Djevelens musikk?

Grupper som spiller hard rock, trash, death metal eller lignende blir ofte beskyldt for å være satan tilbedere. Det skyldes først og fremst deres forkjærlighet for å bruke de såkalte tritonene som i noen sammenhenger både høres dystre og melankolske ut.

Tritonen ble brukt mye i vestlig musikk i middelalderen. De første påstandene om at dette var djevelens toner finner vi først på begynnelsen av syttenhundre tallet. Presteskapet gikk etterhvert så langt at de forbød bruken av disse tonene. Black Sabbath ble på begynnelsen av 1970-tallet de fremste eksponentene for revitaliseringen av tritonene og fikk ganske raskt stemplet som djeveltilbedere.

Tekster og platecovere har ofte bekreftet anklagernes påstander. En ihuga metalfan har forsket på heavy metal kulturen og dens mange subgenre etter at han tok en universitetsgrad i antropologi. Filmen "An anthropology study of heavy metal" er resultatet av dette prosjektet. Det eneste stedet forskeren fant gode beviser på satandyrkelse var i Norge og hovedsakelig i miljøet rundt Varg Vikernes.

Forøvrig tok det store flertall av bandene avstand fra beskyldningene om å være satan tilbedere, og forklarte sine noe ekstreme tekster og covere med imagebygging ofte drevet fram av plateselskapet for å øke salgstallene. De som lar fordommene falle og lytter til noen av de mange aktørene i dette markedet vil la seg overraske over samfunnskritiske tekster som tar et oppgjør med maktmisbruk, krig og urettferdighet.

Mange av tekstene er litterære perler som diskuterer abstrakte begreper og som ofte også er opptatt av kjærlighet og livets mange forunderlige irrganger. Vi finner også at mange av tekstene uttrykker sinne og frustrasjon. En form for fortvilelse som mange unge kjenner seg igjen i og som gir dem et utløp for sine følelser og som tilbyr dem noe de kan identifisere seg med. Noe som igjen skaper en opplevelse av tilhørighet.

Mange av tekstene tar også et oppgjør med selvrettferdig religiøsitet - spesielt den type "kristendom" som fremmedgjør mennesker. De går også til angrep på det Gudsbilde hvor Gud framstår som sint, gjerrig, ekskluderende og fordømmende. Noe jeg finner helt legitimt i og med at dette gudsbildet maler et helt feilaktig blide av den Gud jeg tror på. Et annet vikig moment i denne sammenhengen er jo selvfølgelig at Gud ikke tar seg selv så høytidelig som mange mennesker tror, samt at Han utmerket godt tåler at mennesker reiser knyttneven mot ham.

Utover 1980 tallet, når det religiøse høyre i USA på mange måter hadde sin storhetstid, ble det gjennomgørt flere rettsaker mot heavy metal artister og grupper i USA. Blant annet ble Judas Priest anklaget for å ha skrevet en tekst som oppfordret til selvmord. Heldigvis ble de og flere andre av sine kollegaer frifunnet i disse farselignende sakene.

Jeg har siden jeg var tenåring likt heavy metal av grunner som jeg like lite kan forklare som andre kan forklare sin musikksmak. Etter at jeg ble en kristen havnet jeg i en identitetskrise hvor jeg tok avstand fra mye som jeg tidligere hadde verdsatt høyt. De fleste av de gamle platene mine ble kastet. Noe jeg selvfølgelig angrer i dag.

Etterhvert som Gud har fått åpenbart mer og mer av sitt hjerte for meg har jeg innsett at disse mine tidligere og nåværende helter er skapt i Guds bilde. Han har sjenket dem deres kreativitet og musikalitet og fryder seg over deres skapertrang og den musikken de produserer. Jeg er overbevist om at metal genren har sitt utspring i Gud som all annen musikk, og at den avspeiler noe av Hans mangfoldige natur.

Det blir rett og slett meningsløst å tilegne en type musikk man ikke liker negative karakteristikker og hevde at det man selv hører på er gudsinspirert eller verdinøytral musikk.