All things work together for good!

Ever since I became a Christian I have had a limited understanding of Rom 10:28:

We are assured and know that [God being a partner in their labor] all things work together and are [fitting into a plan] for good to and for those who love God and are called according to [His] design and purpose. (Amplified)

It is usual to assume that this verse just applies to Christians who are facing opposition or are going through some kind of affliction. However, if we believe that we are made perfect (Hebr 10:14) and that Christ lives as us (Col 1:27) this verse obviously has a wider application.

Everything we are and everything we do are manifestations of God in this world, which means God can use everything to further His will among us. A simple illustration might illuminate my point: Assume I reject someone, either unwittingly or purposely. At first glance this might seem as evil. However, since all my works in Him are truth (John 3:21) this is an opportunity for God to perfect His work in this person, either leading him another step to the end of himself which is the point where that person will redirect his glance towards God, or this can be an opportunity for God to come forth as the only person who is perfect in every sense, and who never rejects anyone. In other words this can lead a person into greater freedom and a more profound experience of God’s love.

From a temporal perspective I might seem imperfect, but that is not God’s perspective. He says I am made perfect. I hold that as a truth which has the power to make me rest from my own works. When I do something which from an earthly perspective might seem as evil or stupid I trust God to work His good plan in both me and the person or group who is affected by my doings. From an eternal perspective everything we do will further His gracious plan in our lives.

A profound understanding of this verse and its implications, something which only the Spirit can disclose, have the power to imbue complete self-acceptance into a person’s life. Furthermore, this might lead us to an understanding that in every aspect of life God is in control and that He works in every circumstance which you and I face, both those we regard as good and those we regard as evil. As we grow in maturity our aptitude to discern spiritual matters will increase. We are not longer colored with our prior understanding of things which originate from feeding from the tree of good and evil. The tree of life, which is Christ, will be the position from where we evaluate life.

This also sets us free from judging others, whether they are Christians or not, whether they preach grace or not, whether they have a profound understanding of union or not, because God is all in all.

One God and Father of all, who is above all, and through all, and in you all. (Eph 4:6, KJV)

Desire

But, dear friends, remember what the apostles of our Lord Jesus Christ foretold. They said to you, "In the last times there will be scoffers who will follow their own ungodly desires." These are the men who divide you, who follow mere natural instincts and do not have the Spirit. (Jude 17-19)

Jude asserts that there are ungodly desires, and then there obviously also must exist godly desires. Those who are driven by ungodly desires follow mere natural instincts. Natural instincts allude to the old nature, the Adam nature, which lives in separation and which is governed by the impulses it receives through its bodily senses. And, most importantly; those who are in this state do not have the Spirit – they are not born again.

The saint, however, is governed by his spirit which is now merged with God’s Spirit. As the believer’s mind is renewed by a continually revelation about his new identity in Christ he will become more attentive to the fact that he is no longer governed by the temporal world. He is living the spirit life, where the Spirit is the nucleus which governs the soul and its desires. He, thus, by faith can be assured that his desires are aligned with God’s desires. There is no longer separation, but union in the spirit.

Jesus was not afraid to encourage the believers to trust their desires: “If you live in Me [abide vitally united to Me] and My words remain in you and continue to live in your hearts, ask whatever you will, and it shall be done for you.” (John 15:7)

Jesus can voice this with confidence and boldness, because He knows the truth. The truth which has the power to liberate us: who we are in the resurrected Christ. Jesus came so we could experience an abundant life. The thief, however, steals and murders. His main objective is, of course, to prevent the believer from living this life. A major area of attack is our desires. The evil one says: “Don’t trust your desires!”, “Who do you think you are?” and “You egoist!” The last lie really scorches the believer, and renders him in a state of unbelief, that is, focusing on himself rather than his source, which is the Spirit. The liar knows that if the believer trusts his desires and live accordingly he will reign in life, and his impact on a fallen world will increase dramatically.

Remember that when God created a desire within Joshua and his friends to enter the Promised Land He gave them a vision about a place which overflowed with milk and honey. If your desires carry a notion about blessings to you, remember God’s characteristics are generosity and love. Are you desires common? Well, God is a common God for common people.

Nemo knows, do you?

By Alan Hiu

Have you ever think of those fishes in the ocean? Even though the water in the ocean is salty, the bodies of these ocean fishes are not affected by the sea water. Their fleshes are fresh and not salty. When we cook them for our meals, we still need to put salt to make them tasty. Hmmm… interesting right?

For all I can understand is that, these fishes are alive! They just live out their life as fishes in the ocean! Nobody ever taught them on how to be fishes in the ocean. They just have the ability to pursue life in the ocean because they are not rebellious. They obey the instinct given by the Creator!

Christians are the same. We are righteous because of Jesus’ Finished Work. This mighty divine exchange had already happened at the cross. If we are believers, we are new creations. As new creations, we just need to live out our righteous life, the abundant life given by our Lord.

We do not need to perform to deserve our righteousness anymore! To be radical, we don’t even need to be taught on how to live a righteous life; because the Holy Spirit is already in us convicting us of righteousness! If we are those Christians who still choose to perform to deserve our righteousness, we just promote among ourselves another form of religion. We are worst then those fishes in the ocean, as we are rebellious to our Savior. It is sad to see that majority of the body of Christ today still try to live like a Christian (be righteous) instead of living out their Christian life (righteous life)!

If those fishes are trying to perform to be fishes in the ocean, life will be tough and they will end up dying in the ocean. Look at those dead fishes. In order to prevent them from decaying, they are preserved through seasoning with salt. This kind of fishes is called preserved salted fish! We can try our best to preserve them, but they are dead, being seasoned with salt, laid under the sun to be dried and end up hanging in the grocery shop for sales. Salted fish do not have the life to choose for themselves what they want and where they want to be. They are just helpless and being manipulated.

If we are Christians and still trying to be a Christian, we are as good as those salted fish. Religious people will try to preserve us through their religious teachings, demanding our performance to be righteous. We are being seasoned by their legalistic salt, laid to dry on the stones and bound by our religiosity from choosing what we want and where to go. We are also helpless and live a manipulated life in a religious kingdom…

Our Lord loves to use natural things of this world such as fish, bird, bread, stone, serpent, fig tree, lilies in the field to teach the mystery of His truth. His grace is ever present and fully lavished in our midst. Out of His outrageous grace, He lavishes His Spirit to convict us of righteousness. We need to come to our senses and respond to His conviction that we are righteous by faith not by work. Only through our establishment in His righteousness then we can start to appreciate His grace!

Romans 5:21b ~ so also grace might reign through righteousness to bring eternal life through Jesus Christ our Lord.

Grace can only reign in a believer who is Jesus conscious and righteousness conscious. If we are still full of sin consciousness, we have fallen back into law and we end up trying to justify ourselves through our law keeping and self effort.

Galatians 2:16 ~ knowing that a man is not justified by the works of the law but by faith in Jesus Christ, even we have believed in Christ Jesus, that we might be justified by faith in Christ and not by the works of the law; for by the works of the law no flesh shall be justified.

Once we can understand that it is all about His grace, we will start receiving His abundant provision of grace and of the gift of righteousness and we will reign in life through this one Man, Jesus Christ.

I do not want to be a salted fish. I do not want to be a Christian being preserved and manipulated by religion. I want to be those fishes in the ocean knowing that they are fishes belong to the ocean and just following the instinct given by the Creator. I want to be a Christian knowing that I am forever righteous and live out the righteous life that my Savior had given me! He had come to give me His abundant life and He had told me that His sheep knows His voice! I just want to click on to His frequency of Grace and receive the abundant provision of grace and of the gift of righteousness.

Even Nemo knows that he belongs to the ocean not aquarium… As for me, I know I belong to Jesus not religion. Hmmm... what about you? Nemo knows, do you...?

The real purpose of law vs grace

By Fred Pruit

We must realize that being confronted by the law is part of God's process. It is not something we engineer, i.e., set up a instruction course for new believers, with Course One being "The Law." It does not work like that. It is simply because we are all caught in separation, that is, living as if we are independent, self-relying selves, apart from God, who run our own lives. And in that condition, everything seems to be "outside" us. God is outside us. His law is outside us. The devil is outside us, and his deeds are outside us. That is what it is according to our consciousness. Everything is "over-against us," so to speak. So, for God to speak to us, and to begin to draw us our of our separated, "just-me," mindset, toward a union ("My Father and I are one") mindset, He must seemingly come to us as if out of that separation, and trigger something in us, by that separation, that puts us on the road to our real true lives, which are only found in Him as expressions of Him in union with us.

And that is where the Law comes in. The law is representative, in an outer way, of what God is like and what those who live in Him are like. Because of our separated consciousness, our first reaction to the law is to look at it and then back at ourselves, comparing ourselves with it. And we instantly find we do not measure up. God's standards are high -- impossible, actually -- but at that stage of the game we do not know it yet. We start to approach life in God the same way we barrel in on any project. Just acquire and master the right information, and we become successful. The tried and true formula for the world, and we think that will work in God, too! So we get big notebooks and big Bibles and take copious notes and underline or highlight half the New Testament.

We may believe wholeheartedly in "grace" at that point. But at the same time we read the admonitions of Paul or the words of Jesus in the Sermon on the Mount, and we still cannot help but see them as separate from us that need to be added to us. And eventually, we will come to a brick wall. No one comes to Christ but by the schoolmaster -- the law. God ordains it. It is part of His system. His path.

God has a very distinct purpose for the law, and no one comes through to the Promised Land without going through the wilderness of the law. Everyone goes through it -- even while living unconsciously in grace. For instance, Abram & Sarai. Abram was already "righteous" by his believing the promise of God. But he attempts himself to make the promise happen (work of the law) by taking Sarai's maid, Hagar, in an attempt to obtain the heir through her. Paul even says later that Hagar points to the earthly Jerusalem, the covenant of bondage, i.e. the law. But God does not reject Abram through it. In fact, there is no record in Genesis of the Lord God even reproving Abram for this act of self-effort. Why? Because he is walking in God's righteousness, i.e. grace, even when he ignorantly commits an act of self-effort. He was at least trying to bring forth the promise of God, i.e. the Seed which should bless all nations.

Of course the Seed came through Isaac, when God appeared to Abram and changed his name to Abraham in his 99th year -- 14 years after the Hagar/Ishmael incident. Again, there is no reproof. All indications are that Abram had thought during all that time Ishmael was the promised son and his rightful heir. He was, after all, of his own body. Of his own seed. But he was a child of a bondwoman, not the true wife. In Abram's day even the child of the bondwoman could have been the heir had there never been a son by Sarai, but God said no. Suddenly God appears and renews the Promise, which Abram had believed 25 years earlier, changes his name to Abraham, and tells him he will have a son by Sarai, whose name now changes to Sarah.

But again, no reproof to Abraham. He goes through the experience of self-effort, the law, with God even promising an inheritance to Ishmael, by which he is brought to the Promise -- the birth of Isaac. Ishmael comes of self-effort. Isaac comes by Promise -- the gift of God.

My point is that both were necessary. There must be, for one thing, the contrast. And the contrast is not really about law and grace. Law and grace are really just two word-concepts that point to a greater and deeper issue -- the deepest issue there is: the law and grace issue is really about self-in-separation, or self-in-union.

Self-effort (acting by the flesh, the law) is not the root problem. Self-in-separation is the root problem, from which self-effort proceeds. So we must go beyond the "effort" to the self which attempts the effort. Nothing wrong with effort. It is just the self that generates it.

The law exposes self-effort, which is not really solved until we see that Christ in the self is the answer. Not the self discovering something, still separate from it, called "grace," but by the discovery/revelation that we are now this unified self, Christ and I as one self, grace being the chief attribute of that relationship, but grace meaning much more than unmerited favor. Grace is just another word for, "I will be a well of water springing up into everlasting life in you." Grace is just another term for, "So is everyone who is born of the Spirit."

To be born of the Spirit is ultimately to realize that we in the Lord are not two, but one, and we ourselves in our humanity as outer expressions of the One Who is our inner life. As branches on a vine, but in that vine/branch relationship, the branch is but a branch expression of the Vine. It has no separate life of its own. And the Life, effort, grace, spirit, that proceeds through the vine into the branches to bring forth much fruit, is but One life in all the branches, the Same life, manifesting in many forms and branches. That is the key. We have no separate self-hood, but only find not just the source of "effort" in God, but the source of Self in God also.

That is the ultimate purpose of the law. The law IS separation. It testifies that we are separate, by the "shoulds" and "oughts" it demands of us. The law says, "You are not, and you should be ...." And when respond to the law by agreeing with it, that we "should" or "should not" do or be something, we are testifying to the lie that we are still separate from God, and not dead to sin, contradicting Romans 6:2 and Romans 7:4, and that Christ's work is still lacking in us. By the law, the devil deceives us that we can ADD TO the work of Christ already done, and gain by our efforts the righteousness of God and do His works. So we make a great effort to become like Christ, finally hitting that impenetrable brick wall, and falling on our faces, saying it is impossible, hopefully, which then enables the true life that we always have been since we came to Christ, really, to come forth. We must grow into a consciousness of this fact, and the law is just what does it. So it is absolutely necessary. Without that confrontation with what we essentially "are not," we cannot come into the solid fixing of who "we are!"

Oneness of self is found in the will. Jesus said, "My meat is to do the will of Him who sent me." He had only one will -- the will of the Father. That is union. No separation. Distinction in office and manifestation, but no separation inwardly. The only time Jesus exhibited a temptation to a separate will was in Gethsemane -- and He rejects having a separate will -- he denies it by saying, "Not my will, but thine be done." So in Jesus there was no separate "my" will. Only a will unified in the Father, One Will, One Life, One Person, expressing and manifesting, by the Son and the Cross of the Son ("Lamb slain from the foundations of the earth"), through everything and everyone in creation.

We cannot make this happen in ourselves except finding by the Spirit a "nothingness" of will in ourselves, and the faith that now God's will is our will, and we have, by faith, no separate will from Him. We join Jesus' word regarding Himself, making it ours as well: "My meat is to do the will of Him Who sent me, and finish His work." Now let us also note this: oneness of will, which is where oneness originally occurs, still cannot produce the outflow of the life of God in us. As Paul said, "For to will is present with me, but how to perform that which is good I find not." (Rom 7:18). That is where the Life of the Spirit comes in, Romans 8, which we will save for a later discussion.

So then we appreciate those who are still out there in their wilderness of the law, knowing that by that the Father is working in them to bring them to the end of themselves through self-effort, that they might come to know Him in union. They are still under the grace, because they believe in Him. Yes, they are temporarily diverted, but they have to walk through a huge howling wilderness, in the middle of which is the Mountain of the Law, in order to go across and get to the edge of the Promised Land.

They are being made into who they are by that journey. One way to see the children of Israel and their journey across the wilderness is as a type of our life's journey. The generation that is "cursed," and cannot ever enter the land, we note, is the generation born in Egypt -- in the separated consciousness of independent, self-effort self. It was born under the devil's rule. That is the consciousness of self that cannot approach the mountain, in which mountain Moses, who knows union and grace, can walk up and down and be in the midst of the fire and smoke at the top. They are flesh-self, self-effort self, and of course when they get to the edge of the Promised Land they cannot go in, and are only conscious of themselves as grasshoppers, rather than living out of the provision and strength of God. That false consciousness of self cannot help itself. It MUST be that, for it cannot really stand in God. "No flesh shall enter my presence."

So they are rightly sent back into the wilderness for another 38 years. And then at the end of that 38 years, that generation has all perished in the wilderness -- just as Moses' false sense of self perished in his 40 years in the wilderness before the Burning Bush -- now they have been conditioned by the wilderness -- the law -- to finally enter the land. You might say, well, that generation has died. Yes, it has, but a new generation, not born in Egypt, but born in the wilderness, has now taken its place. This new generation never knew the separation and self-effort of Egypt, but as a type of the new self, the self united in Christ as one self with him, that generation walks across the Jordan, under the leadership of Joshua (also a type of Christ -- Moses as the lawgiver who cannot go into the land because he offended in one point), and they walk across the Jordan ON DRY GROUND and begin to take the land, to "possess their possessions."

All of that process must be. We don't engineer it, as I said above. But God sees to it. We cannot help responding to the law in self-effort, because that is who we believe we are. Therefore we must be confronted by the law. We must think we can do it. We must go through the wilderness of failure of trying to do it. We must come to that end of ourselves as separate selves, finally arriving at oneness, union, with the Life within us, so that we are not separate in ourselves trying to be something, but unified in ourselves as "I AM," that Christ might now be expressed by us.

That is the purpose of the law. So we see the Father having His will here. We get people out of it when we can, and leave the others in it for their appointed time.

One more word about this false consciousness of self I have mentioned. One person, considering that "self," wrote me that he was finding in himself all sorts of corruption, self-attention, jealousy, pride, etc. That is not an uncommon approach to our self-life. But ultimately, we must find our way through that myriad of lies through to the truth of who we really are.

Though we may have thought our whole lives we were imprisoned inside this wall of hopelessly self-centered self, and that if we were ever to get out of it would take years of effort, years of dealing with every little foible, idiosyncrasy, tendency, the real truth is that it is as simple and quick as this: Boom-shakalackala boom-shakalackala, you're released! (I hope you get my humor -- I'm trying to tell you that "POOF!", your captivity is over!)

That stuff is not real. That false consciousness of self is not real. That's the whole deal with it. We think this caricature the devil has sold us as our own identity, which for short we call "independent self," is us, what we've become, who we've been. But that's really the lie of the whole thing. It is a false thing. It has no life. We are not that. Once seen for what it is, it falls away into the nothingness it always has been, quicker than the Wicked Witch of the West melts in The Wizard of Oz!

Listen, this Romans reality is really the truth. We have died with him in baptism, the old everything that we were, and we rose new beings in His resurrection, being raised by the same Spirit that raised Him from the dead. The instrument of my humanity, my whole being, is now an instrument of righteousness (Rom 6:4-11). When Christ died and he became sin for us, we became the righteousness of God in him.(2 Cor 5:21)

It only awaits our saying, "Oh my, Lord, look what you've already done and I've missed it!" You were made righteousness in Him when you came into His kingdom, and from the eternal side of things, you were in Him Who was slain before the foundations of the earth. Your life has always been hid in Christ in God. It has only awaited your arrival to claim it.

All those things you see about yourself -- that's not the new man. That's a confession of an old man. You are not any of those things. It is a lie that you are any of that.

You are complete in Him. That means that spirit, soul and body have been made whole, by virtue of Him Who has come to claim you wholly as His dwelling place. What was wrong with you was your former master, whom you no longer serve.

The key to this whole life is faith. Christ has completed His work. See it whole now! That is faith.

Your life is Christ. Your "self" is not about protecting itself. Your self is not corrupt. Your former self was corrupt, but that self no longer exists -- it died in the death of Jesus. So who is saying you are naked?

Your true self is united to Christ, and he is none of those things. Your true life is even now complete in grace and oneness.

So I encourage you to realize that old self died, and all its attributes to which you are still confessing are yours, died with it, and has been replaced by a new master, indweller, and nature. Before you and I were of the nature of wrath, but now we are partakers of the divine nature, and we have everything there is to have pertaining to it, as the apostle Peter affirmed.

When an accusatory voice tells you you are corrupt, or out for attention, have questionable motives, you don't have to listen to that anymore. The source of Who you are, and your real identity, is in Christ, a new creation, all things new, and therefore you live in the motives of God, the love-for-others-drive of the Father. He is your source, not some non-existent former wisp of a ghost self! Live in the glory and freedom of the LIVING GOD, and not in the lower strata of separated self concerned only for itself, consumed with itself, whether it be its righteousness or its sin.

Begone with that false self. That isn't you and doesn't run you. Christ "runs" you!

You are the light of the world, the salt of the earth! Believe it!

The Fig Tree

I asked for some insight on some passages I’ve never understood and this is what came to me:

“From a distance Jesus saw a fig tree covered with leaves, and he went to see if there were any figs on the tree. But there were not any, because it wasn't the season for figs.” (Mark 11:13)
Jesus knew very well that it wasn’t season for figs. He was trying to make a point. Which? The next verse says:

“So Jesus said to the tree, "Never again will anyone eat fruit from this tree!" The disciples heard him say this.”

And we find in verse 20, “As the disciples walked past the fig tree the next morning, they noticed that it was completely dried up, roots and all.”

The tree represents the law. The law is righteous and good. Therefore the fig tree is covered with leaves. However, the law produces fruit upon dead. Why wasn’t it season for figs? Jesus hadn’t yet finished His work, and the Spirit hadn’t come to produce His fruit.

The withered tree represents the law and the prophets. An old system was to be declared obsolete and a new system/covenant was to be established. Grace would replace law.

“Jesus told his disciples: Have faith in God!” (11:22) What is impossible for man (become righteous by works) is possible for God (who made man righteous without works). Verse 22 might also be translated as having the same faith as God. Since God’s nature is to give and selfishness is not in His nature this faith will always be in accordance to His faith.

Glemselens Hav - The Sea of Forgetfulness

The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Forstill deg at du er midt på sjøen og står på det øverste dekket på et cruiseskip. Det er natt, men månen er så klar at du kan se vannet. Mens du skuer rundt på horisonten kan du i alle retninger ikke se noe annet enn vann.

Du stikker hånda ned i lomma og plukker fram en klinkekule som du kaster over skipssiden og ned i vannet. Plask. Den treffer vannet og forsvinner i dypet mens skipet fortsetter sin ferd.

Forestill deg nå at når du neste morgen står opp så ønsker du å dra tilbake til det stedet hvor du kastet klinkekula og plukke den opp igjen. Kan det gjøres? Ikke en sjanse. Det ville være komplett umulig. Skipet har beveget seg videre. Klinkekula ligger et eller annet sted langt bak deg på havbunnen. Det finnes ingen mulighet for at den noen gang vil bli brakt opp igjen.

Tenk på klinkekulen som om den er dine synder. For to tusen år siden absorberte Faderen, Sønnen og Ånden all din synd i Seg Selv gjennom personen Kristus på korset. I den mørke natten på Golgata så kastet Han dem alle i glemselens hav. De ble oppslukt av et hav av nåde. De er borte og ingenting kan noen gang bringe dem opp igjen.

”Å, men mine synder var så store,” vil du kanskje protestere. Ok, glem det med å kaste en klinkekule i havet. Fyll lommene dine med klinkekuler hvis du vil. Flere klinkekuler forandrer ingenting. Dra en femti liters tønne full av klinekuler om bord på det skipet og kast den over bord. Selv det vil ikke utgjøre noen forskjell.

Dine synder kan aldri overflomme Faderens nådehav. Har du syndet? Ok, velkommen til menneskeheten. Nå er det på tide å komme over dine synder. Stopp med å prøve å bringe tilbake noe som Kristus har kastet bort. (Han har blitt åpenbart for å fjerne synd gjennom å ofre seg selv. Se Hebreerbrevet 9:26)

Ikke dvel ved dine synder – verken de som skjedde for tjue år siden eller i går. Skipet har seilt. Du er tilgitt. Slapp av. Slå deg til ro på det Gode Nåde Skipet og nyt turen. Din frelses Kaptein har planlagt en vidunderlig reiserute for deg. Og du aner ikke hvor fantastisk din endelige destinasjon vil være!

Om Vinskinn og Skjønnhet - On Wineskins and Beauty

The article is translated into Norwegian with permission from Jamie Weeks.

Jesus og jeg har snakket om vin. Vi har diskutert vin og selvfølgelig vin-skinnsekker. Noe holder på vinene og heller den ut, ikke sant? Det er vanligvis umulig å ikke legge merke til beholderen som inneholder vinen. Dette er saken: Vi blir altfor opphengt i hvordan vin-skinnsekkene ser ut! Religion insisterer på at vi skal feste blikket på vin-beholderne.

Hvis vi tror Bibelen så er alle kristne nye vin-skinnsekker, men allikevel, og du vet det er sant, så blir de fleste av oss opplært til å leve som gamle vinskinn. Vi lever våre liv mens vi forsøker å sy lapper på alle de svake områdene vi oppdager i vårt skinn eller kjøtt! Det mest merkverdige er dog at vi forsøker å kjøpe disse lappene fra alle mulige hold! En bok her, en kassett der, den og dens tjeneste etc blir de midlene vi bruker for å reparere det vi ser på som mangler i våre liv. Kristne ender opp med å ligne på et slags bisart, merkverdig lappeteppe med lapper påsydd deres nye Gudgitte liv! Hm, det er en ganske arrogant antagelse fra vår side, er det ikke? At vi kan forbedre det Gud allerede har gjort. Åhhh, villfarelsen i all religion…..at vi kan få Gud til å endre sin oppfatning av oss gjennom det vi gjør! Det er rett og slett uforfalsket stolthet!

Vin-skinnsekker var i tidligere tider lagd av dyreskinn, vanligvis fra geiter. Hvis du vet noe som helst om lær eller buskap eller din egen hud så ville du vite at den huden er helt unik for hver enkelt. Den har linjer, mønstre og til og med arr, fordi huden er kartet over hvert individs reise. Den er ikke lik noen annens! Ingen andre i verden vandrer omkring med en fullkommen kopi av din hud. Hvorfor? Fordi ingen andre har levd ditt liv. I dette ligger skjønnheten i min metafor: når Gud fjernet vårt gamle vinskinn, et liv som var permanent merket av synd og død, så er ikke den nye huden Han har gitt oss bestemt av dens utseende, men av hva den inneholder!!! Vi trenger ikke lenger være travelt opptatt med å sy på nye lapper, eller å be Gud gjøre det. Gud er ingen guddommelig skredder som bruker sin tid til å sy skinnlapper på deg. Gud er den guddommelige skaperen som gjorde deg ny!! Ha, det er bra, er det ikke?!?

Dette er hva Jesus sier om min nye vin-skinnsekk: Den er myk og smidig, bevart slik fordi Han oljer den regelmessig.

Den er alltid fylt til randen uansett hvor mye jeg heller ut av den. Jeg kan ikke tømme de himmelske lagerhusene og jeg er ikke så dum at jeg engang tenker tanken. Jeg gir ikke med utgangspunkt i mine ressurser, men ut fra de jeg er gitt som en respons på andres behov uten å vie mine egne omstendigheter en tanke slik som Ånden leder! Å gi handler ikke om meg. Å gi dreier seg ikke om mottakeren. Å gi er Guds natur. Punktum.

Huden min er et veikart som viser min intime reise med min Ektemann. Min vin-skinnsekk bærer Hans fingeravtrykk over det hele. Oljen fra Hans hender har gjennomtrengt og for alltid farget min levende, pustende beholder. Hele min framferd er definert av hvordan Han bærer meg, tar seg av meg og bruker meg. Jeg er fullstendig underdanig og føyelig i Hans hånd.

Min vin-skinnsekk er fullkomment skjønn fordi Han har gjort den slik. Ingen kraft bærer større autoritet enn det Gud har bydd å være til. ”Det er fullbrakt”, fødte inn i verden en komplett, hel, plettfri Brud. Nå blir vi ganske enkelt bedt om å tro den sannheten og leve slik som vi er, ikke hvordan andre sier at vi burde være!

Min skinnsekk er min Elskedes mest dyrebare eiendel, den er verdt Hans liv. Faktisk så uttømte Han sitt liv slik at vi kunne ha fellesskap, ikke lenger Han og jeg, men vi. Han er livet på innsiden av meg. Jeg er beholderen Han bor i. Vi er uadskillelige.

Prøver verden, da særlig religion å få oss til å holde fokus på vårt eget vinskinn? Ganske klart! Dette er bedrag. Vi er bestemt til å vite hvem vi er i vår Elskede. Vi skal forstå verdien av det vi inneholder og på den måten forstå vår egen verdi. Vi skal gi gjensvar til bare en hånd og det er ikke jernhånden til loviskheten, men de myke, faste kjærtegnene til en Elsker.

Mitt vinskinn ser kanskje ikke ut slik som verden tenker det burde, men tenk på dette: Når Gud Selv vandret her på jorden, så kjente menneskene Ham ikke. Kanskje Gud lignet mer på kjærlighet enn ”å slavisk følge reglene.” Jeg ønsker også å ligne på kjærlighet. Mitt liv og min identitet er ikke definert av andres forventninger, kun av det som mitt vinskinn inneholder. Jeg stoler på at Gud lever ut fra meg slik som jeg lever i Ham.

Mitt liv leves uten at korken er satt på plass!

Gud er for meg - God Is For Me

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

”Gud er for meg.” Kan du si dette med en dyp indre sikkerhet? Han er det, skjønner du. Når ting går den veien du ønsker, så er Gud for deg. Når livet synes å falle fra hverandre, så er Gud for deg. Når Filisterne jaget etter David nede I Gath, skrev han, ”Dette vet jeg; at Gud er for meg” (Salme 56:9). Det var litt av et tidspunkt å komme med en slik erklæring!

Mange av oss har til tider befunnet oss på et punkt i livet som minner om Davids situasjon. Livet snører seg om oss….fienden virker som om han har trengt oss opp i et hjørne og det ser ikke ut som om det finnes noen utvei. En komfortabel livssituasjon svinner foran øynene våre og verden blir svart.

I slike tider kan vi bli fristet til å rope ut, ”Hvorfor er Gud imot meg?” Ikke David. Han trøstet seg med sannheten, ”Gud er for meg.” Han sa ikke, ”Det jeg føler er at Gud er for meg.” Det er mange ganger i livet at vi ikke føler at Gud er for oss. Nei, han sa, ”Dette vet jeg; at Gud er for meg.”

Klarer du å forsikre deg om denne sannheten i ditt eget liv? Gud er virkelig for deg. Ingenting kan noen gang endre Hans oppfatning eller hjerte overfor deg. Hvis du er Hans barn, så vil Hans kjærlige ømhet mot deg vare for evig (en eller annen gang; les Salme 136!)

Omstendigheter vil av og til virke kvelende på deg, men Gud er for deg! Negative følelser vil tilsynelatende ta kvelertak på deg, men Gud er for deg! Stol på Ham. Når du føler at du er i ferd med å drukne i et hav av problemer, klyng deg fast til din Himmelske Far. Han vil vise seg sterk i din livssituasjon gjennom å forsikre deg om Sin kjærlighet.

Dine omstendigheter vil eller vil ikke bli slik som du ønsker, men Han vil holde deg i sine kjærlige og sterke armer og ømt hviske sin kjærlighet til deg igjen og igjen. Sitt i stillhet et øyeblikk og hør mens Hans kjærlige stemme forsikrer deg om denne sannheten, til du som salmisten kan si, ”Dette vet jeg; at Gud er for meg!”

Miste fellesskapet med Gud - umulig Being out of Fellowship with God - Not Possible

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Det er umulig for en kristen noen gang å miste fellesskapet med Gud. Tror du det? Jeg begynner denne artikkelen med en slik frimodig uttalelse fordi jeg ønsker å ryste din tankeverden. Mens vi vokser i vår nådevandring så vil vi av og til finne at vi må ta opp til revurdering noen av de tingene vi har hørt hele vårt liv. Hele ideen om ”å miste fellesskapet” er en av disse tingene vi alle har hørt, men som ikke er sann. Den er ikke sann av en enkelt grunn: fellesskapet du har med Gud er ikke noe som er opp til deg. Din Far har omfavnet deg med et evig tak som gjør det umulig for deg å smyge deg ut av Hans kjærlighet og aksept.

Hvis det var mulig å miste fellesskapet med Gud, hva er det som ville forårsake dette? Synd, selvfølgelig. Det er det tunge skytset mot den kristne, ikke sant? Ikke vær så rask til å si deg enig. Sannheten om den saken er at Jesus har tildelt synden et dødsstøt som for evig vil hindre synd fra å blande seg inn i hvordan Gud ser på deg. Synden har blitt beseiret. Når Jesus sa, ”Det er fullbrakt” så var det akkurat det Han mente.

Johannes skrev i 1 Johannes brev at ”hvis vi vandrer i lyset slik som Han er lys, så vil vi ha fellesskap med hverandre, og Jesu blod vil rense oss fra all synd.” Vit dette: Du vandrer i Lyset. Selv når du synder, så er du i Lyset fordi Han er Verdens Lys og du er hele tiden i Ham. Vår erkjennelse av lyset vil kanskje bli noe tildekket, men det forandrer ikke på det faktum at vi er i lyset. Hvis jeg går ut i det klare solskinnet og så tar på deg en sovemaske slik jeg ikke ser noe utenom et komplett mørke, er jeg fortsatt i lyset? Ja, jeg er fortsatt i lyset. Mitt eneste problem at min evne til å oppfatte lyset har blitt blokkert.

Det er hva synden gjør i våre liv. Den forblinder oss til det faktum at vi står i Lyset av Hans kjærlighet og nåde til enhver tid, og ingenting kan endre på den virkeligheten. Johannes sa at ”Jesu blod renser oss fra all synd.” Ordet ”renser” i dette verset det greske ordet kathariz, et ord som har mektige bibetydninger. Ordet er presens, aktivt, angivende – noe som betyr at Kristus blod i dette nu og ethvert nu holder oss renset fra all synd. Hvis vi blir konstant renset fra synd, ville det da gjøre at Gud ikke kan ha felleskap med oss?

Når den bortkomne sønnen var i grisebingen så var hans oppfatning om sitt fellesskap med sin far fullstendig endret. He ville ha sagt at han hadde mistet fellesskapet, men i virkeligheten hadde ikke hans Fars holdning overfor ham endret seg i det hele tatt. Hans far fortsatt elsket, holdt av og aksepterte ham slik som Han alltid hadde gjort. Problemet var i sønnens tankegang, ikke i Farens innstilling.

Det samme er sant om oss. Vår far holder av oss og ingenting kan endre det faktum. Vår forståelse kan noen ganger være at ”vi har mistet fellesskapet”, men Gud ser det aldri på den måten. Han omfavner og elsker oss selv om vi føler at vi har brutt fellesskapet. Du er renset fra alle dine synder og din Far godtar deg. Så legg til side ideen at fellesskapet med Ham kan bli ødelagt på grunn av vår oppførsel. Det handler ikke om deg. Det har det aldri gjort. Det dreier seg kun om Hans betingelsesløse aksept. Han er i fellesskap med oss og vi er ikke store nok til noen gang å endre det.

Overbevisning om synd - Conviction of Sin

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is tranlated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Den Hellige Ånds tjeneste som handler om å bringe overbevisning inn i våre liv er en av de mest misforståtte sannhetene i det Nye Testamente. Mange av oss har i mange år levd i en overbevisning som antar at en av Hans viktigste anliggender er å overbevise oss om synd slik at vi vender oss bort fra disse. Mange blir overrasket når de får høre at selv om den Hellige Ånd virkelig prøver å overvise oss så dreier det seg ikke om våre synder. Han overbeviser oss om noe fullstendig annet. Betrakt Johannes 16:8-11:

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt.

Dette skriftstedet forteller oss at den Hellige Ånd overbeviser om tre ting: 1. Synd 2. Rettferdighet 3. Dom. Han overbeviser to grupper mennesker: Verden (ikke deg) og deg (den kristne).

Hvem overbeviser den Hellige Ånd om synd? Vers 9 sier at overbevisning om synd er forbundet med verden. Hvorfor blir de overbevist? ”Fordi de ikke tror på Meg,” sier Jesus. Det er den ikke-troende som blir overbevist om synd. Hva slags synd er det? De blir overbevist om en helt spesiell synd – at de ikke tror på Jesus. Den Hellige Ånd overbeviser ikke de ikke-troende om deres synder (flertall), men den ene største synden av dem alle – deres manglende evne til å stole på at Jesus er deres frelser.

Selv om de sluttet å gjøre alle de gale tingene de gjør i sine liv, så ville verden fortsatt være belemret med dette grunnleggende problemet av deres ikke-tro. Når huset ditt er i ferd med å brenne ned så bekymrer du deg ikke over at det trenger et malingsstrøk. Det er ting som haster mer. Slik er det også med disse som ikke kjenner Kristus. Den Hellige Ånd overbeviser dem om deres presserende behov av å tro på Ham. Alt annet er overflødig.

Men hva med den kristne? Jesus sa at Ånden ville overbevise om rettferdighet fordi ”Jeg går til min Far og dere vil ikke lenger se Meg.” Overbevisning om synd er rettet mot en gruppe Jesus kaller ”dem” – verden. Overbevisning om rettferdighet er knyttet til ”dere” – de som følger Jesus. Den Helllige Ånds tjeneste overfor den kristne er å overbevise oss om vår rettferdighet. Jesus fjernet all synd når Han ofret Seg selv (se Hebr 9:26). Nå er Hans mål å overbevise (dømme) oss om denne sannheten slik at vi kan opptre i overensstemmelse med hvem vi er.

Jesu Ånd legger deg ikke under skyld og fordømmelse vedrørende noe Jesus allerede har absorbert på korset, overvunnet og fjernet. Husk at Jesus tok seg av synden og deretter satte seg ned ved Guds høyre hånd fordi det ikke lenger var noe å gjøre i forhold til synden. Dine synder har blitt overvunnet og fjernet. Ethvert øyeblikk gjelder det at ”det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.”

Når den kristne synder, så hjelper den Hellige Ånd oss til å innse; ”Dette er ikke hvem jeg er. Jeg ønsker ikke å leve på denne måten.” Å innse dette er et kall til å erkjenne vår rettferdighet og opptre som vi virkelig er. Hvis du kjenner på en følelse av uverdighet og skam; hvis du tenker at du er en forferdelig person når du synder, så er dette ikke den Hellige Ånd som taler til deg. Det kan være kirken din eller din familiehistorie som reiser seg for å fordømme deg, men det er ikke Guds Ånd. Han gjør ikke dette. Aldri.

Du kan være overbevist (dømt) om at herskeren over denne verden (Satan) har allerede blitt dømt og har ikke lenger noe på deg. Dine synder er blitt overvunnet, så når du oppdager at du har falt, ikke slå deg selv til blods mentalt, fordi Gud slår deg heller ikke. Bare reis deg og opptre som den du virkelig er!

Der hvor du er skyldig er du uten synd (Kan du tro det?) - Where you are guity you are sinless (can you believe it?)

Notatet er oversatt til Norsk med tillatelse av Bertie Brits. This note is translated into Norwegian with the permission from Bertie Brits.

Under loven ofret mennesker dyr og prøvde å leve et hellig liv i forventning om at de ville bli rettferdiggjorte (evig liv under Messias herredømme). For at et menneske skulle ha løfte om evig liv og oppstandelse fra de døde måtte det ha et hellig liv (noe som var umulig pga loven). Paulus kom og ga en fantastisk uttalelse som sa at alt som trengtes nå var tilgjengelig i Jesus som en gratis gave.

Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Apg 13:38-39)

Der hvor Moseloven finner deg skyldig erklærer Jesus deg uten synd!!

Ikke la noen legge noen skulle på deg - Don't let anybody should on you

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Paul Anderson-Walsh. The article is translated into Norwegian with permission from Paul Anderson-Walsh. Paul Anderson-Walsh er grunnleggeren av The Grace Project i London. Han har skrevet flere bøker om nåden og den nye pakt. Han er en etterspurt forkynner og en nær venn av Steve McVey.

”Kristendom er bare et sett med regler – Gjør det og ikke gjør det.” Høres det kjent ut for deg? Når vi hører dette prøver vi å overbevise de som sier dette at det er ikke sant. Men dypt inne i oss finnes det en gnagende mistanke om de kanskje har rett.

Og mens vi nå snakker om hvorfor, hvorfor sier Paulus til Timoteus at han skal ”gripe det evige liv”? (1 Tim 6:11-12) Er ikke Timoteus allerede frelst? Jo, han er det, men det mangler tydeligvis noe. Det kristne livet dreier seg ikke om å følge regler eller å gjøre ditt beste. Det handler om så mye mer. Hvis denne generasjonen skal tenne verden i brann og ikke bare brenne seg ut (gjennom å følge regler), hvis denne generasjonen skal lykkes der hvor andre har feilet da må den følge Paulus råd og gripe det evige liv.

Men, hva betyr det? Når Moses møter Gud som en brennende busk (2 Mos 3:1-5), så forandrer det livet til Moses. Hvordan kan busken brenne uten å bli oppbrent? Svaret er dypsindig; brenslet som opprettholder ilden kommer fra Gud, ikke busken. Moses forståelse av hvordan Gud arbeider blir snudd på hodet når han nå skal påbegynne sin tjeneste med å forandre verden. Når man tjener Gud er det mulig å være i brann uten å brenne ut, fordi brenselet er fra Gud og ikke fra oss. Det forandret Moses liv, noe som igjen forandret verden.

Det kristne livet er ”ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg og det livet jeg nå lever, lever jeg i troen på Guds sønn som elsker meg og som ga seg selv for meg” (Gal 2:20). Det handler ikke om dine anstrengelser. Det er ikke lenger om hva du burde (eller ikke burde). Det dreier seg om Ham som gjør det gjennom deg. Dette er deg evige liv, det Guddommelige livet som Timoteus ble oppfordret å gripe, for å kunne fullføre det løpet Gud hadde lagt foran ham.

Så, før du begynner på dette store eventyret som kalles livet, før du prøver å gjøre noe stort for Gud, la Ham vise deg sin plan. Først la Ham åpenbare seg i deg og deretter vise seg Selv for verden gjennom deg.

Hvis du er klar til å gripe det evige liv så forsikre deg først om at du lar Gud vise deg hvem du virkelig er i Ham.

Sann omvendelse - Real repentance

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Den verste og farligste løgnen som holder moderne kristne i fangenskap blir forkynt i de fleste kirker hver søndag. Løgnen er: Du må innvie deg til Gud på nytt. ”Hvorfor”, vil du kanskje spørre, ”ville det være en løgn å fortelle folk at de må innvie seg på nytt?” Jeg besvarer ditt spørsmål med et annet spørsmål – ”Hva betyr det å innvie seg på nytt til Gud?” Det fleste ville si, ”Vel, det betyr at vi må omvende oss fra vår selviskhet, fra våre synder, de vi har gjort bevisst og alle våre unnlatelsessynder og forsikre Gud at med Hans hjelp så skal vi forbedre oss.” Det høres så edelt ut. Det er det som gjør det så skummelt.

Se på historien om den fortapte sønn. Han forlot grisebingen med en klar målsetning om å innvie seg på nytt framfor sin far. Er du enig i det? Hans plan var å reise hjem og fortelle sin far at han hadde syndet og at fra nå av ville han tjene sin far på en bedre måte. (”Jeg har syndet mot himmelen og mot deg og er ikke lenger verdig å kalles din sønn. La meg få bli en av dine tjenere.”) ”Jeg har syndet, men lover å bli en god tjener fra nå av.” Kan dette kalles noe annet enn å innvie seg på nytt?

Jeg har i sinne å fortelle deg at når han kom hjem så avslo hans far hans forsøk på å innvie seg på nytt. Hans far insisterte på at han skulle gjennom noe som er så mye større – omvendelse. Omvendelse fra hva? Grisebinger og utenlandsreiser? Nei, omvendelse fra å benekte sin fars betingelsesløse kjærlighet og aksept.

Jeg tror at når Jesus fortalte denne historien så var det med viten og vilje at Han først beskrev hvordan faren først utøste sin kjærlighet over sønnen før sønnen fikk anledning til å holde sin innøvde tale fordi Jesus ønsket at tilhørerne ikke skulle sette likehetstegn mellom det å innvie seg på nytt og motta Guds kjærlighet. Den forvirrede sønnen fikk ikke anledning til å framsi noen løfter. Hans eneste valg var enten å slappe av i sin fars armer og ta imot hans aksept, eller dra seg unna. Slik som historien utvikler seg skjønner vi hvilket valg sønnen gjorde.

Han innviet seg aldri på nytt. I stedet, så omvendte han seg der i fars armer. Ikke dra noen feile slutninger når det gjelder hans omvendelse. Jeg mener han ikke omvendte seg fra sine synder. Det var en del av den forutgående prosessen, men mye viktigere var det faktum at han omvendte seg fra sitt feilaktige syn på sin far. Han hadde trodd at det hans far ønsket var forbedret oppførsel, når det hans far virkelig ønsket var ham selv.

Jeg hevder at sønnens omvendelse ikke skjedde i grisebingen når han bestemte seg for å reise hjem.

Den skjedde i hans fars omfavnelse, når hans far slo sine armer omkring sin sønn og gutten ga opp sin tåpelige ide om å forbedre seg og i stedet falle til ro i sin fars omfavnelse. Han omvendte seg fra et feilaktig bilde av hvem hans far var og det var det som istandsatte ham til å aldri vende tilbake til landet langt borte igjen. Hans beslutning i grisebingen om å innvie seg på nytt var godt ment, men den var grunn og tåpelig. Hans fars omfavnelse gjorde at han skjønte at det han trengte var ikke å innvie seg på nytt, men å omvende seg fra det idiotiske bildet han hadde av sin far.

Har du innviet deg på nytt igjen og igjen? Jeg kan kjenne din smerte. Jeg gjorde det minst en million ganger selv. Jeg oppmuntrer deg nå til å slutte med det. Stopp med det for alltid! Innvie deg aldri på nytt til Gud igjen. I stedet, omvend deg! Ditt behov er ikke å forbedre deg i et religiøst system. Det var kun når jeg omvendte meg fra mitt falske syn om hvem min far er at jeg begynte å erfare frihet. Omvendelse er retningsendring. Å omvende seg vil kanskje bety at din forståelse av hvem Gud er og hvordan du ser på Ham må snus hundre og åtti grader. Vår far ønsker ikke våre løfter. Han vil bare ha oss! Det er når vi virkelig forstår dette at alt endrer seg.

Den onde dag

Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. (ef 6:13)

Ifølge Thayers greske ordbok betyr onde:

1) full of labours, annoyances, hardships
1a) pressed and harassed by labours
1b) bringing toils, annoyances, perils; of a time full of peril to Christian faith and steadfastness; causing pain and trouble

Den onde dag er når du blir overveldet av ytre og indre impulser om å gjøre gjerninger, arbeide i egen kraft, prøve å tilfredstille Gud gjennom egen innsats istedetfor å hvile i Jesus fullbragte verk og la Ham leve sitt overskuddsliv gjennom deg.

Du merker dette presset i mange menigheter/kirker, desverre! Men, la deg ikke overvinne, men bli stående fast på troens grunn hvor velsignelsene og Guds fred råder.

Nådens anstøt - The Offence of Grace

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Det som mange har problemer med når det gjelder nåden er hvordan den nærmest tilfeldig og uvilkårlig blir spredt av vår Himmelske Far som om den er uutømmelig. Målt etter menneskelig standard er ikke nåden rettferdig. Tross alt, rett er rett. Gi mennesker lillefingeren og de tar hele hånden. Vær barmhjertig med disse som har syndet og før du vet ordet av det så synder alle. Folk bør ligge i de sengene de selv reder. De trenger å lære leksa si. Du må jo tenke over hvilket budskap du sender!

Jesus virket ikke bekymret over dette når han var her på jorden. Han rett og slett elsket mennesker og utøste nåde, nåde og mer nåde på de mest usannsynlige kandidater. Det svir skikkelig for de selvrettferdige når deres egen oppfatning av rett og galt blir brutt, men Jesus virker å aldri ha bekymret seg over hva de tenkte. Det virket som om Han bekymret seg lite over til hvem Han ga så mye. Selv historiene han fortalte sender ut et budskap som må høres helt feil ut i religiøse ører.

I lignelsen om arbeiderne i Matteus 20 så var det slik at de som ble hentet inn for å gjøre det samme arbeidet den siste timen fikk samme lønn som de som hadde jobbet hele dagen. Disse med en beundringsverdig arbeidsetikk som jobbet hard og var pålitelige hadde vært ut i solen hele dagen. Så kommer sløvingene den siste timen og får samme lønn? Kom igjen! Hva er rettferdig med det?

Og så er det den bortkomne sønnen – en religiøs fanatikers verste maretitt. Her har vi den unge mannen i ungdomsgruppen som bestemmer seg for å forlate alt og flytte til Los Angeles. Han ber sin far om å gi ham arven sin (en underfundig insinuasjon om at han egentlig hadde syntes det var best at hans far var død) og drar deretter til den store byen. Hans liv blir snart et eneste tåkehav av Jack Daniels, marihuana og strippe klubber.

Når alle pengene hans er brukt opp og han våkner opp i senga en morgen og kaster blikket på en uflidd crack hore som han ikke engang husker å ha møtt så blir han kastet tilbake til virkelighetens verden. ”Jeg må ut av dette”, tenker han. ”Selv de dårligst betalte gutta hjemme trenger ikke å leve som dette”

Så av gårde drar han, haiker hele veien hjem mens han hele tiden tenker på at han skal bøye seg i støvet når han kommer fram, hvordan han vil love sin far å forbedre seg hvis bare far vil gi ham tilbake sitt gamle rom. ”Jeg vil til og med sove i låven” tenker han ut at han vil si.

Du vet hvordan historien ender. Når denne rufsete, illeluktende sønnen kommer stabbende opp den lange innkjørselen ser hans far ham og kommer øyeblikkelig løpende for full maskin for å møte sønnen sin. Han kaster seg om ham og, uten å bry seg om stanken, begynner å le og gråte, klemmer og kysser ham, alt på en gang. Sønnen er tilgitt før han engang spør.

Gutten blir så berørt at han har vansker med å si noe. Dette var ikke det han hadde forventet. Han klarer å presse ut en halv setning før Far avbryter ham og roper ut beskjeder om å fyre opp grillen, sammenkalle familie og venner, sjekke ut om JTT er ledige (Jerusalem Jazz Trio) og få satt i gang en heidundrende fest! Hmm….det er en merkelig historie, Jesus. Tror du ikke at den sender ut noen feil signaler? ”Nei”, ville vår kjærlige frelser svare. ”Den gir det rette budskapet. Budskapet er dette: Det spiller ingen rolle hvor patetisk du er, hvor dypt du har sunket og hvor lenge du har vært det, Jeg elsker og aksepterer deg.”

Det handler ikke om deg og meg. Det har det aldri gjort og det kommer det aldri til å gjøre. Det handler om Ham og Hans latterlige, irrasjonale, overstrømmende, kjærlighetsfylte nåde. Den selvrettferdige gjengen kan likså godt holde kjeft. Jesus er Jesus og Han kommer ikke til å forandre seg for å tilpasse seg deres forventninger, takk Gud!

Kristen moral, etikk og verdier

Når slangen (djevelen) fikk overtalt Eva og Adam til å spise av frukten av treet i midten av hagen ble deres øyne åpnet. De så at de var nakne og gjemte seg for Gud, fordi de så sin synd – med andre ord at de hadde vært ulydige mot Gud. De trodde ikke det Gud sa om treet i midten var sant – de trodde ikke sannheten.

At deres øyne ble åpnet betyr bokstavelig at de ble i stand til å sjeldne mellom godt og ondt; de ble ”intelligente”. Dette betyr at før de spiste av treet levde de uten noen lov, unntatt den ene som de brøt. De hadde ingen forestillinger om rett og galt. Forestillingen om verdier, moral og etikk bygger på at vi er i stand til å sjeldne mellom det som er rett og det som er galt.

Moral, etikk og verdier er grunnlagt på Guds bud (som vi må huske ble gitt for at intet menneske kunne skryte på seg fullkommen rettferdighet overfor Gud), kultur, tradisjon og egne preferanser. Når Jesus døde på korset var ett av formålene å lede mennesket tilbake til den uskyldige tilstanden det innehadde før fallet. Derfor har Gud gitt oss et nytt hjerte som når det får åpenbaring om Guds nåde vender blikket mot ham og ikke ytre rammer for oppførsel.

I et nådeperspektiv blir derfor moral, etikk og verdier meningsløse og tomme begreper. Det livet vi nå lever er i Kristus – med andre ord Han lever sitt liv gjennom oss. Hans mulighet til å gjøre nettopp dette ligger i at vi gir slipp på vår menneskelige tendens til å stole på leveregler og stoler på at Han er fullkomment i stand til å uttrykke seg i våre liv.

Obedience...another word for slavery...or perhaps not

I am sitting here reflecting on the word obedience. I hear and see a lot of people talk about obedience as if everything depends on our ability to be obedient according to how the law defines obedience. However, when I read John, particularly the first chapters, Jesus redefines obedience. He asserts that obedience is to believe in Him, that he is God’s son and that he is send with the mission of saving souls. This is obviously the grace perspective on obedience; simply to believe that what he said about himself is true. Furthermore, this is the truth that will liberate us. So, obedience is for me to rest in the fact that Jesus has saved me. Simple as that.

Formaning

Det finnes noen ord som har en negativ klang i mine ører. Formaning er ett av disse. Vi finner ordet flere steder i det nye testamente. En av grunnene til at det vekker negative assosiasjoner er at det er mange kristne og ikke minst forkynnere som tror at ordet formaning innebærer en rett til å refse atferd, og ikke minst til å oppfordre mennesker til å ta seg sammen og leve rett i henhold til hva de mener er et godt og gudfryktig kristent liv.

Denne bruken av ordet finner vi i typiske religiøse, loviske kretser som er opptatt av moral, etikk og såkalte kristne verdier. I disse sammenhengene er det lett å ty til "formaninger" for å vekke den kristne og prøve å få vedkommende til å yte mer for kirken og sine medmennesker. Formaningene blir gjerne framstilt som Guds lov, eller hva som skal til for å bli akseptert av Gud.

Denne bruken av ordet bygger på en grunnleggende misoppfatning av den nye pakt som Jesus innstiftet. Vi er ikke lenger underlagt budene og vi er akseptert av Gud ved tro. Intet menneske kan bli rettferdiggjort gjennom egne gjerninger. Det er derfor ordet formaning i et nådeperspektiv dreier seg om å oppmuntre hverandre til å feste blikket på Jesus og ikke oss selv. Når vi fokuserer på oss selv ser vi tydelig våre tilkortkomninger. Da er det lett å bli motløs og troen mister sin oppmuntrende kraft. Den største utfordringen er dog at vi begynner å kjempe i egen kraft for å forbedre oss. Det innebærer at vi på ny har lagt oss under loven. Der finnes ikke velsignelsen.

Når vi derimot oppmuntrer hverandre til å feste blikket på Jesus ser vi Hans muligheter, Hans kraft og det er i en denne tilstanden at troen vår øker og Gud får anledning til å endre oss innenfra og ut. Det er ikke vanskelig å fremme utvending endring gjennom trusler eller manipulerende teknikker. Endring innenfra og ut er livsforvandlende og er noe Gud er ekspert på når vi fester blikket på Ham i tillitsfull tro.

Adam og Eva

Det er mange som hevder at nåden er et nytt konsept som liberale forkynnere utbrer til stor skade for Guds rike. De som sier dette har ikke oppdaget at vi finner nåden allerede i det tredje kapitlet i første Mosebok.

Vi befinner oss i Edens hage og Adam og Eva har akkurat ett frukten av livets tre og deres øyne er blitt åpnet for å forstå moralske og etiske prinsipper. Å spise av treet var det eneste forbudet Gud hadde gitt dem. Nå har de syndet mot Hans ord. Hva gjør de nå? De ser sin nakenhet, med andre ord sin synd. Deretter ikler de seg fikenblader for å skjule sin tilkortkommenhet. Dette symboliserer hvordan mange kristne i egen kraft prøver å bygge sin egen rettferdighet gjennom å gjøre de rette tingene.

Ut på kvelden kommer Gud ut i hagen som vanlig for å være sammen med Adam og Eva, slik Han har gjort siden skapelsen. Gud finner ikke Adam og Eva og roper derfor etter dem. Beskjemmet kommer Adam og Eva ut av buskene med sine latterlige fikenblader om livet. Hva gjør Gud? Han ikler dem skinnklær og dekker deres nakenhet. Dette peker opplagt mot korset hvor Jesus har gitt oss sin rettferdighet. En rettferdighet som ikke noe menneske kan oppnå i egen kraft. Som med Adam og Eva så er det Gud som skjuler vår nakenhet og synd.

Legg merke til at i fortellingen om Adam og Eva så endrer ikke Gud sin oppfatning av mennesket til tross for at det har syndet. Han opptrer som normalt og ønsker felleskap med sine skapninger. Det er Adam og Evas oppfatning av Gud som har endret seg. De tror Gud er sint og gjemmer seg. Slik er det alltid når vi gjør noe galt. Vi tror at Gud har endret sitt syn på oss. Men, det er vi som har blitt endret i vårt syn på Gud. Det er derfor av avgjørende betydning at budskapet om Guds nåde når ut til flest mulig, og at mennesket får en klar forståelse av at Gud ikke er verken oppgitt, skuffet eller sint.

Korset viktigste anvendelse er ikke at Jesus har renset oss for alltid, selv om det er en viktig sannhet. Jesus kom for at vår endrete tilstand skulle bli gjenopprettet og at vår feilaktige oppfatning av Gud skulle bli brakt i harmoni med hvordan Han faktisk ser på oss. Ta ikke feil av dette: Gud er på vårt parti! Guds nåde var allerede i virksomhet i Edens hage! Etter at Adam og Eva hadde syndet ble de utestengt fra hagen og deres fortrolig forhold til Gud var ødelagt. Men, etter korset er på veien på ny åpnet og vi kan ha det samme nære og fortrolig forholdet til Gud som disse to opprinnelig hadde.

Et annet interessant aspekt ved denne fortellingen er at Gud ga Adam og Eva kun et bud. Det gikk ikke lang tid før de to første menneskene brøt dette. Allikevel finnes det velmenende og forvirrede kristne i mange leire som mener at de ti bud fortsatt gjelder og at vi skal overholde disse. Når de to første som levde i fullkommen harmoni med Gud klarte å bryte det ene budet, hvordan skal da vi klare å holde ti? Historien viser med all tydelighet prinsippet Paulus hevder; nemlig at bud og forbud vekker lysten i oss til å bryte disse. Derfor sier det Nye Testamente at vi lever som om vi er uten lov, men at Gud har gitt oss et nytt hjerte som motiverer oss og gir oss kraft til å leve slik at vi ikke skader oss selv eller omgivelsene. Og når vi faller, noe vi alle gjør rimelig regelmessig, så trenger vi å vite at vi allerede er tilgitt!

Grace of God

"I am and I am not a universalist. I am one if you are talking about what God in Christ has done to save the world. The Lamb of God has not taken away the sins of some — of only the good, or the cooperative, or the select few who can manage to get their act together and die as perfect peaches. He has taken away the sins of the world — of every last being in it — and he has dropped them down the black hole of Jesus’ death. On the cross, he has shut up forever on the subject of guilt: “There is therefore now no condemnation. . . .” All human beings, at all times and places, are home free whether they know it or not, feel it or not, believe it or not.

"But I am not a universalist if you are talking about what people may do about accepting that happy-go-lucky gift of God’s grace. I take with utter seriousness everything that Jesus had to say about hell, including the eternal torment that such a foolish non-acceptance of his already-given acceptance must entail. All theologians who hold Scripture to be the Word of God must inevitably include in their work a tractate on hell. But I will not — because Jesus did not — locate hell outside the realm of grace. Grace is forever sovereign, even in Jesus’ parables of judgment. No one is ever kicked out at the end of those parables who wasn’t included in at the beginning."

-Robert Farrar Capon-