Tostats Løsningen

Hamas, som kontroller Gaza, og Fatah, som kontrollerer Vestbredden, sitter nå i forhandlinger for å finne en løsning som sikrer Palestina araberne en felles regjering. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om tostatsløsningen, med andre ord at Hamas anerkjenner Israel som en selvstendig stat. Tostatsløsningen ble allerede skissert i 1937 i Peel rapporten som ble et viktig underlagsdokument for FN når de i 1947 tok opp Palestina spørsmålet. Peel kommisjonen foreslo at det som var igjen av Palestina, etter at Jordan hadde blitt skilt ut som egen Palestina araber stat allerede i 1923, skulle deles i to stater, en for Jødene og en for Araberne hvor hovedgrensene skulle trekkes i henhold til hvor de to folkeslagene hadde høyest befolkningstetthet.

Ifølge Jerusalem Post har forhandlingene stoppet opp ettersom Hamas konsekvent nekter å anerkjenne Israel. Det betyr at de fortsatt har som klart mål å destabilisere regionen og å utslette Israel. Dette har dessverre vært Arabernes holdning helt siden Israel erklærte seg som en egen nasjon i 1948. Tostatsløsningen har vært tilbudt Palestina araberne i 1937, 1947, 1967 og senest i 2001. I 2001 var Israel villig til å fjerne alle bosetninger i Gaza og på Vestbredden, de var villig til å gi de områdene de vant i forsvarskrigen i 1967 til Palestina araberne, med unntak av noen få nærmest ubefolkede områder for å sikre grensen sin, alt i henhold FNs sikkerhetsresolusjon 242. De var også villig til å tilby de araberne som måtte flykte i 1948 30 milliarder dollar som erstatning for tapte eiendommer og hjem, selv om store deler av denne flyktningmassen skyldtes andre forhold enn etnisk rensing fra Israelsk side, som noen hevder. Det er verdt å merke seg at de ca 800 000 jødene som måtte flykte fra, eller ble utdrevet fra Arabiske land i denne perioden ikke har blitt tilbudt erstatning.

Arafat, som ledet forhandlingene på Arabernes vegne, valgte å si nei takk til denne pakken, noe som vakte sinne og fortvilelse i Clinton administrasjonen, som hadde brukt mye tid og krefter på å skissere en løsning begge parter kunne godta og som Arafat hadde signalisert han ville akseptere. Det finnes klar dokumentasjon (se Dershowitz: The Case for Israel) for at mens forhandlingene pågikk hadde Arafat initiert og planlagt den påfølgende intifadaen. Det er flere forhold som forklarer denne strategien. For det første hadde PLO siden 1967 vist at terror mot Israel, det vil si bombeangrep mot barn, ungdommer, kvinner, eldre og andre sivile mål, ville framprovosere av og til voldsomme represalier fra Israel, noe som vendte verdensopinionen mot Israel. Palestinerne har med andre ord opplevd at terror lønner seg. Denne strategien har betydd uendelige lidelser for begge parter i denne konflikten. For det andre fantes det sterke krefter i Palestina som ønsket å ta livet av Arafat hvis han gikk med på fredsløsningen. Den eneste nasjonen som standhaftig har motsatt seg Arabernes terror for å oppnå politiske mål har vært USA.

Umiddelbart etter at Arafat ble avslørt nok en gang som løgner, når han avslo veien til fred, snudde store deler av verdensopinionen til Israels fordel. Men, når Palestiner araberne trappet opp selvmordsbombingen mot sivile mål og Israel nok en gang måtte forsvare seg snudde opinionen, slik som Arafat hadde kalkulert basert på tidligere erfaringer. Forbløffende mange har trodd propagandaen om at det var Sharons besøk til tempelhøyden som utløste intifadaen. Sharons utflukt var avtalt flere dager på forhånd med de palestinske selvstyremyndighetene. Muslimene hevdet at han hadde krenket et av deres hellige steder, noe Muslimene selv har gjort seg skyldig i ved mange anledninger både ved å hindre ortodokse jøder tilgang til klagemuren og ved å sende palestinske lovgivende representanter til samme mur. Det er mulig det var et uklokt trekk av Sharon, men i henhold til demokratiske spilleregler var besøket hans helt legitimt.

Det er ingen tvil om at Israel også har vært skyldig i å drepe uskyldige og barn i deres forsvar mot terrorisme. Israel har valgt å legge alle militære installasjoner langt unna befolkningssentra, Palestina araberne bruker derimot barn, ungdom og kvinner som selvmordsbombere. Det er blant annet dokumentert at de har gjort kvinner gravide ved hjelp av sjarmoffensiver eller regelrett voldtekt. For å gi kvinnen anledning til å forsvare sin ære tvinger de henne ut i selvmordsangrep. Palestina araberne har også valgt å legge bombefabrikker og våpenarsenaler i nærheten av skoler, barnehager og sykehus. Til tross for at Israelerne ofte har prøvd å ramme disse militære installasjonene og terroristene som bruker disse stedene som baser så skånsomt som mulig har det dessverre ikke vært mulig å unngå at barn har blitt ofre i denne forferdelige krigen.

Det som er viktig å ha i mente er at Israel har en av de sterkeste, tydeligste og mest uavhengige domstolene i verden. Hvis uskyldige sivile blir rammet vil det bli iverksatt gransking og eventuelle skyldige vil bli dømt, samt at mange i den Israelske befolkningen vil fordømme disse gjerningene. Dette står i sterk kontrast til Arabernes feiring når en selvmordbomber lykkes i å ta livet til uskyldige sivile, herunder barn. Et annet moment er at når Palestinerne teller opp døde sivile etter en trefning så teller de med selvmordsbombere, bombemakere og deres hjelpere og utrolig nok alle de av deres landsmenn de selv har likvidert fordi de har blitt anklaget for å stå i ledtog med Israel.

Med tanke på at Araberne i første verdenskrig, i andre verdenskrig og de påfølgende krigene mot Israel har tilhørt den tapende siden framstår Israels stadige tilbud som sjenerøse. Tyskland som tapte begge de to store verdenskrigene har måttet akseptere betydelig innskrenking av sine landområder. Etter krigen måtte alle tyskere som hadde bodd i mange generasjoner i Sudetenland, i det som nå er Tsjekkia, pent pakke sammen og flytte til det nye Tyskland uten at de ble tilbudt noen form for erstatning nettopp fordi de tilhørte den tapende parten som i tillegg hadde vært aggressoren i den avsluttede verdenskrigen.

Det er i denne konteksten det framstår som ganske klart at freden kunne ha vært sikret allerede i 1937 dersom Araberne hadde anerkjent tostatsløsningen som ville sikret dem betydelig større landområder enn hva de kan forvente å oppnå i dag. Heldigvis finnes det nå moderate krefter blant Palestina araberne, representert blant annet gjennom Fatah, som aksepterer en tostatsløsning som eneste veien til fred, til tross for at dets leder Mahmoud Abbas har skrevet en bok hvor han fornekter Holocaust, noe som fratar ham noe troverdighet selv om han har gått ut og sagt at han angrer sine tidligere påstander. Et annet moment er at hvis tostatsløsningen hadde blitt godtatt før andre verdenskrig ville hundre tusenvis av jøder hatt et sted å flykte til og dermed unngått gasskamrene.