Saturday, February 28, 2009

Moralsk relativisme

Ivan: ”Forestill deg at du lager en fabrikk av menneskelige skjebner med det formål å gi alle mennesker lykke til slutt, gi dem endelig fred, men at det er essensielt og uunngåelig å torturere kun en liten skapning, for eksempel babyen som banker seg på brystet med sine små knyttnever, og skape den nye virkeligheten på dens uoppgjorte tårer – ville du da ønske å være opphavsmannen bak disse forutsetningene? Si det til meg, og si sannheten.” Alyosha svarte uten å nøle: ”Nei, det ville jeg ikke”. (Dostoyevsky)

Forutsetningen bak moralsk relativisme er at det ikke finnes noen absolutt ondskap. Det som tilsynelatende virker som noe ondt, kan virke fram noe godt for andre eller for den som erfarer det onde på kort eller lang sikt. Denne virkelighetsforståelsen finner vi også i kristne sammenhenger. Sykdom, død eller ulykker betraktes herav enten som guddommelig oppdragelse eller noe som er moralsk rensende. Denne forståelsen mer enn antyder at selv om Gud står bak det som framstår som onde ting så gjør Han det egentlig ut fra en grunnleggende godhet, fordi Han vet hva som er det beste for hver enkelt.

Denne misforståelsen har mange uheldige følger. For det første ligger det implisitt i premissene for moralsk relativisme at vi kan kaste vrak på vår humanisme og empati for andres skjebner med den begrunnelse at finnes en høyere årsak bak, og at denne vil virke fram noe godt. Vi befinner oss nå på Hinduistisk grunn, hvor Karma ideen har sitt utspring. For det andre kan vi nå rettferdiggjøre terrorhandlinger mot uskyldige sivile som et middel mot å oppnå er høyere mål, for eksempel fred, frihet og statsdannelser. I ytterste konsekvens kan nå enhver handling rettferdiggjøres fordi det er alltid mulig å finne at den virker fram noe positivt for noen.

Den tredje følgen er vi nå ikke lenger kan sammenligne graden av forbrytelser. Et prinsipp som hele vårt rettsvesen hviler på. Nå trekker vi for eksempel skillelinjer mellom overlagt drap og tap av liv som skyldes uhell eller uforvarende atferd. Det førstnevnte straffes med betydelig høyere straffer enn det sistnevnte. Når vårt rettvesen rakner åpner vi dørene for anarki. Dette var en av grunnene til at den Franske terrorstaten vokste fram rett etter den Franske revolusjonen i 1789.

I denne sammenhengen blir et utsagn som ”Gud er god” meningsløst ettersom det ikke lenger finnes et mål på absolutt godhet. Når Paulus hevder at alt samvirker for det gode for den som elsker Gud, så mener han ikke at Gud påfører oss eller tillater at vi må gå gjennom lidelser. En mer fruktbar tilnærming er å hevde at Gud på grunn av sin godhet og makt er fullkomment i stand til å snu enhver situasjon til vårt beste til tross for omstendighetene vi møter. Da kan vi ikke lenger si at sykdom er noe godt fordi Gud kan bruke sykdommen til å fremme sin gode vilje i våre liv. Derimot er sykdom og lidelser absolutt ondt og strider mot Guds vilje og Hans skaperplan.

Friday, February 20, 2009

Anne Hutchinson

Anført av Anne Hutchinson reiste 60 kvinner seg plutselig og forlot et kristent møte som fant sted i Boston, Massachusetts, i 1633. Det var ikke første gang damene reiste seg i protest. Byen bestod av omtrent 1000 innbyggere og Anne, som i datidens målestokk var en glimrende jordmor, hadde klart å mobilisere ca 60-80 kvinner som støttet henne. Noe som var et anselig antall i en så liten by. Hun var gift med en fremstående kjøpmann og den sterkt puritanske guvernøren, John Winthrop, våget ikke utvise henne fra byen, noe som var vanlig hvis noen forkynte eller stod for en mer liberal bibelfortolkning enn puritanerne.

Disse som hadde seilt over med det nå berømte skipet Mayflower og slått seg ned i Massachusetts var puritanere hovedsakelig fra den østlige delen av England. De var sterkt religiøse og ønsket å etablere et samfunn diktert av Bibelens moralkodeks. De mente at den engelske kongen, Charles I, var i ferd med å føre England rett til helvete etter at han giftet seg med katolske kvinne. Puritanerne forlot ikke England på grunn av fattigdom eller forfølgelse. Hovedmotivet for emigrasjonen var å unngå å bli besmittet av feilaktig lære.

Puritanerne forfektet nøysomhet og hardt arbeid som veien til frelse. De var mer opptatt av tilhørighet til det rette kirkesamfunnet enn hva som foregikk i menneskets hjerte. Det betydde blant annet at god oppførsel var noe som kunne måles av kirken og samfunnet. Anne Hutchinson og hennes trofaste kvinnelige støttespillere hevdet at man ikke ble frelst gjennom gode gjerninger, men derimot av Guds nåde. Det synet de stod for var et kraftig angrep på de etablertes religiøse forståelse.

Det var forøvrig John Winthrop som holdt den berømte talen hvor det ble sagt at den nye samfunnsordningen puritanerne nå etablerte skulle være "A city upon a hill". En by som skulle stå fram som et eksempel for alle folkeslag om hva som kunne være mulig når man inngikk en pakt med Gud. Denne ideen har vært en viktig identitetsbygger for USA som etter hvert kom til å betrakte seg som en spesiell nasjon med et guddommelig oppdrag.

Først i 1637, etter at Annes svigerbror, som også var en av Winthrops største kritikere, ble forvist fra staten, kunne guvernøren føre sin sak mot den rebelske og frittalende kvinnen. Hun ble kastet ut av kirken og forvist fra Massachusetts. Hun ble senere drept av Indianere i det som nå er Bronx i New York. Til tross for dette kunne ikke puritanerne stoppe den frihetsbevegelsen hun hadde vært en foregangskvinne for. I årene som fulgte ble det innført nye lover som ga innbyggerne i staten, og for så vidt hele New England regionen, større frihet og flere rettigheter.

Thursday, February 19, 2009

Evnerike barn og den Norske enhetsskolen

Det finnes en gruppe barn som vantrives i skolen, og som ofte blir karakterisert som adferdsvanskelige. Dette er gjerne det vi kaller evnerike barn. En ofte forsømt gruppe i den norske skolen. Det finnes nesten ingen forskning rundt dette emnet, og så langt jeg kjenner til er det kun den danske psykologen Ole Kyed som i Skandinavia har spesialisert seg på denne gruppen barn.

Jeg har snakket med en familie som har møtt den norske enhetsskolens reaksjon på barn skolen ofte ikke har kompetanse til å hjelpe. Etter to måneder i barneskolen begynte marerittet deres. På det første foreldremøtet ble sønnen deres karakterisert som vanskelig, treg, umoden og at han forstyrret de andre elevene.

Dette kom fullstendig overraskende på foreldrene. De hadde ikke hørt noe fra skolen tidligere, og sønnen hadde ikke sagt så mye hjemme. Men etter hvert begynte gutten også å endre adferd hjemme. Han trakk seg tilbake, fikk raserianfall og ble nesten umulig å håndtere.

Ettersom begge foreldrene er meget begavet, mente de at forklaringen på oppførsel og vantrivsel på skolen kunne skyldes at barnet var meget intelligent, noe de tok opp med skolen. For å gjøre en lang historie kort så ble foreldrene ikke trodd. De ble latterliggjort, uthengt og baksnakket. PPT tjenesten ble koblet inn og foreldrene måtte i møter med rektor, inspektør, psykolog og klasselærer uten at det ble foretatt de nødvendige grep fra skolens side som kunne ha endret situasjonen.

Det hører også med til historien at gutten i tillegg var et mobbeoffer, noe som ikke er unormalt for disse barna. Heller ikke denne situasjonen ble tatt på alvor. Kontaktlærer signaliserte nærmest at det var guttens egen feil at han ble mobbet. Situasjonen ble etter hvert så betent at kontaktlærer nektet å hjelpe sønnen i klassen.

Når foreldrene etter hvert fikk kjennskap til, og tok kontakt med Ole Kyed fikk de støtte og forståelse for dette som etter hvert hadde blitt en stor påkjenning for foreldrene, barnet og skolen. Han kunne gjennom tester bekrefte sønnens høye IQ, samt berolige foreldrene med at sønnens adferd på ingen måte var unormal.

I Danmark er det etablert en støttegruppe for foreldre med evnerike barn. Også norske foreldre får tilbud om å bli medlem. Det har nemlig vist seg at begavede barn og deres foreldre møter mange av de samme fordommene og problemene i skoleverket. I Danmark er det også blitt startet en privatskole for evnerike barn, nettopp fordi disse barna ofte blir misforstått og understimulert i den vanlige skolen.

Redningen for denne familien var en kristen privatskole, der den nye læreren selv hadde vært et begavet barn. Han kjente godt til hvilken utfordring dette kunne være, og hadde derfor gode forutsetninger til å hjelpe gutten og familien. Far forteller nå om en sønn som trives på skolen, og som også fungerer meget bra på hjemmebane.

Wednesday, February 18, 2009

Det handler ikke om oss

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Har du noen gang lagt merke til at når vi leser Bibelen så prøver vi å få alt til å dreie seg om oss? Kjødets tilbøyelighet til alltid å ville være i fokus er jo ganske typisk, om ikke noe annet. For å vise vei skal vi bruke noen lignelser som eksempler.

Hva er den vanligste fortolkningen du kjenner til når det gjelder fortellingen om Den gode samaritan? Sannsynligvis slik jeg pleide å utlegge den – at vi burde være gode samaritanere. Hovedpoenget med historien er allikevel ikke at vi burde bli noe som helst. Den gode samaritan er Jesus. Vi var han som ligger ved siden av veien, bløende og skadd. Vi var han som verken religion eller loven kunne hjelpe.

Eller betrakt historien om den verdifulle perlen. Matteus 13:45-46 sier: ” Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.”

Det er ofte blitt sagt at Jesus er den verdifulle perlen og at vi burde gi opp alt for å følge ham. Det er en opplagt feil med den forståelsen: Perlen ble kjøpt av den personen som endte opp med den. Det er ganske opplagt at du og jeg ikke betalte noe for å motta Jesu frelse. Det er en gratis gave. På den annen side ga Jesus alt for å få deg. Det forbløffende er at du er den verdifulle perlen. Historien handler om Hans godhet ved å kjøpe oss, ikke om vår godhet gjennom å søke Ham.

En tilsvarende historie finner vi i Matteus 13:44: ” Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.” Mange har trodd at Jesus er skatten, men det passer ikke inn. Du er skatten og Han kjøpte deg.

Igjen og igjen ser vi så selvsentrerte våre tradisjonelle fortolkninger har vært. Ytterligere ett eksempel: Vi sier at historien i Lukas 15 er om den bortkomne sønnen og at vi trenger å komme til oss selv, reise oss og gå hjem. Faktum er at lignelsen er fortellingen om den aksepterende faren som omfavnet sønnen sin før han fikk muligheten til å komme med sine tomme løfter.

Vi ønsker at helten i disse historiene skal være oss selv, men faktum er at vi er ikke heltene. Det er Jesus. Bibelen er en bok som viser oss Hans storhet. Den dreier seg ikke om at vi skal mane fram en innbilt iboende godhet som vi ønsker vi hadde.

Tuesday, February 17, 2009

Et barndomsminne

Vi var en godlynt gjeng som vokste opp på et lite sted i Nord Norge på 70-tallet. Vi var hovedsakelig seks gutter som boltret oss sammen. Noen av gutta hadde lillesøstere som av og til fikk være med oss på farefulle oppdrag.

Vinteren var et eventyr – full av aktiviteter som vi fant på selv. Det må innrømmes at det hendte vi fant på noen rampestreker også.

Som elstemann er det vel ikke helt usannsynlig at jeg sto bak noe av det. Denne gangen hadde vi gravd oss ned bak en borg av snø for å kaste snøballer på forbipasserende biler. Jentene var med - det var mildvær og ypperlige forhold for steinharde snøballer.

Jeg aner ikke hvem det var som fikk inn en fulltreffer midt i frontruta på en trailer. Det skrek i bremser og ut kom det løpende en illsint sjåfør. Vi hadde retretten klar. Rett bak oss var det en bratt skrent som vi forholdsvis enkelt kunne klatre opp.

Om det var beskjedenhet eller hva det nå enn var så havnet i hvert fall min to år yngre bror bakerst i køen av flyktende barn. På grunn av mildværet ble bakken glattere og glattere etter hvert som den ene etter den andre forsvant i sikkerhet.

Sjåføren var nå faretruende nær. Halvveis i bakken fikk broren min store problemer. De små bena spant i panikk - han kom seg ikke av flekken. Iført mammas hjemmesydde bobledress må det ha vært litt av et syn.

Idet den voksne armen skulle til å gripe rundt anklene hans fikk han plutselig fotfeste. Det er godt mulig han satte ny verdensrekord opp bakken den dagen. Likblek og skjelvende tok han igjen oss andre. Vi var litt skjelvne vi også, og fortsatt, den dag i dag, lurer jeg på hva som hadde hendt om han hadde blitt tatt igjen den dagen.

(For å få en kristen vinkling på historien kan vi jo anta at broren min ble dyttet av en engel)

Monday, February 16, 2009

Venezuela

Folket i Venezuela har nylig avgjort gjennom en folkeavstemming at den sittende presidenten, Hugo Chavez, kan være president så lenge han ønsker såfremt han blir gjenvalgt. Fram til nå har en president i dette oljerike landet kunnet sitte to perioder ifølge grunnloven. Grunnlovsendringen som folket nå har verifisert gir presidenten forholdsvis stor makt, noe grunnloven i utgangspunktet var ment å forhindre.

Hugo Chavez er populær i brede lag av folket etter at han de årene han har sittet ved makten har innført store reformer innenfor helse- og skolesektoren, noe som har kommet mange i den fattige befolkningen til gode. Reformene er finansiert gjennom landets forholdsvis store oljeinntekter. Ettersom prisen på et fat olje har falt som en følge av finanskrisen har noe av reformarbeidet bremset opp.

Hugo Chavez har vært en høylytt motstander av USA og har kritisert stormakten for økonomisk imperialisme og en kapitalisme som øker skillet mellom fattig og rik. I sitt eget land har han kneblet mye av mediene gjennom sensur, noe som ikke er uvanlig for diktaturlignende regimer. Opposisjonen i Venezuela anfører at en av grunnene til at Chavez foreslåtte grunnlovsendring fikk flertall skyldes at mediene er kontrollert av sosialistene.

Historien har vist til nærmest det kjedsommelige at makt korrumpterer. Det er ikke urimelig å anta det vil komme flere forslag fra myndighetene som vil sette Venezuelas skjøre demokrati i fare. Det har også vist seg at uinnskrenket makt fordelt på få hender har fratatt befolkningen sivile rettigheter, har ført til utstrakt korrupsjon, gitt innbyggerne dårligere levestandard og fristet makteliten til å karre til seg store økonomiske fordeler.

Når Øst-Tyskland falt ble innbyggerne rasende og sjokkerte når de ble kjent med kommunist elitens liv i sus og dus. Det har også vist seg at Sovjetunionens høye idealer om likestilling mellom kjønnene og at ingen folkeslag skulle diskrimineres bare var tomme ord. Ingen kvinner ble gitt adgang til politbyrået, og antisemmitisme var utbredt i denne tidligere stormakten.

De landene som har en sterk grunnlov som ivaretar individets rettigheter og som har spredt makten over flere institusjoner har på mange måter vært forbilder for mange av landene som har oppnådd uavhengighet etter den andre verdenskrig. I Norge har vi en lovgivende forsamling, Stortinget. Høyesterett ivaretar rettssikkerheten og regjeringen har en utøvende funksjon. Disse tre skal i teorien sørge for at intet enketmenneske får for stor makt, samt at de skal balansere den makten en nasjonalstat er i besittelse av. Vi får håpe at grunnlovsendringen i Venezuela ikke fratar landet disse viktige maktfordelingsprinsippene.

Sunday, February 15, 2009

Valentine

Lørdag kveld tilbrakte jeg på Valentine aften arrangert av den lokale Familien i Fokus gruppa. Tre retters middag og en time forkynnelse om alt jeg bør bli bedre til og huske på for at lidenskapen ikke skal slukne i ekteskapet.

Jeg har vært på flere familieleirer og ekteskapsweekender i kristen regi. Jeg blir alltid motløs på slike samlinger. Disse som underviser er alltid så opptatt av alt jeg ikke får til og alt jeg må bli bedre på for at familien og ekteskapet skal overleve. Det er lett å bli kriseorientert i en slik atmosfære.

Jeg visste i grunn på forhånd at slik ville det bli slik lørdag kveld også. Sånn sett så ble jeg jo ikke så veldig skuffet. Men, tenk om de i stedet for alle selvfølgelighetene, og alt selvforbedringsmaset hadde sagt følgende:

Gud er lidenskapens Gud. Han elsker eventyr, farlige oppdrag og ville følelser. For jentene kunne de for eksempel sagt at han elsker romantiske rolige kvelder. Tenk om de hadde sagt at Gud er kilden til all lidenskap og at om vi lar han få anledning til å elske oss så vil vi bli smittet av hans lidenskap.

Tenk om de hadde sagt at alle forventningene vi har til hverandre i et par forhold er umulig for den enkelte å innfri, fordi da ville vi ikke hatt bruk for Gud. Hva om disse ekspertene hadde fortalt oss at det er enkelte sider av våre lengsler som bare Gud kan innfri. Ah, for en lettelse det hadde vært. Da hadde vi kanskje lært oss å være litt mer romslige i forhold til vår partners tilkortkommenheter.

Tenk om de hadde lest Gregory Batesons kommunikasjonsteori og delt med oss alle de spennende tankene han har om det å være i relasjoner som fordrer kommunikasjon, eller delt med oss noen av de tankene John Eldredge fremmer i sine to glimrende bøker Wild at Heart og Captivating.

For all del, kvelden var ellers svært trivelig. Jeg hygget meg med gode venner, kona mi og god mat. Ok, det ble litt mange klisne kjærlighetssanger etter min smak. Savnet i grunn litt lidenskapelig black metal, men det får jeg vel ikke servert på en kristen samling hvor majoriteten er middelaldrende ektepar.

Fundamentalisme

De fleste er klar over at jeg er en kristen. Det betyr at jeg tror at Jesus døde på et kors og stod opp igjen for at jeg ved troen på ham kan ta imot løftet om evig liv. Tilsynelatende kan jeg virke paradoksal når jeg nå påstår at jeg hater religiøsitet, loviskhet, manipulering og fundamentalisme. De er alle begreper som de flest forbinder med sånne som meg.

Religiøsitet er påtatt fromhet og innebærer en stor porsjon selvrettferdighet med påfølgende tegn: nedlatenhet og dømmesyke. Hvis du leser om fariseerne i bibelen så skjønner du hva jeg mener. Jeg føler meg ikke vel sammen med slike mennesker og hvis noen av dere som leser dette opplever meg slik så holder jeg dere ansvarlig for å umiddelbart vise meg til rette.

Loviskhet er blant annet å innbille seg at vi må holde de 10 bud. Disse som tilhører denne leiren strør om seg med alle mulige slags ”må” og ”burde”. Det interessante er at vi finner denne gjengen også i ateistiske kretser. De elsker å fortelle deg om hvordan du bør innrette livet ditt og påpeker med en stor grad av skadefryd alle områdene hvor du kommer til kort. Jeg liker spesielt dårlig å omgås disse menneskene.

Manipulering er nifse greier. Jeg opplever stadig, til min store ergrelse, at selv jeg, den ufeilbarlige, tar i bruk skitne triks for å få gjennomslag for viljen min. Det finnes bøttevis og spann av forskjellige manipulasjonsteknikker. Jeg blir spesielt kvalm når mennesker blander inn Gud i sine forsøk på å kontrollere omgivelsene.

Hva er så fundamentalisme? Ifølge Wikipedia finnes det fire definisjoner. Jeg velger å løfte fram to av disse: ” Fundamentalisme brukes ofte synonymt med fanatisme, kjennetegnet ved svart/hvitt tenkning, mangel på saklighet og balanse, mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes tenkende. Slike tendenser finner man både i religiøse, anti-religiøse eller andre sammenhenger.”

Den andre kommer her: ”Man kan også legge til en fjerde bruk av «fundamentalisme» som har dukket opp i de senere år: Det brukes om ekstremisme generelt, om politiske ideologier som er fiendtlig innstilt til omgivelsene og er villig til å bruke vold og terror for å fremme sine mål.”
Hele Wikipedia artikkelen finner du her: http://no.wikipedia.org/wiki/Fundamentalisme Når du først er inne på siden les gjerne også gjennom artikkelen til professor Tvedt om fundamentalisme som du finner under Eksterne Lenker.

Nå er du sikker grusomt nysgjerrig på hva slags kristendom jeg står for. Vel, da er det bare å pløye gjennom alle artiklene mine og la deg forskrekke over at jeg er ganske fundamentalistisk ifølge den aller første definisjonen på nevnte Wikipedia side (den må du lete fram selv ved å følge linken).

Ellers er jeg som de fleste andre ganske ufullkommen med mange slagsider. Jeg er til tider lovisk, nedlatende, manipulerende, religiøs, definitivt fundamentalistisk og til tider veldig sjølgod. Men, jeg var verre før. Det er med andre ord framgang å spore og det skal man ikke kimse av.

Saturday, February 14, 2009

Darwin 200 år

I disse dager er det 200 år siden Darwin kom til verden og påbegynte sine første vaklende skritt mot det av som mange betraktes som høydepunktet i moderne forskning, nemlig Artenes Opprinnelse, boken som prøver å forklare tilstedeværelsen av en ufattelig rikdom av liv på denne vesle kloden i et bortgjemt hjørne av Melkeveien.

Darwins største bragd var dog å forklare dette uten en skapergud. Det er ikke rart at ateistene trykker ham til sitt bryst, og deres beundring for denne mannen nærmer seg igrunn tilbedelse, hvilket bare beviser menneskets trang til å ha noe større enn dem selv å tilbe.

Jeg har hatt gleden av å lese mange sider med argumentasjon som går imot Darwin. Det meste av dette er ført i pennen av mennesker med høy utdannelse og som på samme måte som sine motdebattanter, Darwinistene, anlegger et vitenskapelig og forskningsmessig perspektiv på sin bevisføring.

Jeg skal ikke trette leserne med alle disse motargumentene. De interesserte kan søke på intelligent design bevegelsen. Mitt hovedanliggende er derimot min forundring over de steile frontene som eksisterer mellom disse to gruppene av forskere. Jeg har særlig lagt merke til Darwinistenes trang til å latterliggjøre, nedvurdere og tie ihjel det som måtte imøtegå deres dyrebare ideer.

Det er også interessant å merke seg at når det skjer et eller annet gjennombrudd innenfor gen-forskningen så hyler de av begeistring og fremmer umiddelbart at dette er nok et bevis på evolusjon. Riktignok sliter de med å forklare at DNA koden som består av fire "bokstaver", som kan settes sammen på uendelig mange måter, er en meget avansert monteringsveiledning for alt levende liv.

Jeg har med andre ord levd i den naive tro at vitenskapsmenn var uhildet i deres søken etter sannhet. Det viser seg derimot at de er like fordumsfulle, arrogante og sjalu som sine mindre intelligente artsfrender, med andre ord sånne som meg.

Wednesday, February 4, 2009

Det finnes en sak verdt å kjempe for

Artikkelen er oversatt med tillatelse av Steve McVey. The article is translated with permission from Steve Mc Vey.

Når David så sine brødre bøye unna for Goliat ble han bekymret for at ingen våget konfrontere Goliat og sette en stopper hans brutale regime. Goliat hadde maktet å få Guds folk til å bli overveldet av en følelse av utilstrekkelighet. Han hadde fått dem til å glemme at kilden til seier var deres himmelske far. Goliat gjorde at de oppførte seg som redde småjenter framfor å oppføre seg som soldater. Han hadde lammet dem i deres framgang.

Virker Goliat kjent? Les gjennom de tingene jeg har nevnt han forårsaket blant dem. Det er akkurat de samme tingene som loviskhet fremmer blant Guds folk i dag. Lovisk religion tårner over oss, får oss til å føle oss utilstrekkelige, gjør at vi fokuserer på våre egne manglende evner framfor Guds evner slik at vi glemmer vår sanne identitet og stopper i vår nådevandring.

Når David spurte om hva som var problemet vendte de seg mot ham som om han var fienden. ”Hvem er du tror du er?” snerret de. Det samme skjer også ofte i dag mot nåde revolusjonistene som reiser seg og taler imot loviskheten som skaper frykt i Guds folk.

David ble ikke skremt av kritikken deres. Han spurte dem: ”Finnes det ikke en sak å kjempe for?” Han visste at det eksisterte en edel sak som ropte om oppmerksomhet. Fienden måtte konfronteres. Folket måtte settes fri fra tyranneriet. Gud ville gjøre det hvis noen var villig til å stole på ham, reise seg og gå framover. David var den mannen, og resten av historien kjenner du.

Du kan oppleve å bli kritisert når du taler imot loviskheten. Dine brødre kan komme til å anklage deg for stolthet, og tenke om deg at du er arrogant som våger å ta et standpunkt som skiller seg fra deres. Men, husk: det er en sak det er verdt å kjempe for. Kristne blir forfulgt og dømt av loviskhetens tunge hånd. Vi må reise oss, og gå imot den ”i Jesu navn”. Gud er på vår side. Vær frimodig. Stå støtt imot den loviske kulturen som preger dagens kirke. Noen vil nok kritisere deg, men gjør det allikevel. Er ikke det en sak verdt å kjempe for?

Tuesday, February 3, 2009

Snåsamannen og helbredelse

Her om dagen var jeg på mannssamling. Vi hadde ingen spesiell agenda utover at de som hadde noe på hjertet kunne få mikrofonen og dele det med de andre. Tonen for kvelden ble satt når førstemann ønsket å snakke om Snåsa mannen. Vedkommende delte kort sine tanker om den eldre mannens evner, og la til at han håpet at det var Guds kraft som virket i ham.

Det var mange i forsamlingen som hadde synspunkter på healing og helbredelse i sin alminnelighet. Derfor ble den ene etter den andre avløst av nye som la fram sitt syn på saken, eller vitnet om egne opplevelser. Noen hadde erfart å bli helbredet av Gud, og enkelte hadde selv bedt for syke og noe forbauset sett at mennesker ble friske der og da midt foran øynene deres.

Det som ble ganske opplagt for oss alle ettersom kvelden skred fram er at helbredelse er noe som opptar og engasjerer mange mennesker, særlig de som opplever sykdom selv, eller i den nærmeste familie eller vennekrets. Jeg valgte å være lyttende og ikke stå fram med mine tanker og synspunkter denne kvelden. Men, jeg må innrømme jeg ble litt inspirert i etterkant og kjente skrivekløen komme.

For sytten år siden hadde jeg varme hender og healingkrefter etter å ha flørtet med alternativ medisin og New Age filosofi i flere år. Den gang var jeg overbevist om at kreftene mine kom fra en god kraft som jeg kalte Gud. Det vil si helt fram til jeg møtte Den Hellige Ånd på et kristent møte og forstod at det eksisterte flere overnaturlige krefter enn de jeg hadde erfaring med.

Jeg kom til et vendepunkt hvor det ble klart at kreftene mine ikke nødvendigvis kom fra en god kraft. I denne prosessen sa jeg til den Gud som Bibelen handler om at hvis de varme hendene ikke var fra Ham så ville jeg ikke ha de. Dagen etter denne oppriktige bønnen hadde jeg mistet kraften og hendene mine hadde normal temperatur.

Som kristen har jeg opplevd å bli helbredet av Gud og jeg har fått anledning til å be for syke. Altfor ofte har det ikke skjedd noe spesielt, men noen ganger har Guds kraft og kjærlighet formidlet forunderlige undre. Det mest oppsiktsvekkende skjedde på en familieleir i Sverige hvor en dame ble kvitt en kreftsvulst i den ene eggstokken.

Utfordringen for mange av oss er alle de gangene det ikke skjer noe. Da er det lett å miste motet. Det er så mange prosesser som foregår i vårt indre. Vi er redde for å skuffe andre mennesker. Vi er bekymret for hvordan vi selv vil framstå hvis helbredelsen uteblir. Vi tviler på Guds vilje til helbredelse og det er lett å få tviltanker om Guds kjærlighet og trofasthet. Da er det fort gjort å begynne å rasjonalisere og lete etter grunner til at utbyttet blir så magert.

Det er fristende å hevde at det ikke alltid er Guds vilje å helbrede, eller å peke på at det er synd som står mellom den syke og Gud. Å legge skylden på manglende tro enten hos forbederen eller den som blir bedt for er ikke uvanlig.

Når jeg leser det nye testamente står det klart for meg at det alltid er Guds vilje å helbrede sykdom. Jeg blir spesielt oppmuntret av avsnitt som: De bar med seg syke og folk som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet (apgj 5:16). Ettersom Jesus har sonet all verdens synd kan det heller ikke være synd som står i veien for Guds inngripen.

Kan det være troen vår det er noe i veien med? Det er muligens ikke urimelig å hevde at når vi har større fokus på vår egen tro enn Jesus havner vi i en situasjon hvor det er vi som må prestere. Samtidig begrenser vi nåden når vi kommer med slike påstander. Jeg forutsetter at nåden er større enn alt i og med at den er synonym med Guds kjærlighet. Kanskje det er med helbredelse som med alle andre ting; jo mer vi øver jo dyktigere blir vi? Egentlig blir det også et meningsløst spørsmål ettersom disiplene ikke hadde så veldig mye erfaring i apostelgjerningene 5.

Vi kan i hvert fall hevde med styrke at sykdom ikke var en del av Guds skaperverk. Det virker ganske klart at sykdom og lidelse er et resultat av fallet. Hvis vi nå antar at Jesus forsoningsverk på korset tok sikte på å gjenopprette skaperverket blir det ganske meningsløst å hevde at det av og til ikke er Guds vilje å helbrede.

Min personlige overbevisning er at ved troen på Jesus så er jeg ikke lenger under forbannelse. Jeg innbiller meg at det er mulig å leve fram til en forholdsvis voksen alder uten å være plaget av alvorlig sykdom, og dø frisk og rask når Gud henter meg hjem. Forøvrig skulle jeg ønske jeg hadde alle svar og kunne peke på hovedgrunnen til at vi ikke ser at alle som kommer til oss blir helbredet. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje det er et tegn på visdom?

Sunday, February 1, 2009

The Shack

Jeg har akkurat lest de siste sidene av The Shack av William Paul Young. Det er lenge siden jeg har lest en bok som har berørt meg så dypt, og som har gitt meg et så nytt og forfriskende bilde av Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Boken nærmest flyter over av skjønnhet, visdom og nåde. Det er i møte med slik åpenbaring at jeg innser hvor lite jeg vet.

Young skrev boken opprinnelig til sine seks barn. Et par av hans beste venner leste også gjennom manuskriptet. De ble så grepet at de foreslo at boken burde utgis til et bredere publikum. De trykket først opp 10 000 eksemplarer som ble utsolgt i løpet av kort tid. Nå er boken solgt i over 5 millioner eksemplarer og har toppet bestselger listen til New York Times. Den er oversatt til mer enn 30 språk. Jeg har ikke rukket å sjekke om den foreligger på norsk.

Hvis du søker etter The Shack på You Tube vil du blant annet finne et intervju med forfatteren. Du vil også finne mange forkynnere som har lagt ut videoer hvor de advarer mot boken og til dels latterliggjør den. Hva disse mener betyr egentlig ikke så mye, så lenge du opplever at det du nettopp har lest eller opplevd drar deg nærmere Guds hjerte. Det er vel den beste testen på om noe er genuint fra Gud eller ikke.

Hvis du ikke har lest boken så håper jeg du finner tid og motivasjon til å lese den. Jeg tror og håper du vil oppleve mye av det samme jeg opplevde mens jeg leste, og at Gud vil bli gjort levende for deg på måter du aldri tidligere har erfart. Jeg synes ikke det er riktig å røpe noe av innholdet utover å si at boken grunnleggende handler om hvordan et menneske blir forandret og opplever helbredelse av indre sår i møte med Guds kjærlighet. I tillegg peker den på at vår trang til kontroll og vår frykt skyldes at vi ikke tror at Gud elsker oss. Forfatteren klarer på mesterlig vis å formidle Guds kjærlighet på en slik måte at selv i din mest forfrosne tilstand vil hjertet ditt bevege seg og løfte seg mot varmen som stråler fra Guds hengivne ansikt.