Man Utd

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Paul Anderson-Walsh. The article is tranlated into Norwegian with permission from Paul Anderson-Walsh.

Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! (Kol 1:24-27)

Det er et mysterium
Som en introduksjon til denne artikkelen så syntes det passende å inkludere en kort kommentar om hensikten med Paulus evangelium om mysteriet. For å nå dette målet vil noen innledende betrakninger kunne gi et rammeverk for det som følger. I de Paulske skrifter dukker ordet mystrion, mysterium opp syvogtjue ganger. De lærde har definert ordet mysterium som følger:

”Ordet mysterium i moderne tale betyr en opphøyet eller uklar sannhet som man undrer seg over, men bare delvis forstår. The greske ordet mystrion, derimot, beskriver en guddommelig eller himmelsk realitet som blir betraktet som skjult eller hemmelig og kan kun bli forstått når den blir åpenbart av gudene.”

Paulus hevder at hensikten med dette mysteriet har noe å gjøre med den avgjørende handlingen som har påvirket hedningene (og alle troende), nemlig, at nå bor Kristus i dem. Derfor ser Paulus nå på sitt oppdrag som å kunngjøre ”Ham” og bringe alle til manns modenhet - bli det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde (Ef 4:13). Med nærmest urovekkende kortfattethet, definerer Paulus mysteriet med tre ord: ”Kristus i deg.”

Paulus åpenbaring er den dypeste sannhet man kan tenke seg, uten den er det kristne livet ulevelig og ikke til å bære. Men, hvis denne sannheten blir forstått og gått inn i så er det veien til et liv som går utenpå våre villeste forhåpninger.

Denne artikkelen prøver å forklare mysteriet og utforske dets hensikt. Interesserte lesere burde, dog, også gå gjennom andre Grace Project artikler som referer seg til dette emnet, spesielt ”Deceived” og ”False Self Syndrome”. Gå til www.thegraceproject.com og klikk på interactive.

Mange uttrykk har blitt brukt for å forklare det Paulske mysteriet ”Kristus i deg”. Noen har kalt det ”Det Dypere Liv”, andre har brukt termen ”Det Høyere Liv”, og andre igjen har brukt ”Det Indre Liv”. Hudson Taylor’s sønn kalte det ”Det utvekslede Liv”, mens andre har foretrukket ”Enhet”. Alle disse definisjonene er ytterst behjelpelige, men, jeg tenker at for å være balansert foretrekker jeg Norman Grubb’s definisjon av mysteriet som å inneha ”Felles liv”. Dette er den definisjonen jeg har lagt til grunn og forsøkt å inneslutte i min tittel ”Man Utd”. Jesus hentyder til den troendes sammenkobling med Ham i Hans spesielle enhetsbønn som er nedtegnet i Johannes mysterieevangelium når Han sier:

”J eg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. (Joh 17:20-23)

Livet er et mysterium
Har du noen gang oppdaget at du har undret deg over ”Hvem er den virkelige jeg?”. De fleste av oss har gjort oss denne tanken. I tillegg må mange kristne leve med den ekstra byrden som kommer av en gnagende følelse av at den vi er er ikke den vi burde være. Av den grunn lever vi våre liv fanget i en endeløs sirkel av å skulle gjøre det rette hvor vi veksler mellom forpliktelse, fiasko, fordømmelse, bekjennelse og det å hengi oss til Gud på nytt. Evangeliefortolkerne har etterlatt seg mange, det finnes riktignok noen få unntak, som er fanget i en balanseøvelse på tram line basert på åpenbare selvmotsigelser mellom ”imitasjon” og ”identitet”, mellom den personen jeg ønsker å være og den personen jeg virkelig er.

Sokrates sa at: ”storhet er i virkeligheten å være den vi ønsker å være”, og denne tankegangen har blitt plukket opp av både urettferdige og selvrettferdige. Men, for den som er gjort rettferdig av Kristus er dette motsetningen til enhet, hvor storhet (som i denne tankeverdenen også må bli omdefinert som ”å ha et liv som er sentrert utenfor seg selv”) er å akseptere som sann virkelighet at vi fullkomment er den vi ikke synes å være.

For å være personlig så har dette tilsynelatende paradokset om enhet vært en ytterst vanskelig sannhet å akseptere. Å bli grunnfestet i og leve ut fra den virkeligheten at jeg er den Gud sier jeg er på tross av hvordan jeg føler meg er utenfor vårt intellekts fatteevne, det er i siste instans et spørsmål om åpenbaring. Før vi kan besvare spørsmålet: ”Tror vi at vi er de som Han sier vi er?”, bør vi først kanskje spørre: ”Hvem sier Han at vi er?” Før vi besvarer det la meg først gjenta min enkle betraktning at det virkelige gode, eller det onde, om det er til vår fordel eller ikke, til vår rikdom eller fattigdom, ikke kan være noe annet enn det Gud sier vi er.

Hvem sier Gud at vi er?
Før jeg forstod enhet var det enklere for meg å tro at jeg ikke var den, eller på denne siden av evigheten, kunne være den personen Gud ønsket jeg skulle være – nemlig perfekt (Matt 5:48). Uansett, å bli den jeg visste jeg ikke kunne bli var målet for det kristne livet.

Helliggjørelse, med andre ord ”Mission Impossible” var målet jeg var fast bestemt på å nå. Selv om jeg visste at mine anstrengelser var dømt til å mislykkes så ville jeg fortsatt komme til himmelen på grunn av min tro på Jesus, frelsesbetingelsen var ikke ”fullkommen syndløshet”. Mitt favorittvers var 1 Johannes 3:2

” Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.”

Jeg hadde forstått dette skriftstedet som en henvisning til Hans annet komme, men så oppdaget jeg at Johannes snakket til ”sine små barn” (1 Joh 3:7), en gruppe troende han hadde identifisert tidligere (1 Joh 2:12-14). Dette var de åndelige babyene, disse som ikke visste mer enn at deres synder var tilgitt. Men, når det gjaldt disse som han kalte unge menn og fedre, de modne og mer utviklede sa han ” For vi er slik som han er i denne verden.” (1 Joh 4:17) Så plutselig, som når en demning brister, så forstod jeg enhet. Jeg kunne se at ”når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se Ham slik Han er”, så er Han i meg, og uttrykker seg selv som meg. 1 Joh 3:2 snakket ikke om Hans tilbakekomst men min utvikling mot manns modenhet.

Kan du forestille deg min overraskelse når jeg begynte å oppdage at jeg allerede var den personen som jeg prøvde å bli. Jeg er et produkt av Jesuitt utdannelse og hadde blitt vant til å lese rapporter om meg selv som alltid sa noe slikt som ”Paul har et godt hode, men kan gjøre det mye bedre, han må prøve hardere.” Hva skulle jeg nå gjøre med Guds påstand om at jeg er de påfølgende ting, ikke det jeg skal bli, eller skal kunne bli, eller kan bli hvis jeg bare prøver hardere, men allerede er:

Perfekt Hebr 10:14
Guds rettferdighet i Kristus 2 Kor 5:21
Hellig Ef 1:4, Kol 1:22
At jeg har guddommelig natur 2 Pet 1:4
En ny skapning 2 Kor 5:17
Fullkommen i Ham Col 2:10
Slik som Han er slik er vi i denne verden 1 Joh 4:17
Hellig og uangripelig kol 1:22
Uklanderlig Ef 1:4
Sittende med Ham i himmelen Ef 2:6
Fylt av guddomsfylden Kol 2:9

Livets valg – å tro eller ikke å tro.
Den forutgående listen er langt fra komplett og i lys av dens påstander så er vi stilt overfor to valg: a) tro, eller b) ikke tro. Det er den Hellige Ånds oppgave å overbevise både troende og ikke troende om vantro. Når det gjelder den fortapte handler det om deres manglende tro på at Kristus har blitt synd for dem (Joh 16:8-10) og når det gjelder den troende om vedkommende har mottatt Jesu rettferdighet (2 kor 5:21). Hvis den første jobben til den Hellige Ånd er å overbevise den ikke troende om at han ikke tror på Kristus så er det den Hellige Ånds jobb nummer to å overbevise den troende at han ikke tror at han har fått Jesu rettferdighet.

Det kan ikke være framgang i det kristne livet uten den mest grunnleggende og fundamentale åpenbaring. På samme måte som vi aksepterer gjennom tro (uten å nøle) at Han (Jesus) kom som vi er, med andre ord som et menneske av kjøtt og blod så må vi akseptere ved tro at hensikten med Hans nedstigning var at vi skulle kunne bli guddommelig slik som Han er nå. Uansett om vi tror at dette er sant eller ikke så endrer det ikke det faktum at dette er sant. Hvis den store Jeg Er sier at Han Jeg Er, så, Er Jeg. Å tvile på dette er å kalle Gud en løgner. Nå, du kristne: tror du at du er den Gud sier du er?

Gjennom linsen av enhet, framfor egne gjerninger-fangenskapet, så kan jeg se at helliggjørelse er rett og slett erkjennelse. Det er ikke en progressiv endring av oppførsel, men heller en progressiv erkjennelse av din nye identitet. Det som i mine tidligere år var hjørnesteinen i kristent disippelskap, nemlig at helliggjørelse var en prosess mot å bli mer hellig har blitt erstattet av grunnsetningen om enhet, som betyr at Jeg Er hellig!

Kan jeg være sikker på at jeg virkelig er rettferdig? Bibelen forteller meg at som en troende så er jeg; en ånd med Ham (1 kor 6:17), at Jesus bor i meg (kol 1:27) at det ikke lenger er jeg som lever, men det er Kristus som ikke bare lever i meg (Gal 2:20) men også som meg og gjennom meg (apg 17:28; Kol 3:4). Den virkelige meg, den grunnleggende meg, er JesUS. (Jesus – oss).

Det er en replikk fra Matrix Reloaded hvor Morpheus, som gjensvar på protesten ”Ikke alle tror det du tror” sier ”Skjønnheten ved det jeg tror på er at det ikke krever at du skal tro på det for at det skal være sant.” Dette er like sant om enhet, enten om du som en troende tror det er sant eller ikke, så er det fortsatt sant. Selv om det ikke krever tro av deg for å være sant, så krever det tro av deg for at du skal få erfare kraften av denne sannheten.

Som en troende, (og hvis du ikke tror dette, hva er det så du tror?) så vil du slik som de ikke-troende ha et valg.
Enten:
1.Vi velger å tro at vi er de som Han sier vi er og at vi allerede har det og ganske enkelt er.
Eller:
2.Vi kan se på disse tingene som noe jeg kunne bli, eller burde bli eller sikter mot å bli.

De forskjellige utkommene kan ikke bli tydeligere: På den ene siden rettferdige handlinger som har sitt utspring i hvile – frukt som er et produkt av at vi tillater Ham å reprodusere sin natur i oss mens vi til gjengjeld nyter fordelene av vårt vintre-fellesskap med Ham (Joh 15:5). På den andre siden en gjernings rettferdighet som resulterer i en høst som bærer frukt for døden (Rom 7:5), desillusjonering og åndelig utbrenthet.

Hvis vi velger det sistnevnte alternativet så vil vi uunngåelig bli satt i en posisjon hvor vi vansmekter i et liv som er overgitt til et forsøk på å kultivere noe som ligner på guddommelig liv, men som benekter dets kraft. Hver eneste av oss lever innenfor de grensene våre valg setter for oss. Enten den grenseløse og frigjørende erfaringen av å tillate Gud å reprodusere sin natur og likhet i deg, eller være begrenset gjennom å prøve å reprodusere Hans natur og likhet gjennom egne gjerninger (kjøttet).

Det er umulig å forstille seg at når noen står overfor disse valgene at noen ville velge imitasjon framfor deltagelse. Men, for den store majoriteten av kristne finnes det en forståelse og akseptasjon av at det kristne livet er noe annet enn Kristus sitt liv. Jeg er så frimodig å kalle dette en etterligning av sann kristendom eller som Paulus sa det: ” et annet evangelium som ikke er noe evangelium” (Gal 1:6)

For de fleste troende så forblir den nye pakts mysterium en hemmelighet. Som en følge, når de ikke kjenner hemmeligheten, vil millioner av dyrebare, oppriktige troende uke etter uke befinne seg i en posisjon hvor de innvier seg på nytt i et forgjeves forsøk på å bli noe de allerede er. Det er så fortvilet å vite at den store majoriteten av oss kaster bort muligheten til å kunne komme inn i Hans hvile. Det er så tragisk at de fleste av oss aldri vil oppdage at mellom den historiske Jesus som var og den fremtidige Jesus som vil komme er den iboende Jesus som ER. Som oppfyller i og gjennom oss Hans evige hensikt at Han skal ha en legemlig kropp som er skapt i Hans bilde, som vil være Ham lik, og som bærere av Hans autoritet vil ha herredømme over Hans jord (ef 3:11). Denne planen avslørte Han allerede i 1. Mosebok og denne planen som ble brutt av den første Adam ble gjenopprettet gjennom Jesus Kristus, den siste Adam (1 Kor 15:45) som kom i menneskeskikkelse (fil 2:6-7). Han forblir den mannen, men nå oppstått og nedgått, ikke lenger som en inkarnasjon som oss, men iboende, i oss, som oss (Kol 1:27).

Konsekvensen av unionen
Derfor har vi nå gjennom mysteriet om enhet blitt det synlige bildet av den usynlige Gud. Vi har blitt skapt på nytt i Guds bilde som virkelige personer, framfor de falske personene vi var, når vi ved vår natur var under Guds vrede (ef 2:3), men nå har vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4) vi er beholdere og kanaler for Ham. Ikke lenger atskilt fra Ham eller hverandre som tidligere (ef 2:14) men vi er ett (Joh 17:23).

Naturen; hans natur som du og jeg nå er uttrykk for er varig på grunn av Hans evige valg om å være en som elsker andre (Gud kan ikke elske seg selv fordi egenkjærlighet samler til seg selv, det er den djevelske natur. Gud gir av seg selv. Han eksisterer for opprettholdelsen av andre), det er essensen av agape kjærligheten (1 Joh 4:8) som nå stråler fra oss til andre (Joh 13:35)

I den grad vi blir oppmerksomme på vår enhet eller union med Ham kan vi trygt si at vi er det utrykte bilde og likner personen Kristus som uttrykker sin kjærlige hensikt gjennom oss til andre. Med andre ord, vi er det virkemiddelet som bildet av den usynlige Gud manifesterer, utrykker og forretter Seg selv til Hans verden.

Hver eneste av oss er utrustet til å leve i den tro hvor vi forstår hvem vi er og som en konsekvens av denne troen vil bære frukt i tråd med denne troen, det være seg dødens frukt (Rom 7:5) eller Åndens frukt (Gal 5:22-23), en høst av enten selvrettferdighet eller Kristus sin rettferdighet. De fleste av oss har blitt oppdratt på en basisdiett av at Jesus døde for våre synder, men det er bare halve evangeliet – hva har skjedd med den andre halvdelen, det at Kristus er mitt liv? Uten en åpenbaring av mysteriet ”Kristus i deg” – det at jeg ikke lenger lever selv, men det livet jeg nå lever lever jeg i troen på Guds sønn (Gal 2:20), så vil jeg aldri erfare enhet. Jeg vil aldri være i stand til å leve overflodslivet i Kristus (Joh 10:10). Jeg vil aldri bli satt fri fra fordømmelse (Rom 8:11). Jeg vil aldri bli fri til å være meg. I stedet vil jeg bli overlatt til et fattigslig liksom-kristent liv uoppmerksom på at hele tiden var jeg Ham i menneskelig skikkelse.

Vi er bygd på den siste Adam, Adam til slutt, ikke bare Adam igjen, men en Adam som vil vare. Vi har blitt en Adam som går utenpå vår stamfar, fordi vi er Adam skapelsen forent med Skaperen – Man United (menneske sammenføyd), sammenføyningen med Gud tillater den enheten, en enhet som uttrykker Hans bilde til hverandre, som med glede lider for evangeliet, for hverandre og sammen med hverandre, og mens vi gjør det anser det vi det som bare glede (Jak 1:2). Å vite dette produserer rettferdighet, kjærlighet, glede, godhet, mildhet, fred, tålmodighet, selvkontroll som ikke er et verk av kjødet, men Åndens frukt, følgene av at Han ga sitt liv for deg slik at Han kunne gi sitt liv til deg slik at Han kunne leve sitt liv gjennom deg. Istandsette deg til å si: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far” (Joh 14:9).

Der hvor du er skyldig er du uten synd (Kan du tro det?) - Where you are guity you are sinless (can you believe it?)

Notatet er oversatt til Norsk med tillatelse av Bertie Brits. This note is translated into Norwegian with the permission from Bertie Brits.

Under loven ofret mennesker dyr og prøvde å leve et hellig liv i forventning om at de ville bli rettferdiggjorte (evig liv under Messias herredømme). For at et menneske skulle ha løfte om evig liv og oppstandelse fra de døde måtte det ha et hellig liv (noe som var umulig pga loven). Paulus kom og ga en fantastisk uttalelse som sa at alt som trengtes nå var tilgjengelig i Jesus som en gratis gave.

Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Apg 13:38-39)

Der hvor Moseloven finner deg skyldig erklærer Jesus deg uten synd!!

Ikke la noen legge noen skulle på deg - Don't let anybody should on you

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Paul Anderson-Walsh. The article is translated into Norwegian with permission from Paul Anderson-Walsh. Paul Anderson-Walsh er grunnleggeren av The Grace Project i London. Han har skrevet flere bøker om nåden og den nye pakt. Han er en etterspurt forkynner og en nær venn av Steve McVey.

”Kristendom er bare et sett med regler – Gjør det og ikke gjør det.” Høres det kjent ut for deg? Når vi hører dette prøver vi å overbevise de som sier dette at det er ikke sant. Men dypt inne i oss finnes det en gnagende mistanke om de kanskje har rett.

Og mens vi nå snakker om hvorfor, hvorfor sier Paulus til Timoteus at han skal ”gripe det evige liv”? (1 Tim 6:11-12) Er ikke Timoteus allerede frelst? Jo, han er det, men det mangler tydeligvis noe. Det kristne livet dreier seg ikke om å følge regler eller å gjøre ditt beste. Det handler om så mye mer. Hvis denne generasjonen skal tenne verden i brann og ikke bare brenne seg ut (gjennom å følge regler), hvis denne generasjonen skal lykkes der hvor andre har feilet da må den følge Paulus råd og gripe det evige liv.

Men, hva betyr det? Når Moses møter Gud som en brennende busk (2 Mos 3:1-5), så forandrer det livet til Moses. Hvordan kan busken brenne uten å bli oppbrent? Svaret er dypsindig; brenslet som opprettholder ilden kommer fra Gud, ikke busken. Moses forståelse av hvordan Gud arbeider blir snudd på hodet når han nå skal påbegynne sin tjeneste med å forandre verden. Når man tjener Gud er det mulig å være i brann uten å brenne ut, fordi brenselet er fra Gud og ikke fra oss. Det forandret Moses liv, noe som igjen forandret verden.

Det kristne livet er ”ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg og det livet jeg nå lever, lever jeg i troen på Guds sønn som elsker meg og som ga seg selv for meg” (Gal 2:20). Det handler ikke om dine anstrengelser. Det er ikke lenger om hva du burde (eller ikke burde). Det dreier seg om Ham som gjør det gjennom deg. Dette er deg evige liv, det Guddommelige livet som Timoteus ble oppfordret å gripe, for å kunne fullføre det løpet Gud hadde lagt foran ham.

Så, før du begynner på dette store eventyret som kalles livet, før du prøver å gjøre noe stort for Gud, la Ham vise deg sin plan. Først la Ham åpenbare seg i deg og deretter vise seg Selv for verden gjennom deg.

Hvis du er klar til å gripe det evige liv så forsikre deg først om at du lar Gud vise deg hvem du virkelig er i Ham.

Sann omvendelse - Real repentance

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Den verste og farligste løgnen som holder moderne kristne i fangenskap blir forkynt i de fleste kirker hver søndag. Løgnen er: Du må innvie deg til Gud på nytt. ”Hvorfor”, vil du kanskje spørre, ”ville det være en løgn å fortelle folk at de må innvie seg på nytt?” Jeg besvarer ditt spørsmål med et annet spørsmål – ”Hva betyr det å innvie seg på nytt til Gud?” Det fleste ville si, ”Vel, det betyr at vi må omvende oss fra vår selviskhet, fra våre synder, de vi har gjort bevisst og alle våre unnlatelsessynder og forsikre Gud at med Hans hjelp så skal vi forbedre oss.” Det høres så edelt ut. Det er det som gjør det så skummelt.

Se på historien om den fortapte sønn. Han forlot grisebingen med en klar målsetning om å innvie seg på nytt framfor sin far. Er du enig i det? Hans plan var å reise hjem og fortelle sin far at han hadde syndet og at fra nå av ville han tjene sin far på en bedre måte. (”Jeg har syndet mot himmelen og mot deg og er ikke lenger verdig å kalles din sønn. La meg få bli en av dine tjenere.”) ”Jeg har syndet, men lover å bli en god tjener fra nå av.” Kan dette kalles noe annet enn å innvie seg på nytt?

Jeg har i sinne å fortelle deg at når han kom hjem så avslo hans far hans forsøk på å innvie seg på nytt. Hans far insisterte på at han skulle gjennom noe som er så mye større – omvendelse. Omvendelse fra hva? Grisebinger og utenlandsreiser? Nei, omvendelse fra å benekte sin fars betingelsesløse kjærlighet og aksept.

Jeg tror at når Jesus fortalte denne historien så var det med viten og vilje at Han først beskrev hvordan faren først utøste sin kjærlighet over sønnen før sønnen fikk anledning til å holde sin innøvde tale fordi Jesus ønsket at tilhørerne ikke skulle sette likehetstegn mellom det å innvie seg på nytt og motta Guds kjærlighet. Den forvirrede sønnen fikk ikke anledning til å framsi noen løfter. Hans eneste valg var enten å slappe av i sin fars armer og ta imot hans aksept, eller dra seg unna. Slik som historien utvikler seg skjønner vi hvilket valg sønnen gjorde.

Han innviet seg aldri på nytt. I stedet, så omvendte han seg der i fars armer. Ikke dra noen feile slutninger når det gjelder hans omvendelse. Jeg mener han ikke omvendte seg fra sine synder. Det var en del av den forutgående prosessen, men mye viktigere var det faktum at han omvendte seg fra sitt feilaktige syn på sin far. Han hadde trodd at det hans far ønsket var forbedret oppførsel, når det hans far virkelig ønsket var ham selv.

Jeg hevder at sønnens omvendelse ikke skjedde i grisebingen når han bestemte seg for å reise hjem.

Den skjedde i hans fars omfavnelse, når hans far slo sine armer omkring sin sønn og gutten ga opp sin tåpelige ide om å forbedre seg og i stedet falle til ro i sin fars omfavnelse. Han omvendte seg fra et feilaktig bilde av hvem hans far var og det var det som istandsatte ham til å aldri vende tilbake til landet langt borte igjen. Hans beslutning i grisebingen om å innvie seg på nytt var godt ment, men den var grunn og tåpelig. Hans fars omfavnelse gjorde at han skjønte at det han trengte var ikke å innvie seg på nytt, men å omvende seg fra det idiotiske bildet han hadde av sin far.

Har du innviet deg på nytt igjen og igjen? Jeg kan kjenne din smerte. Jeg gjorde det minst en million ganger selv. Jeg oppmuntrer deg nå til å slutte med det. Stopp med det for alltid! Innvie deg aldri på nytt til Gud igjen. I stedet, omvend deg! Ditt behov er ikke å forbedre deg i et religiøst system. Det var kun når jeg omvendte meg fra mitt falske syn om hvem min far er at jeg begynte å erfare frihet. Omvendelse er retningsendring. Å omvende seg vil kanskje bety at din forståelse av hvem Gud er og hvordan du ser på Ham må snus hundre og åtti grader. Vår far ønsker ikke våre løfter. Han vil bare ha oss! Det er når vi virkelig forstår dette at alt endrer seg.

Den onde dag

Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. (ef 6:13)

Ifølge Thayers greske ordbok betyr onde:

1) full of labours, annoyances, hardships
1a) pressed and harassed by labours
1b) bringing toils, annoyances, perils; of a time full of peril to Christian faith and steadfastness; causing pain and trouble

Den onde dag er når du blir overveldet av ytre og indre impulser om å gjøre gjerninger, arbeide i egen kraft, prøve å tilfredstille Gud gjennom egen innsats istedetfor å hvile i Jesus fullbragte verk og la Ham leve sitt overskuddsliv gjennom deg.

Du merker dette presset i mange menigheter/kirker, desverre! Men, la deg ikke overvinne, men bli stående fast på troens grunn hvor velsignelsene og Guds fred råder.

Nådens anstøt - The Offence of Grace

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Det som mange har problemer med når det gjelder nåden er hvordan den nærmest tilfeldig og uvilkårlig blir spredt av vår Himmelske Far som om den er uutømmelig. Målt etter menneskelig standard er ikke nåden rettferdig. Tross alt, rett er rett. Gi mennesker lillefingeren og de tar hele hånden. Vær barmhjertig med disse som har syndet og før du vet ordet av det så synder alle. Folk bør ligge i de sengene de selv reder. De trenger å lære leksa si. Du må jo tenke over hvilket budskap du sender!

Jesus virket ikke bekymret over dette når han var her på jorden. Han rett og slett elsket mennesker og utøste nåde, nåde og mer nåde på de mest usannsynlige kandidater. Det svir skikkelig for de selvrettferdige når deres egen oppfatning av rett og galt blir brutt, men Jesus virker å aldri ha bekymret seg over hva de tenkte. Det virket som om Han bekymret seg lite over til hvem Han ga så mye. Selv historiene han fortalte sender ut et budskap som må høres helt feil ut i religiøse ører.

I lignelsen om arbeiderne i Matteus 20 så var det slik at de som ble hentet inn for å gjøre det samme arbeidet den siste timen fikk samme lønn som de som hadde jobbet hele dagen. Disse med en beundringsverdig arbeidsetikk som jobbet hard og var pålitelige hadde vært ut i solen hele dagen. Så kommer sløvingene den siste timen og får samme lønn? Kom igjen! Hva er rettferdig med det?

Og så er det den bortkomne sønnen – en religiøs fanatikers verste maretitt. Her har vi den unge mannen i ungdomsgruppen som bestemmer seg for å forlate alt og flytte til Los Angeles. Han ber sin far om å gi ham arven sin (en underfundig insinuasjon om at han egentlig hadde syntes det var best at hans far var død) og drar deretter til den store byen. Hans liv blir snart et eneste tåkehav av Jack Daniels, marihuana og strippe klubber.

Når alle pengene hans er brukt opp og han våkner opp i senga en morgen og kaster blikket på en uflidd crack hore som han ikke engang husker å ha møtt så blir han kastet tilbake til virkelighetens verden. ”Jeg må ut av dette”, tenker han. ”Selv de dårligst betalte gutta hjemme trenger ikke å leve som dette”

Så av gårde drar han, haiker hele veien hjem mens han hele tiden tenker på at han skal bøye seg i støvet når han kommer fram, hvordan han vil love sin far å forbedre seg hvis bare far vil gi ham tilbake sitt gamle rom. ”Jeg vil til og med sove i låven” tenker han ut at han vil si.

Du vet hvordan historien ender. Når denne rufsete, illeluktende sønnen kommer stabbende opp den lange innkjørselen ser hans far ham og kommer øyeblikkelig løpende for full maskin for å møte sønnen sin. Han kaster seg om ham og, uten å bry seg om stanken, begynner å le og gråte, klemmer og kysser ham, alt på en gang. Sønnen er tilgitt før han engang spør.

Gutten blir så berørt at han har vansker med å si noe. Dette var ikke det han hadde forventet. Han klarer å presse ut en halv setning før Far avbryter ham og roper ut beskjeder om å fyre opp grillen, sammenkalle familie og venner, sjekke ut om JTT er ledige (Jerusalem Jazz Trio) og få satt i gang en heidundrende fest! Hmm….det er en merkelig historie, Jesus. Tror du ikke at den sender ut noen feil signaler? ”Nei”, ville vår kjærlige frelser svare. ”Den gir det rette budskapet. Budskapet er dette: Det spiller ingen rolle hvor patetisk du er, hvor dypt du har sunket og hvor lenge du har vært det, Jeg elsker og aksepterer deg.”

Det handler ikke om deg og meg. Det har det aldri gjort og det kommer det aldri til å gjøre. Det handler om Ham og Hans latterlige, irrasjonale, overstrømmende, kjærlighetsfylte nåde. Den selvrettferdige gjengen kan likså godt holde kjeft. Jesus er Jesus og Han kommer ikke til å forandre seg for å tilpasse seg deres forventninger, takk Gud!

Troens tre

Eva og Adams øyne ble åpnet etter at de hadde spist av frukten fra treet i midten av hagen. De ble som Gud og kunne sjeldne mellom rett og galt. De ble riktignok ikke helt som Gud, fordi selv om de spiste av frukten fikk de ikke liv i seg selv. Slangen fortalte altså en halvsannhet. Han bruker for øvrig fortsatt samme strategi i dag, når han ikke tyr til direkte løgn. La deg derfor ikke lure når han sender sine piler mot deg.

Hva var fordelen med å kunne sjeldne mellom rett og galt? I grunn ingen! Eva og Adam mistet det nære og intime forholdet til Gud. En fordel? Neppe! Nå begynner det å bli interessant! Når mennesket er opptatt av rett og galt, rettferdighet slik vi mennesker tolker dette begrepet utenfor den nye pakts rammer, moral, etikk og verdier så står vi ikke i et nært og intimt forhold til Gud!

Derimot står vi bokstavlig talt og mesker oss med frukt fra det forbudte tre. Er det her velsignelsene ligger? Nei, Eva og Adam ble jo forbannet bort fra hagen. Gud har i sin kjærlighet besluttet å legge velsignelsene under troens tre. Der finnes det kun en person: Jesus.

Kristen moral, etikk og verdier

Når slangen (djevelen) fikk overtalt Eva og Adam til å spise av frukten av treet i midten av hagen ble deres øyne åpnet. De så at de var nakne og gjemte seg for Gud, fordi de så sin synd – med andre ord at de hadde vært ulydige mot Gud. De trodde ikke det Gud sa om treet i midten var sant – de trodde ikke sannheten.

At deres øyne ble åpnet betyr bokstavelig at de ble i stand til å sjeldne mellom godt og ondt; de ble ”intelligente”. Dette betyr at før de spiste av treet levde de uten noen lov, unntatt den ene som de brøt. De hadde ingen forestillinger om rett og galt. Forestillingen om verdier, moral og etikk bygger på at vi er i stand til å sjeldne mellom det som er rett og det som er galt.

Moral, etikk og verdier er grunnlagt på Guds bud (som vi må huske ble gitt for at intet menneske kunne skryte på seg fullkommen rettferdighet overfor Gud), kultur, tradisjon og egne preferanser. Når Jesus døde på korset var ett av formålene å lede mennesket tilbake til den uskyldige tilstanden det innehadde før fallet. Derfor har Gud gitt oss et nytt hjerte som når det får åpenbaring om Guds nåde vender blikket mot ham og ikke ytre rammer for oppførsel.

I et nådeperspektiv blir derfor moral, etikk og verdier meningsløse og tomme begreper. Det livet vi nå lever er i Kristus – med andre ord Han lever sitt liv gjennom oss. Hans mulighet til å gjøre nettopp dette ligger i at vi gir slipp på vår menneskelige tendens til å stole på leveregler og stoler på at Han er fullkomment i stand til å uttrykke seg i våre liv.

Kirken

Two thousand years ago God started a revolt against the religion He started. So don't ever put it past God to cause a groundswell movement against churches and Christian institutions that bear His name. If He was willing to turn Judaism upside down, don't think for a moment our institutions are safe from a divine revolt. - Erwin McManus -

Å faste

Å faste har endret seg fra å være en byrde til en sann glede etter å ha lest denne blogg artikkelen :)

Obedience...another word for slavery...or perhaps not

I am sitting here reflecting on the word obedience. I hear and see a lot of people talk about obedience as if everything depends on our ability to be obedient according to how the law defines obedience. However, when I read John, particularly the first chapters, Jesus redefines obedience. He asserts that obedience is to believe in Him, that he is God’s son and that he is send with the mission of saving souls. This is obviously the grace perspective on obedience; simply to believe that what he said about himself is true. Furthermore, this is the truth that will liberate us. So, obedience is for me to rest in the fact that Jesus has saved me. Simple as that.

We must love

Among Christians in most camps this is a reoccurring theme; we must love those who are not Christians and we must love those who are not familiar with God’s grace. In Mark Jesus says: ”You shall love your neighbor as yourself!” So, those who say this are on Biblical ground. However, if we employ a little logic to what Jesus said it is quite clear that we cannot love our neighbor more than we love ourselves. This is one of the many limitations of the law, because it deals with a limited vessel with limited abilities for love. Moreover, every time the word “must” is used I sense the damp hand of the law on my shoulder.

A much more fruitful approach is: “We love, because He first loved us.” (1 John 4:19). This encourages the believer to receive before he or she can give. The flesh, however, despises this idea because it deprives it of all honor. In addition all the “musts” and “shoulds” which constantly surround us do not make a position of restful receiving any easier. In most Christian circles this is the truth; in order to receive we MUST first give. As I have grown in my own grace walk I am convinced that God’s kingdom and the New Covenant represent everything which is contrary to man’s perceptions. When man says give, grace says receive. When man says you must seek God, grace says God is seeking you. When man says God is angry, grace says God is pleased.

My point is: before we can give anything of eternal value we must (sorry, I just couldn't find a way around that word) first have received something of eternal value which we can pass on. The only source of gifts of eternal value is God.

Formaning

Det finnes noen ord som har en negativ klang i mine ører. Formaning er ett av disse. Vi finner ordet flere steder i det nye testamente. En av grunnene til at det vekker negative assosiasjoner er at det er mange kristne og ikke minst forkynnere som tror at ordet formaning innebærer en rett til å refse atferd, og ikke minst til å oppfordre mennesker til å ta seg sammen og leve rett i henhold til hva de mener er et godt og gudfryktig kristent liv.

Denne bruken av ordet finner vi i typiske religiøse, loviske kretser som er opptatt av moral, etikk og såkalte kristne verdier. I disse sammenhengene er det lett å ty til "formaninger" for å vekke den kristne og prøve å få vedkommende til å yte mer for kirken og sine medmennesker. Formaningene blir gjerne framstilt som Guds lov, eller hva som skal til for å bli akseptert av Gud.

Denne bruken av ordet bygger på en grunnleggende misoppfatning av den nye pakt som Jesus innstiftet. Vi er ikke lenger underlagt budene og vi er akseptert av Gud ved tro. Intet menneske kan bli rettferdiggjort gjennom egne gjerninger. Det er derfor ordet formaning i et nådeperspektiv dreier seg om å oppmuntre hverandre til å feste blikket på Jesus og ikke oss selv. Når vi fokuserer på oss selv ser vi tydelig våre tilkortkomninger. Da er det lett å bli motløs og troen mister sin oppmuntrende kraft. Den største utfordringen er dog at vi begynner å kjempe i egen kraft for å forbedre oss. Det innebærer at vi på ny har lagt oss under loven. Der finnes ikke velsignelsen.

Når vi derimot oppmuntrer hverandre til å feste blikket på Jesus ser vi Hans muligheter, Hans kraft og det er i en denne tilstanden at troen vår øker og Gud får anledning til å endre oss innenfra og ut. Det er ikke vanskelig å fremme utvending endring gjennom trusler eller manipulerende teknikker. Endring innenfra og ut er livsforvandlende og er noe Gud er ekspert på når vi fester blikket på Ham i tillitsfull tro.

Adam og Eva

Det er mange som hevder at nåden er et nytt konsept som liberale forkynnere utbrer til stor skade for Guds rike. De som sier dette har ikke oppdaget at vi finner nåden allerede i det tredje kapitlet i første Mosebok.

Vi befinner oss i Edens hage og Adam og Eva har akkurat ett frukten av livets tre og deres øyne er blitt åpnet for å forstå moralske og etiske prinsipper. Å spise av treet var det eneste forbudet Gud hadde gitt dem. Nå har de syndet mot Hans ord. Hva gjør de nå? De ser sin nakenhet, med andre ord sin synd. Deretter ikler de seg fikenblader for å skjule sin tilkortkommenhet. Dette symboliserer hvordan mange kristne i egen kraft prøver å bygge sin egen rettferdighet gjennom å gjøre de rette tingene.

Ut på kvelden kommer Gud ut i hagen som vanlig for å være sammen med Adam og Eva, slik Han har gjort siden skapelsen. Gud finner ikke Adam og Eva og roper derfor etter dem. Beskjemmet kommer Adam og Eva ut av buskene med sine latterlige fikenblader om livet. Hva gjør Gud? Han ikler dem skinnklær og dekker deres nakenhet. Dette peker opplagt mot korset hvor Jesus har gitt oss sin rettferdighet. En rettferdighet som ikke noe menneske kan oppnå i egen kraft. Som med Adam og Eva så er det Gud som skjuler vår nakenhet og synd.

Legg merke til at i fortellingen om Adam og Eva så endrer ikke Gud sin oppfatning av mennesket til tross for at det har syndet. Han opptrer som normalt og ønsker felleskap med sine skapninger. Det er Adam og Evas oppfatning av Gud som har endret seg. De tror Gud er sint og gjemmer seg. Slik er det alltid når vi gjør noe galt. Vi tror at Gud har endret sitt syn på oss. Men, det er vi som har blitt endret i vårt syn på Gud. Det er derfor av avgjørende betydning at budskapet om Guds nåde når ut til flest mulig, og at mennesket får en klar forståelse av at Gud ikke er verken oppgitt, skuffet eller sint.

Korset viktigste anvendelse er ikke at Jesus har renset oss for alltid, selv om det er en viktig sannhet. Jesus kom for at vår endrete tilstand skulle bli gjenopprettet og at vår feilaktige oppfatning av Gud skulle bli brakt i harmoni med hvordan Han faktisk ser på oss. Ta ikke feil av dette: Gud er på vårt parti! Guds nåde var allerede i virksomhet i Edens hage! Etter at Adam og Eva hadde syndet ble de utestengt fra hagen og deres fortrolig forhold til Gud var ødelagt. Men, etter korset er på veien på ny åpnet og vi kan ha det samme nære og fortrolig forholdet til Gud som disse to opprinnelig hadde.

Et annet interessant aspekt ved denne fortellingen er at Gud ga Adam og Eva kun et bud. Det gikk ikke lang tid før de to første menneskene brøt dette. Allikevel finnes det velmenende og forvirrede kristne i mange leire som mener at de ti bud fortsatt gjelder og at vi skal overholde disse. Når de to første som levde i fullkommen harmoni med Gud klarte å bryte det ene budet, hvordan skal da vi klare å holde ti? Historien viser med all tydelighet prinsippet Paulus hevder; nemlig at bud og forbud vekker lysten i oss til å bryte disse. Derfor sier det Nye Testamente at vi lever som om vi er uten lov, men at Gud har gitt oss et nytt hjerte som motiverer oss og gir oss kraft til å leve slik at vi ikke skader oss selv eller omgivelsene. Og når vi faller, noe vi alle gjør rimelig regelmessig, så trenger vi å vite at vi allerede er tilgitt!

Grace of God

"I am and I am not a universalist. I am one if you are talking about what God in Christ has done to save the world. The Lamb of God has not taken away the sins of some — of only the good, or the cooperative, or the select few who can manage to get their act together and die as perfect peaches. He has taken away the sins of the world — of every last being in it — and he has dropped them down the black hole of Jesus’ death. On the cross, he has shut up forever on the subject of guilt: “There is therefore now no condemnation. . . .” All human beings, at all times and places, are home free whether they know it or not, feel it or not, believe it or not.

"But I am not a universalist if you are talking about what people may do about accepting that happy-go-lucky gift of God’s grace. I take with utter seriousness everything that Jesus had to say about hell, including the eternal torment that such a foolish non-acceptance of his already-given acceptance must entail. All theologians who hold Scripture to be the Word of God must inevitably include in their work a tractate on hell. But I will not — because Jesus did not — locate hell outside the realm of grace. Grace is forever sovereign, even in Jesus’ parables of judgment. No one is ever kicked out at the end of those parables who wasn’t included in at the beginning."

-Robert Farrar Capon-

Noen indianerfolks første møte med den hvite mann

Europeernes inntog i Nord Amerika kom til å forvandle og ruinere kulturer som hadde eksistert på dette kontinentet i mellom 15 og 20.000 år. Det var ikke Europeernes overlegne våpen, deres religion eller deres overgrep og brutalitet som forårsaket de største ødeleggelsene. Sykdommene de brakte med seg over det store havet førte til enorme lidelser for de indianske folkeslagene som ikke hadde bygd opp et immunforsvar mot bakteriene og virusene som nå ble sluppet løs i deres midte.

På jakt etter gull sendte Spanjolene ekspedisjoner nordover fra New Spain (Mexico) allerede i 1560. Florida, som betyr Blomstenes Land, var det første stedet hvor de gjorde sitt inntok. For den innfødte befolkningen var dette ødeleggende. Omtrent 90 % av befolkningen bukket under for kopper, influensa, meslinger og de påfølgende ringvirkningene.

Når de arbeidsføre døde var det svært få igjen til å ta seg av markene, samle inn høsten og så på nytt. Dermed oppstod det alvorlige perioder med hungersnød som tok livet av mange av de som hadde overlevd sykdommenes herjinger. Epidemiene tok også livet av stammehøvdinger og sjamaner, noe som førte til at mange folk stod uten lederskap i en kritisk fase av deres livsløp. Mange sjamaner mistet også sin posisjon fordi de stod maktesløse overfor sykdommene som raste. Det var disse landsbybeboerne søkte til når de ble syke.

Restene som var igjen av disse folkeslagene sammen med stammer som kom vandrende fra nord ble til det vi i dag kaller Seminole indianere. Det samme mønstret fant sted i Sør Carolina og Georgia hvor det mest kjente av sammenslutningene av overlevende ble kalt Creek indianere. Disse stammene ble i 1830-1835, sammen med flere andre, tvunget til å flytte til Oklahoma territoriet i det som vi nå kjenner som ”The Trail of Tears”.

Spanjolene etablerte seg også i Arizona og New Mexico hvor Pueblo indianerne hadde et rimelig avansert jordbruk ved hjelp av vanningskanaler de hadde gravd ut. Spanjolen brukte indianerne som slaver, innkrevde skatt og drev et rimelig omfattende misjonsarbeid i regionen. Spanske innvandrere etablerte store krøtterfarmer og fordrev mange indianere fra jordene sine. Den alvorligste fornedrelsen for mange indianere var dog den katolske kirkes forbud mot å holde i hevd gamle hedenske indianer ritualer.

Det hele toppet seg da nærmere 50 religiøse ledere ble pågrepet og pisket av Spanjolene i 1675. Når de spanske prestene snakket om djevelen og hans gjerninger var dette et språk de innfødte forsto utmerket, og det ble etter hvert klart for dem at spanjolene måtte stå i ledtog med denne onde ånden. Alle spanjolenes grusomheter bare bekreftet denne ideen, og de som var den ondes tjenere måtte drives ut, resonerte de innfødte.

En av de religiøse lederne som hadde blitt pisket klarte det som hittil hadde vært umulig. Han samlet Pueblo indianerne til det eneste vellykkede opprøret mot den hvite mann i indianernes historie. Tiende august 1680 drev indianerne spanjolene ut av New Mexico. Spanjolene vendte ikke tilbake før i 1693. Lærepengen de hadde fått tretten år tidligere gjorde at spanjolene tilnærmet seg indianerne med en helt annen respekt denne gangen. Opprøret førte derfor til at Pueblo indianerne har vært et av de folkeslagene som har klart seg best under kolonialiseringen av Nord Amerika.

Lenger nord, i Virginia, hadde høvdingen Powhatan samlet 30 landsbyer til en mektig konføderasjon. Egentlig hadde 31 landsbyer blitt anmodet om å bli medlemmer. Den som avsto ble fullstendig utryddet som et varsku til de andre om hva som kunne skje hvis man ikke adlød den store Powhatan.

Den første engelske bosetningen, Jamestown, som etablerte seg på en av Virginias mange strender i 1607, lå midt i det landområdet kontrollert av konføderasjonen. Deres nærvær ble sannsynligvis akseptert fordi Powhatan betraktet dem som den 31. landsbyen. Engelskmennene, ledet av John Smith, overlevde det første året takket være mat fra indianerne.

Powhatans datter, Pocahontas, ble svært betatt av de nye innbyggerne og kom etter hvert til å spille en stor rolle som fredsmegler mellom de to gruppene når det oppstod stridigheter. Etter voldsomme kamper mellom de innfødte og britene i 1613 ble Pocahontas tatt til fange. Hun lot seg døpe og ble medlem av den anglikanske kirken, og giftet seg med engelskmannen John Rolfe. Pocahontas var en av de første indianerne som besøkte Storbritannia. Der ble hun dessverre syk av en av de mange sykdommene hun ikke hadde noe immunforsvar mot, og døde i 1617 mens hun fortsatt bare var midt i tjueårene.

Hennes far, Powhatan, døde i 1649. Da falt hele konføderasjonen sammen, og engelskmennene fikk et forholdsvis lett spill med det som var igjen av hans store rike. Indianerne ble presset lenger og lenger vestover i bytte mot forholdsvis verdiløse avtaler som de hvite kontinuerlig brøt ettersom hungeren etter ny jord stadig økte på grunn av tilstrømningen av nye immigranter.

Powhatan konføderasjonen er en av de få bevisene på at ikke alle indianere var like økologisk bevisst eller var like opptatt av å opprettholde balanse i naturen. Rådyrene som tidligere hadde svermet over hele området i og rundt staten New York var nesten utryddet når den hvite mann ankom. Indianerne hadde over lang tid drevet rovdrift på arten for å fø en stadig voksende befolkning.

Etter sykdom var alkohol den største faren for indianersamfunnene. Indianerne hadde få kulturelle sperrer mot alkohol ettersom de trodde at alkoholrusen var noe som ga dem en endret bevissthetstilstand hvor de hadde bedre kontakt med åndeverdenen. Mange ble avhengige av rusmiddelet og dette ga i mange tilfeller europeerne et overtak i samhandelen med indianerne. Særlig reservatindianerne søkte trøst i alkohol, noe som forsterket deres allerede håpløse situasjon og som selvfølgelig gjorde det svært vanskelig for dem å ta de nødvendige initiativ for å øke sin livskvalitet.

I staten New York var det Iroquois konføderasjonen som demmet opp for Britisk ekspansjon. Men, allerede rundt år 1700 var de så utarmet av sykdom og stadig krigføring at de søkte fred med den hvite mann. Konføderasjonen bestod av fem av de mektigste og mest krigerske stammene i hele Nord Amerika. De var fryktet både i nord, sør og vest. En av de viktigste grunnene for å angripe andre stammer var å erstatte døde stammemedlemmer. En fange måtte alltid gjennomgå tortur. Hvis vedkommende klarte å bevare en stoisk ro under torturen ville han vanligvis bli opptatt som fullverdig medlem av stammen.

På grunn av det store mannefallet blant de fem nasjonene og skikken med å røve andre indianere for å erstatte de døde bestod 2/3 deler av konføderasjonen av indianere fra andre stammer når de søkte fred. Denne store gruppen av andre indianere var også en viktig årsak til at Iroquoisene tilslutt måtte kaste inn håndkleet, ettersom disse medlemmene hadde varierende lojalitetsbånd. Misbruk av alkohol bidro også til å svekke denne så tidligere mektige folkegruppen.

Indianerne lenger vest ble mer eller mindre spart for den hvite manns framstøt fram til uavhengighetserklæringen i 1776. Britene hadde nemlig lagt ned forbud mot å bosette det enorme området som lå vest for Appalachian fjellene. Den nye nasjonen som nå oppstod etter at Britene ble jaget ut i 1783 så det som svært viktig å øke sitt innflytelsesområde og kastet raskt blikket vestover, men det er en annen historie.

Kilde: Jack Page:In the Hands of the Great Spirit

Djevelens musikk?

Grupper som spiller hard rock, trash, death metal eller lignende blir ofte beskyldt for å være satan tilbedere. Det skyldes først og fremst deres forkjærlighet for å bruke de såkalte tritonene som i noen sammenhenger både høres dystre og melankolske ut.

Tritonen ble brukt mye i vestlig musikk i middelalderen. De første påstandene om at dette var djevelens toner finner vi først på begynnelsen av syttenhundre tallet. Presteskapet gikk etterhvert så langt at de forbød bruken av disse tonene. Black Sabbath ble på begynnelsen av 1970-tallet de fremste eksponentene for revitaliseringen av tritonene og fikk ganske raskt stemplet som djeveltilbedere.

Tekster og platecovere har ofte bekreftet anklagernes påstander. En ihuga metalfan har forsket på heavy metal kulturen og dens mange subgenre etter at han tok en universitetsgrad i antropologi. Filmen "An anthropology study of heavy metal" er resultatet av dette prosjektet. Det eneste stedet forskeren fant gode beviser på satandyrkelse var i Norge og hovedsakelig i miljøet rundt Varg Vikernes.

Forøvrig tok det store flertall av bandene avstand fra beskyldningene om å være satan tilbedere, og forklarte sine noe ekstreme tekster og covere med imagebygging ofte drevet fram av plateselskapet for å øke salgstallene. De som lar fordommene falle og lytter til noen av de mange aktørene i dette markedet vil la seg overraske over samfunnskritiske tekster som tar et oppgjør med maktmisbruk, krig og urettferdighet.

Mange av tekstene er litterære perler som diskuterer abstrakte begreper og som ofte også er opptatt av kjærlighet og livets mange forunderlige irrganger. Vi finner også at mange av tekstene uttrykker sinne og frustrasjon. En form for fortvilelse som mange unge kjenner seg igjen i og som gir dem et utløp for sine følelser og som tilbyr dem noe de kan identifisere seg med. Noe som igjen skaper en opplevelse av tilhørighet.

Mange av tekstene tar også et oppgjør med selvrettferdig religiøsitet - spesielt den type "kristendom" som fremmedgjør mennesker. De går også til angrep på det Gudsbilde hvor Gud framstår som sint, gjerrig, ekskluderende og fordømmende. Noe jeg finner helt legitimt i og med at dette gudsbildet maler et helt feilaktig blide av den Gud jeg tror på. Et annet vikig moment i denne sammenhengen er jo selvfølgelig at Gud ikke tar seg selv så høytidelig som mange mennesker tror, samt at Han utmerket godt tåler at mennesker reiser knyttneven mot ham.

Utover 1980 tallet, når det religiøse høyre i USA på mange måter hadde sin storhetstid, ble det gjennomgørt flere rettsaker mot heavy metal artister og grupper i USA. Blant annet ble Judas Priest anklaget for å ha skrevet en tekst som oppfordret til selvmord. Heldigvis ble de og flere andre av sine kollegaer frifunnet i disse farselignende sakene.

Jeg har siden jeg var tenåring likt heavy metal av grunner som jeg like lite kan forklare som andre kan forklare sin musikksmak. Etter at jeg ble en kristen havnet jeg i en identitetskrise hvor jeg tok avstand fra mye som jeg tidligere hadde verdsatt høyt. De fleste av de gamle platene mine ble kastet. Noe jeg selvfølgelig angrer i dag.

Etterhvert som Gud har fått åpenbart mer og mer av sitt hjerte for meg har jeg innsett at disse mine tidligere og nåværende helter er skapt i Guds bilde. Han har sjenket dem deres kreativitet og musikalitet og fryder seg over deres skapertrang og den musikken de produserer. Jeg er overbevist om at metal genren har sitt utspring i Gud som all annen musikk, og at den avspeiler noe av Hans mangfoldige natur.

Det blir rett og slett meningsløst å tilegne en type musikk man ikke liker negative karakteristikker og hevde at det man selv hører på er gudsinspirert eller verdinøytral musikk.

SVs totalitære ansikt

Det har over lengre tid slått meg at forbløffende mange mennesker som har sterke sympatier med SV er lite tolerante overfor andre som representerer verdier som ikke stemmer med deres verdensbilde. SV har i mange tilfeller stått fram med synspunkter som er direkte dobbeltmoralske. De kritiserer Israel, går i tog mot Israel og ønsker boikott av Israelske varer samtidig som de går meget stille i dørene når det gjelder totalitære stater som regelmessig bryter menneskerettigetene.

De har ingen problemer med å kalle kristne sneversynte og intolerante uten å innse at de gjør det samme selv på andre områder. Javisst er det sant at mange som kaller seg kristne er bakstreverske og konservative, men det er ikke poenget i denne sammenhengen. Utfordringen er at skal en organisasjon framstå som et seriøst politisk alternativ bør man unngå å havne i en situasjon hvor man sitter i glasshus.

Det nylige avsluttede landsmøtet til SV har på mange måter vist deres sanne ansikt. Et ansikt mange lenge har gjenkjent uten å helt skjelne konturene. Det er nå ganske klart at SV ønsker en sterk stat som med en kraftig hånd skal styre det norske folk. De som ikke ønsker å legge seg under dette regimet og som representerer holdninger som i det sosialistike miljøet betraktes som politisk ukorrekt skal trues til taushet. I mine øyne framstår dette som totalitære holdninger som minner faretruende om kommunisme.

Det er nå 20 år siden det kommunistiske imperiumet gikk i oppløsning. Det viste seg at østblokken hadde forvitret gjennom mange år og fattigdommen og forfallet som nå ble åpenbart for alle skyldtes et system som undertrykket den frie tanke og som kvalte etthvert forsøk på nytenkning og innovasjon. Det som ikke stemte overens med statens eller partiets ideologi ble ikke annerkjent eller i værste fall brutalt undertrykt.

Det var ikke plass for mennesker med pågangsmot og nye ideer i dette systemet. Privat initiativ ble overhodet ikke oppmuntret. Uniformering av tanke og holdninger var revolusjonens målsetning. Jeg får frysninger på ryggen når SV nå så klart identifiserer seg med dette tankegodset som i et historisk perspektiv har vist seg å kue eller direkte motarbeide mangfold og utvikling. I mine øyne er den sosialismen de forfekter et puritansk religiøst system med sin egen moralkodeks som slår hånden av hver den som ikke passer inn. Legg merke til at etthvert religiøst system, det være seg sosialistisk, kristent, jødisk, islamsk eller for den saks skyld buddistisk, er undertrykkende.

Kunsten å vinne en diskusjon uten å tape en venn

Benjamin Franklin ble født i 1706 i Boston. Av 17 barn var han nummer 15. Han var den tiende og yngste sønnen. Det var ikke uvanlig den gangen å følge den gammeltestamentlige skikken å gi tiende. Faren var en fattig såpekoker og valgte derfor å gi sønnen som tiende til kirken hvor Benjamin skulle motta sin utdannelse. Selv det ble for dyrt for den fattige familien og Benjamin fikk bare to års utdannelse før han ble kalt hjem.

Som tolvåring begynte Benjamin å arbeide i sin brors trykkeri som hjelpegutt. Der fikk han tilgang på bøker og dermed påbegynte han prosjektet med å utdanne seg selv. Han lærte seg grammatikk, og gjennom å etterligne andre store forfattere lærte han seg å skrive godt. Han studerte også eldre greske og romerske skrifter og fikk innblikk i kunsten å debattere.

Når han diskuterte med sine jevnaldrede var han til å begynne med både påståelig og selvhevdende. Etterhvert modererte han seg og sa heller ting som: "Det virker på meg som...""Jeg oppfatter.....""Jeg forstår det slik....". Den nye strategien var effektiv og den hadde en annen fordel: Andre ble ikke så lett fiendtlig innstilt til ham.

Den unge Benjamin stoppet ikke der. Han utviklet sin debattkunst til et enda høyere nivå. I stedet for å gi uttrykk for sine meninger begynte han å stille spissfindige og vennlige spørsmål. Hans motdebattanter ville da ofte gjøre innrømmelser som de ikke fant noen logisk utvei fra, og Benjamin vant diskusjonen uten å måtte hevde sine meninger. Dermed kunne han diskutere med andre uten av de ble fremmedgjorte, og debattantene kunne være like gode venner etterpå.

Å ære Gud

I en engelsk bibeloversettelse er salme 147:11 oversatt på følgende måte: "Gud har behag i den som ærer Ham gjennom å stole på Hans aldri sviktende kjærlighet".

Hvor ofte har du ikke hørt at du må være lydig mot Gud for å være Ham til behag. Lydighet i denne konteksten handler alltid om å gjøre de rette tingene og la være å gjøre de gale tingene. Dette åket har blitt lagt på kristnes skuldre i uminnelige tider. Utfordringen med denne forståelsen er at den leder ingen inn i Guds hvile.

Denne hvilen som forfatteren av Hebreerbrevet viser til er en hvile fra egne gjerninger. Lydighetsforkynnelsen hindrer derimot mennesker å nå dette målet fordi den oppmuntrer til fokus på egen innsats og egne gjerninger som en vei til å forløse Guds velsignelser. De nytestamentlige skriftene peker entydig på Jesus som den som har vært fullkomment lydig, oppfylt loven og at det ved troen på Ham at Guds velsignelser blir utløst.

Hvis man leser de første kapitlene av Johannes evangelium nøye vil man finne at Jesus regelmessig snakker om lydighet. Det interessante er at hver gang han nevner dette så peker Han på seg selv og sier at hver den som tror på Hans gjerninger er lydig. Jesus redefinerer med andre ord hele lydighetsbegrepet slik det blir forstått i den gamle pakt.

Et stort problem med den type lydighetstenkning som fokuserer på menneskelige gjerninger er at den gir et feil Gudsbilde. Gud framstår i denne gammel testamentlige forståelsen som krevende, dømmende og gjerrig. Et bilde som stemmer særedeles dårlig med for eksempel hvordan Jesus presenterer Gud i lignelsen om den bortkomne sønnen (se Luk 15). Det er definitvt et av de viktigste aspektene med den nye pakt at mennesket skulle få en åpenbaring om hvordan Gud virkelig er.

Salme 147:11 er en direkte påminnelse om at det er ikke noe som gleder Gud mer enn når hans barn stoler på Ham, Hans kjærlighet og Hans gode vilje for den enkelte. En forbløffende konsekvens av å hvile i Guds omsorg er at da får Han anledning til å forandre oss innenfra og ut, og Hans gjerninger i oss blir til velsignelse både for oss selv og de vi omgås. Dessuten er ubetinget kjærlighet en av de største motivasjonsfaktorene som finnes for det menneskelige liv. Alt vi gjør er en konsekvens av og et svar på denne kjærligheten som på mange måter ligger utenfor menneskelig fatteevne.

Å marsjere til en annen trommeslager

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Å leve i den Gud gitte friheten vil uunngåelig føre til at du blir hetset av de selvrettferdige. Jesus havnet stadig i trøbbel fordi hans oppførsel ikke møtte forventingene til den religiøse gjengen som trodde at det var deres plikt å passe på at alle holdt sin sti ren. Når han nøt et godt måltid og et glass vin sammen med gode venner kalte de Jesus en ”storeter og vindrikker” (Luk 7:34).

Når han viste kjærlig omsorg for disse som ikke helt passet inn i den religiøse modellen kalte de ham ”synderes venn” – som er det gode gamle skyldig ved assosiasjon trikset. Jeg har til og med hørt mennesker antyde, tjue århundre senere, at det hadde vært noe på gang mellom Jesus og Maria Magdalena. Noe så idiotisk! Når Han gjorde noe iført Guds selvtillit så beskyldte de ham for å være arrogant (Joh 6:42).

Jesus beskrev den selvrettferdige religiøse gjengen som små barn som fikk hysteriske anfall og skrek: ”Vi spilte en sang på fløyta vår og du ville ikke danse! Vi sang en trist sang og du gråt ikke” (Luk 7:32).

Ingenting har endret seg. Dagens selvrettferdige krever fortsatt at de som bekjenner seg som kristne skal marsjere i sluttet rekke som en gjeng Nazi soldater. Men, det er ikke hva du er kalt til å gjøre. De av oss som følger Jesus marsjerer etter takten til en annen trommeslager.

De kan komme til å beskylde oss for å gå våre egne veier og de har vanligvis rett. Vi ser ikke på oss selv som personer som er blitt reddet fra en urettferdig verden for så å bli innlemmet i en verden av selvrettferdighet. Vår nådevandring er ikke en marsj i sluttet rekke som religiøse roboter. Vår vandring er en nådedans.

De kan håne oss hvis de vil, men vi er i en himmelsk trommemarsj ledet av faderen, sønnen og den hellige ånd. Høres det uærbødig ut? Bare i religiøse ører. De som er satt fri gjennom nåden har aldri blitt stilt ovenfor og vil aldri imøtekomme kravene til disse som egentlig i all hemmelighet gremmes over den monotone hverdagslige marsjen de kaller det kristne livet. De surmuler og freser over ideen om at et eller annet sted er det noen som kaller seg en kristen og har det gøy. De sammenligner frihet med synd, og det å høre om frihet fra nådevandrere produserer et bilde i deres sinn av jenter som har mistet alle hemninger på grunn av sin kristne frihet. Det er trist at de ikke skjønner poenget.

En venn fortalte meg nylig at han møtt en mann på et fly som spurte ham om han kjente meg. Når min venn bekreftet at det gjorde han så hadde mannen svart: ”Den broderen er sannelig fri!”. Jeg er ikke sikker på om han mente det som et kompliment eller en fornærmelse, men uansett så har han rett. Jeg har sonet min tid ved det som min venn Paul Walsh kaller ”St. Shawshanks” og jeg takker Gud for at jeg endelig ble løslatt etter å ha sittet inne i 29 år.

Forleden dag mens jeg besøkte King Sentret i Atlanta sammen med venner fra California så jeg disse kjente orden fra Martin Luther King inngravert på graven hans: ”Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud den allmektige! Jeg er endelig fri!” Der var de – og takk Gud at vi ikke trenger å vente til vi er i himmelen for å kunne proklamere disse ordene.

Velsignelser og forbannelser

Men hvis dere ikke hører på meg og ikke holder alle disse bud, hvis dere viser motvilje mot mine forskrifter og forkaster mine lover, så dere ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt, da gjør jeg likedan mot dere: Jeg straffer dere med redsler, med tæring og feber, så øynene slokner og livskraften svinner. Til ingen nytte skal dere så; fiender spiser det dere avler. Jeg vender meg mot dere, og dere skal ligge under for fiendene. De som hater dere, skal herske over dere, og dere skal flykte, selv om ingen forfølger dere.
Hvis dere enda ikke hører på meg, vil jeg tukte dere sju ganger så hardt for deres synder. Jeg bryter deres stolte makt. Himmelen over dere gjør jeg tett som jern og jorden under dere hard som bronse. Til ingen nytte skal dere slite dere ut; for landet gir ikke grøde, og trærne på marken bærer ikke frukt (3. mos 26: 14-20).

Dette er bare noen av de forbannelsene som vil ramme den som bryter Guds pakt, det vil si de ti bud og seremonilovene. Disse orden henger som et truende uvær over alle de som fortsatt velger den gamle pakt framfor den nye. Til alle de som klarer å leve opp til Guds standard (med andre ord ingen) gis det løfter om følgende velsignelser:

Hvis dere lever etter mine forskrifter og gir akt på mine bud og holder dem, vil jeg sende dere regn i rett tid. Jorden skal gi grøde og trærne på marken frukt. Tresketiden skal vare helt til vinhøsten, og vinhøsten skal vare til kornet blir sådd. Dere skal spise dere mette av eget brød og bo trygt i deres land. Jeg vil gi fred i landet. Dere skal få ligge og hvile uten at noen skremmer dere opp. Udyrene vil jeg rydde ut av landet, og sverd skal ikke herje i deres land. 7 Dere skal forfølge fiendene, og de skal falle for deres sverd. Fem av dere skal jage hundre, og hundre skal jage ti tusen. Fiendene skal falle for deres sverd. Jeg vil vende meg til dere og gjøre dere fruktbare og tallrike; jeg vil holde min pakt med dere. Dere skal spise fjorgammelt korn helt til dere må fjerne det for å få plass til det nye. Jeg vil reise min bolig midt iblant dere og ikke ha motvilje mot dere. Midt iblant dere vil jeg vandre. Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av Egypt, for at dere ikke lenger skulle være treller der. Jeg brøt i stykker stengene i åket som lå på dere, så dere kunne gå oppreist (3 mos 26:3-13).

Det som gjør at disse ordene stråler som en sol over livene våre er jo selvfølgelig at Jesus oppfylte lovens krav på korset. Det som kanskje kan virke noe uforståelig er at Han gjorde det for vår skyld, mens vi ennå var onde som det står i skriften. Når vi trår inn i den nye pakt er forbannelsene annulert - de gjelder ikke for den som har tatt imot Jesus. Det betyr at alle ordene i Bibelen som dreier seg om forbannelser ikke gjelder for den kristne. Kristne i denne sammenhengen er de som har skjønt at det kun er en betingelse for å ta imot alle velsignelsene:

Du skal være grunnlagt ved rettferd (jes 54, 14)

Vi snakker om den rettferdighet vi får av Gud, ikke den rettferdighet vi prøver å mane fram i egen kraft. Velsignelsene er med andre ord avhengige av at du erkjenner at det ikke nytter å prøve å bli bra nok gjennom egne anstrengelser. Du gir opp og tar imot det Gud allerede har ordnet fullkomment på dine vegne. Hør hva Gud sier om våre anstrengelser:

Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy (Jes 64:5).

Hm, ikke mye å skryte av. La oss heller se på Jes 54:17:

De våpen som blir smidd mot deg skal mislykkes, alle sammen. Hvert klagemål som blir reist mot deg, skal du kunne gjendrive. Det er den lodd Herrens tjenere får, den rett jeg gir dem, sier Herren.

Her står det da tydelig at det er Gud som gir oss vår rettferdighet (den rett jeg gir dem)! Da er det bare å lene seg tilbake og ta imot. Gode nyheter? JA!! Jeg vil heller ha velsignelsene enn forbannelsene. Derfor velger jeg å ta imot det Gud gir meg, uten å mukke. Jeg elsker nemlig gaver og forøvrig alt som er gratis!

Abraham Lincoln og kampen mot slaveri

14. april 1865 ble Abraham Lincoln skutt i hodet av en sørstatspatriot mens han var i teateret for å se en populær forstilling. Sterkt skadet ble Lincoln brakt til et hus på den andre siden av gaten. Der lå han i koma til han døde senere på natten den 15. april. Vi merker ringvirkningene av denne ugjerningen ennå.

Abraham Lincoln ble valgt som president høsten 1860 og tiltrådte i 1861. Umiddelbart etter at det ble klart at han skulle overta setet i det Hvite Hus besluttet elleve av sørstatene å erklære sin uavhengighet fra Unionen. Spenningen mellom nord og sør hadde bygd seg opp over flere tiår. Saken gjaldt selvfølgelig slaveri, og ettersom Lincoln var imot denne praksisen antok sørstatene at han umiddelbart ville forby dette.

Hele økonomien i sør var bygd opp rundt bomull og bortimot gratis arbeidskraft. Profitten var derfor enorm. De som tjente på dette var plantasjeeierne som på mange måter utgjorde en egen herskende klasse med stor makt. Det vokste etter hvert fram en sterk antislaveri bevegelse i nord. Den var drevet fram av en religiøs overbevisning om at slaveri var synd mot skaperverket. Den hevdet også uavhengighetserklæringens viktige fundament, nemlig at alle mennesker er skapt like.

I 1850 årenes New England var kvinnens rolle i samfunnet i ferd med å endre seg raskt. Fra å være produsent til å bli konsument. Hun fikk bedre tid til å ta seg av hjem og barn, og den amerikanske idealfamilien begynte å ta form i de større byene. Nå fikk hun også anledning til i mye større utstrekning å dyrke sitt sosiale liv og mange kvinneforeninger ble dannet. Flere av disse hadde humanitære mål, deriblant avskaffelse av slaveri. Derfor ble kvinnene en viktig målbærer og pressgruppe i kampen mot slaveriet.

Det republikanske partiet ble stiftet i 1854 og hadde som mål å modernisere nasjonen samt være et talerør og et samlingspunkt for antislaveri bevegelsen som stod sterkt i Nordstatene, særlig i New England regionen. Etter at Whig partiet hadde gått i oppløsning var det viktig å få stablet på beina et levedyktig parti som kunne ta opp kampen mot demokratenes liberale holdninger til slaveri. Gjennom Abraham Lincolns seier i 1860 kom republikanerne til makten og fikk også etter hvert flertallet i kongressen.

Sørstatenes løsrivelse fra unionen var offisielt grunnlaget for den påfølgende borgerkrigen mellom nord og sør. Det var ikke før i 1863 at kongressen innførte lover som forbød slaveri. Krigen fikk dermed en ekstra dimensjon. Det handlet ikke lenger bare om en samlet nasjon. Krigen ble også en kamp mot slaveriet.

Krigen var i ferd med å ebbe ut når Lincoln ble brutalt myrdet. Nordstatene sto igjen som seierherrer. Mens krigen raste som verst ble planene lagt for hvordan sørstatene skulle bygges opp igjen, og hvordan jorden skulle fordeles mellom slave og fri. Man tok sikte på at sørstatene langsomt skulle bli integrert i unionen igjen. Den enkelte stat måtte først endre lovene sine slik at de tidligere slavene ble garantert samme rettigheter som den hvite befolkningen i sør. Nordstatene ønsket også å sette i gang flere andre tiltak som skulle utdanne den sorte befolkningen til å ta del i demokratiet.

Den eneste personen som hadde de nødvendige lederegenskapene til å kunne gjennomføre alt dette ble dessverre skutt. Lincoln hadde en veldig tillit i folket og han var meget dyktig til å gi og ta slik at den lovgivende kongressen vanligvis var vennlig innstilt overfor ham, og Lincoln kunne dermed vanligvis samle det nødvendige flertall for å få gjennomført påkrevde endringer i den fortsatt unge nasjonen.

Ved valget i 1864 var nasjonen krigstrett og forferdet over de enorme tapene av menneskeliv. I et forsøk på å sikre gjenvalg valgte Lincoln å føre valgkampen med demokraten Andrew Johnson som visepresidentkandidat. Nordstatenes krigslykke snudde i løpet av høsten 1864 og den påfølgende optimismen og begeistringen gjorde at Lincoln ble gjenvalgt med klart flertall. Hadde han vist det på forhånd hadde han nok valgt en annen visepresidentkandidat.

Andrew Johnson var udugelig i rollen som president. Han var en ubøyelig sutrekopp og fikk raskt kongressen imot seg. Han var demokrat, og særlig sørstatsdemokratene hadde ivret for å opprettholde slaveriet. Republikanerne som hadde flertall i kongressen prøvde etter beste evne å overstyre Johnson slik at Lincolns arv ikke skulle gå tapt. Men, uten sin sterke leder måtte de etter hvert gi tapt for sørstatenes tolkninger av det nye lovverket. Den sorte befolkningen ble raskt underkuet, og segregering og diskriminering ble en del av den nye virkeligheten.

Det var ikke før i 1960 årene, hundre år etter borgerkrigen, at de sortes frihetskamp ga resultater. Anført av borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble kampen mot segregeringslovgivningen i sørstatene kronet med hell. Til tross for dette kjemper den svarte befolkningen ennå mot rasefordommer og undertrykking i dagens USA. At Barack Obama nå er valgt som president innebærer at kampen for like rettigheter har begynt å bære noe frukt.

Riving av hus i Øst Jerusalem

Hillary Clinton har nylig vært i Midt Østen. Hun samtalte både med palestinske og Israelske ledere. Den nye administrasjonen under president Obama har som klart mål å skape fred i dette urolig hjørnet av verden. Ved flere anledninger kritiserte Hillary Israel for å ville rive omtrent 80 hus i Øst Jerusalem.

Jerusalem Post forteller at disse husene er oppført på et område som er fredet for arkelogiske formål, noe som byggherrene var klar over når de gikk i gang med byggingen. Stedet er meget interessant for alle de monoteiske religionene. Desverre har byggingen ødelagt flere uerstattelige arkeologiske funn.

Saken har blitt behandlet meget nøye i Jerusalems administrasjon, spesielt med tanke på at det er arabiske hus. De vet at araberne har blitt meget dyktige til å påkalle sympati fra omverdenen når de fortar seg noe som araberne mener er urettferdig. Fakta har også en lei tendens til å bli forvrengt slik at Israel gang på gang framstår som en overgriper. Derfor har denne noe betente saken også gått gjennom det juridiske systemet. Det er ingen tvil om at bygningene er ulovlig oppført og må derfor rives.

Vi har akkurat lik praksis i Norge. Hus, tilbygg, hytter, båthus og båthavner som er ulovlig oppført må vanligvis rives i henhold til Norsk praksis og lov.

Skolesatsing i USA

Det er ikke bare i Norge at utdanningsdebatten raser. I USA har President Obama tatt til orde for kvalitetsheving i den amerikanske skolen. Der har også resultatene falt over flere år. Næringsliv og politikere er bekymret for framtiden både for nasjonen og dens ungdom.

Obama foreslår å gi de dyktigste lærerne høyere lønn. De udugelige lærerne må ut av klasserommet. Skoleåret og skoledagen skal bli lengre. Lærerlønningene generelt skal økes og rekrutteringen til yrket må styrkes. Barna skal forberedes på skole og læring så tidlig som mulig i barnehagen, og den høyere utdanningen må bli bedre. Til tross for økonomiske nedgangstider ønsker presidenten å bruke betydelig høyere summer på utdanning.

Han ønsker at skolen skal bli mer resultatorientert, og framgang skal måles innenfor hovedsakelig to hovedområder: lesing og matematikk. Spesielt realfagene er viktige. Mye innovasjon og forskning er avhengig av høy kompetanse innenfor fysikk, biologi og matematikk.

Noen av forslagene møter motstand både i lærernes fagforeninger og i Obamas eget parti. Men, de er alle enige om er at noe må gjøres med den amerikanske skolen. Vi får håpe Obama lykkes med satsingen. Det er ingen tvil om at USA er en av de viktigste motorene i verdensøkonomien, noe som påvirker framtidsutsiktene for mange nasjoner.