Man Utd

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Paul Anderson-Walsh. The article is tranlated into Norwegian with permission from Paul Anderson-Walsh.

Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! (Kol 1:24-27)

Det er et mysterium
Som en introduksjon til denne artikkelen så syntes det passende å inkludere en kort kommentar om hensikten med Paulus evangelium om mysteriet. For å nå dette målet vil noen innledende betrakninger kunne gi et rammeverk for det som følger. I de Paulske skrifter dukker ordet mystrion, mysterium opp syvogtjue ganger. De lærde har definert ordet mysterium som følger:

”Ordet mysterium i moderne tale betyr en opphøyet eller uklar sannhet som man undrer seg over, men bare delvis forstår. The greske ordet mystrion, derimot, beskriver en guddommelig eller himmelsk realitet som blir betraktet som skjult eller hemmelig og kan kun bli forstått når den blir åpenbart av gudene.”

Paulus hevder at hensikten med dette mysteriet har noe å gjøre med den avgjørende handlingen som har påvirket hedningene (og alle troende), nemlig, at nå bor Kristus i dem. Derfor ser Paulus nå på sitt oppdrag som å kunngjøre ”Ham” og bringe alle til manns modenhet - bli det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde (Ef 4:13). Med nærmest urovekkende kortfattethet, definerer Paulus mysteriet med tre ord: ”Kristus i deg.”

Paulus åpenbaring er den dypeste sannhet man kan tenke seg, uten den er det kristne livet ulevelig og ikke til å bære. Men, hvis denne sannheten blir forstått og gått inn i så er det veien til et liv som går utenpå våre villeste forhåpninger.

Denne artikkelen prøver å forklare mysteriet og utforske dets hensikt. Interesserte lesere burde, dog, også gå gjennom andre Grace Project artikler som referer seg til dette emnet, spesielt ”Deceived” og ”False Self Syndrome”. Gå til www.thegraceproject.com og klikk på interactive.

Mange uttrykk har blitt brukt for å forklare det Paulske mysteriet ”Kristus i deg”. Noen har kalt det ”Det Dypere Liv”, andre har brukt termen ”Det Høyere Liv”, og andre igjen har brukt ”Det Indre Liv”. Hudson Taylor’s sønn kalte det ”Det utvekslede Liv”, mens andre har foretrukket ”Enhet”. Alle disse definisjonene er ytterst behjelpelige, men, jeg tenker at for å være balansert foretrekker jeg Norman Grubb’s definisjon av mysteriet som å inneha ”Felles liv”. Dette er den definisjonen jeg har lagt til grunn og forsøkt å inneslutte i min tittel ”Man Utd”. Jesus hentyder til den troendes sammenkobling med Ham i Hans spesielle enhetsbønn som er nedtegnet i Johannes mysterieevangelium når Han sier:

”J eg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. (Joh 17:20-23)

Livet er et mysterium
Har du noen gang oppdaget at du har undret deg over ”Hvem er den virkelige jeg?”. De fleste av oss har gjort oss denne tanken. I tillegg må mange kristne leve med den ekstra byrden som kommer av en gnagende følelse av at den vi er er ikke den vi burde være. Av den grunn lever vi våre liv fanget i en endeløs sirkel av å skulle gjøre det rette hvor vi veksler mellom forpliktelse, fiasko, fordømmelse, bekjennelse og det å hengi oss til Gud på nytt. Evangeliefortolkerne har etterlatt seg mange, det finnes riktignok noen få unntak, som er fanget i en balanseøvelse på tram line basert på åpenbare selvmotsigelser mellom ”imitasjon” og ”identitet”, mellom den personen jeg ønsker å være og den personen jeg virkelig er.

Sokrates sa at: ”storhet er i virkeligheten å være den vi ønsker å være”, og denne tankegangen har blitt plukket opp av både urettferdige og selvrettferdige. Men, for den som er gjort rettferdig av Kristus er dette motsetningen til enhet, hvor storhet (som i denne tankeverdenen også må bli omdefinert som ”å ha et liv som er sentrert utenfor seg selv”) er å akseptere som sann virkelighet at vi fullkomment er den vi ikke synes å være.

For å være personlig så har dette tilsynelatende paradokset om enhet vært en ytterst vanskelig sannhet å akseptere. Å bli grunnfestet i og leve ut fra den virkeligheten at jeg er den Gud sier jeg er på tross av hvordan jeg føler meg er utenfor vårt intellekts fatteevne, det er i siste instans et spørsmål om åpenbaring. Før vi kan besvare spørsmålet: ”Tror vi at vi er de som Han sier vi er?”, bør vi først kanskje spørre: ”Hvem sier Han at vi er?” Før vi besvarer det la meg først gjenta min enkle betraktning at det virkelige gode, eller det onde, om det er til vår fordel eller ikke, til vår rikdom eller fattigdom, ikke kan være noe annet enn det Gud sier vi er.

Hvem sier Gud at vi er?
Før jeg forstod enhet var det enklere for meg å tro at jeg ikke var den, eller på denne siden av evigheten, kunne være den personen Gud ønsket jeg skulle være – nemlig perfekt (Matt 5:48). Uansett, å bli den jeg visste jeg ikke kunne bli var målet for det kristne livet.

Helliggjørelse, med andre ord ”Mission Impossible” var målet jeg var fast bestemt på å nå. Selv om jeg visste at mine anstrengelser var dømt til å mislykkes så ville jeg fortsatt komme til himmelen på grunn av min tro på Jesus, frelsesbetingelsen var ikke ”fullkommen syndløshet”. Mitt favorittvers var 1 Johannes 3:2

” Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.”

Jeg hadde forstått dette skriftstedet som en henvisning til Hans annet komme, men så oppdaget jeg at Johannes snakket til ”sine små barn” (1 Joh 3:7), en gruppe troende han hadde identifisert tidligere (1 Joh 2:12-14). Dette var de åndelige babyene, disse som ikke visste mer enn at deres synder var tilgitt. Men, når det gjaldt disse som han kalte unge menn og fedre, de modne og mer utviklede sa han ” For vi er slik som han er i denne verden.” (1 Joh 4:17) Så plutselig, som når en demning brister, så forstod jeg enhet. Jeg kunne se at ”når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se Ham slik Han er”, så er Han i meg, og uttrykker seg selv som meg. 1 Joh 3:2 snakket ikke om Hans tilbakekomst men min utvikling mot manns modenhet.

Kan du forestille deg min overraskelse når jeg begynte å oppdage at jeg allerede var den personen som jeg prøvde å bli. Jeg er et produkt av Jesuitt utdannelse og hadde blitt vant til å lese rapporter om meg selv som alltid sa noe slikt som ”Paul har et godt hode, men kan gjøre det mye bedre, han må prøve hardere.” Hva skulle jeg nå gjøre med Guds påstand om at jeg er de påfølgende ting, ikke det jeg skal bli, eller skal kunne bli, eller kan bli hvis jeg bare prøver hardere, men allerede er:

Perfekt Hebr 10:14
Guds rettferdighet i Kristus 2 Kor 5:21
Hellig Ef 1:4, Kol 1:22
At jeg har guddommelig natur 2 Pet 1:4
En ny skapning 2 Kor 5:17
Fullkommen i Ham Col 2:10
Slik som Han er slik er vi i denne verden 1 Joh 4:17
Hellig og uangripelig kol 1:22
Uklanderlig Ef 1:4
Sittende med Ham i himmelen Ef 2:6
Fylt av guddomsfylden Kol 2:9

Livets valg – å tro eller ikke å tro.
Den forutgående listen er langt fra komplett og i lys av dens påstander så er vi stilt overfor to valg: a) tro, eller b) ikke tro. Det er den Hellige Ånds oppgave å overbevise både troende og ikke troende om vantro. Når det gjelder den fortapte handler det om deres manglende tro på at Kristus har blitt synd for dem (Joh 16:8-10) og når det gjelder den troende om vedkommende har mottatt Jesu rettferdighet (2 kor 5:21). Hvis den første jobben til den Hellige Ånd er å overbevise den ikke troende om at han ikke tror på Kristus så er det den Hellige Ånds jobb nummer to å overbevise den troende at han ikke tror at han har fått Jesu rettferdighet.

Det kan ikke være framgang i det kristne livet uten den mest grunnleggende og fundamentale åpenbaring. På samme måte som vi aksepterer gjennom tro (uten å nøle) at Han (Jesus) kom som vi er, med andre ord som et menneske av kjøtt og blod så må vi akseptere ved tro at hensikten med Hans nedstigning var at vi skulle kunne bli guddommelig slik som Han er nå. Uansett om vi tror at dette er sant eller ikke så endrer det ikke det faktum at dette er sant. Hvis den store Jeg Er sier at Han Jeg Er, så, Er Jeg. Å tvile på dette er å kalle Gud en løgner. Nå, du kristne: tror du at du er den Gud sier du er?

Gjennom linsen av enhet, framfor egne gjerninger-fangenskapet, så kan jeg se at helliggjørelse er rett og slett erkjennelse. Det er ikke en progressiv endring av oppførsel, men heller en progressiv erkjennelse av din nye identitet. Det som i mine tidligere år var hjørnesteinen i kristent disippelskap, nemlig at helliggjørelse var en prosess mot å bli mer hellig har blitt erstattet av grunnsetningen om enhet, som betyr at Jeg Er hellig!

Kan jeg være sikker på at jeg virkelig er rettferdig? Bibelen forteller meg at som en troende så er jeg; en ånd med Ham (1 kor 6:17), at Jesus bor i meg (kol 1:27) at det ikke lenger er jeg som lever, men det er Kristus som ikke bare lever i meg (Gal 2:20) men også som meg og gjennom meg (apg 17:28; Kol 3:4). Den virkelige meg, den grunnleggende meg, er JesUS. (Jesus – oss).

Det er en replikk fra Matrix Reloaded hvor Morpheus, som gjensvar på protesten ”Ikke alle tror det du tror” sier ”Skjønnheten ved det jeg tror på er at det ikke krever at du skal tro på det for at det skal være sant.” Dette er like sant om enhet, enten om du som en troende tror det er sant eller ikke, så er det fortsatt sant. Selv om det ikke krever tro av deg for å være sant, så krever det tro av deg for at du skal få erfare kraften av denne sannheten.

Som en troende, (og hvis du ikke tror dette, hva er det så du tror?) så vil du slik som de ikke-troende ha et valg.
Enten:
1.Vi velger å tro at vi er de som Han sier vi er og at vi allerede har det og ganske enkelt er.
Eller:
2.Vi kan se på disse tingene som noe jeg kunne bli, eller burde bli eller sikter mot å bli.

De forskjellige utkommene kan ikke bli tydeligere: På den ene siden rettferdige handlinger som har sitt utspring i hvile – frukt som er et produkt av at vi tillater Ham å reprodusere sin natur i oss mens vi til gjengjeld nyter fordelene av vårt vintre-fellesskap med Ham (Joh 15:5). På den andre siden en gjernings rettferdighet som resulterer i en høst som bærer frukt for døden (Rom 7:5), desillusjonering og åndelig utbrenthet.

Hvis vi velger det sistnevnte alternativet så vil vi uunngåelig bli satt i en posisjon hvor vi vansmekter i et liv som er overgitt til et forsøk på å kultivere noe som ligner på guddommelig liv, men som benekter dets kraft. Hver eneste av oss lever innenfor de grensene våre valg setter for oss. Enten den grenseløse og frigjørende erfaringen av å tillate Gud å reprodusere sin natur og likhet i deg, eller være begrenset gjennom å prøve å reprodusere Hans natur og likhet gjennom egne gjerninger (kjøttet).

Det er umulig å forstille seg at når noen står overfor disse valgene at noen ville velge imitasjon framfor deltagelse. Men, for den store majoriteten av kristne finnes det en forståelse og akseptasjon av at det kristne livet er noe annet enn Kristus sitt liv. Jeg er så frimodig å kalle dette en etterligning av sann kristendom eller som Paulus sa det: ” et annet evangelium som ikke er noe evangelium” (Gal 1:6)

For de fleste troende så forblir den nye pakts mysterium en hemmelighet. Som en følge, når de ikke kjenner hemmeligheten, vil millioner av dyrebare, oppriktige troende uke etter uke befinne seg i en posisjon hvor de innvier seg på nytt i et forgjeves forsøk på å bli noe de allerede er. Det er så fortvilet å vite at den store majoriteten av oss kaster bort muligheten til å kunne komme inn i Hans hvile. Det er så tragisk at de fleste av oss aldri vil oppdage at mellom den historiske Jesus som var og den fremtidige Jesus som vil komme er den iboende Jesus som ER. Som oppfyller i og gjennom oss Hans evige hensikt at Han skal ha en legemlig kropp som er skapt i Hans bilde, som vil være Ham lik, og som bærere av Hans autoritet vil ha herredømme over Hans jord (ef 3:11). Denne planen avslørte Han allerede i 1. Mosebok og denne planen som ble brutt av den første Adam ble gjenopprettet gjennom Jesus Kristus, den siste Adam (1 Kor 15:45) som kom i menneskeskikkelse (fil 2:6-7). Han forblir den mannen, men nå oppstått og nedgått, ikke lenger som en inkarnasjon som oss, men iboende, i oss, som oss (Kol 1:27).

Konsekvensen av unionen
Derfor har vi nå gjennom mysteriet om enhet blitt det synlige bildet av den usynlige Gud. Vi har blitt skapt på nytt i Guds bilde som virkelige personer, framfor de falske personene vi var, når vi ved vår natur var under Guds vrede (ef 2:3), men nå har vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4) vi er beholdere og kanaler for Ham. Ikke lenger atskilt fra Ham eller hverandre som tidligere (ef 2:14) men vi er ett (Joh 17:23).

Naturen; hans natur som du og jeg nå er uttrykk for er varig på grunn av Hans evige valg om å være en som elsker andre (Gud kan ikke elske seg selv fordi egenkjærlighet samler til seg selv, det er den djevelske natur. Gud gir av seg selv. Han eksisterer for opprettholdelsen av andre), det er essensen av agape kjærligheten (1 Joh 4:8) som nå stråler fra oss til andre (Joh 13:35)

I den grad vi blir oppmerksomme på vår enhet eller union med Ham kan vi trygt si at vi er det utrykte bilde og likner personen Kristus som uttrykker sin kjærlige hensikt gjennom oss til andre. Med andre ord, vi er det virkemiddelet som bildet av den usynlige Gud manifesterer, utrykker og forretter Seg selv til Hans verden.

Hver eneste av oss er utrustet til å leve i den tro hvor vi forstår hvem vi er og som en konsekvens av denne troen vil bære frukt i tråd med denne troen, det være seg dødens frukt (Rom 7:5) eller Åndens frukt (Gal 5:22-23), en høst av enten selvrettferdighet eller Kristus sin rettferdighet. De fleste av oss har blitt oppdratt på en basisdiett av at Jesus døde for våre synder, men det er bare halve evangeliet – hva har skjedd med den andre halvdelen, det at Kristus er mitt liv? Uten en åpenbaring av mysteriet ”Kristus i deg” – det at jeg ikke lenger lever selv, men det livet jeg nå lever lever jeg i troen på Guds sønn (Gal 2:20), så vil jeg aldri erfare enhet. Jeg vil aldri være i stand til å leve overflodslivet i Kristus (Joh 10:10). Jeg vil aldri bli satt fri fra fordømmelse (Rom 8:11). Jeg vil aldri bli fri til å være meg. I stedet vil jeg bli overlatt til et fattigslig liksom-kristent liv uoppmerksom på at hele tiden var jeg Ham i menneskelig skikkelse.

Vi er bygd på den siste Adam, Adam til slutt, ikke bare Adam igjen, men en Adam som vil vare. Vi har blitt en Adam som går utenpå vår stamfar, fordi vi er Adam skapelsen forent med Skaperen – Man United (menneske sammenføyd), sammenføyningen med Gud tillater den enheten, en enhet som uttrykker Hans bilde til hverandre, som med glede lider for evangeliet, for hverandre og sammen med hverandre, og mens vi gjør det anser det vi det som bare glede (Jak 1:2). Å vite dette produserer rettferdighet, kjærlighet, glede, godhet, mildhet, fred, tålmodighet, selvkontroll som ikke er et verk av kjødet, men Åndens frukt, følgene av at Han ga sitt liv for deg slik at Han kunne gi sitt liv til deg slik at Han kunne leve sitt liv gjennom deg. Istandsette deg til å si: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far” (Joh 14:9).