Grace of God

"I am and I am not a universalist. I am one if you are talking about what God in Christ has done to save the world. The Lamb of God has not taken away the sins of some — of only the good, or the cooperative, or the select few who can manage to get their act together and die as perfect peaches. He has taken away the sins of the world — of every last being in it — and he has dropped them down the black hole of Jesus’ death. On the cross, he has shut up forever on the subject of guilt: “There is therefore now no condemnation. . . .” All human beings, at all times and places, are home free whether they know it or not, feel it or not, believe it or not.

"But I am not a universalist if you are talking about what people may do about accepting that happy-go-lucky gift of God’s grace. I take with utter seriousness everything that Jesus had to say about hell, including the eternal torment that such a foolish non-acceptance of his already-given acceptance must entail. All theologians who hold Scripture to be the Word of God must inevitably include in their work a tractate on hell. But I will not — because Jesus did not — locate hell outside the realm of grace. Grace is forever sovereign, even in Jesus’ parables of judgment. No one is ever kicked out at the end of those parables who wasn’t included in at the beginning."

-Robert Farrar Capon-

Noen indianerfolks første møte med den hvite mann

Europeernes inntog i Nord Amerika kom til å forvandle og ruinere kulturer som hadde eksistert på dette kontinentet i mellom 15 og 20.000 år. Det var ikke Europeernes overlegne våpen, deres religion eller deres overgrep og brutalitet som forårsaket de største ødeleggelsene. Sykdommene de brakte med seg over det store havet førte til enorme lidelser for de indianske folkeslagene som ikke hadde bygd opp et immunforsvar mot bakteriene og virusene som nå ble sluppet løs i deres midte.

På jakt etter gull sendte Spanjolene ekspedisjoner nordover fra New Spain (Mexico) allerede i 1560. Florida, som betyr Blomstenes Land, var det første stedet hvor de gjorde sitt inntok. For den innfødte befolkningen var dette ødeleggende. Omtrent 90 % av befolkningen bukket under for kopper, influensa, meslinger og de påfølgende ringvirkningene.

Når de arbeidsføre døde var det svært få igjen til å ta seg av markene, samle inn høsten og så på nytt. Dermed oppstod det alvorlige perioder med hungersnød som tok livet av mange av de som hadde overlevd sykdommenes herjinger. Epidemiene tok også livet av stammehøvdinger og sjamaner, noe som førte til at mange folk stod uten lederskap i en kritisk fase av deres livsløp. Mange sjamaner mistet også sin posisjon fordi de stod maktesløse overfor sykdommene som raste. Det var disse landsbybeboerne søkte til når de ble syke.

Restene som var igjen av disse folkeslagene sammen med stammer som kom vandrende fra nord ble til det vi i dag kaller Seminole indianere. Det samme mønstret fant sted i Sør Carolina og Georgia hvor det mest kjente av sammenslutningene av overlevende ble kalt Creek indianere. Disse stammene ble i 1830-1835, sammen med flere andre, tvunget til å flytte til Oklahoma territoriet i det som vi nå kjenner som ”The Trail of Tears”.

Spanjolene etablerte seg også i Arizona og New Mexico hvor Pueblo indianerne hadde et rimelig avansert jordbruk ved hjelp av vanningskanaler de hadde gravd ut. Spanjolen brukte indianerne som slaver, innkrevde skatt og drev et rimelig omfattende misjonsarbeid i regionen. Spanske innvandrere etablerte store krøtterfarmer og fordrev mange indianere fra jordene sine. Den alvorligste fornedrelsen for mange indianere var dog den katolske kirkes forbud mot å holde i hevd gamle hedenske indianer ritualer.

Det hele toppet seg da nærmere 50 religiøse ledere ble pågrepet og pisket av Spanjolene i 1675. Når de spanske prestene snakket om djevelen og hans gjerninger var dette et språk de innfødte forsto utmerket, og det ble etter hvert klart for dem at spanjolene måtte stå i ledtog med denne onde ånden. Alle spanjolenes grusomheter bare bekreftet denne ideen, og de som var den ondes tjenere måtte drives ut, resonerte de innfødte.

En av de religiøse lederne som hadde blitt pisket klarte det som hittil hadde vært umulig. Han samlet Pueblo indianerne til det eneste vellykkede opprøret mot den hvite mann i indianernes historie. Tiende august 1680 drev indianerne spanjolene ut av New Mexico. Spanjolene vendte ikke tilbake før i 1693. Lærepengen de hadde fått tretten år tidligere gjorde at spanjolene tilnærmet seg indianerne med en helt annen respekt denne gangen. Opprøret førte derfor til at Pueblo indianerne har vært et av de folkeslagene som har klart seg best under kolonialiseringen av Nord Amerika.

Lenger nord, i Virginia, hadde høvdingen Powhatan samlet 30 landsbyer til en mektig konføderasjon. Egentlig hadde 31 landsbyer blitt anmodet om å bli medlemmer. Den som avsto ble fullstendig utryddet som et varsku til de andre om hva som kunne skje hvis man ikke adlød den store Powhatan.

Den første engelske bosetningen, Jamestown, som etablerte seg på en av Virginias mange strender i 1607, lå midt i det landområdet kontrollert av konføderasjonen. Deres nærvær ble sannsynligvis akseptert fordi Powhatan betraktet dem som den 31. landsbyen. Engelskmennene, ledet av John Smith, overlevde det første året takket være mat fra indianerne.

Powhatans datter, Pocahontas, ble svært betatt av de nye innbyggerne og kom etter hvert til å spille en stor rolle som fredsmegler mellom de to gruppene når det oppstod stridigheter. Etter voldsomme kamper mellom de innfødte og britene i 1613 ble Pocahontas tatt til fange. Hun lot seg døpe og ble medlem av den anglikanske kirken, og giftet seg med engelskmannen John Rolfe. Pocahontas var en av de første indianerne som besøkte Storbritannia. Der ble hun dessverre syk av en av de mange sykdommene hun ikke hadde noe immunforsvar mot, og døde i 1617 mens hun fortsatt bare var midt i tjueårene.

Hennes far, Powhatan, døde i 1649. Da falt hele konføderasjonen sammen, og engelskmennene fikk et forholdsvis lett spill med det som var igjen av hans store rike. Indianerne ble presset lenger og lenger vestover i bytte mot forholdsvis verdiløse avtaler som de hvite kontinuerlig brøt ettersom hungeren etter ny jord stadig økte på grunn av tilstrømningen av nye immigranter.

Powhatan konføderasjonen er en av de få bevisene på at ikke alle indianere var like økologisk bevisst eller var like opptatt av å opprettholde balanse i naturen. Rådyrene som tidligere hadde svermet over hele området i og rundt staten New York var nesten utryddet når den hvite mann ankom. Indianerne hadde over lang tid drevet rovdrift på arten for å fø en stadig voksende befolkning.

Etter sykdom var alkohol den største faren for indianersamfunnene. Indianerne hadde få kulturelle sperrer mot alkohol ettersom de trodde at alkoholrusen var noe som ga dem en endret bevissthetstilstand hvor de hadde bedre kontakt med åndeverdenen. Mange ble avhengige av rusmiddelet og dette ga i mange tilfeller europeerne et overtak i samhandelen med indianerne. Særlig reservatindianerne søkte trøst i alkohol, noe som forsterket deres allerede håpløse situasjon og som selvfølgelig gjorde det svært vanskelig for dem å ta de nødvendige initiativ for å øke sin livskvalitet.

I staten New York var det Iroquois konføderasjonen som demmet opp for Britisk ekspansjon. Men, allerede rundt år 1700 var de så utarmet av sykdom og stadig krigføring at de søkte fred med den hvite mann. Konføderasjonen bestod av fem av de mektigste og mest krigerske stammene i hele Nord Amerika. De var fryktet både i nord, sør og vest. En av de viktigste grunnene for å angripe andre stammer var å erstatte døde stammemedlemmer. En fange måtte alltid gjennomgå tortur. Hvis vedkommende klarte å bevare en stoisk ro under torturen ville han vanligvis bli opptatt som fullverdig medlem av stammen.

På grunn av det store mannefallet blant de fem nasjonene og skikken med å røve andre indianere for å erstatte de døde bestod 2/3 deler av konføderasjonen av indianere fra andre stammer når de søkte fred. Denne store gruppen av andre indianere var også en viktig årsak til at Iroquoisene tilslutt måtte kaste inn håndkleet, ettersom disse medlemmene hadde varierende lojalitetsbånd. Misbruk av alkohol bidro også til å svekke denne så tidligere mektige folkegruppen.

Indianerne lenger vest ble mer eller mindre spart for den hvite manns framstøt fram til uavhengighetserklæringen i 1776. Britene hadde nemlig lagt ned forbud mot å bosette det enorme området som lå vest for Appalachian fjellene. Den nye nasjonen som nå oppstod etter at Britene ble jaget ut i 1783 så det som svært viktig å øke sitt innflytelsesområde og kastet raskt blikket vestover, men det er en annen historie.

Kilde: Jack Page:In the Hands of the Great Spirit

Djevelens musikk?

Grupper som spiller hard rock, trash, death metal eller lignende blir ofte beskyldt for å være satan tilbedere. Det skyldes først og fremst deres forkjærlighet for å bruke de såkalte tritonene som i noen sammenhenger både høres dystre og melankolske ut.

Tritonen ble brukt mye i vestlig musikk i middelalderen. De første påstandene om at dette var djevelens toner finner vi først på begynnelsen av syttenhundre tallet. Presteskapet gikk etterhvert så langt at de forbød bruken av disse tonene. Black Sabbath ble på begynnelsen av 1970-tallet de fremste eksponentene for revitaliseringen av tritonene og fikk ganske raskt stemplet som djeveltilbedere.

Tekster og platecovere har ofte bekreftet anklagernes påstander. En ihuga metalfan har forsket på heavy metal kulturen og dens mange subgenre etter at han tok en universitetsgrad i antropologi. Filmen "An anthropology study of heavy metal" er resultatet av dette prosjektet. Det eneste stedet forskeren fant gode beviser på satandyrkelse var i Norge og hovedsakelig i miljøet rundt Varg Vikernes.

Forøvrig tok det store flertall av bandene avstand fra beskyldningene om å være satan tilbedere, og forklarte sine noe ekstreme tekster og covere med imagebygging ofte drevet fram av plateselskapet for å øke salgstallene. De som lar fordommene falle og lytter til noen av de mange aktørene i dette markedet vil la seg overraske over samfunnskritiske tekster som tar et oppgjør med maktmisbruk, krig og urettferdighet.

Mange av tekstene er litterære perler som diskuterer abstrakte begreper og som ofte også er opptatt av kjærlighet og livets mange forunderlige irrganger. Vi finner også at mange av tekstene uttrykker sinne og frustrasjon. En form for fortvilelse som mange unge kjenner seg igjen i og som gir dem et utløp for sine følelser og som tilbyr dem noe de kan identifisere seg med. Noe som igjen skaper en opplevelse av tilhørighet.

Mange av tekstene tar også et oppgjør med selvrettferdig religiøsitet - spesielt den type "kristendom" som fremmedgjør mennesker. De går også til angrep på det Gudsbilde hvor Gud framstår som sint, gjerrig, ekskluderende og fordømmende. Noe jeg finner helt legitimt i og med at dette gudsbildet maler et helt feilaktig blide av den Gud jeg tror på. Et annet vikig moment i denne sammenhengen er jo selvfølgelig at Gud ikke tar seg selv så høytidelig som mange mennesker tror, samt at Han utmerket godt tåler at mennesker reiser knyttneven mot ham.

Utover 1980 tallet, når det religiøse høyre i USA på mange måter hadde sin storhetstid, ble det gjennomgørt flere rettsaker mot heavy metal artister og grupper i USA. Blant annet ble Judas Priest anklaget for å ha skrevet en tekst som oppfordret til selvmord. Heldigvis ble de og flere andre av sine kollegaer frifunnet i disse farselignende sakene.

Jeg har siden jeg var tenåring likt heavy metal av grunner som jeg like lite kan forklare som andre kan forklare sin musikksmak. Etter at jeg ble en kristen havnet jeg i en identitetskrise hvor jeg tok avstand fra mye som jeg tidligere hadde verdsatt høyt. De fleste av de gamle platene mine ble kastet. Noe jeg selvfølgelig angrer i dag.

Etterhvert som Gud har fått åpenbart mer og mer av sitt hjerte for meg har jeg innsett at disse mine tidligere og nåværende helter er skapt i Guds bilde. Han har sjenket dem deres kreativitet og musikalitet og fryder seg over deres skapertrang og den musikken de produserer. Jeg er overbevist om at metal genren har sitt utspring i Gud som all annen musikk, og at den avspeiler noe av Hans mangfoldige natur.

Det blir rett og slett meningsløst å tilegne en type musikk man ikke liker negative karakteristikker og hevde at det man selv hører på er gudsinspirert eller verdinøytral musikk.

SVs totalitære ansikt

Det har over lengre tid slått meg at forbløffende mange mennesker som har sterke sympatier med SV er lite tolerante overfor andre som representerer verdier som ikke stemmer med deres verdensbilde. SV har i mange tilfeller stått fram med synspunkter som er direkte dobbeltmoralske. De kritiserer Israel, går i tog mot Israel og ønsker boikott av Israelske varer samtidig som de går meget stille i dørene når det gjelder totalitære stater som regelmessig bryter menneskerettigetene.

De har ingen problemer med å kalle kristne sneversynte og intolerante uten å innse at de gjør det samme selv på andre områder. Javisst er det sant at mange som kaller seg kristne er bakstreverske og konservative, men det er ikke poenget i denne sammenhengen. Utfordringen er at skal en organisasjon framstå som et seriøst politisk alternativ bør man unngå å havne i en situasjon hvor man sitter i glasshus.

Det nylige avsluttede landsmøtet til SV har på mange måter vist deres sanne ansikt. Et ansikt mange lenge har gjenkjent uten å helt skjelne konturene. Det er nå ganske klart at SV ønsker en sterk stat som med en kraftig hånd skal styre det norske folk. De som ikke ønsker å legge seg under dette regimet og som representerer holdninger som i det sosialistike miljøet betraktes som politisk ukorrekt skal trues til taushet. I mine øyne framstår dette som totalitære holdninger som minner faretruende om kommunisme.

Det er nå 20 år siden det kommunistiske imperiumet gikk i oppløsning. Det viste seg at østblokken hadde forvitret gjennom mange år og fattigdommen og forfallet som nå ble åpenbart for alle skyldtes et system som undertrykket den frie tanke og som kvalte etthvert forsøk på nytenkning og innovasjon. Det som ikke stemte overens med statens eller partiets ideologi ble ikke annerkjent eller i værste fall brutalt undertrykt.

Det var ikke plass for mennesker med pågangsmot og nye ideer i dette systemet. Privat initiativ ble overhodet ikke oppmuntret. Uniformering av tanke og holdninger var revolusjonens målsetning. Jeg får frysninger på ryggen når SV nå så klart identifiserer seg med dette tankegodset som i et historisk perspektiv har vist seg å kue eller direkte motarbeide mangfold og utvikling. I mine øyne er den sosialismen de forfekter et puritansk religiøst system med sin egen moralkodeks som slår hånden av hver den som ikke passer inn. Legg merke til at etthvert religiøst system, det være seg sosialistisk, kristent, jødisk, islamsk eller for den saks skyld buddistisk, er undertrykkende.

Kunsten å vinne en diskusjon uten å tape en venn

Benjamin Franklin ble født i 1706 i Boston. Av 17 barn var han nummer 15. Han var den tiende og yngste sønnen. Det var ikke uvanlig den gangen å følge den gammeltestamentlige skikken å gi tiende. Faren var en fattig såpekoker og valgte derfor å gi sønnen som tiende til kirken hvor Benjamin skulle motta sin utdannelse. Selv det ble for dyrt for den fattige familien og Benjamin fikk bare to års utdannelse før han ble kalt hjem.

Som tolvåring begynte Benjamin å arbeide i sin brors trykkeri som hjelpegutt. Der fikk han tilgang på bøker og dermed påbegynte han prosjektet med å utdanne seg selv. Han lærte seg grammatikk, og gjennom å etterligne andre store forfattere lærte han seg å skrive godt. Han studerte også eldre greske og romerske skrifter og fikk innblikk i kunsten å debattere.

Når han diskuterte med sine jevnaldrede var han til å begynne med både påståelig og selvhevdende. Etterhvert modererte han seg og sa heller ting som: "Det virker på meg som...""Jeg oppfatter.....""Jeg forstår det slik....". Den nye strategien var effektiv og den hadde en annen fordel: Andre ble ikke så lett fiendtlig innstilt til ham.

Den unge Benjamin stoppet ikke der. Han utviklet sin debattkunst til et enda høyere nivå. I stedet for å gi uttrykk for sine meninger begynte han å stille spissfindige og vennlige spørsmål. Hans motdebattanter ville da ofte gjøre innrømmelser som de ikke fant noen logisk utvei fra, og Benjamin vant diskusjonen uten å måtte hevde sine meninger. Dermed kunne han diskutere med andre uten av de ble fremmedgjorte, og debattantene kunne være like gode venner etterpå.