Moralsk relativisme

Ivan: ”Forestill deg at du lager en fabrikk av menneskelige skjebner med det formål å gi alle mennesker lykke til slutt, gi dem endelig fred, men at det er essensielt og uunngåelig å torturere kun en liten skapning, for eksempel babyen som banker seg på brystet med sine små knyttnever, og skape den nye virkeligheten på dens uoppgjorte tårer – ville du da ønske å være opphavsmannen bak disse forutsetningene? Si det til meg, og si sannheten.” Alyosha svarte uten å nøle: ”Nei, det ville jeg ikke”. (Dostoyevsky)

Forutsetningen bak moralsk relativisme er at det ikke finnes noen absolutt ondskap. Det som tilsynelatende virker som noe ondt, kan virke fram noe godt for andre eller for den som erfarer det onde på kort eller lang sikt. Denne virkelighetsforståelsen finner vi også i kristne sammenhenger. Sykdom, død eller ulykker betraktes herav enten som guddommelig oppdragelse eller noe som er moralsk rensende. Denne forståelsen mer enn antyder at selv om Gud står bak det som framstår som onde ting så gjør Han det egentlig ut fra en grunnleggende godhet, fordi Han vet hva som er det beste for hver enkelt.

Denne misforståelsen har mange uheldige følger. For det første ligger det implisitt i premissene for moralsk relativisme at vi kan kaste vrak på vår humanisme og empati for andres skjebner med den begrunnelse at finnes en høyere årsak bak, og at denne vil virke fram noe godt. Vi befinner oss nå på Hinduistisk grunn, hvor Karma ideen har sitt utspring. For det andre kan vi nå rettferdiggjøre terrorhandlinger mot uskyldige sivile som et middel mot å oppnå er høyere mål, for eksempel fred, frihet og statsdannelser. I ytterste konsekvens kan nå enhver handling rettferdiggjøres fordi det er alltid mulig å finne at den virker fram noe positivt for noen.

Den tredje følgen er vi nå ikke lenger kan sammenligne graden av forbrytelser. Et prinsipp som hele vårt rettsvesen hviler på. Nå trekker vi for eksempel skillelinjer mellom overlagt drap og tap av liv som skyldes uhell eller uforvarende atferd. Det førstnevnte straffes med betydelig høyere straffer enn det sistnevnte. Når vårt rettvesen rakner åpner vi dørene for anarki. Dette var en av grunnene til at den Franske terrorstaten vokste fram rett etter den Franske revolusjonen i 1789.

I denne sammenhengen blir et utsagn som ”Gud er god” meningsløst ettersom det ikke lenger finnes et mål på absolutt godhet. Når Paulus hevder at alt samvirker for det gode for den som elsker Gud, så mener han ikke at Gud påfører oss eller tillater at vi må gå gjennom lidelser. En mer fruktbar tilnærming er å hevde at Gud på grunn av sin godhet og makt er fullkomment i stand til å snu enhver situasjon til vårt beste til tross for omstendighetene vi møter. Da kan vi ikke lenger si at sykdom er noe godt fordi Gud kan bruke sykdommen til å fremme sin gode vilje i våre liv. Derimot er sykdom og lidelser absolutt ondt og strider mot Guds vilje og Hans skaperplan.