Abraham Lincoln og kampen mot slaveri

14. april 1865 ble Abraham Lincoln skutt i hodet av en sørstatspatriot mens han var i teateret for å se en populær forstilling. Sterkt skadet ble Lincoln brakt til et hus på den andre siden av gaten. Der lå han i koma til han døde senere på natten den 15. april. Vi merker ringvirkningene av denne ugjerningen ennå.

Abraham Lincoln ble valgt som president høsten 1860 og tiltrådte i 1861. Umiddelbart etter at det ble klart at han skulle overta setet i det Hvite Hus besluttet elleve av sørstatene å erklære sin uavhengighet fra Unionen. Spenningen mellom nord og sør hadde bygd seg opp over flere tiår. Saken gjaldt selvfølgelig slaveri, og ettersom Lincoln var imot denne praksisen antok sørstatene at han umiddelbart ville forby dette.

Hele økonomien i sør var bygd opp rundt bomull og bortimot gratis arbeidskraft. Profitten var derfor enorm. De som tjente på dette var plantasjeeierne som på mange måter utgjorde en egen herskende klasse med stor makt. Det vokste etter hvert fram en sterk antislaveri bevegelse i nord. Den var drevet fram av en religiøs overbevisning om at slaveri var synd mot skaperverket. Den hevdet også uavhengighetserklæringens viktige fundament, nemlig at alle mennesker er skapt like.

I 1850 årenes New England var kvinnens rolle i samfunnet i ferd med å endre seg raskt. Fra å være produsent til å bli konsument. Hun fikk bedre tid til å ta seg av hjem og barn, og den amerikanske idealfamilien begynte å ta form i de større byene. Nå fikk hun også anledning til i mye større utstrekning å dyrke sitt sosiale liv og mange kvinneforeninger ble dannet. Flere av disse hadde humanitære mål, deriblant avskaffelse av slaveri. Derfor ble kvinnene en viktig målbærer og pressgruppe i kampen mot slaveriet.

Det republikanske partiet ble stiftet i 1854 og hadde som mål å modernisere nasjonen samt være et talerør og et samlingspunkt for antislaveri bevegelsen som stod sterkt i Nordstatene, særlig i New England regionen. Etter at Whig partiet hadde gått i oppløsning var det viktig å få stablet på beina et levedyktig parti som kunne ta opp kampen mot demokratenes liberale holdninger til slaveri. Gjennom Abraham Lincolns seier i 1860 kom republikanerne til makten og fikk også etter hvert flertallet i kongressen.

Sørstatenes løsrivelse fra unionen var offisielt grunnlaget for den påfølgende borgerkrigen mellom nord og sør. Det var ikke før i 1863 at kongressen innførte lover som forbød slaveri. Krigen fikk dermed en ekstra dimensjon. Det handlet ikke lenger bare om en samlet nasjon. Krigen ble også en kamp mot slaveriet.

Krigen var i ferd med å ebbe ut når Lincoln ble brutalt myrdet. Nordstatene sto igjen som seierherrer. Mens krigen raste som verst ble planene lagt for hvordan sørstatene skulle bygges opp igjen, og hvordan jorden skulle fordeles mellom slave og fri. Man tok sikte på at sørstatene langsomt skulle bli integrert i unionen igjen. Den enkelte stat måtte først endre lovene sine slik at de tidligere slavene ble garantert samme rettigheter som den hvite befolkningen i sør. Nordstatene ønsket også å sette i gang flere andre tiltak som skulle utdanne den sorte befolkningen til å ta del i demokratiet.

Den eneste personen som hadde de nødvendige lederegenskapene til å kunne gjennomføre alt dette ble dessverre skutt. Lincoln hadde en veldig tillit i folket og han var meget dyktig til å gi og ta slik at den lovgivende kongressen vanligvis var vennlig innstilt overfor ham, og Lincoln kunne dermed vanligvis samle det nødvendige flertall for å få gjennomført påkrevde endringer i den fortsatt unge nasjonen.

Ved valget i 1864 var nasjonen krigstrett og forferdet over de enorme tapene av menneskeliv. I et forsøk på å sikre gjenvalg valgte Lincoln å føre valgkampen med demokraten Andrew Johnson som visepresidentkandidat. Nordstatenes krigslykke snudde i løpet av høsten 1864 og den påfølgende optimismen og begeistringen gjorde at Lincoln ble gjenvalgt med klart flertall. Hadde han vist det på forhånd hadde han nok valgt en annen visepresidentkandidat.

Andrew Johnson var udugelig i rollen som president. Han var en ubøyelig sutrekopp og fikk raskt kongressen imot seg. Han var demokrat, og særlig sørstatsdemokratene hadde ivret for å opprettholde slaveriet. Republikanerne som hadde flertall i kongressen prøvde etter beste evne å overstyre Johnson slik at Lincolns arv ikke skulle gå tapt. Men, uten sin sterke leder måtte de etter hvert gi tapt for sørstatenes tolkninger av det nye lovverket. Den sorte befolkningen ble raskt underkuet, og segregering og diskriminering ble en del av den nye virkeligheten.

Det var ikke før i 1960 årene, hundre år etter borgerkrigen, at de sortes frihetskamp ga resultater. Anført av borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble kampen mot segregeringslovgivningen i sørstatene kronet med hell. Til tross for dette kjemper den svarte befolkningen ennå mot rasefordommer og undertrykking i dagens USA. At Barack Obama nå er valgt som president innebærer at kampen for like rettigheter har begynt å bære noe frukt.