Grace of God

"I am and I am not a universalist. I am one if you are talking about what God in Christ has done to save the world. The Lamb of God has not taken away the sins of some — of only the good, or the cooperative, or the select few who can manage to get their act together and die as perfect peaches. He has taken away the sins of the world — of every last being in it — and he has dropped them down the black hole of Jesus’ death. On the cross, he has shut up forever on the subject of guilt: “There is therefore now no condemnation. . . .” All human beings, at all times and places, are home free whether they know it or not, feel it or not, believe it or not.

"But I am not a universalist if you are talking about what people may do about accepting that happy-go-lucky gift of God’s grace. I take with utter seriousness everything that Jesus had to say about hell, including the eternal torment that such a foolish non-acceptance of his already-given acceptance must entail. All theologians who hold Scripture to be the Word of God must inevitably include in their work a tractate on hell. But I will not — because Jesus did not — locate hell outside the realm of grace. Grace is forever sovereign, even in Jesus’ parables of judgment. No one is ever kicked out at the end of those parables who wasn’t included in at the beginning."

-Robert Farrar Capon-

Noen indianerfolks første møte med den hvite mann

Europeernes inntog i Nord Amerika kom til å forvandle og ruinere kulturer som hadde eksistert på dette kontinentet i mellom 15 og 20.000 år. Det var ikke Europeernes overlegne våpen, deres religion eller deres overgrep og brutalitet som forårsaket de største ødeleggelsene. Sykdommene de brakte med seg over det store havet førte til enorme lidelser for de indianske folkeslagene som ikke hadde bygd opp et immunforsvar mot bakteriene og virusene som nå ble sluppet løs i deres midte.

På jakt etter gull sendte Spanjolene ekspedisjoner nordover fra New Spain (Mexico) allerede i 1560. Florida, som betyr Blomstenes Land, var det første stedet hvor de gjorde sitt inntok. For den innfødte befolkningen var dette ødeleggende. Omtrent 90 % av befolkningen bukket under for kopper, influensa, meslinger og de påfølgende ringvirkningene.

Når de arbeidsføre døde var det svært få igjen til å ta seg av markene, samle inn høsten og så på nytt. Dermed oppstod det alvorlige perioder med hungersnød som tok livet av mange av de som hadde overlevd sykdommenes herjinger. Epidemiene tok også livet av stammehøvdinger og sjamaner, noe som førte til at mange folk stod uten lederskap i en kritisk fase av deres livsløp. Mange sjamaner mistet også sin posisjon fordi de stod maktesløse overfor sykdommene som raste. Det var disse landsbybeboerne søkte til når de ble syke.

Restene som var igjen av disse folkeslagene sammen med stammer som kom vandrende fra nord ble til det vi i dag kaller Seminole indianere. Det samme mønstret fant sted i Sør Carolina og Georgia hvor det mest kjente av sammenslutningene av overlevende ble kalt Creek indianere. Disse stammene ble i 1830-1835, sammen med flere andre, tvunget til å flytte til Oklahoma territoriet i det som vi nå kjenner som ”The Trail of Tears”.

Spanjolene etablerte seg også i Arizona og New Mexico hvor Pueblo indianerne hadde et rimelig avansert jordbruk ved hjelp av vanningskanaler de hadde gravd ut. Spanjolen brukte indianerne som slaver, innkrevde skatt og drev et rimelig omfattende misjonsarbeid i regionen. Spanske innvandrere etablerte store krøtterfarmer og fordrev mange indianere fra jordene sine. Den alvorligste fornedrelsen for mange indianere var dog den katolske kirkes forbud mot å holde i hevd gamle hedenske indianer ritualer.

Det hele toppet seg da nærmere 50 religiøse ledere ble pågrepet og pisket av Spanjolene i 1675. Når de spanske prestene snakket om djevelen og hans gjerninger var dette et språk de innfødte forsto utmerket, og det ble etter hvert klart for dem at spanjolene måtte stå i ledtog med denne onde ånden. Alle spanjolenes grusomheter bare bekreftet denne ideen, og de som var den ondes tjenere måtte drives ut, resonerte de innfødte.

En av de religiøse lederne som hadde blitt pisket klarte det som hittil hadde vært umulig. Han samlet Pueblo indianerne til det eneste vellykkede opprøret mot den hvite mann i indianernes historie. Tiende august 1680 drev indianerne spanjolene ut av New Mexico. Spanjolene vendte ikke tilbake før i 1693. Lærepengen de hadde fått tretten år tidligere gjorde at spanjolene tilnærmet seg indianerne med en helt annen respekt denne gangen. Opprøret førte derfor til at Pueblo indianerne har vært et av de folkeslagene som har klart seg best under kolonialiseringen av Nord Amerika.

Lenger nord, i Virginia, hadde høvdingen Powhatan samlet 30 landsbyer til en mektig konføderasjon. Egentlig hadde 31 landsbyer blitt anmodet om å bli medlemmer. Den som avsto ble fullstendig utryddet som et varsku til de andre om hva som kunne skje hvis man ikke adlød den store Powhatan.

Den første engelske bosetningen, Jamestown, som etablerte seg på en av Virginias mange strender i 1607, lå midt i det landområdet kontrollert av konføderasjonen. Deres nærvær ble sannsynligvis akseptert fordi Powhatan betraktet dem som den 31. landsbyen. Engelskmennene, ledet av John Smith, overlevde det første året takket være mat fra indianerne.

Powhatans datter, Pocahontas, ble svært betatt av de nye innbyggerne og kom etter hvert til å spille en stor rolle som fredsmegler mellom de to gruppene når det oppstod stridigheter. Etter voldsomme kamper mellom de innfødte og britene i 1613 ble Pocahontas tatt til fange. Hun lot seg døpe og ble medlem av den anglikanske kirken, og giftet seg med engelskmannen John Rolfe. Pocahontas var en av de første indianerne som besøkte Storbritannia. Der ble hun dessverre syk av en av de mange sykdommene hun ikke hadde noe immunforsvar mot, og døde i 1617 mens hun fortsatt bare var midt i tjueårene.

Hennes far, Powhatan, døde i 1649. Da falt hele konføderasjonen sammen, og engelskmennene fikk et forholdsvis lett spill med det som var igjen av hans store rike. Indianerne ble presset lenger og lenger vestover i bytte mot forholdsvis verdiløse avtaler som de hvite kontinuerlig brøt ettersom hungeren etter ny jord stadig økte på grunn av tilstrømningen av nye immigranter.

Powhatan konføderasjonen er en av de få bevisene på at ikke alle indianere var like økologisk bevisst eller var like opptatt av å opprettholde balanse i naturen. Rådyrene som tidligere hadde svermet over hele området i og rundt staten New York var nesten utryddet når den hvite mann ankom. Indianerne hadde over lang tid drevet rovdrift på arten for å fø en stadig voksende befolkning.

Etter sykdom var alkohol den største faren for indianersamfunnene. Indianerne hadde få kulturelle sperrer mot alkohol ettersom de trodde at alkoholrusen var noe som ga dem en endret bevissthetstilstand hvor de hadde bedre kontakt med åndeverdenen. Mange ble avhengige av rusmiddelet og dette ga i mange tilfeller europeerne et overtak i samhandelen med indianerne. Særlig reservatindianerne søkte trøst i alkohol, noe som forsterket deres allerede håpløse situasjon og som selvfølgelig gjorde det svært vanskelig for dem å ta de nødvendige initiativ for å øke sin livskvalitet.

I staten New York var det Iroquois konføderasjonen som demmet opp for Britisk ekspansjon. Men, allerede rundt år 1700 var de så utarmet av sykdom og stadig krigføring at de søkte fred med den hvite mann. Konføderasjonen bestod av fem av de mektigste og mest krigerske stammene i hele Nord Amerika. De var fryktet både i nord, sør og vest. En av de viktigste grunnene for å angripe andre stammer var å erstatte døde stammemedlemmer. En fange måtte alltid gjennomgå tortur. Hvis vedkommende klarte å bevare en stoisk ro under torturen ville han vanligvis bli opptatt som fullverdig medlem av stammen.

På grunn av det store mannefallet blant de fem nasjonene og skikken med å røve andre indianere for å erstatte de døde bestod 2/3 deler av konføderasjonen av indianere fra andre stammer når de søkte fred. Denne store gruppen av andre indianere var også en viktig årsak til at Iroquoisene tilslutt måtte kaste inn håndkleet, ettersom disse medlemmene hadde varierende lojalitetsbånd. Misbruk av alkohol bidro også til å svekke denne så tidligere mektige folkegruppen.

Indianerne lenger vest ble mer eller mindre spart for den hvite manns framstøt fram til uavhengighetserklæringen i 1776. Britene hadde nemlig lagt ned forbud mot å bosette det enorme området som lå vest for Appalachian fjellene. Den nye nasjonen som nå oppstod etter at Britene ble jaget ut i 1783 så det som svært viktig å øke sitt innflytelsesområde og kastet raskt blikket vestover, men det er en annen historie.

Kilde: Jack Page:In the Hands of the Great Spirit

Djevelens musikk?

Grupper som spiller hard rock, trash, death metal eller lignende blir ofte beskyldt for å være satan tilbedere. Det skyldes først og fremst deres forkjærlighet for å bruke de såkalte tritonene som i noen sammenhenger både høres dystre og melankolske ut.

Tritonen ble brukt mye i vestlig musikk i middelalderen. De første påstandene om at dette var djevelens toner finner vi først på begynnelsen av syttenhundre tallet. Presteskapet gikk etterhvert så langt at de forbød bruken av disse tonene. Black Sabbath ble på begynnelsen av 1970-tallet de fremste eksponentene for revitaliseringen av tritonene og fikk ganske raskt stemplet som djeveltilbedere.

Tekster og platecovere har ofte bekreftet anklagernes påstander. En ihuga metalfan har forsket på heavy metal kulturen og dens mange subgenre etter at han tok en universitetsgrad i antropologi. Filmen "An anthropology study of heavy metal" er resultatet av dette prosjektet. Det eneste stedet forskeren fant gode beviser på satandyrkelse var i Norge og hovedsakelig i miljøet rundt Varg Vikernes.

Forøvrig tok det store flertall av bandene avstand fra beskyldningene om å være satan tilbedere, og forklarte sine noe ekstreme tekster og covere med imagebygging ofte drevet fram av plateselskapet for å øke salgstallene. De som lar fordommene falle og lytter til noen av de mange aktørene i dette markedet vil la seg overraske over samfunnskritiske tekster som tar et oppgjør med maktmisbruk, krig og urettferdighet.

Mange av tekstene er litterære perler som diskuterer abstrakte begreper og som ofte også er opptatt av kjærlighet og livets mange forunderlige irrganger. Vi finner også at mange av tekstene uttrykker sinne og frustrasjon. En form for fortvilelse som mange unge kjenner seg igjen i og som gir dem et utløp for sine følelser og som tilbyr dem noe de kan identifisere seg med. Noe som igjen skaper en opplevelse av tilhørighet.

Mange av tekstene tar også et oppgjør med selvrettferdig religiøsitet - spesielt den type "kristendom" som fremmedgjør mennesker. De går også til angrep på det Gudsbilde hvor Gud framstår som sint, gjerrig, ekskluderende og fordømmende. Noe jeg finner helt legitimt i og med at dette gudsbildet maler et helt feilaktig blide av den Gud jeg tror på. Et annet vikig moment i denne sammenhengen er jo selvfølgelig at Gud ikke tar seg selv så høytidelig som mange mennesker tror, samt at Han utmerket godt tåler at mennesker reiser knyttneven mot ham.

Utover 1980 tallet, når det religiøse høyre i USA på mange måter hadde sin storhetstid, ble det gjennomgørt flere rettsaker mot heavy metal artister og grupper i USA. Blant annet ble Judas Priest anklaget for å ha skrevet en tekst som oppfordret til selvmord. Heldigvis ble de og flere andre av sine kollegaer frifunnet i disse farselignende sakene.

Jeg har siden jeg var tenåring likt heavy metal av grunner som jeg like lite kan forklare som andre kan forklare sin musikksmak. Etter at jeg ble en kristen havnet jeg i en identitetskrise hvor jeg tok avstand fra mye som jeg tidligere hadde verdsatt høyt. De fleste av de gamle platene mine ble kastet. Noe jeg selvfølgelig angrer i dag.

Etterhvert som Gud har fått åpenbart mer og mer av sitt hjerte for meg har jeg innsett at disse mine tidligere og nåværende helter er skapt i Guds bilde. Han har sjenket dem deres kreativitet og musikalitet og fryder seg over deres skapertrang og den musikken de produserer. Jeg er overbevist om at metal genren har sitt utspring i Gud som all annen musikk, og at den avspeiler noe av Hans mangfoldige natur.

Det blir rett og slett meningsløst å tilegne en type musikk man ikke liker negative karakteristikker og hevde at det man selv hører på er gudsinspirert eller verdinøytral musikk.

SVs totalitære ansikt

Det har over lengre tid slått meg at forbløffende mange mennesker som har sterke sympatier med SV er lite tolerante overfor andre som representerer verdier som ikke stemmer med deres verdensbilde. SV har i mange tilfeller stått fram med synspunkter som er direkte dobbeltmoralske. De kritiserer Israel, går i tog mot Israel og ønsker boikott av Israelske varer samtidig som de går meget stille i dørene når det gjelder totalitære stater som regelmessig bryter menneskerettigetene.

De har ingen problemer med å kalle kristne sneversynte og intolerante uten å innse at de gjør det samme selv på andre områder. Javisst er det sant at mange som kaller seg kristne er bakstreverske og konservative, men det er ikke poenget i denne sammenhengen. Utfordringen er at skal en organisasjon framstå som et seriøst politisk alternativ bør man unngå å havne i en situasjon hvor man sitter i glasshus.

Det nylige avsluttede landsmøtet til SV har på mange måter vist deres sanne ansikt. Et ansikt mange lenge har gjenkjent uten å helt skjelne konturene. Det er nå ganske klart at SV ønsker en sterk stat som med en kraftig hånd skal styre det norske folk. De som ikke ønsker å legge seg under dette regimet og som representerer holdninger som i det sosialistike miljøet betraktes som politisk ukorrekt skal trues til taushet. I mine øyne framstår dette som totalitære holdninger som minner faretruende om kommunisme.

Det er nå 20 år siden det kommunistiske imperiumet gikk i oppløsning. Det viste seg at østblokken hadde forvitret gjennom mange år og fattigdommen og forfallet som nå ble åpenbart for alle skyldtes et system som undertrykket den frie tanke og som kvalte etthvert forsøk på nytenkning og innovasjon. Det som ikke stemte overens med statens eller partiets ideologi ble ikke annerkjent eller i værste fall brutalt undertrykt.

Det var ikke plass for mennesker med pågangsmot og nye ideer i dette systemet. Privat initiativ ble overhodet ikke oppmuntret. Uniformering av tanke og holdninger var revolusjonens målsetning. Jeg får frysninger på ryggen når SV nå så klart identifiserer seg med dette tankegodset som i et historisk perspektiv har vist seg å kue eller direkte motarbeide mangfold og utvikling. I mine øyne er den sosialismen de forfekter et puritansk religiøst system med sin egen moralkodeks som slår hånden av hver den som ikke passer inn. Legg merke til at etthvert religiøst system, det være seg sosialistisk, kristent, jødisk, islamsk eller for den saks skyld buddistisk, er undertrykkende.

Kunsten å vinne en diskusjon uten å tape en venn

Benjamin Franklin ble født i 1706 i Boston. Av 17 barn var han nummer 15. Han var den tiende og yngste sønnen. Det var ikke uvanlig den gangen å følge den gammeltestamentlige skikken å gi tiende. Faren var en fattig såpekoker og valgte derfor å gi sønnen som tiende til kirken hvor Benjamin skulle motta sin utdannelse. Selv det ble for dyrt for den fattige familien og Benjamin fikk bare to års utdannelse før han ble kalt hjem.

Som tolvåring begynte Benjamin å arbeide i sin brors trykkeri som hjelpegutt. Der fikk han tilgang på bøker og dermed påbegynte han prosjektet med å utdanne seg selv. Han lærte seg grammatikk, og gjennom å etterligne andre store forfattere lærte han seg å skrive godt. Han studerte også eldre greske og romerske skrifter og fikk innblikk i kunsten å debattere.

Når han diskuterte med sine jevnaldrede var han til å begynne med både påståelig og selvhevdende. Etterhvert modererte han seg og sa heller ting som: "Det virker på meg som...""Jeg oppfatter.....""Jeg forstår det slik....". Den nye strategien var effektiv og den hadde en annen fordel: Andre ble ikke så lett fiendtlig innstilt til ham.

Den unge Benjamin stoppet ikke der. Han utviklet sin debattkunst til et enda høyere nivå. I stedet for å gi uttrykk for sine meninger begynte han å stille spissfindige og vennlige spørsmål. Hans motdebattanter ville da ofte gjøre innrømmelser som de ikke fant noen logisk utvei fra, og Benjamin vant diskusjonen uten å måtte hevde sine meninger. Dermed kunne han diskutere med andre uten av de ble fremmedgjorte, og debattantene kunne være like gode venner etterpå.

Å ære Gud

I en engelsk bibeloversettelse er salme 147:11 oversatt på følgende måte: "Gud har behag i den som ærer Ham gjennom å stole på Hans aldri sviktende kjærlighet".

Hvor ofte har du ikke hørt at du må være lydig mot Gud for å være Ham til behag. Lydighet i denne konteksten handler alltid om å gjøre de rette tingene og la være å gjøre de gale tingene. Dette åket har blitt lagt på kristnes skuldre i uminnelige tider. Utfordringen med denne forståelsen er at den leder ingen inn i Guds hvile.

Denne hvilen som forfatteren av Hebreerbrevet viser til er en hvile fra egne gjerninger. Lydighetsforkynnelsen hindrer derimot mennesker å nå dette målet fordi den oppmuntrer til fokus på egen innsats og egne gjerninger som en vei til å forløse Guds velsignelser. De nytestamentlige skriftene peker entydig på Jesus som den som har vært fullkomment lydig, oppfylt loven og at det ved troen på Ham at Guds velsignelser blir utløst.

Hvis man leser de første kapitlene av Johannes evangelium nøye vil man finne at Jesus regelmessig snakker om lydighet. Det interessante er at hver gang han nevner dette så peker Han på seg selv og sier at hver den som tror på Hans gjerninger er lydig. Jesus redefinerer med andre ord hele lydighetsbegrepet slik det blir forstått i den gamle pakt.

Et stort problem med den type lydighetstenkning som fokuserer på menneskelige gjerninger er at den gir et feil Gudsbilde. Gud framstår i denne gammel testamentlige forståelsen som krevende, dømmende og gjerrig. Et bilde som stemmer særedeles dårlig med for eksempel hvordan Jesus presenterer Gud i lignelsen om den bortkomne sønnen (se Luk 15). Det er definitvt et av de viktigste aspektene med den nye pakt at mennesket skulle få en åpenbaring om hvordan Gud virkelig er.

Salme 147:11 er en direkte påminnelse om at det er ikke noe som gleder Gud mer enn når hans barn stoler på Ham, Hans kjærlighet og Hans gode vilje for den enkelte. En forbløffende konsekvens av å hvile i Guds omsorg er at da får Han anledning til å forandre oss innenfra og ut, og Hans gjerninger i oss blir til velsignelse både for oss selv og de vi omgås. Dessuten er ubetinget kjærlighet en av de største motivasjonsfaktorene som finnes for det menneskelige liv. Alt vi gjør er en konsekvens av og et svar på denne kjærligheten som på mange måter ligger utenfor menneskelig fatteevne.

Å marsjere til en annen trommeslager

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Å leve i den Gud gitte friheten vil uunngåelig føre til at du blir hetset av de selvrettferdige. Jesus havnet stadig i trøbbel fordi hans oppførsel ikke møtte forventingene til den religiøse gjengen som trodde at det var deres plikt å passe på at alle holdt sin sti ren. Når han nøt et godt måltid og et glass vin sammen med gode venner kalte de Jesus en ”storeter og vindrikker” (Luk 7:34).

Når han viste kjærlig omsorg for disse som ikke helt passet inn i den religiøse modellen kalte de ham ”synderes venn” – som er det gode gamle skyldig ved assosiasjon trikset. Jeg har til og med hørt mennesker antyde, tjue århundre senere, at det hadde vært noe på gang mellom Jesus og Maria Magdalena. Noe så idiotisk! Når Han gjorde noe iført Guds selvtillit så beskyldte de ham for å være arrogant (Joh 6:42).

Jesus beskrev den selvrettferdige religiøse gjengen som små barn som fikk hysteriske anfall og skrek: ”Vi spilte en sang på fløyta vår og du ville ikke danse! Vi sang en trist sang og du gråt ikke” (Luk 7:32).

Ingenting har endret seg. Dagens selvrettferdige krever fortsatt at de som bekjenner seg som kristne skal marsjere i sluttet rekke som en gjeng Nazi soldater. Men, det er ikke hva du er kalt til å gjøre. De av oss som følger Jesus marsjerer etter takten til en annen trommeslager.

De kan komme til å beskylde oss for å gå våre egne veier og de har vanligvis rett. Vi ser ikke på oss selv som personer som er blitt reddet fra en urettferdig verden for så å bli innlemmet i en verden av selvrettferdighet. Vår nådevandring er ikke en marsj i sluttet rekke som religiøse roboter. Vår vandring er en nådedans.

De kan håne oss hvis de vil, men vi er i en himmelsk trommemarsj ledet av faderen, sønnen og den hellige ånd. Høres det uærbødig ut? Bare i religiøse ører. De som er satt fri gjennom nåden har aldri blitt stilt ovenfor og vil aldri imøtekomme kravene til disse som egentlig i all hemmelighet gremmes over den monotone hverdagslige marsjen de kaller det kristne livet. De surmuler og freser over ideen om at et eller annet sted er det noen som kaller seg en kristen og har det gøy. De sammenligner frihet med synd, og det å høre om frihet fra nådevandrere produserer et bilde i deres sinn av jenter som har mistet alle hemninger på grunn av sin kristne frihet. Det er trist at de ikke skjønner poenget.

En venn fortalte meg nylig at han møtt en mann på et fly som spurte ham om han kjente meg. Når min venn bekreftet at det gjorde han så hadde mannen svart: ”Den broderen er sannelig fri!”. Jeg er ikke sikker på om han mente det som et kompliment eller en fornærmelse, men uansett så har han rett. Jeg har sonet min tid ved det som min venn Paul Walsh kaller ”St. Shawshanks” og jeg takker Gud for at jeg endelig ble løslatt etter å ha sittet inne i 29 år.

Forleden dag mens jeg besøkte King Sentret i Atlanta sammen med venner fra California så jeg disse kjente orden fra Martin Luther King inngravert på graven hans: ”Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud den allmektige! Jeg er endelig fri!” Der var de – og takk Gud at vi ikke trenger å vente til vi er i himmelen for å kunne proklamere disse ordene.

Velsignelser og forbannelser

Men hvis dere ikke hører på meg og ikke holder alle disse bud, hvis dere viser motvilje mot mine forskrifter og forkaster mine lover, så dere ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt, da gjør jeg likedan mot dere: Jeg straffer dere med redsler, med tæring og feber, så øynene slokner og livskraften svinner. Til ingen nytte skal dere så; fiender spiser det dere avler. Jeg vender meg mot dere, og dere skal ligge under for fiendene. De som hater dere, skal herske over dere, og dere skal flykte, selv om ingen forfølger dere.
Hvis dere enda ikke hører på meg, vil jeg tukte dere sju ganger så hardt for deres synder. Jeg bryter deres stolte makt. Himmelen over dere gjør jeg tett som jern og jorden under dere hard som bronse. Til ingen nytte skal dere slite dere ut; for landet gir ikke grøde, og trærne på marken bærer ikke frukt (3. mos 26: 14-20).

Dette er bare noen av de forbannelsene som vil ramme den som bryter Guds pakt, det vil si de ti bud og seremonilovene. Disse orden henger som et truende uvær over alle de som fortsatt velger den gamle pakt framfor den nye. Til alle de som klarer å leve opp til Guds standard (med andre ord ingen) gis det løfter om følgende velsignelser:

Hvis dere lever etter mine forskrifter og gir akt på mine bud og holder dem, vil jeg sende dere regn i rett tid. Jorden skal gi grøde og trærne på marken frukt. Tresketiden skal vare helt til vinhøsten, og vinhøsten skal vare til kornet blir sådd. Dere skal spise dere mette av eget brød og bo trygt i deres land. Jeg vil gi fred i landet. Dere skal få ligge og hvile uten at noen skremmer dere opp. Udyrene vil jeg rydde ut av landet, og sverd skal ikke herje i deres land. 7 Dere skal forfølge fiendene, og de skal falle for deres sverd. Fem av dere skal jage hundre, og hundre skal jage ti tusen. Fiendene skal falle for deres sverd. Jeg vil vende meg til dere og gjøre dere fruktbare og tallrike; jeg vil holde min pakt med dere. Dere skal spise fjorgammelt korn helt til dere må fjerne det for å få plass til det nye. Jeg vil reise min bolig midt iblant dere og ikke ha motvilje mot dere. Midt iblant dere vil jeg vandre. Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av Egypt, for at dere ikke lenger skulle være treller der. Jeg brøt i stykker stengene i åket som lå på dere, så dere kunne gå oppreist (3 mos 26:3-13).

Det som gjør at disse ordene stråler som en sol over livene våre er jo selvfølgelig at Jesus oppfylte lovens krav på korset. Det som kanskje kan virke noe uforståelig er at Han gjorde det for vår skyld, mens vi ennå var onde som det står i skriften. Når vi trår inn i den nye pakt er forbannelsene annulert - de gjelder ikke for den som har tatt imot Jesus. Det betyr at alle ordene i Bibelen som dreier seg om forbannelser ikke gjelder for den kristne. Kristne i denne sammenhengen er de som har skjønt at det kun er en betingelse for å ta imot alle velsignelsene:

Du skal være grunnlagt ved rettferd (jes 54, 14)

Vi snakker om den rettferdighet vi får av Gud, ikke den rettferdighet vi prøver å mane fram i egen kraft. Velsignelsene er med andre ord avhengige av at du erkjenner at det ikke nytter å prøve å bli bra nok gjennom egne anstrengelser. Du gir opp og tar imot det Gud allerede har ordnet fullkomment på dine vegne. Hør hva Gud sier om våre anstrengelser:

Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy (Jes 64:5).

Hm, ikke mye å skryte av. La oss heller se på Jes 54:17:

De våpen som blir smidd mot deg skal mislykkes, alle sammen. Hvert klagemål som blir reist mot deg, skal du kunne gjendrive. Det er den lodd Herrens tjenere får, den rett jeg gir dem, sier Herren.

Her står det da tydelig at det er Gud som gir oss vår rettferdighet (den rett jeg gir dem)! Da er det bare å lene seg tilbake og ta imot. Gode nyheter? JA!! Jeg vil heller ha velsignelsene enn forbannelsene. Derfor velger jeg å ta imot det Gud gir meg, uten å mukke. Jeg elsker nemlig gaver og forøvrig alt som er gratis!

Abraham Lincoln og kampen mot slaveri

14. april 1865 ble Abraham Lincoln skutt i hodet av en sørstatspatriot mens han var i teateret for å se en populær forstilling. Sterkt skadet ble Lincoln brakt til et hus på den andre siden av gaten. Der lå han i koma til han døde senere på natten den 15. april. Vi merker ringvirkningene av denne ugjerningen ennå.

Abraham Lincoln ble valgt som president høsten 1860 og tiltrådte i 1861. Umiddelbart etter at det ble klart at han skulle overta setet i det Hvite Hus besluttet elleve av sørstatene å erklære sin uavhengighet fra Unionen. Spenningen mellom nord og sør hadde bygd seg opp over flere tiår. Saken gjaldt selvfølgelig slaveri, og ettersom Lincoln var imot denne praksisen antok sørstatene at han umiddelbart ville forby dette.

Hele økonomien i sør var bygd opp rundt bomull og bortimot gratis arbeidskraft. Profitten var derfor enorm. De som tjente på dette var plantasjeeierne som på mange måter utgjorde en egen herskende klasse med stor makt. Det vokste etter hvert fram en sterk antislaveri bevegelse i nord. Den var drevet fram av en religiøs overbevisning om at slaveri var synd mot skaperverket. Den hevdet også uavhengighetserklæringens viktige fundament, nemlig at alle mennesker er skapt like.

I 1850 årenes New England var kvinnens rolle i samfunnet i ferd med å endre seg raskt. Fra å være produsent til å bli konsument. Hun fikk bedre tid til å ta seg av hjem og barn, og den amerikanske idealfamilien begynte å ta form i de større byene. Nå fikk hun også anledning til i mye større utstrekning å dyrke sitt sosiale liv og mange kvinneforeninger ble dannet. Flere av disse hadde humanitære mål, deriblant avskaffelse av slaveri. Derfor ble kvinnene en viktig målbærer og pressgruppe i kampen mot slaveriet.

Det republikanske partiet ble stiftet i 1854 og hadde som mål å modernisere nasjonen samt være et talerør og et samlingspunkt for antislaveri bevegelsen som stod sterkt i Nordstatene, særlig i New England regionen. Etter at Whig partiet hadde gått i oppløsning var det viktig å få stablet på beina et levedyktig parti som kunne ta opp kampen mot demokratenes liberale holdninger til slaveri. Gjennom Abraham Lincolns seier i 1860 kom republikanerne til makten og fikk også etter hvert flertallet i kongressen.

Sørstatenes løsrivelse fra unionen var offisielt grunnlaget for den påfølgende borgerkrigen mellom nord og sør. Det var ikke før i 1863 at kongressen innførte lover som forbød slaveri. Krigen fikk dermed en ekstra dimensjon. Det handlet ikke lenger bare om en samlet nasjon. Krigen ble også en kamp mot slaveriet.

Krigen var i ferd med å ebbe ut når Lincoln ble brutalt myrdet. Nordstatene sto igjen som seierherrer. Mens krigen raste som verst ble planene lagt for hvordan sørstatene skulle bygges opp igjen, og hvordan jorden skulle fordeles mellom slave og fri. Man tok sikte på at sørstatene langsomt skulle bli integrert i unionen igjen. Den enkelte stat måtte først endre lovene sine slik at de tidligere slavene ble garantert samme rettigheter som den hvite befolkningen i sør. Nordstatene ønsket også å sette i gang flere andre tiltak som skulle utdanne den sorte befolkningen til å ta del i demokratiet.

Den eneste personen som hadde de nødvendige lederegenskapene til å kunne gjennomføre alt dette ble dessverre skutt. Lincoln hadde en veldig tillit i folket og han var meget dyktig til å gi og ta slik at den lovgivende kongressen vanligvis var vennlig innstilt overfor ham, og Lincoln kunne dermed vanligvis samle det nødvendige flertall for å få gjennomført påkrevde endringer i den fortsatt unge nasjonen.

Ved valget i 1864 var nasjonen krigstrett og forferdet over de enorme tapene av menneskeliv. I et forsøk på å sikre gjenvalg valgte Lincoln å føre valgkampen med demokraten Andrew Johnson som visepresidentkandidat. Nordstatenes krigslykke snudde i løpet av høsten 1864 og den påfølgende optimismen og begeistringen gjorde at Lincoln ble gjenvalgt med klart flertall. Hadde han vist det på forhånd hadde han nok valgt en annen visepresidentkandidat.

Andrew Johnson var udugelig i rollen som president. Han var en ubøyelig sutrekopp og fikk raskt kongressen imot seg. Han var demokrat, og særlig sørstatsdemokratene hadde ivret for å opprettholde slaveriet. Republikanerne som hadde flertall i kongressen prøvde etter beste evne å overstyre Johnson slik at Lincolns arv ikke skulle gå tapt. Men, uten sin sterke leder måtte de etter hvert gi tapt for sørstatenes tolkninger av det nye lovverket. Den sorte befolkningen ble raskt underkuet, og segregering og diskriminering ble en del av den nye virkeligheten.

Det var ikke før i 1960 årene, hundre år etter borgerkrigen, at de sortes frihetskamp ga resultater. Anført av borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble kampen mot segregeringslovgivningen i sørstatene kronet med hell. Til tross for dette kjemper den svarte befolkningen ennå mot rasefordommer og undertrykking i dagens USA. At Barack Obama nå er valgt som president innebærer at kampen for like rettigheter har begynt å bære noe frukt.

Riving av hus i Øst Jerusalem

Hillary Clinton har nylig vært i Midt Østen. Hun samtalte både med palestinske og Israelske ledere. Den nye administrasjonen under president Obama har som klart mål å skape fred i dette urolig hjørnet av verden. Ved flere anledninger kritiserte Hillary Israel for å ville rive omtrent 80 hus i Øst Jerusalem.

Jerusalem Post forteller at disse husene er oppført på et område som er fredet for arkelogiske formål, noe som byggherrene var klar over når de gikk i gang med byggingen. Stedet er meget interessant for alle de monoteiske religionene. Desverre har byggingen ødelagt flere uerstattelige arkeologiske funn.

Saken har blitt behandlet meget nøye i Jerusalems administrasjon, spesielt med tanke på at det er arabiske hus. De vet at araberne har blitt meget dyktige til å påkalle sympati fra omverdenen når de fortar seg noe som araberne mener er urettferdig. Fakta har også en lei tendens til å bli forvrengt slik at Israel gang på gang framstår som en overgriper. Derfor har denne noe betente saken også gått gjennom det juridiske systemet. Det er ingen tvil om at bygningene er ulovlig oppført og må derfor rives.

Vi har akkurat lik praksis i Norge. Hus, tilbygg, hytter, båthus og båthavner som er ulovlig oppført må vanligvis rives i henhold til Norsk praksis og lov.

Skolesatsing i USA

Det er ikke bare i Norge at utdanningsdebatten raser. I USA har President Obama tatt til orde for kvalitetsheving i den amerikanske skolen. Der har også resultatene falt over flere år. Næringsliv og politikere er bekymret for framtiden både for nasjonen og dens ungdom.

Obama foreslår å gi de dyktigste lærerne høyere lønn. De udugelige lærerne må ut av klasserommet. Skoleåret og skoledagen skal bli lengre. Lærerlønningene generelt skal økes og rekrutteringen til yrket må styrkes. Barna skal forberedes på skole og læring så tidlig som mulig i barnehagen, og den høyere utdanningen må bli bedre. Til tross for økonomiske nedgangstider ønsker presidenten å bruke betydelig høyere summer på utdanning.

Han ønsker at skolen skal bli mer resultatorientert, og framgang skal måles innenfor hovedsakelig to hovedområder: lesing og matematikk. Spesielt realfagene er viktige. Mye innovasjon og forskning er avhengig av høy kompetanse innenfor fysikk, biologi og matematikk.

Noen av forslagene møter motstand både i lærernes fagforeninger og i Obamas eget parti. Men, de er alle enige om er at noe må gjøres med den amerikanske skolen. Vi får håpe Obama lykkes med satsingen. Det er ingen tvil om at USA er en av de viktigste motorene i verdensøkonomien, noe som påvirker framtidsutsiktene for mange nasjoner.

Kvinnedagen

Kvinnen er kronen på Guds skaperverk. Hun er det vakreste og mest komplekse av alt Gud har skapt. Når Gud satte i gang med å utforme universet startet Han med å skape himmel og jord. Deretter ble lys og mørke definert før Han fortsatte med å skille jord fra vann. Vi begynner å ane en viss progresjon i skapelsen. Gud pynter nå jorden med trær og blomster før Han går i gang med å fylle skjønnheten med liv. Fisker i vannet, fugler i lufta og til slutt landdyrene. Hver art mer kompleks enn den forrige. Vi synes å ane at det er noe mer i luften.

Tiden er nå kommet for at mannen skal tre inn på scenen. Han minner på mange måter om Gud. Han fanger Guds styrke i sitt vesen, men det mangler noe i skaperverket som kan avspeile Guds skjønnhet og det uutgrunnelig og mystiske ved Gud. Det er nå kvinnen gjør sitt inntog for å komplementere mannen. Mer enn det: Gud har lagt ned mye av seg selv i henne. Det er noe ved henne som fengsler mannen og som får ham til å føle seg som en ekte mann når hun returnerer hans av og til klønete tilnærminger.

Pondus og hans gode venn Jokke sitter en dag på puben og snakker om Jokkes nye forelskelse. De reflekterer over utfordringene i et forhold og kommer selvfølgelig inn på mannens og kvinnens mange motsetninger og forskjeller. Pondus som tross alt er gift trer fram som den store vismannen og sier: Det blir som en trehjulssykkel mot en romferge! En enkel og grei konstruksjon mot et absurd komplisert maskineri, som titt og ofte eksploderer! Jeg håper du har evner innen psyko-analyse og tankelesing. Det kan komme inn handy!

Det er ikke rart at djevelen hater kvinnen. Hun er det fremste Gud har skapt og hun reflekterer Guds hjerte mer fullkomment enn noen annen skapning. Det som er skammelig for oss menn er at vi er den skapningen han bruker for å undertrykke og ødelegge denne skjønnheten. Det var ikke før rundt 1920 at hun ble betraktet som en egen fri skapning utenfor mannen og ble gitt stemme- og eiendomsrett i de fleste vestlige land. Incest har ødelagt flere kvinner enn hva jeg våger tenke på.

Religion har vært og er fortsatt den fremste kvinneundertrykkeren. Det er kanskje det fremste kjennetegnet ved et religiøst system at det undertrykker kvinnen. Hun blir nektet adgang til talerstolen, må underlegge seg mannens til tider nådeløse regime, hun blir tvunget til å dekke seg til og skjule den skjønnheten hun er blitt gitt for å glede verden og hun blir drept hvis hun gjør opprør eller mistenkes for umoralsk atferd.

I dag står det i Aftenposten at Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov hevder at kvinner fortjener å dø hvis de blir tatt i umoralsk atferd. Det er hans svar på at det nylig er skutt 6 kvinner i landet. Æresdrap florerer i mange muslimske land. I den mørke middelalder her i Europa var det heksejakt som var unnskyldningen for å ta livet av kvinner som ikke passet inn i det religiøse systemet, eller som våget å hevde frihet fra undertrykkelse. Tidligere i uken fortalte avisene at Norske kvinner ble banket hvis de ikke bar hijab.

Dette er dagen å ære kvinnen som det fremste i Guds skaperverk, og opphøye hennes blendende skjønnhet og godhet som det som fremmer kjærlighet, relasjoner og at som er godt i denne verden. Hva hadde vi menn vært uten morskjærligheten?

Guri Endresen Rosseland

I 1862 fantes det mange Norske immigranter langs den øvre delen av Mississippi elven i staten Montana. Ledet av høvdingen Little Crow gjorde Sioux indianerne på denne tiden opprør mot de hvites manglende evne til å oppfylle sine forpliktelser i henhold til avtaler tidligere inngått med indianerne. Den stadige strømmen av hvite menn hadde nærmest ruinert Siouxenes livsgrunnlag, som i hovedsak bestod av jakt i skogene og slettene i staten Montana og Dakota territoriet. Den føderale regjeringen hadde kjøpt store områder av Siouxene i bytte mot kontanter og forsyninger som ble utbetalt i årlige rater av indianeragentene. Indianerne ble etterhvert avhengige av disse leveransene for å kunne overleve de barske vintrene så langt mot nord.

I 1862 raste den amerikanske borgerkrigen for fullt. Indianerne ble nedprioritert til fordel for krigsinnsatsen mot konføderasjonen som krevde enorme ressurser. Når leveransene til Siouxene ble betydelig forsinket og redusert denne sommeren vakte det harme og sinne, særlig blant de unge krigerne. Fire krigere angrep i frustrasjon en gård og drepte flere av beboerne. Når de vendte tilbake til stammen og fortalte hva de hadde gjort valgte Siouxene, etter mange og lange diskusjoner, å støtte de unge krigshisserne. Opprøret bredte derfor om seg, og indianerne angrep gårder, drepte voksne og barn og tok krigsbytte.

Guri Endresen Rosseland var gift med Lars Rosseland og sammen hadde de fem barn. Familien kom fra Norheimsund og slo seg ned ved Salomon Lake i 1857. Sommeren 1862 red det fire indianere inn på gårdsplassen deres. Familien kjente dem godt fra før og ante ingen uråd. Plutselig drar indianerne fram våpnene sine og dreper mannen Lars og eldstesønnen Erlend. Sønnen Ole blir skutt skulderen og blir liggende livløs på bakken. Guri klarer å få med seg minstejenta Anne ned i jordkjelleren. De to elste jentene blir bortført av siouxene.

Livredd og fra seg av sorg bestemmer Guri seg for å finne hjelp på nabogårdene. Ole viste seg heldigvis å ikke være alvorlig skadet og kunne gå for egen maskin. Dermed bega de tre gjenværende familiemedlemmene seg avgårde til Salomon Foots gård. Foot hadde hatt besøk av indianerne dagen i forveien. Sammen med flere familier hadde de forskanset seg i huset og kjempet mot Siouxene. Salomon Foot og nordmannen Asbjørn Rykkje hadde begge blitt alvorlig såret i kampene. De ble værende i huset mens resten av familiene søkte til nærmeste trygge by.

Når Guri og barna ankommer gården finner hun de to mennene som er iferd med å gi opp alt håp. Guri sørger for at de får drikke, hun vasker og steller sårene deres og hjelper dem å få på seg rene klær. Ute finner hun en vogn og et par okser som indianerne ikke har fått med seg. Nybyggerkvinnene var ikke sveklinger, og på forunderligvis greier Guri å få de to mennene ut og oppå vogna. På et par andre tomme gårder finner Guri noe mat som styrker alle sammen. Tilslutt når de tryggheten i Forest City. Under tårer og gledesrop møter Foot og Rykkje familiene sine igjen. Under kyndig legebehandling leges sårene til de to mennene og de kan etterhvert vende tilbake til gårdene sine.

Guris to bortførte døtre hadde klart å stikke av fra indianerne og befinner seg også i Forest City når følget når byen. Guri var helt sikker på at de også ville bli drept når indianerne var ferdige med dem. Innbyggerne i Forest City feiret henne som en ekte heltinne selv om Guri ikke syntes det var så mye å snakke om. Senere i livet likte hun ikke å bli minnet på om det som skjedde den blodige sommeren i 1862. Minnene og smerten det vakte ble for vanskelig for henne.

Sabbaten

I 2008 lagde Steve McVey en videoserie han kalte "101 løgner som forkynnes i dagens kirke". I dagens blogg forteller han at den episoden han fikk kraftigst motreaksjoner på var den der han hevdet at dagens kirke ikke trengte å holde hverken sabbaten (lørdag) eller den nye sabbaten (søndag) hellig. Steve McVey påpekte at dette var ordninger under den gamle pakt som bare var skygger av det som skulle komme, nemlig at Jesus er vår sabbat - vårt hvilested.

I dag finnes det kirker som har bygd mye av sin teologi rundt at lørdag er sabbat, og at de som ikke følger denne loven i verste fall er djevelens redskaper. Søndagen har i kirke-Norge ellers vært dagen man ikke skulle arbeide og holde hellig. Vi kjenner alle til søndagshysteriet hvor det meste man gjorde var synd. Problemet til alle de religiøse helligdagskrigerne var og er at de selvfølgelig ikke har den minste anelse om alle påbudene og reglene jødene hadde og har knyttet til denne dagen. Derfor, hvis de mener at man skal holde sabbaten hellig i tråd med den gamle pakt så må de også selv holde alle påbudene, noe de selvfølgelig ikke kan, ettersom på denne dagen kan man for eksempel ikke lage mat, og man må dessuten passe på at man ikke tar flere skritt enn hva enn sabbatsreise tillater, samt mange andre merkverdige regler.

Hvorfor er det ingen som har etablert en kirke som er spesielt overgitt til å holde et av de andre budene? Det ville jo selvfølgelig ikke vært annet enn religiøst galskap det heller drevet av de samme grunnkreftene, som Paulus kaller disse, som pisker opp religiøst hysteri i alle andre religioner hvor det ytre teller mer enn hjertet. Forøvrig er det bare Jesus som kan skape den indre transformasjonen i hjertet som gir gjenklang i det ytre.

Religion skaper ufred, splid, misunnelse og en intolerant selvrettferdighet som er kvelende på omgivelsene. Dette er religionens fremste kjennemerke; at den dreper alt liv. Jesus var uredd og gikk imot disse kreftene med djervhet og harde ord, nettopp fordi de stred mot skaperverket hvis fremste kjennetegn er mangfold og liv. Jesus var en tøffing. Desverre lider de fleste kristne av en selvpålagt fromhet som ikke minner mye om Jesus stridslyst. Det er ikke uten grunn Han også blir kalt Løven av Juda.

Dorris Lessing sa det omtrent slik: De kristne har klippet klørne av Løven av Juda og gjort ham til en kjæledegge for blekfete proster og gamle kniplingsbehengte damer.

Tostats Løsningen

Hamas, som kontroller Gaza, og Fatah, som kontrollerer Vestbredden, sitter nå i forhandlinger for å finne en løsning som sikrer Palestina araberne en felles regjering. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om tostatsløsningen, med andre ord at Hamas anerkjenner Israel som en selvstendig stat. Tostatsløsningen ble allerede skissert i 1937 i Peel rapporten som ble et viktig underlagsdokument for FN når de i 1947 tok opp Palestina spørsmålet. Peel kommisjonen foreslo at det som var igjen av Palestina, etter at Jordan hadde blitt skilt ut som egen Palestina araber stat allerede i 1923, skulle deles i to stater, en for Jødene og en for Araberne hvor hovedgrensene skulle trekkes i henhold til hvor de to folkeslagene hadde høyest befolkningstetthet.

Ifølge Jerusalem Post har forhandlingene stoppet opp ettersom Hamas konsekvent nekter å anerkjenne Israel. Det betyr at de fortsatt har som klart mål å destabilisere regionen og å utslette Israel. Dette har dessverre vært Arabernes holdning helt siden Israel erklærte seg som en egen nasjon i 1948. Tostatsløsningen har vært tilbudt Palestina araberne i 1937, 1947, 1967 og senest i 2001. I 2001 var Israel villig til å fjerne alle bosetninger i Gaza og på Vestbredden, de var villig til å gi de områdene de vant i forsvarskrigen i 1967 til Palestina araberne, med unntak av noen få nærmest ubefolkede områder for å sikre grensen sin, alt i henhold FNs sikkerhetsresolusjon 242. De var også villig til å tilby de araberne som måtte flykte i 1948 30 milliarder dollar som erstatning for tapte eiendommer og hjem, selv om store deler av denne flyktningmassen skyldtes andre forhold enn etnisk rensing fra Israelsk side, som noen hevder. Det er verdt å merke seg at de ca 800 000 jødene som måtte flykte fra, eller ble utdrevet fra Arabiske land i denne perioden ikke har blitt tilbudt erstatning.

Arafat, som ledet forhandlingene på Arabernes vegne, valgte å si nei takk til denne pakken, noe som vakte sinne og fortvilelse i Clinton administrasjonen, som hadde brukt mye tid og krefter på å skissere en løsning begge parter kunne godta og som Arafat hadde signalisert han ville akseptere. Det finnes klar dokumentasjon (se Dershowitz: The Case for Israel) for at mens forhandlingene pågikk hadde Arafat initiert og planlagt den påfølgende intifadaen. Det er flere forhold som forklarer denne strategien. For det første hadde PLO siden 1967 vist at terror mot Israel, det vil si bombeangrep mot barn, ungdommer, kvinner, eldre og andre sivile mål, ville framprovosere av og til voldsomme represalier fra Israel, noe som vendte verdensopinionen mot Israel. Palestinerne har med andre ord opplevd at terror lønner seg. Denne strategien har betydd uendelige lidelser for begge parter i denne konflikten. For det andre fantes det sterke krefter i Palestina som ønsket å ta livet av Arafat hvis han gikk med på fredsløsningen. Den eneste nasjonen som standhaftig har motsatt seg Arabernes terror for å oppnå politiske mål har vært USA.

Umiddelbart etter at Arafat ble avslørt nok en gang som løgner, når han avslo veien til fred, snudde store deler av verdensopinionen til Israels fordel. Men, når Palestiner araberne trappet opp selvmordsbombingen mot sivile mål og Israel nok en gang måtte forsvare seg snudde opinionen, slik som Arafat hadde kalkulert basert på tidligere erfaringer. Forbløffende mange har trodd propagandaen om at det var Sharons besøk til tempelhøyden som utløste intifadaen. Sharons utflukt var avtalt flere dager på forhånd med de palestinske selvstyremyndighetene. Muslimene hevdet at han hadde krenket et av deres hellige steder, noe Muslimene selv har gjort seg skyldig i ved mange anledninger både ved å hindre ortodokse jøder tilgang til klagemuren og ved å sende palestinske lovgivende representanter til samme mur. Det er mulig det var et uklokt trekk av Sharon, men i henhold til demokratiske spilleregler var besøket hans helt legitimt.

Det er ingen tvil om at Israel også har vært skyldig i å drepe uskyldige og barn i deres forsvar mot terrorisme. Israel har valgt å legge alle militære installasjoner langt unna befolkningssentra, Palestina araberne bruker derimot barn, ungdom og kvinner som selvmordsbombere. Det er blant annet dokumentert at de har gjort kvinner gravide ved hjelp av sjarmoffensiver eller regelrett voldtekt. For å gi kvinnen anledning til å forsvare sin ære tvinger de henne ut i selvmordsangrep. Palestina araberne har også valgt å legge bombefabrikker og våpenarsenaler i nærheten av skoler, barnehager og sykehus. Til tross for at Israelerne ofte har prøvd å ramme disse militære installasjonene og terroristene som bruker disse stedene som baser så skånsomt som mulig har det dessverre ikke vært mulig å unngå at barn har blitt ofre i denne forferdelige krigen.

Det som er viktig å ha i mente er at Israel har en av de sterkeste, tydeligste og mest uavhengige domstolene i verden. Hvis uskyldige sivile blir rammet vil det bli iverksatt gransking og eventuelle skyldige vil bli dømt, samt at mange i den Israelske befolkningen vil fordømme disse gjerningene. Dette står i sterk kontrast til Arabernes feiring når en selvmordbomber lykkes i å ta livet til uskyldige sivile, herunder barn. Et annet moment er at når Palestinerne teller opp døde sivile etter en trefning så teller de med selvmordsbombere, bombemakere og deres hjelpere og utrolig nok alle de av deres landsmenn de selv har likvidert fordi de har blitt anklaget for å stå i ledtog med Israel.

Med tanke på at Araberne i første verdenskrig, i andre verdenskrig og de påfølgende krigene mot Israel har tilhørt den tapende siden framstår Israels stadige tilbud som sjenerøse. Tyskland som tapte begge de to store verdenskrigene har måttet akseptere betydelig innskrenking av sine landområder. Etter krigen måtte alle tyskere som hadde bodd i mange generasjoner i Sudetenland, i det som nå er Tsjekkia, pent pakke sammen og flytte til det nye Tyskland uten at de ble tilbudt noen form for erstatning nettopp fordi de tilhørte den tapende parten som i tillegg hadde vært aggressoren i den avsluttede verdenskrigen.

Det er i denne konteksten det framstår som ganske klart at freden kunne ha vært sikret allerede i 1937 dersom Araberne hadde anerkjent tostatsløsningen som ville sikret dem betydelig større landområder enn hva de kan forvente å oppnå i dag. Heldigvis finnes det nå moderate krefter blant Palestina araberne, representert blant annet gjennom Fatah, som aksepterer en tostatsløsning som eneste veien til fred, til tross for at dets leder Mahmoud Abbas har skrevet en bok hvor han fornekter Holocaust, noe som fratar ham noe troverdighet selv om han har gått ut og sagt at han angrer sine tidligere påstander. Et annet moment er at hvis tostatsløsningen hadde blitt godtatt før andre verdenskrig ville hundre tusenvis av jøder hatt et sted å flykte til og dermed unngått gasskamrene.

Moralsk relativisme

Ivan: ”Forestill deg at du lager en fabrikk av menneskelige skjebner med det formål å gi alle mennesker lykke til slutt, gi dem endelig fred, men at det er essensielt og uunngåelig å torturere kun en liten skapning, for eksempel babyen som banker seg på brystet med sine små knyttnever, og skape den nye virkeligheten på dens uoppgjorte tårer – ville du da ønske å være opphavsmannen bak disse forutsetningene? Si det til meg, og si sannheten.” Alyosha svarte uten å nøle: ”Nei, det ville jeg ikke”. (Dostoyevsky)

Forutsetningen bak moralsk relativisme er at det ikke finnes noen absolutt ondskap. Det som tilsynelatende virker som noe ondt, kan virke fram noe godt for andre eller for den som erfarer det onde på kort eller lang sikt. Denne virkelighetsforståelsen finner vi også i kristne sammenhenger. Sykdom, død eller ulykker betraktes herav enten som guddommelig oppdragelse eller noe som er moralsk rensende. Denne forståelsen mer enn antyder at selv om Gud står bak det som framstår som onde ting så gjør Han det egentlig ut fra en grunnleggende godhet, fordi Han vet hva som er det beste for hver enkelt.

Denne misforståelsen har mange uheldige følger. For det første ligger det implisitt i premissene for moralsk relativisme at vi kan kaste vrak på vår humanisme og empati for andres skjebner med den begrunnelse at finnes en høyere årsak bak, og at denne vil virke fram noe godt. Vi befinner oss nå på Hinduistisk grunn, hvor Karma ideen har sitt utspring. For det andre kan vi nå rettferdiggjøre terrorhandlinger mot uskyldige sivile som et middel mot å oppnå er høyere mål, for eksempel fred, frihet og statsdannelser. I ytterste konsekvens kan nå enhver handling rettferdiggjøres fordi det er alltid mulig å finne at den virker fram noe positivt for noen.

Den tredje følgen er vi nå ikke lenger kan sammenligne graden av forbrytelser. Et prinsipp som hele vårt rettsvesen hviler på. Nå trekker vi for eksempel skillelinjer mellom overlagt drap og tap av liv som skyldes uhell eller uforvarende atferd. Det førstnevnte straffes med betydelig høyere straffer enn det sistnevnte. Når vårt rettvesen rakner åpner vi dørene for anarki. Dette var en av grunnene til at den Franske terrorstaten vokste fram rett etter den Franske revolusjonen i 1789.

I denne sammenhengen blir et utsagn som ”Gud er god” meningsløst ettersom det ikke lenger finnes et mål på absolutt godhet. Når Paulus hevder at alt samvirker for det gode for den som elsker Gud, så mener han ikke at Gud påfører oss eller tillater at vi må gå gjennom lidelser. En mer fruktbar tilnærming er å hevde at Gud på grunn av sin godhet og makt er fullkomment i stand til å snu enhver situasjon til vårt beste til tross for omstendighetene vi møter. Da kan vi ikke lenger si at sykdom er noe godt fordi Gud kan bruke sykdommen til å fremme sin gode vilje i våre liv. Derimot er sykdom og lidelser absolutt ondt og strider mot Guds vilje og Hans skaperplan.

Anne Hutchinson

Anført av Anne Hutchinson reiste 60 kvinner seg plutselig og forlot et kristent møte som fant sted i Boston, Massachusetts, i 1633. Det var ikke første gang damene reiste seg i protest. Byen bestod av omtrent 1000 innbyggere og Anne, som i datidens målestokk var en glimrende jordmor, hadde klart å mobilisere ca 60-80 kvinner som støttet henne. Noe som var et anselig antall i en så liten by. Hun var gift med en fremstående kjøpmann og den sterkt puritanske guvernøren, John Winthrop, våget ikke utvise henne fra byen, noe som var vanlig hvis noen forkynte eller stod for en mer liberal bibelfortolkning enn puritanerne.

Disse som hadde seilt over med det nå berømte skipet Mayflower og slått seg ned i Massachusetts var puritanere hovedsakelig fra den østlige delen av England. De var sterkt religiøse og ønsket å etablere et samfunn diktert av Bibelens moralkodeks. De mente at den engelske kongen, Charles I, var i ferd med å føre England rett til helvete etter at han giftet seg med katolske kvinne. Puritanerne forlot ikke England på grunn av fattigdom eller forfølgelse. Hovedmotivet for emigrasjonen var å unngå å bli besmittet av feilaktig lære.

Puritanerne forfektet nøysomhet og hardt arbeid som veien til frelse. De var mer opptatt av tilhørighet til det rette kirkesamfunnet enn hva som foregikk i menneskets hjerte. Det betydde blant annet at god oppførsel var noe som kunne måles av kirken og samfunnet. Anne Hutchinson og hennes trofaste kvinnelige støttespillere hevdet at man ikke ble frelst gjennom gode gjerninger, men derimot av Guds nåde. Det synet de stod for var et kraftig angrep på de etablertes religiøse forståelse.

Det var forøvrig John Winthrop som holdt den berømte talen hvor det ble sagt at den nye samfunnsordningen puritanerne nå etablerte skulle være "A city upon a hill". En by som skulle stå fram som et eksempel for alle folkeslag om hva som kunne være mulig når man inngikk en pakt med Gud. Denne ideen har vært en viktig identitetsbygger for USA som etter hvert kom til å betrakte seg som en spesiell nasjon med et guddommelig oppdrag.

Først i 1637, etter at Annes svigerbror, som også var en av Winthrops største kritikere, ble forvist fra staten, kunne guvernøren føre sin sak mot den rebelske og frittalende kvinnen. Hun ble kastet ut av kirken og forvist fra Massachusetts. Hun ble senere drept av Indianere i det som nå er Bronx i New York. Til tross for dette kunne ikke puritanerne stoppe den frihetsbevegelsen hun hadde vært en foregangskvinne for. I årene som fulgte ble det innført nye lover som ga innbyggerne i staten, og for så vidt hele New England regionen, større frihet og flere rettigheter.

Evnerike barn og den Norske enhetsskolen

Det finnes en gruppe barn som vantrives i skolen, og som ofte blir karakterisert som adferdsvanskelige. Dette er gjerne det vi kaller evnerike barn. En ofte forsømt gruppe i den norske skolen. Det finnes nesten ingen forskning rundt dette emnet, og så langt jeg kjenner til er det kun den danske psykologen Ole Kyed som i Skandinavia har spesialisert seg på denne gruppen barn.

Jeg har snakket med en familie som har møtt den norske enhetsskolens reaksjon på barn skolen ofte ikke har kompetanse til å hjelpe. Etter to måneder i barneskolen begynte marerittet deres. På det første foreldremøtet ble sønnen deres karakterisert som vanskelig, treg, umoden og at han forstyrret de andre elevene.

Dette kom fullstendig overraskende på foreldrene. De hadde ikke hørt noe fra skolen tidligere, og sønnen hadde ikke sagt så mye hjemme. Men etter hvert begynte gutten også å endre adferd hjemme. Han trakk seg tilbake, fikk raserianfall og ble nesten umulig å håndtere.

Ettersom begge foreldrene er meget begavet, mente de at forklaringen på oppførsel og vantrivsel på skolen kunne skyldes at barnet var meget intelligent, noe de tok opp med skolen. For å gjøre en lang historie kort så ble foreldrene ikke trodd. De ble latterliggjort, uthengt og baksnakket. PPT tjenesten ble koblet inn og foreldrene måtte i møter med rektor, inspektør, psykolog og klasselærer uten at det ble foretatt de nødvendige grep fra skolens side som kunne ha endret situasjonen.

Det hører også med til historien at gutten i tillegg var et mobbeoffer, noe som ikke er unormalt for disse barna. Heller ikke denne situasjonen ble tatt på alvor. Kontaktlærer signaliserte nærmest at det var guttens egen feil at han ble mobbet. Situasjonen ble etter hvert så betent at kontaktlærer nektet å hjelpe sønnen i klassen.

Når foreldrene etter hvert fikk kjennskap til, og tok kontakt med Ole Kyed fikk de støtte og forståelse for dette som etter hvert hadde blitt en stor påkjenning for foreldrene, barnet og skolen. Han kunne gjennom tester bekrefte sønnens høye IQ, samt berolige foreldrene med at sønnens adferd på ingen måte var unormal.

I Danmark er det etablert en støttegruppe for foreldre med evnerike barn. Også norske foreldre får tilbud om å bli medlem. Det har nemlig vist seg at begavede barn og deres foreldre møter mange av de samme fordommene og problemene i skoleverket. I Danmark er det også blitt startet en privatskole for evnerike barn, nettopp fordi disse barna ofte blir misforstått og understimulert i den vanlige skolen.

Redningen for denne familien var en kristen privatskole, der den nye læreren selv hadde vært et begavet barn. Han kjente godt til hvilken utfordring dette kunne være, og hadde derfor gode forutsetninger til å hjelpe gutten og familien. Far forteller nå om en sønn som trives på skolen, og som også fungerer meget bra på hjemmebane.

Det handler ikke om oss

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Har du noen gang lagt merke til at når vi leser Bibelen så prøver vi å få alt til å dreie seg om oss? Kjødets tilbøyelighet til alltid å ville være i fokus er jo ganske typisk, om ikke noe annet. For å vise vei skal vi bruke noen lignelser som eksempler.

Hva er den vanligste fortolkningen du kjenner til når det gjelder fortellingen om Den gode samaritan? Sannsynligvis slik jeg pleide å utlegge den – at vi burde være gode samaritanere. Hovedpoenget med historien er allikevel ikke at vi burde bli noe som helst. Den gode samaritan er Jesus. Vi var han som ligger ved siden av veien, bløende og skadd. Vi var han som verken religion eller loven kunne hjelpe.

Eller betrakt historien om den verdifulle perlen. Matteus 13:45-46 sier: ” Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.”

Det er ofte blitt sagt at Jesus er den verdifulle perlen og at vi burde gi opp alt for å følge ham. Det er en opplagt feil med den forståelsen: Perlen ble kjøpt av den personen som endte opp med den. Det er ganske opplagt at du og jeg ikke betalte noe for å motta Jesu frelse. Det er en gratis gave. På den annen side ga Jesus alt for å få deg. Det forbløffende er at du er den verdifulle perlen. Historien handler om Hans godhet ved å kjøpe oss, ikke om vår godhet gjennom å søke Ham.

En tilsvarende historie finner vi i Matteus 13:44: ” Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.” Mange har trodd at Jesus er skatten, men det passer ikke inn. Du er skatten og Han kjøpte deg.

Igjen og igjen ser vi så selvsentrerte våre tradisjonelle fortolkninger har vært. Ytterligere ett eksempel: Vi sier at historien i Lukas 15 er om den bortkomne sønnen og at vi trenger å komme til oss selv, reise oss og gå hjem. Faktum er at lignelsen er fortellingen om den aksepterende faren som omfavnet sønnen sin før han fikk muligheten til å komme med sine tomme løfter.

Vi ønsker at helten i disse historiene skal være oss selv, men faktum er at vi er ikke heltene. Det er Jesus. Bibelen er en bok som viser oss Hans storhet. Den dreier seg ikke om at vi skal mane fram en innbilt iboende godhet som vi ønsker vi hadde.

Et barndomsminne

Vi var en godlynt gjeng som vokste opp på et lite sted i Nord Norge på 70-tallet. Vi var hovedsakelig seks gutter som boltret oss sammen. Noen av gutta hadde lillesøstere som av og til fikk være med oss på farefulle oppdrag.

Vinteren var et eventyr – full av aktiviteter som vi fant på selv. Det må innrømmes at det hendte vi fant på noen rampestreker også.

Som elstemann er det vel ikke helt usannsynlig at jeg sto bak noe av det. Denne gangen hadde vi gravd oss ned bak en borg av snø for å kaste snøballer på forbipasserende biler. Jentene var med - det var mildvær og ypperlige forhold for steinharde snøballer.

Jeg aner ikke hvem det var som fikk inn en fulltreffer midt i frontruta på en trailer. Det skrek i bremser og ut kom det løpende en illsint sjåfør. Vi hadde retretten klar. Rett bak oss var det en bratt skrent som vi forholdsvis enkelt kunne klatre opp.

Om det var beskjedenhet eller hva det nå enn var så havnet i hvert fall min to år yngre bror bakerst i køen av flyktende barn. På grunn av mildværet ble bakken glattere og glattere etter hvert som den ene etter den andre forsvant i sikkerhet.

Sjåføren var nå faretruende nær. Halvveis i bakken fikk broren min store problemer. De små bena spant i panikk - han kom seg ikke av flekken. Iført mammas hjemmesydde bobledress må det ha vært litt av et syn.

Idet den voksne armen skulle til å gripe rundt anklene hans fikk han plutselig fotfeste. Det er godt mulig han satte ny verdensrekord opp bakken den dagen. Likblek og skjelvende tok han igjen oss andre. Vi var litt skjelvne vi også, og fortsatt, den dag i dag, lurer jeg på hva som hadde hendt om han hadde blitt tatt igjen den dagen.

(For å få en kristen vinkling på historien kan vi jo anta at broren min ble dyttet av en engel)

Venezuela

Folket i Venezuela har nylig avgjort gjennom en folkeavstemming at den sittende presidenten, Hugo Chavez, kan være president så lenge han ønsker såfremt han blir gjenvalgt. Fram til nå har en president i dette oljerike landet kunnet sitte to perioder ifølge grunnloven. Grunnlovsendringen som folket nå har verifisert gir presidenten forholdsvis stor makt, noe grunnloven i utgangspunktet var ment å forhindre.

Hugo Chavez er populær i brede lag av folket etter at han de årene han har sittet ved makten har innført store reformer innenfor helse- og skolesektoren, noe som har kommet mange i den fattige befolkningen til gode. Reformene er finansiert gjennom landets forholdsvis store oljeinntekter. Ettersom prisen på et fat olje har falt som en følge av finanskrisen har noe av reformarbeidet bremset opp.

Hugo Chavez har vært en høylytt motstander av USA og har kritisert stormakten for økonomisk imperialisme og en kapitalisme som øker skillet mellom fattig og rik. I sitt eget land har han kneblet mye av mediene gjennom sensur, noe som ikke er uvanlig for diktaturlignende regimer. Opposisjonen i Venezuela anfører at en av grunnene til at Chavez foreslåtte grunnlovsendring fikk flertall skyldes at mediene er kontrollert av sosialistene.

Historien har vist til nærmest det kjedsommelige at makt korrumpterer. Det er ikke urimelig å anta det vil komme flere forslag fra myndighetene som vil sette Venezuelas skjøre demokrati i fare. Det har også vist seg at uinnskrenket makt fordelt på få hender har fratatt befolkningen sivile rettigheter, har ført til utstrakt korrupsjon, gitt innbyggerne dårligere levestandard og fristet makteliten til å karre til seg store økonomiske fordeler.

Når Øst-Tyskland falt ble innbyggerne rasende og sjokkerte når de ble kjent med kommunist elitens liv i sus og dus. Det har også vist seg at Sovjetunionens høye idealer om likestilling mellom kjønnene og at ingen folkeslag skulle diskrimineres bare var tomme ord. Ingen kvinner ble gitt adgang til politbyrået, og antisemmitisme var utbredt i denne tidligere stormakten.

De landene som har en sterk grunnlov som ivaretar individets rettigheter og som har spredt makten over flere institusjoner har på mange måter vært forbilder for mange av landene som har oppnådd uavhengighet etter den andre verdenskrig. I Norge har vi en lovgivende forsamling, Stortinget. Høyesterett ivaretar rettssikkerheten og regjeringen har en utøvende funksjon. Disse tre skal i teorien sørge for at intet enketmenneske får for stor makt, samt at de skal balansere den makten en nasjonalstat er i besittelse av. Vi får håpe at grunnlovsendringen i Venezuela ikke fratar landet disse viktige maktfordelingsprinsippene.

Valentine

Lørdag kveld tilbrakte jeg på Valentine aften arrangert av den lokale Familien i Fokus gruppa. Tre retters middag og en time forkynnelse om alt jeg bør bli bedre til og huske på for at lidenskapen ikke skal slukne i ekteskapet.

Jeg har vært på flere familieleirer og ekteskapsweekender i kristen regi. Jeg blir alltid motløs på slike samlinger. Disse som underviser er alltid så opptatt av alt jeg ikke får til og alt jeg må bli bedre på for at familien og ekteskapet skal overleve. Det er lett å bli kriseorientert i en slik atmosfære.

Jeg visste i grunn på forhånd at slik ville det bli slik lørdag kveld også. Sånn sett så ble jeg jo ikke så veldig skuffet. Men, tenk om de i stedet for alle selvfølgelighetene, og alt selvforbedringsmaset hadde sagt følgende:

Gud er lidenskapens Gud. Han elsker eventyr, farlige oppdrag og ville følelser. For jentene kunne de for eksempel sagt at han elsker romantiske rolige kvelder. Tenk om de hadde sagt at Gud er kilden til all lidenskap og at om vi lar han få anledning til å elske oss så vil vi bli smittet av hans lidenskap.

Tenk om de hadde sagt at alle forventningene vi har til hverandre i et par forhold er umulig for den enkelte å innfri, fordi da ville vi ikke hatt bruk for Gud. Hva om disse ekspertene hadde fortalt oss at det er enkelte sider av våre lengsler som bare Gud kan innfri. Ah, for en lettelse det hadde vært. Da hadde vi kanskje lært oss å være litt mer romslige i forhold til vår partners tilkortkommenheter.

Tenk om de hadde lest Gregory Batesons kommunikasjonsteori og delt med oss alle de spennende tankene han har om det å være i relasjoner som fordrer kommunikasjon, eller delt med oss noen av de tankene John Eldredge fremmer i sine to glimrende bøker Wild at Heart og Captivating.

For all del, kvelden var ellers svært trivelig. Jeg hygget meg med gode venner, kona mi og god mat. Ok, det ble litt mange klisne kjærlighetssanger etter min smak. Savnet i grunn litt lidenskapelig black metal, men det får jeg vel ikke servert på en kristen samling hvor majoriteten er middelaldrende ektepar.

Fundamentalisme

De fleste er klar over at jeg er en kristen. Det betyr at jeg tror at Jesus døde på et kors og stod opp igjen for at jeg ved troen på ham kan ta imot løftet om evig liv. Tilsynelatende kan jeg virke paradoksal når jeg nå påstår at jeg hater religiøsitet, loviskhet, manipulering og fundamentalisme. De er alle begreper som de flest forbinder med sånne som meg.

Religiøsitet er påtatt fromhet og innebærer en stor porsjon selvrettferdighet med påfølgende tegn: nedlatenhet og dømmesyke. Hvis du leser om fariseerne i bibelen så skjønner du hva jeg mener. Jeg føler meg ikke vel sammen med slike mennesker og hvis noen av dere som leser dette opplever meg slik så holder jeg dere ansvarlig for å umiddelbart vise meg til rette.

Loviskhet er blant annet å innbille seg at vi må holde de 10 bud. Disse som tilhører denne leiren strør om seg med alle mulige slags ”må” og ”burde”. Det interessante er at vi finner denne gjengen også i ateistiske kretser. De elsker å fortelle deg om hvordan du bør innrette livet ditt og påpeker med en stor grad av skadefryd alle områdene hvor du kommer til kort. Jeg liker spesielt dårlig å omgås disse menneskene.

Manipulering er nifse greier. Jeg opplever stadig, til min store ergrelse, at selv jeg, den ufeilbarlige, tar i bruk skitne triks for å få gjennomslag for viljen min. Det finnes bøttevis og spann av forskjellige manipulasjonsteknikker. Jeg blir spesielt kvalm når mennesker blander inn Gud i sine forsøk på å kontrollere omgivelsene.

Hva er så fundamentalisme? Ifølge Wikipedia finnes det fire definisjoner. Jeg velger å løfte fram to av disse: ” Fundamentalisme brukes ofte synonymt med fanatisme, kjennetegnet ved svart/hvitt tenkning, mangel på saklighet og balanse, mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes tenkende. Slike tendenser finner man både i religiøse, anti-religiøse eller andre sammenhenger.”

Den andre kommer her: ”Man kan også legge til en fjerde bruk av «fundamentalisme» som har dukket opp i de senere år: Det brukes om ekstremisme generelt, om politiske ideologier som er fiendtlig innstilt til omgivelsene og er villig til å bruke vold og terror for å fremme sine mål.”
Hele Wikipedia artikkelen finner du her: http://no.wikipedia.org/wiki/Fundamentalisme Når du først er inne på siden les gjerne også gjennom artikkelen til professor Tvedt om fundamentalisme som du finner under Eksterne Lenker.

Nå er du sikker grusomt nysgjerrig på hva slags kristendom jeg står for. Vel, da er det bare å pløye gjennom alle artiklene mine og la deg forskrekke over at jeg er ganske fundamentalistisk ifølge den aller første definisjonen på nevnte Wikipedia side (den må du lete fram selv ved å følge linken).

Ellers er jeg som de fleste andre ganske ufullkommen med mange slagsider. Jeg er til tider lovisk, nedlatende, manipulerende, religiøs, definitivt fundamentalistisk og til tider veldig sjølgod. Men, jeg var verre før. Det er med andre ord framgang å spore og det skal man ikke kimse av.

Darwin 200 år

I disse dager er det 200 år siden Darwin kom til verden og påbegynte sine første vaklende skritt mot det av som mange betraktes som høydepunktet i moderne forskning, nemlig Artenes Opprinnelse, boken som prøver å forklare tilstedeværelsen av en ufattelig rikdom av liv på denne vesle kloden i et bortgjemt hjørne av Melkeveien.

Darwins største bragd var dog å forklare dette uten en skapergud. Det er ikke rart at ateistene trykker ham til sitt bryst, og deres beundring for denne mannen nærmer seg igrunn tilbedelse, hvilket bare beviser menneskets trang til å ha noe større enn dem selv å tilbe.

Jeg har hatt gleden av å lese mange sider med argumentasjon som går imot Darwin. Det meste av dette er ført i pennen av mennesker med høy utdannelse og som på samme måte som sine motdebattanter, Darwinistene, anlegger et vitenskapelig og forskningsmessig perspektiv på sin bevisføring.

Jeg skal ikke trette leserne med alle disse motargumentene. De interesserte kan søke på intelligent design bevegelsen. Mitt hovedanliggende er derimot min forundring over de steile frontene som eksisterer mellom disse to gruppene av forskere. Jeg har særlig lagt merke til Darwinistenes trang til å latterliggjøre, nedvurdere og tie ihjel det som måtte imøtegå deres dyrebare ideer.

Det er også interessant å merke seg at når det skjer et eller annet gjennombrudd innenfor gen-forskningen så hyler de av begeistring og fremmer umiddelbart at dette er nok et bevis på evolusjon. Riktignok sliter de med å forklare at DNA koden som består av fire "bokstaver", som kan settes sammen på uendelig mange måter, er en meget avansert monteringsveiledning for alt levende liv.

Jeg har med andre ord levd i den naive tro at vitenskapsmenn var uhildet i deres søken etter sannhet. Det viser seg derimot at de er like fordumsfulle, arrogante og sjalu som sine mindre intelligente artsfrender, med andre ord sånne som meg.

Det finnes en sak verdt å kjempe for

Artikkelen er oversatt med tillatelse av Steve McVey. The article is translated with permission from Steve Mc Vey.

Når David så sine brødre bøye unna for Goliat ble han bekymret for at ingen våget konfrontere Goliat og sette en stopper hans brutale regime. Goliat hadde maktet å få Guds folk til å bli overveldet av en følelse av utilstrekkelighet. Han hadde fått dem til å glemme at kilden til seier var deres himmelske far. Goliat gjorde at de oppførte seg som redde småjenter framfor å oppføre seg som soldater. Han hadde lammet dem i deres framgang.

Virker Goliat kjent? Les gjennom de tingene jeg har nevnt han forårsaket blant dem. Det er akkurat de samme tingene som loviskhet fremmer blant Guds folk i dag. Lovisk religion tårner over oss, får oss til å føle oss utilstrekkelige, gjør at vi fokuserer på våre egne manglende evner framfor Guds evner slik at vi glemmer vår sanne identitet og stopper i vår nådevandring.

Når David spurte om hva som var problemet vendte de seg mot ham som om han var fienden. ”Hvem er du tror du er?” snerret de. Det samme skjer også ofte i dag mot nåde revolusjonistene som reiser seg og taler imot loviskheten som skaper frykt i Guds folk.

David ble ikke skremt av kritikken deres. Han spurte dem: ”Finnes det ikke en sak å kjempe for?” Han visste at det eksisterte en edel sak som ropte om oppmerksomhet. Fienden måtte konfronteres. Folket måtte settes fri fra tyranneriet. Gud ville gjøre det hvis noen var villig til å stole på ham, reise seg og gå framover. David var den mannen, og resten av historien kjenner du.

Du kan oppleve å bli kritisert når du taler imot loviskheten. Dine brødre kan komme til å anklage deg for stolthet, og tenke om deg at du er arrogant som våger å ta et standpunkt som skiller seg fra deres. Men, husk: det er en sak det er verdt å kjempe for. Kristne blir forfulgt og dømt av loviskhetens tunge hånd. Vi må reise oss, og gå imot den ”i Jesu navn”. Gud er på vår side. Vær frimodig. Stå støtt imot den loviske kulturen som preger dagens kirke. Noen vil nok kritisere deg, men gjør det allikevel. Er ikke det en sak verdt å kjempe for?