Darwin 200 år

I disse dager er det 200 år siden Darwin kom til verden og påbegynte sine første vaklende skritt mot det av som mange betraktes som høydepunktet i moderne forskning, nemlig Artenes Opprinnelse, boken som prøver å forklare tilstedeværelsen av en ufattelig rikdom av liv på denne vesle kloden i et bortgjemt hjørne av Melkeveien.

Darwins største bragd var dog å forklare dette uten en skapergud. Det er ikke rart at ateistene trykker ham til sitt bryst, og deres beundring for denne mannen nærmer seg igrunn tilbedelse, hvilket bare beviser menneskets trang til å ha noe større enn dem selv å tilbe.

Jeg har hatt gleden av å lese mange sider med argumentasjon som går imot Darwin. Det meste av dette er ført i pennen av mennesker med høy utdannelse og som på samme måte som sine motdebattanter, Darwinistene, anlegger et vitenskapelig og forskningsmessig perspektiv på sin bevisføring.

Jeg skal ikke trette leserne med alle disse motargumentene. De interesserte kan søke på intelligent design bevegelsen. Mitt hovedanliggende er derimot min forundring over de steile frontene som eksisterer mellom disse to gruppene av forskere. Jeg har særlig lagt merke til Darwinistenes trang til å latterliggjøre, nedvurdere og tie ihjel det som måtte imøtegå deres dyrebare ideer.

Det er også interessant å merke seg at når det skjer et eller annet gjennombrudd innenfor gen-forskningen så hyler de av begeistring og fremmer umiddelbart at dette er nok et bevis på evolusjon. Riktignok sliter de med å forklare at DNA koden som består av fire "bokstaver", som kan settes sammen på uendelig mange måter, er en meget avansert monteringsveiledning for alt levende liv.

Jeg har med andre ord levd i den naive tro at vitenskapsmenn var uhildet i deres søken etter sannhet. Det viser seg derimot at de er like fordumsfulle, arrogante og sjalu som sine mindre intelligente artsfrender, med andre ord sånne som meg.