Kunsten å vinne en diskusjon uten å tape en venn

Benjamin Franklin ble født i 1706 i Boston. Av 17 barn var han nummer 15. Han var den tiende og yngste sønnen. Det var ikke uvanlig den gangen å følge den gammeltestamentlige skikken å gi tiende. Faren var en fattig såpekoker og valgte derfor å gi sønnen som tiende til kirken hvor Benjamin skulle motta sin utdannelse. Selv det ble for dyrt for den fattige familien og Benjamin fikk bare to års utdannelse før han ble kalt hjem.

Som tolvåring begynte Benjamin å arbeide i sin brors trykkeri som hjelpegutt. Der fikk han tilgang på bøker og dermed påbegynte han prosjektet med å utdanne seg selv. Han lærte seg grammatikk, og gjennom å etterligne andre store forfattere lærte han seg å skrive godt. Han studerte også eldre greske og romerske skrifter og fikk innblikk i kunsten å debattere.

Når han diskuterte med sine jevnaldrede var han til å begynne med både påståelig og selvhevdende. Etterhvert modererte han seg og sa heller ting som: "Det virker på meg som...""Jeg oppfatter.....""Jeg forstår det slik....". Den nye strategien var effektiv og den hadde en annen fordel: Andre ble ikke så lett fiendtlig innstilt til ham.

Den unge Benjamin stoppet ikke der. Han utviklet sin debattkunst til et enda høyere nivå. I stedet for å gi uttrykk for sine meninger begynte han å stille spissfindige og vennlige spørsmål. Hans motdebattanter ville da ofte gjøre innrømmelser som de ikke fant noen logisk utvei fra, og Benjamin vant diskusjonen uten å måtte hevde sine meninger. Dermed kunne han diskutere med andre uten av de ble fremmedgjorte, og debattantene kunne være like gode venner etterpå.

Moralsk relativisme

Ivan: ”Forestill deg at du lager en fabrikk av menneskelige skjebner med det formål å gi alle mennesker lykke til slutt, gi dem endelig fred, men at det er essensielt og uunngåelig å torturere kun en liten skapning, for eksempel babyen som banker seg på brystet med sine små knyttnever, og skape den nye virkeligheten på dens uoppgjorte tårer – ville du da ønske å være opphavsmannen bak disse forutsetningene? Si det til meg, og si sannheten.” Alyosha svarte uten å nøle: ”Nei, det ville jeg ikke”. (Dostoyevsky)

Forutsetningen bak moralsk relativisme er at det ikke finnes noen absolutt ondskap. Det som tilsynelatende virker som noe ondt, kan virke fram noe godt for andre eller for den som erfarer det onde på kort eller lang sikt. Denne virkelighetsforståelsen finner vi også i kristne sammenhenger. Sykdom, død eller ulykker betraktes herav enten som guddommelig oppdragelse eller noe som er moralsk rensende. Denne forståelsen mer enn antyder at selv om Gud står bak det som framstår som onde ting så gjør Han det egentlig ut fra en grunnleggende godhet, fordi Han vet hva som er det beste for hver enkelt.

Denne misforståelsen har mange uheldige følger. For det første ligger det implisitt i premissene for moralsk relativisme at vi kan kaste vrak på vår humanisme og empati for andres skjebner med den begrunnelse at finnes en høyere årsak bak, og at denne vil virke fram noe godt. Vi befinner oss nå på Hinduistisk grunn, hvor Karma ideen har sitt utspring. For det andre kan vi nå rettferdiggjøre terrorhandlinger mot uskyldige sivile som et middel mot å oppnå er høyere mål, for eksempel fred, frihet og statsdannelser. I ytterste konsekvens kan nå enhver handling rettferdiggjøres fordi det er alltid mulig å finne at den virker fram noe positivt for noen.

Den tredje følgen er vi nå ikke lenger kan sammenligne graden av forbrytelser. Et prinsipp som hele vårt rettsvesen hviler på. Nå trekker vi for eksempel skillelinjer mellom overlagt drap og tap av liv som skyldes uhell eller uforvarende atferd. Det førstnevnte straffes med betydelig høyere straffer enn det sistnevnte. Når vårt rettvesen rakner åpner vi dørene for anarki. Dette var en av grunnene til at den Franske terrorstaten vokste fram rett etter den Franske revolusjonen i 1789.

I denne sammenhengen blir et utsagn som ”Gud er god” meningsløst ettersom det ikke lenger finnes et mål på absolutt godhet. Når Paulus hevder at alt samvirker for det gode for den som elsker Gud, så mener han ikke at Gud påfører oss eller tillater at vi må gå gjennom lidelser. En mer fruktbar tilnærming er å hevde at Gud på grunn av sin godhet og makt er fullkomment i stand til å snu enhver situasjon til vårt beste til tross for omstendighetene vi møter. Da kan vi ikke lenger si at sykdom er noe godt fordi Gud kan bruke sykdommen til å fremme sin gode vilje i våre liv. Derimot er sykdom og lidelser absolutt ondt og strider mot Guds vilje og Hans skaperplan.

Fundamentalisme

De fleste er klar over at jeg er en kristen. Det betyr at jeg tror at Jesus døde på et kors og stod opp igjen for at jeg ved troen på ham kan ta imot løftet om evig liv. Tilsynelatende kan jeg virke paradoksal når jeg nå påstår at jeg hater religiøsitet, loviskhet, manipulering og fundamentalisme. De er alle begreper som de flest forbinder med sånne som meg.

Religiøsitet er påtatt fromhet og innebærer en stor porsjon selvrettferdighet med påfølgende tegn: nedlatenhet og dømmesyke. Hvis du leser om fariseerne i bibelen så skjønner du hva jeg mener. Jeg føler meg ikke vel sammen med slike mennesker og hvis noen av dere som leser dette opplever meg slik så holder jeg dere ansvarlig for å umiddelbart vise meg til rette.

Loviskhet er blant annet å innbille seg at vi må holde de 10 bud. Disse som tilhører denne leiren strør om seg med alle mulige slags ”må” og ”burde”. Det interessante er at vi finner denne gjengen også i ateistiske kretser. De elsker å fortelle deg om hvordan du bør innrette livet ditt og påpeker med en stor grad av skadefryd alle områdene hvor du kommer til kort. Jeg liker spesielt dårlig å omgås disse menneskene.

Manipulering er nifse greier. Jeg opplever stadig, til min store ergrelse, at selv jeg, den ufeilbarlige, tar i bruk skitne triks for å få gjennomslag for viljen min. Det finnes bøttevis og spann av forskjellige manipulasjonsteknikker. Jeg blir spesielt kvalm når mennesker blander inn Gud i sine forsøk på å kontrollere omgivelsene.

Hva er så fundamentalisme? Ifølge Wikipedia finnes det fire definisjoner. Jeg velger å løfte fram to av disse: ” Fundamentalisme brukes ofte synonymt med fanatisme, kjennetegnet ved svart/hvitt tenkning, mangel på saklighet og balanse, mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes tenkende. Slike tendenser finner man både i religiøse, anti-religiøse eller andre sammenhenger.”

Den andre kommer her: ”Man kan også legge til en fjerde bruk av «fundamentalisme» som har dukket opp i de senere år: Det brukes om ekstremisme generelt, om politiske ideologier som er fiendtlig innstilt til omgivelsene og er villig til å bruke vold og terror for å fremme sine mål.”
Hele Wikipedia artikkelen finner du her: http://no.wikipedia.org/wiki/Fundamentalisme Når du først er inne på siden les gjerne også gjennom artikkelen til professor Tvedt om fundamentalisme som du finner under Eksterne Lenker.

Nå er du sikker grusomt nysgjerrig på hva slags kristendom jeg står for. Vel, da er det bare å pløye gjennom alle artiklene mine og la deg forskrekke over at jeg er ganske fundamentalistisk ifølge den aller første definisjonen på nevnte Wikipedia side (den må du lete fram selv ved å følge linken).

Ellers er jeg som de fleste andre ganske ufullkommen med mange slagsider. Jeg er til tider lovisk, nedlatende, manipulerende, religiøs, definitivt fundamentalistisk og til tider veldig sjølgod. Men, jeg var verre før. Det er med andre ord framgang å spore og det skal man ikke kimse av.

Darwin 200 år

I disse dager er det 200 år siden Darwin kom til verden og påbegynte sine første vaklende skritt mot det av som mange betraktes som høydepunktet i moderne forskning, nemlig Artenes Opprinnelse, boken som prøver å forklare tilstedeværelsen av en ufattelig rikdom av liv på denne vesle kloden i et bortgjemt hjørne av Melkeveien.

Darwins største bragd var dog å forklare dette uten en skapergud. Det er ikke rart at ateistene trykker ham til sitt bryst, og deres beundring for denne mannen nærmer seg igrunn tilbedelse, hvilket bare beviser menneskets trang til å ha noe større enn dem selv å tilbe.

Jeg har hatt gleden av å lese mange sider med argumentasjon som går imot Darwin. Det meste av dette er ført i pennen av mennesker med høy utdannelse og som på samme måte som sine motdebattanter, Darwinistene, anlegger et vitenskapelig og forskningsmessig perspektiv på sin bevisføring.

Jeg skal ikke trette leserne med alle disse motargumentene. De interesserte kan søke på intelligent design bevegelsen. Mitt hovedanliggende er derimot min forundring over de steile frontene som eksisterer mellom disse to gruppene av forskere. Jeg har særlig lagt merke til Darwinistenes trang til å latterliggjøre, nedvurdere og tie ihjel det som måtte imøtegå deres dyrebare ideer.

Det er også interessant å merke seg at når det skjer et eller annet gjennombrudd innenfor gen-forskningen så hyler de av begeistring og fremmer umiddelbart at dette er nok et bevis på evolusjon. Riktignok sliter de med å forklare at DNA koden som består av fire "bokstaver", som kan settes sammen på uendelig mange måter, er en meget avansert monteringsveiledning for alt levende liv.

Jeg har med andre ord levd i den naive tro at vitenskapsmenn var uhildet i deres søken etter sannhet. Det viser seg derimot at de er like fordumsfulle, arrogante og sjalu som sine mindre intelligente artsfrender, med andre ord sånne som meg.