Europeernes inntog i Nord Amerika kom til å forvandle og ruinere kulturer som hadde eksistert på dette kontinentet i mellom 15 og 20.000 år. Det var ikke Europeernes overlegne våpen, deres religion eller deres overgrep og brutalitet som forårsaket de største ødeleggelsene. Sykdommene de brakte med seg over det store havet førte til enorme lidelser for de indianske folkeslagene som ikke hadde bygd opp et immunforsvar mot bakteriene og virusene som nå ble sluppet løs i deres midte.
På jakt etter gull sendte Spanjolene ekspedisjoner nordover fra New Spain (Mexico) allerede i 1560. Florida, som betyr Blomstenes Land, var det første stedet hvor de gjorde sitt inntok. For den innfødte befolkningen var dette ødeleggende. Omtrent 90 % av befolkningen bukket under for kopper, influensa, meslinger og de påfølgende ringvirkningene.
Når de arbeidsføre døde var det svært få igjen til å ta seg av markene, samle inn høsten og så på nytt. Dermed oppstod det alvorlige perioder med hungersnød som tok livet av mange av de som hadde overlevd sykdommenes herjinger. Epidemiene tok også livet av stammehøvdinger og sjamaner, noe som førte til at mange folk stod uten lederskap i en kritisk fase av deres livsløp. Mange sjamaner mistet også sin posisjon fordi de stod maktesløse overfor sykdommene som raste. Det var disse landsbybeboerne søkte til når de ble syke.
Restene som var igjen av disse folkeslagene sammen med stammer som kom vandrende fra nord ble til det vi i dag kaller Seminole indianere. Det samme mønstret fant sted i Sør Carolina og Georgia hvor det mest kjente av sammenslutningene av overlevende ble kalt Creek indianere. Disse stammene ble i 1830-1835, sammen med flere andre, tvunget til å flytte til Oklahoma territoriet i det som vi nå kjenner som ”The Trail of Tears”.
Spanjolene etablerte seg også i Arizona og New Mexico hvor Pueblo indianerne hadde et rimelig avansert jordbruk ved hjelp av vanningskanaler de hadde gravd ut. Spanjolen brukte indianerne som slaver, innkrevde skatt og drev et rimelig omfattende misjonsarbeid i regionen. Spanske innvandrere etablerte store krøtterfarmer og fordrev mange indianere fra jordene sine. Den alvorligste fornedrelsen for mange indianere var dog den katolske kirkes forbud mot å holde i hevd gamle hedenske indianer ritualer.
Det hele toppet seg da nærmere 50 religiøse ledere ble pågrepet og pisket av Spanjolene i 1675. Når de spanske prestene snakket om djevelen og hans gjerninger var dette et språk de innfødte forsto utmerket, og det ble etter hvert klart for dem at spanjolene måtte stå i ledtog med denne onde ånden. Alle spanjolenes grusomheter bare bekreftet denne ideen, og de som var den ondes tjenere måtte drives ut, resonerte de innfødte.
En av de religiøse lederne som hadde blitt pisket klarte det som hittil hadde vært umulig. Han samlet Pueblo indianerne til det eneste vellykkede opprøret mot den hvite mann i indianernes historie. Tiende august 1680 drev indianerne spanjolene ut av New Mexico. Spanjolene vendte ikke tilbake før i 1693. Lærepengen de hadde fått tretten år tidligere gjorde at spanjolene tilnærmet seg indianerne med en helt annen respekt denne gangen. Opprøret førte derfor til at Pueblo indianerne har vært et av de folkeslagene som har klart seg best under kolonialiseringen av Nord Amerika.
Lenger nord, i Virginia, hadde høvdingen Powhatan samlet 30 landsbyer til en mektig konføderasjon. Egentlig hadde 31 landsbyer blitt anmodet om å bli medlemmer. Den som avsto ble fullstendig utryddet som et varsku til de andre om hva som kunne skje hvis man ikke adlød den store Powhatan.
Den første engelske bosetningen, Jamestown, som etablerte seg på en av Virginias mange strender i 1607, lå midt i det landområdet kontrollert av konføderasjonen. Deres nærvær ble sannsynligvis akseptert fordi Powhatan betraktet dem som den 31. landsbyen. Engelskmennene, ledet av John Smith, overlevde det første året takket være mat fra indianerne.
Powhatans datter, Pocahontas, ble svært betatt av de nye innbyggerne og kom etter hvert til å spille en stor rolle som fredsmegler mellom de to gruppene når det oppstod stridigheter. Etter voldsomme kamper mellom de innfødte og britene i 1613 ble Pocahontas tatt til fange. Hun lot seg døpe og ble medlem av den anglikanske kirken, og giftet seg med engelskmannen John Rolfe. Pocahontas var en av de første indianerne som besøkte Storbritannia. Der ble hun dessverre syk av en av de mange sykdommene hun ikke hadde noe immunforsvar mot, og døde i 1617 mens hun fortsatt bare var midt i tjueårene.
Hennes far, Powhatan, døde i 1649. Da falt hele konføderasjonen sammen, og engelskmennene fikk et forholdsvis lett spill med det som var igjen av hans store rike. Indianerne ble presset lenger og lenger vestover i bytte mot forholdsvis verdiløse avtaler som de hvite kontinuerlig brøt ettersom hungeren etter ny jord stadig økte på grunn av tilstrømningen av nye immigranter.
Powhatan konføderasjonen er en av de få bevisene på at ikke alle indianere var like økologisk bevisst eller var like opptatt av å opprettholde balanse i naturen. Rådyrene som tidligere hadde svermet over hele området i og rundt staten New York var nesten utryddet når den hvite mann ankom. Indianerne hadde over lang tid drevet rovdrift på arten for å fø en stadig voksende befolkning.
Etter sykdom var alkohol den største faren for indianersamfunnene. Indianerne hadde få kulturelle sperrer mot alkohol ettersom de trodde at alkoholrusen var noe som ga dem en endret bevissthetstilstand hvor de hadde bedre kontakt med åndeverdenen. Mange ble avhengige av rusmiddelet og dette ga i mange tilfeller europeerne et overtak i samhandelen med indianerne. Særlig reservatindianerne søkte trøst i alkohol, noe som forsterket deres allerede håpløse situasjon og som selvfølgelig gjorde det svært vanskelig for dem å ta de nødvendige initiativ for å øke sin livskvalitet.
I staten New York var det Iroquois konføderasjonen som demmet opp for Britisk ekspansjon. Men, allerede rundt år 1700 var de så utarmet av sykdom og stadig krigføring at de søkte fred med den hvite mann. Konføderasjonen bestod av fem av de mektigste og mest krigerske stammene i hele Nord Amerika. De var fryktet både i nord, sør og vest. En av de viktigste grunnene for å angripe andre stammer var å erstatte døde stammemedlemmer. En fange måtte alltid gjennomgå tortur. Hvis vedkommende klarte å bevare en stoisk ro under torturen ville han vanligvis bli opptatt som fullverdig medlem av stammen.
På grunn av det store mannefallet blant de fem nasjonene og skikken med å røve andre indianere for å erstatte de døde bestod 2/3 deler av konføderasjonen av indianere fra andre stammer når de søkte fred. Denne store gruppen av andre indianere var også en viktig årsak til at Iroquoisene tilslutt måtte kaste inn håndkleet, ettersom disse medlemmene hadde varierende lojalitetsbånd. Misbruk av alkohol bidro også til å svekke denne så tidligere mektige folkegruppen.
Indianerne lenger vest ble mer eller mindre spart for den hvite manns framstøt fram til uavhengighetserklæringen i 1776. Britene hadde nemlig lagt ned forbud mot å bosette det enorme området som lå vest for Appalachian fjellene. Den nye nasjonen som nå oppstod etter at Britene ble jaget ut i 1783 så det som svært viktig å øke sitt innflytelsesområde og kastet raskt blikket vestover, men det er en annen historie.
Kilde: Jack Page:In the Hands of the Great Spirit
No comments:
Post a Comment