to gode bein for å bære deg gjennom livet for Gud! Moses hadde trodd han kunne gjøre jobben; nå forstod han at det kunne han ikke. Han kunne ikke finne Gud. Før han hadde brukt opp sine egne ressurser, ville Gud kun være en fjern person for ham.

Hvis du ikke har møtt veggen så vet du i grunnen ikke hvordan du kan finne Gud når du står overfor en krise. Du kan ikke finne Gud når Han har funnet deg. Han er der bare. Ånden må lære deg. Da sier du bare: ”Det er bra, Gud, fortsett.” Du er fullstendig nøytral.

Jeg tror på det å være fullstendig uærbødig overfor Gud! Det er å sette det litt på spissen, men det jeg mener er at mye av vårt fromme preik og ærbødige holdninger og språk ikke er noe annet enn et skalkeskjul for uærlighet. Guds menn, Guds bekjente, Guds venner, snakker fram og tilbake med Ham i et rett fram språk.

Men Moses, som alle oss, måtte lære at du utfører ikke Guds arbeide gjennom egne anstrengelser og egen visdom.

Uuttømmelig energi

Førti år senere var Moses i stand til å se det han ikke hadde vært klar til å se tidligere. Han så et merkelig objekt der hvor han gjette sauer i villmarken. Det var en helt ordinær buske som brant. Men det merkelige var at mens han så på så brant den ikke opp. Det var der Gud viste Moses hvilken rolle menneskeheten skal spille; en helt vanlig buske satt i brann av Gud.

Men en mann må bli vanlig først. Moses, hadde ifølge seg selv, vært en høyst uvanlig kongelig buske, og Gud lever ikke i uvanlige kongelige busker. Da fikk Moses dette synet: Guds nærvær, Guds ord fra en vanlig busk – og mens den guddommelige brannen fortærer busken, så blir den tilført ny energi. ”Busken brant ikke opp.”

Det er nettopp det Gud gjør. Det guddommelige livet fortsetter å strømme inn, mens du deler det ut. Det er mottagelighet: nøkkelen til sann menneskelighet. Da blir du aktiv!

Ingen er så aktiv som en kristen, fordi han er motivert av guddommelige ressurser, den guddommelige kraften, den guddommelige Personen. Vi må lære av våre harde slag til å fjerne oss og å anerkjenne. En annen måte å operere på: motta Hans stemme, Hans planer, Hans ressurser. Da vender vi tilbake til situasjonen som tjenere, ikke sjefer.

Når du kommer til det punktet at du forstår at din grunnleggende funksjon er en kontinuerlig gjenkjennelse av Den Andre, så vil hele livet bli forvandlet. Det er ikke et spørsmål om å hele tiden la Ham komme inn i livet ditt, fordi du har mottatt Ham. Men, det er gjenkjennelsen av En Annen.

En Annen er den som opererer

En Annen er den Personen som inspirerer bønnene og inngir troen og tenker tankene som farer gjennom hodene våre og som uttrykker Sin medfølelse gjennom våre hjerter og som setter våre kropper i aktivitet. Så snart du har sett det, så vil du se at Han er den ubegrensede.

Da kan du legge deg tilbake og si: ”Dette er hva livet grunnleggende handler om: En Annen lever sitt liv i meg.” Du har nøkkelen til alt. Ethvert problem blir en mulighet. Enhver tøff utfordring blir en anledning til å nyte luksusen av å se Ham fri oss ut av den. Og du ønsker slike øyeblikk velkommen.

Norman Grubb forklarer vår enhet med Gud - Del 1

Den troende som et kar for Gud

Når jeg tjenestegjorde i den Britiske hæren under første verdenskrig så kalte Gud meg ganske sånn rett fram, selv om jeg hadde planlagt et annet livsløp, til å bli del av en liten uavhengig gruppe misjonærer som skulle til Afrika. Jeg var ikke der lenge før jeg begynte å kjenne på en veldig følelse av utilstrekkelighet.

Det var ikke det at jeg var lunken for Jesus; det var ikke det at jeg hadde vendt meg bort fra ham for å følge en annen interesse. Jeg var Hans tjener, og hadde satt alt inn på å vise Ham til mine Afrikanske brødre.

Utilstrekkeligheten jeg kjente i meg selv var først og fremst behovet for kjærlighet. Jeg følte veldig når jeg var sammen med dem at jeg ikke hadde den kjærligheten som kunne bygge bro mellom mennesker. Sammen med behovet for kjærlighet gikk også behovet for tro – og med det behovet for kraft. Alle disse var lenket sammen.

Gjensvar på det kristne budskapet virket å være like stort i sentral Afrika som det var i Usa. Men jeg fant snart ut at det var mye mer bekjennelse enn eiendomskap. Jeg begynte å si til meg selv: Gir vi Afrikanerne noe av verdi i det hele tatt? Overbringer vi bare et sett med moralregler? Eller liturgi, eller historisk tro? Har vi noe å bringe videre som virkelig kan forandre mennesker? Deretter gjorde jeg spørsmålet personlig; Har jeg?

Mens jeg stilte disse spørsmålene så oppdaget jeg at når din tjeneste ikke fungerer så har det en tendens å forstyrre ditt personlige liv. Jeg fant meg selv, som min kone var godt klar over, irritert hjemme på en måte som jeg ikke tidligere hadde vært irritert – og kritisk til andre for å dekke over mine egne mangler.

Mens jeg tvilte, stilte spørsmål og søkte i Bibelen etter noen svar på mine tilkortkomninger så fant jeg noen forbøffende svar. Noen av disse har rystet meg veldig. De har fullstendig endret mitt ståsted og mine erfaringer. Jeg vil ikke kalle de åpenbaringer, fordi de er basert på åpenbaringen som Ånden bærer vitne om.

Til å begynne med var innstillingen min at Gud skulle forbedre meg. Vel, jeg er en som tjener Jesus Kristus, tenkte jeg. Jeg er frelst ved Hans nåde, jeg tilhører Ham. Jeg må be Gud om å gjøre meg til en bedre tjener av Jesus Kristus.

Jeg tenkte at Han skulle sende litt kjærlighet inn i hjertet mitt, litt tro, litt kraft, litt hellighet – og forbedre meg. Jeg måtte lære på den smertefulle måten at selvforbedring er både en synd og en umulighet. Det kom som et betydelig sjokk.

Men selv om min ide om hvordan Gud skulle besvare mitt problem var fullstendig feil, var min følelse av utilstrekkelighet en god ting. Den sendte meg til Bibelen. Og min første oppdagelse kom når jeg leste dette berømte verset i 1 Johannes: ”Gud er kjærlighet.”

Plutselig stod ”er” ut. Det som slo meg nå var noe tilsvarende dette: Det står ikke at Gud har kjærlighet, men Gud er kjærlighet. Hvis noen har noe, så er ikke det vedkommende. Det er bare noe som er en del av den personen, som om du har på en frakk eller har noe i lomma. Du har det bare, og du kan dele det med andre. Bibelen sier ikke at Gud har kjærlighet, men at Gud er kjærlighet.

Jeg ville aldri være i stand til å elske!

Kjærlighet er derfor ikke en ting som jeg kan ha. Kjærlighet er utelukkende en person. Gud er kjærlighet: Det finnes derfor ikke en ren, selvoppfordrende kjærlighet i universet bortsett fra Ham. Kjærlighet er utelukkende en egenskap ved kun en person – og det er ikke Norman Grubb!

Det tømte lufta ut av meg. Jeg trodde jeg kunne få kjærlighet inngitt i meg, kanalisert inn i meg, og ville bli mer kjærlig. Men jeg fant plutselig ut at Gud sa: ”Du kommer aldri til eie et gram kjærlighet. Jeg er kjærlighet, ferdig med det.” Kjærlighet er en person; en person som bare elsker – det er ikke meg og det er ikke du. Gud er kjærlighet, og derfor: kjærlighet er Gud som elsker.

Det satte i gang en helt ny måte å tenke på. Jeg begynte å sette dette i forbindelse med mitt behov for kraft. Og jeg fant plutselig et vers i det første kapitelet i første Korinterbrev som sier at Kristus er Guds kraft. Ikke at Kristus har kraft, men Han er kraft.

Atter en gang, jeg hadde trodd at kraft var noe som ville bli gitt meg og jeg ville bli en kraftfull tjener av Jesus Kristus. Jeg fant plutselig ut at kraft også er en person: Og at den personen er ikke meg, men utelukkende Kristus, som er Gud; det spiller ingen rolle om du kaller Ham Far, Sønn eller Den Hellige Ånd.

Så kom jeg til den tingen som alle kristne hevder de har. Enhver troende kristen aksepterer det faktum at han har evig liv. Han har det for seg at han har et liv som vil foregå for alltid i Himmelen. (”Guds gave er evig liv gjennom Jesus Kristus vår Herre”)

Men jeg fant plutselig ut at evig liv er noe jeg aldri kan ha – for Jesus sa ikke: ”Jeg har liv å gi deg – men; ”Jeg er livet.” Nok en gang hadde jeg funnet ut at noe jeg trodde jeg hadde – evig liv – er kun en person, og det er ikke meg. Jesus Kristus er det ”evige liv”. Men, hvor passer jeg inn i alt dette?

Tilslutt kom jeg til et utsagn som knyttet alt sammen og som avsluttet mine undersøkelser fordi det var så absolutt. Verset er Kolossene 3:11, hvor det står om troende i Kristus at ”Kristus er alt og i alle.” Kristus er alt, ikke Kristus har alt. Og hvis Kristus er alt, hva er det da igjen til meg? Ikke mye etter mine beregninger.

Jeg hadde trodd jeg var noe og at jeg kunne få noe. Jeg fant ut at Gud hadde tatt alt. Kristus er alt. Så fikk jeg grepet forbindelsen: Kristus er alt og i alle.

Da så jeg for første gang at den eneste grunnen for eksistensen av hele skapelsen er å romme skaperen. Ikke for å være noe, men for å romme Noen. Så der demret det en viktig sannhet. Vi mennesker har en naturlig tendens mot å betrakte det menneskelige selv som viktig. Men vi har feil ideer når det gjelder selve årsaken for eksistensen av selvet.

Et veldig vrangbilde har sneket seg inn i den menneskelige veven. Det er fordreiningen av egoet – av selvet. Selv om vi opplever at selvet er viktig, så viste alt dette meg at selvet er ytterst uviktig. Det finnes bare et selv i universet som er virkelig viktig. Jeg vil nesten si at det kun finnes et selv.

Hvorfor? Fordi det er bare en person i universet som noen gang har sagt: ”Jeg er.” Gud sa at det var Hans navn tusenvis av år siden, den gang da Moses spurte Ham hva han skulle si når folk spurte: ”Hva er Guds navn?” (2. Mosebok 3:13-14)

Vi har blitt fortalt at ved enden av universets historie vil det være Gud som er alt i alle. Hva er det så som er igjen? Det er skrekkinngytende.

Hvorfor vi er til

Det er kun en person, og den menneskelige skapelsen blir satt inn i et levende fellesskap med denne Ene, slik at Han kan manifestere Seg selv og Sitt fullkomne liv og kjærlighet gjennom oss.

Hele skapelsen eksiterer fordi Ånd må ha en kropp hvor Han kan manifestere Seg Selv. Som skriften sier: ”Hele jorden er fylt av Hans herlighet.” De sier at Kristus steg ned ”slik at Han kunne fylle alle ting.” Hvis Han fyller alle ting, så er alle ting beholdere av Ham. I dette ligger både høyden og den farlige dybden i menneskeheten.

Høyden er ganske enkelt dette: Skapelsens hvile kan romme Guds manifestasjon, vi kan romme Gud som en Person. En person kan ikke gi seg til kjenne gjennom noe annet enn en person. Du kan ikke ha fellesskap med en hund eller en stein. Du kan glede deg over underverket i et atom eller en vakker stein, men du kan ikke ha fellesskap med noe av det. Men, jeg kan ha fellesskap med deg fordi vi er av samme design.

Gud kan manifestere Sine underverk og Hans skjønnhet gjennom blomstene og trærne. Vi kan betrakte dem gjennom mikroskopet og teleskopet og undre oss – men vi sier ikke: ”Det er Gud.”

Det største underverk, personlighetens fremste uttrykk, er når vi kan betrakte et menneske og si. ”Gud er der.”

Avgrunnen, farene, ved menneskeheten er at personlighet betyr frihet. Intelligente valg er personlighetens fremste kjennetegn. Derfor virket Gud å være i et stort dilemma når Han skapte mennesker. (Selvfølgelig var Han ikke det, fordi Han kjenner utgangen på alt.) Men det virket slik fordi menneskene Han skapte kunne snu seg bort og si: ” Takk så meget, men jeg ønsker ikke at du skal leve i meg.”

Det er akkurat hva som skjedde: Vi gjør oss selv til vår egen gud, ikke Gud. Vi lever våre egne liv. Og det er vårt store problem. Det finnes ikke eneste problem i menneskeheten unntatt våre selv-reaksjoner, ikke et eneste.

Djevelen er ikke noe problem. Han ble tatt hånd om for 2000 år siden. Naboen din er ikke ditt problem. Omstendigheter er ikke ditt problem. Det eneste problemet er dine reaksjoner. Fordreid selv, et selv ute av takt; det er vårt problem.

Så snart vi vet hvordan vi skal håndtere det menneskelige selvet og putter det tilbake der det hører hjemme, så har vi funnet livets nøkkel. Det er det vi skal se nærmere på nå.

Man Utd

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Paul Anderson-Walsh. The article is tranlated into Norwegian with permission from Paul Anderson-Walsh.

Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! (Kol 1:24-27)

Det er et mysterium
Som en introduksjon til denne artikkelen så syntes det passende å inkludere en kort kommentar om hensikten med Paulus evangelium om mysteriet. For å nå dette målet vil noen innledende betrakninger kunne gi et rammeverk for det som følger. I de Paulske skrifter dukker ordet mystrion, mysterium opp syvogtjue ganger. De lærde har definert ordet mysterium som følger:

”Ordet mysterium i moderne tale betyr en opphøyet eller uklar sannhet som man undrer seg over, men bare delvis forstår. The greske ordet mystrion, derimot, beskriver en guddommelig eller himmelsk realitet som blir betraktet som skjult eller hemmelig og kan kun bli forstått når den blir åpenbart av gudene.”

Paulus hevder at hensikten med dette mysteriet har noe å gjøre med den avgjørende handlingen som har påvirket hedningene (og alle troende), nemlig, at nå bor Kristus i dem. Derfor ser Paulus nå på sitt oppdrag som å kunngjøre ”Ham” og bringe alle til manns modenhet - bli det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde (Ef 4:13). Med nærmest urovekkende kortfattethet, definerer Paulus mysteriet med tre ord: ”Kristus i deg.”

Paulus åpenbaring er den dypeste sannhet man kan tenke seg, uten den er det kristne livet ulevelig og ikke til å bære. Men, hvis denne sannheten blir forstått og gått inn i så er det veien til et liv som går utenpå våre villeste forhåpninger.

Denne artikkelen prøver å forklare mysteriet og utforske dets hensikt. Interesserte lesere burde, dog, også gå gjennom andre Grace Project artikler som referer seg til dette emnet, spesielt ”Deceived” og ”False Self Syndrome”. Gå til www.thegraceproject.com og klikk på interactive.

Mange uttrykk har blitt brukt for å forklare det Paulske mysteriet ”Kristus i deg”. Noen har kalt det ”Det Dypere Liv”, andre har brukt termen ”Det Høyere Liv”, og andre igjen har brukt ”Det Indre Liv”. Hudson Taylor’s sønn kalte det ”Det utvekslede Liv”, mens andre har foretrukket ”Enhet”. Alle disse definisjonene er ytterst behjelpelige, men, jeg tenker at for å være balansert foretrekker jeg Norman Grubb’s definisjon av mysteriet som å inneha ”Felles liv”. Dette er den definisjonen jeg har lagt til grunn og forsøkt å inneslutte i min tittel ”Man Utd”. Jesus hentyder til den troendes sammenkobling med Ham i Hans spesielle enhetsbønn som er nedtegnet i Johannes mysterieevangelium når Han sier:

”J eg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. (Joh 17:20-23)

Livet er et mysterium
Har du noen gang oppdaget at du har undret deg over ”Hvem er den virkelige jeg?”. De fleste av oss har gjort oss denne tanken. I tillegg må mange kristne leve med den ekstra byrden som kommer av en gnagende følelse av at den vi er er ikke den vi burde være. Av den grunn lever vi våre liv fanget i en endeløs sirkel av å skulle gjøre det rette hvor vi veksler mellom forpliktelse, fiasko, fordømmelse, bekjennelse og det å hengi oss til Gud på nytt. Evangeliefortolkerne har etterlatt seg mange, det finnes riktignok noen få unntak, som er fanget i en balanseøvelse på tram line basert på åpenbare selvmotsigelser mellom ”imitasjon” og ”identitet”, mellom den personen jeg ønsker å være og den personen jeg virkelig er.

Sokrates sa at: ”storhet er i virkeligheten å være den vi ønsker å være”, og denne tankegangen har blitt plukket opp av både urettferdige og selvrettferdige. Men, for den som er gjort rettferdig av Kristus er dette motsetningen til enhet, hvor storhet (som i denne tankeverdenen også må bli omdefinert som ”å ha et liv som er sentrert utenfor seg selv”) er å akseptere som sann virkelighet at vi fullkomment er den vi ikke synes å være.

For å være personlig så har dette tilsynelatende paradokset om enhet vært en ytterst vanskelig sannhet å akseptere. Å bli grunnfestet i og leve ut fra den virkeligheten at jeg er den Gud sier jeg er på tross av hvordan jeg føler meg er utenfor vårt intellekts fatteevne, det er i siste instans et spørsmål om åpenbaring. Før vi kan besvare spørsmålet: ”Tror vi at vi er de som Han sier vi er?”, bør vi først kanskje spørre: ”Hvem sier Han at vi er?” Før vi besvarer det la meg først gjenta min enkle betraktning at det virkelige gode, eller det onde, om det er til vår fordel eller ikke, til vår rikdom eller fattigdom, ikke kan være noe annet enn det Gud sier vi er.

Hvem sier Gud at vi er?
Før jeg forstod enhet var det enklere for meg å tro at jeg ikke var den, eller på denne siden av evigheten, kunne være den personen Gud ønsket jeg skulle være – nemlig perfekt (Matt 5:48). Uansett, å bli den jeg visste jeg ikke kunne bli var målet for det kristne livet.

Helliggjørelse, med andre ord ”Mission Impossible” var målet jeg var fast bestemt på å nå. Selv om jeg visste at mine anstrengelser var dømt til å mislykkes så ville jeg fortsatt komme til himmelen på grunn av min tro på Jesus, frelsesbetingelsen var ikke ”fullkommen syndløshet”. Mitt favorittvers var 1 Johannes 3:2

” Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.”

Jeg hadde forstått dette skriftstedet som en henvisning til Hans annet komme, men så oppdaget jeg at Johannes snakket til ”sine små barn” (1 Joh 3:7), en gruppe troende han hadde identifisert tidligere (1 Joh 2:12-14). Dette var de åndelige babyene, disse som ikke visste mer enn at deres synder var tilgitt. Men, når det gjaldt disse som han kalte unge menn og fedre, de modne og mer utviklede sa han ” For vi er slik som han er i denne verden.” (1 Joh 4:17) Så plutselig, som når en demning brister, så forstod jeg enhet. Jeg kunne se at ”når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se Ham slik Han er”, så er Han i meg, og uttrykker seg selv som meg. 1 Joh 3:2 snakket ikke om Hans tilbakekomst men min utvikling mot manns modenhet.

Kan du forestille deg min overraskelse når jeg begynte å oppdage at jeg allerede var den personen som jeg prøvde å bli. Jeg er et produkt av Jesuitt utdannelse og hadde blitt vant til å lese rapporter om meg selv som alltid sa noe slikt som ”Paul har et godt hode, men kan gjøre det mye bedre, han må prøve hardere.” Hva skulle jeg nå gjøre med Guds påstand om at jeg er de påfølgende ting, ikke det jeg skal bli, eller skal kunne bli, eller kan bli hvis jeg bare prøver hardere, men allerede er:

Perfekt Hebr 10:14
Guds rettferdighet i Kristus 2 Kor 5:21
Hellig Ef 1:4, Kol 1:22
At jeg har guddommelig natur 2 Pet 1:4
En ny skapning 2 Kor 5:17
Fullkommen i Ham Col 2:10
Slik som Han er slik er vi i denne verden 1 Joh 4:17
Hellig og uangripelig kol 1:22
Uklanderlig Ef 1:4
Sittende med Ham i himmelen Ef 2:6
Fylt av guddomsfylden Kol 2:9

Livets valg – å tro eller ikke å tro.
Den forutgående listen er langt fra komplett og i lys av dens påstander så er vi stilt overfor to valg: a) tro, eller b) ikke tro. Det er den Hellige Ånds oppgave å overbevise både troende og ikke troende om vantro. Når det gjelder den fortapte handler det om deres manglende tro på at Kristus har blitt synd for dem (Joh 16:8-10) og når det gjelder den troende om vedkommende har mottatt Jesu rettferdighet (2 kor 5:21). Hvis den første jobben til den Hellige Ånd er å overbevise den ikke troende om at han ikke tror på Kristus så er det den Hellige Ånds jobb nummer to å overbevise den troende at han ikke tror at han har fått Jesu rettferdighet.

Det kan ikke være framgang i det kristne livet uten den mest grunnleggende og fundamentale åpenbaring. På samme måte som vi aksepterer gjennom tro (uten å nøle) at Han (Jesus) kom som vi er, med andre ord som et menneske av kjøtt og blod så må vi akseptere ved tro at hensikten med Hans nedstigning var at vi skulle kunne bli guddommelig slik som Han er nå. Uansett om vi tror at dette er sant eller ikke så endrer det ikke det faktum at dette er sant. Hvis den store Jeg Er sier at Han Jeg Er, så, Er Jeg. Å tvile på dette er å kalle Gud en løgner. Nå, du kristne: tror du at du er den Gud sier du er?

Gjennom linsen av enhet, framfor egne gjerninger-fangenskapet, så kan jeg se at helliggjørelse er rett og slett erkjennelse. Det er ikke en progressiv endring av oppførsel, men heller en progressiv erkjennelse av din nye identitet. Det som i mine tidligere år var hjørnesteinen i kristent disippelskap, nemlig at helliggjørelse var en prosess mot å bli mer hellig har blitt erstattet av grunnsetningen om enhet, som betyr at Jeg Er hellig!

Kan jeg være sikker på at jeg virkelig er rettferdig? Bibelen forteller meg at som en troende så er jeg; en ånd med Ham (1 kor 6:17), at Jesus bor i meg (kol 1:27) at det ikke lenger er jeg som lever, men det er Kristus som ikke bare lever i meg (Gal 2:20) men også som meg og gjennom meg (apg 17:28; Kol 3:4). Den virkelige meg, den grunnleggende meg, er JesUS. (Jesus – oss).

Det er en replikk fra Matrix Reloaded hvor Morpheus, som gjensvar på protesten ”Ikke alle tror det du tror” sier ”Skjønnheten ved det jeg tror på er at det ikke krever at du skal tro på det for at det skal være sant.” Dette er like sant om enhet, enten om du som en troende tror det er sant eller ikke, så er det fortsatt sant. Selv om det ikke krever tro av deg for å være sant, så krever det tro av deg for at du skal få erfare kraften av denne sannheten.

Som en troende, (og hvis du ikke tror dette, hva er det så du tror?) så vil du slik som de ikke-troende ha et valg.
Enten:
1.Vi velger å tro at vi er de som Han sier vi er og at vi allerede har det og ganske enkelt er.
Eller:
2.Vi kan se på disse tingene som noe jeg kunne bli, eller burde bli eller sikter mot å bli.

De forskjellige utkommene kan ikke bli tydeligere: På den ene siden rettferdige handlinger som har sitt utspring i hvile – frukt som er et produkt av at vi tillater Ham å reprodusere sin natur i oss mens vi til gjengjeld nyter fordelene av vårt vintre-fellesskap med Ham (Joh 15:5). På den andre siden en gjernings rettferdighet som resulterer i en høst som bærer frukt for døden (Rom 7:5), desillusjonering og åndelig utbrenthet.

Hvis vi velger det sistnevnte alternativet så vil vi uunngåelig bli satt i en posisjon hvor vi vansmekter i et liv som er overgitt til et forsøk på å kultivere noe som ligner på guddommelig liv, men som benekter dets kraft. Hver eneste av oss lever innenfor de grensene våre valg setter for oss. Enten den grenseløse og frigjørende erfaringen av å tillate Gud å reprodusere sin natur og likhet i deg, eller være begrenset gjennom å prøve å reprodusere Hans natur og likhet gjennom egne gjerninger (kjøttet).

Det er umulig å forstille seg at når noen står overfor disse valgene at noen ville velge imitasjon framfor deltagelse. Men, for den store majoriteten av kristne finnes det en forståelse og akseptasjon av at det kristne livet er noe annet enn Kristus sitt liv. Jeg er så frimodig å kalle dette en etterligning av sann kristendom eller som Paulus sa det: ” et annet evangelium som ikke er noe evangelium” (Gal 1:6)

For de fleste troende så forblir den nye pakts mysterium en hemmelighet. Som en følge, når de ikke kjenner hemmeligheten, vil millioner av dyrebare, oppriktige troende uke etter uke befinne seg i en posisjon hvor de innvier seg på nytt i et forgjeves forsøk på å bli noe de allerede er. Det er så fortvilet å vite at den store majoriteten av oss kaster bort muligheten til å kunne komme inn i Hans hvile. Det er så tragisk at de fleste av oss aldri vil oppdage at mellom den historiske Jesus som var og den fremtidige Jesus som vil komme er den iboende Jesus som ER. Som oppfyller i og gjennom oss Hans evige hensikt at Han skal ha en legemlig kropp som er skapt i Hans bilde, som vil være Ham lik, og som bærere av Hans autoritet vil ha herredømme over Hans jord (ef 3:11). Denne planen avslørte Han allerede i 1. Mosebok og denne planen som ble brutt av den første Adam ble gjenopprettet gjennom Jesus Kristus, den siste Adam (1 Kor 15:45) som kom i menneskeskikkelse (fil 2:6-7). Han forblir den mannen, men nå oppstått og nedgått, ikke lenger som en inkarnasjon som oss, men iboende, i oss, som oss (Kol 1:27).

Konsekvensen av unionen
Derfor har vi nå gjennom mysteriet om enhet blitt det synlige bildet av den usynlige Gud. Vi har blitt skapt på nytt i Guds bilde som virkelige personer, framfor de falske personene vi var, når vi ved vår natur var under Guds vrede (ef 2:3), men nå har vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4) vi er beholdere og kanaler for Ham. Ikke lenger atskilt fra Ham eller hverandre som tidligere (ef 2:14) men vi er ett (Joh 17:23).

Naturen; hans natur som du og jeg nå er uttrykk for er varig på grunn av Hans evige valg om å være en som elsker andre (Gud kan ikke elske seg selv fordi egenkjærlighet samler til seg selv, det er den djevelske natur. Gud gir av seg selv. Han eksisterer for opprettholdelsen av andre), det er essensen av agape kjærligheten (1 Joh 4:8) som nå stråler fra oss til andre (Joh 13:35)

I den grad vi blir oppmerksomme på vår enhet eller union med Ham kan vi trygt si at vi er det utrykte bilde og likner personen Kristus som uttrykker sin kjærlige hensikt gjennom oss til andre. Med andre ord, vi er det virkemiddelet som bildet av den usynlige Gud manifesterer, utrykker og forretter Seg selv til Hans verden.

Hver eneste av oss er utrustet til å leve i den tro hvor vi forstår hvem vi er og som en konsekvens av denne troen vil bære frukt i tråd med denne troen, det være seg dødens frukt (Rom 7:5) eller Åndens frukt (Gal 5:22-23), en høst av enten selvrettferdighet eller Kristus sin rettferdighet. De fleste av oss har blitt oppdratt på en basisdiett av at Jesus døde for våre synder, men det er bare halve evangeliet – hva har skjedd med den andre halvdelen, det at Kristus er mitt liv? Uten en åpenbaring av mysteriet ”Kristus i deg” – det at jeg ikke lenger lever selv, men det livet jeg nå lever lever jeg i troen på Guds sønn (Gal 2:20), så vil jeg aldri erfare enhet. Jeg vil aldri være i stand til å leve overflodslivet i Kristus (Joh 10:10). Jeg vil aldri bli satt fri fra fordømmelse (Rom 8:11). Jeg vil aldri bli fri til å være meg. I stedet vil jeg bli overlatt til et fattigslig liksom-kristent liv uoppmerksom på at hele tiden var jeg Ham i menneskelig skikkelse.

Vi er bygd på den siste Adam, Adam til slutt, ikke bare Adam igjen, men en Adam som vil vare. Vi har blitt en Adam som går utenpå vår stamfar, fordi vi er Adam skapelsen forent med Skaperen – Man United (menneske sammenføyd), sammenføyningen med Gud tillater den enheten, en enhet som uttrykker Hans bilde til hverandre, som med glede lider for evangeliet, for hverandre og sammen med hverandre, og mens vi gjør det anser det vi det som bare glede (Jak 1:2). Å vite dette produserer rettferdighet, kjærlighet, glede, godhet, mildhet, fred, tålmodighet, selvkontroll som ikke er et verk av kjødet, men Åndens frukt, følgene av at Han ga sitt liv for deg slik at Han kunne gi sitt liv til deg slik at Han kunne leve sitt liv gjennom deg. Istandsette deg til å si: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far” (Joh 14:9).