Du ganske enkelt tar imot
Fra evigheten av har det grunnleggende eksistert kun en person. Dette er vanskelig å innse. Men dette er en gjennomgangsmelodi i hele Guds ord. Gud var før alt. Han er begynnelsen og enden, alfa og omega.
Han er kjærlighet. Hans skjønnhet er ufattelig. Han er den allmektige.
Hvis det er slik, så er koblingen mellom Han og oss, de Han har skapt, en kobling som muliggjør at den Ene kan manifestere seg selv og gjøre seg kjent. Med andre ord; vår relasjon til Ham går ut på å være fylt av Ham på en slik måte at Han kan bli sett.
Det er derfor den primære funksjonen til alt det skapte, levende eller livløst, å motta. Din grunnleggende funksjon, og min, er den samme – ganske enkelt å ta imot. Dette blir i det stille demonstrert rundt oss hele tiden. Det framstår kanskje som klarest på våren.
Hvis trærne, blomstene og krattet ikke var i stand til å ta imot ville vi være omgitt av ørken. Disse tingene vekkes til live på grunn av deres evne til i det stille å ta imot solskinnet og fuktigheten som blir overøst dem. Hva de mottar bruker de. Men det å anvende følger etter det å motta. I det Bibelske språk så kalles dette tro.
Bedre sett enn sagt
Det finnes ikke noe begrenset språk som fullstendig kan uttrykke det ubegrensede. Derfor er forskjellige bilder nødvendige for å gjøre bildet komplett som omhandler vår relasjon til Ham.
Se på alle de gangene Bibelen kaller oss kar. ”Vi har denne skatten i jordiske kar slik at kraften kan være av Gud, og ikke oss.” Vi er ”kar, helliggjort, skapt for Mesterens bruk, gjort klar til enhver god gjerning.” Nå ser du med en gang skjønnheten i denne illustrasjonen: et kar er et hult objekt som er lagd for å romme noe. Og Gud har skapt oss til å være kar.
Selvfølgelig, hvis Gud gjør oss til kar, så fyller Han oss. God holder ikke sin skaping for narr; hvis Han har skapt noe for at det skal fylles, så sørger Han for at det blir fylt. Dette er vår mottagelighet. Hele ideen bak et kar er at det skal motta noe.
Nå, ha dette klart for deg: karet blir aldri vesken, og vesken blir aldri karet! Jeg legger til dette fordi vi mennesker er så stolte at ideen om vi kan bli guddommelige kommer lett snikende. Det finnes ikke noe slikt som egen-guddommelighet, bortsett fra Satan, denne liksom guden, og det vi deler med ham. Det guddommelige kan bo i det menneskelige og det guddommelige i det guddommelige. Gud har sagt: ”Jeg vil ikke gi min ære til noen annen.”
Dette er hovedbudskapet i vår illustrasjon av karet; vi er for alltid beholderen; Han er den vi fylles av. Det forholdet endrer seg aldri. Men, det er andre bilder som både Jesus og Paulus brukte for å gi oss et bedre bilde av vår stilling som mottagere.
Den mest berømte er den der hvor Jesus sammenligner vårt forhold med et vintre og dets greiner. Nå får vi et vitalt, aktivt forhold. Vi begynner å se at bildet om karet bare er en del av sannheten. Et kar er en død ting og adskilt fra det som blir helt oppi det. Fra dette bildet kan du få det inntrykk av at vi bare er passive beholdere. Men, det er vi ikke.
Derfor ga Jesus oss vintreet og greinene som et bilde. Gjennom dette blir våre øyne åpnet for hemmeligheten om universets union – det mystiske ved universet; hvordan to kan bli en og allikevel forbli to.
I denne dimensjonen er en ubegrenset sannhet alltid uttrykt gjennom paradokser. Vi kommer aldri utenom fakta som tilsynelatende virker å motsi vanlig fornuft. I denne dimensjonen kan vi aldri fullt ut forstå sannheten gjennom våre sanser. Vår fornuft kan ikke lære oss det. Vi er nødt til å leve med motsetninger som ikke kan forenes, med fakta, som i vår forståelsesverden, ikke virker logiske. Det er bra for å anerkjenne dette, og lære oss å akseptere begge sider – begge sidene av å vite – i deres korrekte proporsjon.
Denne illustrasjonen om vintreet og dets greiner er et av disse paradoksene. Den levende Gud, den levende Kristus og jeg blir faktisk en person og opererer som en person. Adskillelse er umulig. Den er opphevet. Vi opererer fullkomment og for alltid og naturlig som en person. Og allikevel forblir vi to!
Mysteriet vi lever i
To i en; en i to. Vi ser paradokset i vintreet og greinene, fordi, selv om vintreet og greinene utgjør en enhet, så sier Jesus at greinene må ”forbli i vintreet”. Selv om vintreet er livet og greinene dets kanal så gjør greinene ting. De anvender sevjen og produserer blader, blomster og frukt.
Men deres aktivitet er sekundært til deres mottagelighet. Det er her vi feiler. Vi gjør aktivitet om til en erstatning for mottagelighet. Resultatet av å gjøre denne feilen blir egeninnsats.
Paulus ga oss en annen illustrasjon: den som dreier seg om hode og kropp. Hode og kropp utgjør en organisme, ett liv. Du kan ikke adskille hode og kropp. Mitt navn er Norman Grubb. Men, mitt hode er ikke Norman og kroppen min Grubb. Du kan ikke skille disse to.
Bibelen forteller oss det samme. For eksempel, 1 Korinterbrev 12.12 snakker om Kristi kropp som Kristus. Verset sier: ”Som kroppen (kroppen er selvfølgelig de troende som er forent med Kristus) er en og har mange lemmer, så er også Kristus.” Kroppen kalles Kristus – ikke hodet.
Vi er del av en levende organisme som er en oppsteget, prektig, perfekt Kristus – den evige Kristus. Vi er en del av Ham, allikevel forblir vi oss selv.
Selvsikkerhet er ikke sikkerhet
I det forholdet er vi alle avhengige. På samme måte som kroppen er avhengig av hodet og hodet styrer kroppen så er vi den avhengige delen i unionen. Og unionen blir aldri trygg før vi innser dette.
Så, før du har fått noen solide dunker i hodet og oppdager ditt innbilske selv, så er du ikke trygg i å erfare unionen. Kanskje du har hatt mange dunker. De er det sunneste vi kan oppleve. Vi må bli trygge og ha riktig forståelse for å kunne være i dette fantastiske fellesskapet. Han er Herren. Vi er medarbeidere. Vi er mottagere.
Vi har alle hatt en grunnleggende forståelse av livet er noe vi må leve, selv om vi er gladee og takknemlig for at vi har Gud til å hjelpe oss. Selv om vi er et frikjøpte folk, og uten å innse vår feil, så stoler vi hovedsakelig på vår egen aktivitet. I grunnen har hver eneste av oss tenkt: ”Vi er det utvalgte folk, la oss sette i gang med arbeidet.”
Det er grunnen til at vi leser om at Gud brukte lang tid på å trene opp sine tjenere i Bibelsk tid. Se på Moses. Få kan måle seg med hans innvielse. Han kastet vrak på posisjonen som ”Faraos datters sønn” og alle ”skatter i Egypt” og ”alle syndens fornøyelser.” Og han gjorde alt dette for den mystiske Kristus som ennå ikke hadde kommet – fordi han ”aktet skammen over Kristus høyere enn alle rikdommer”, sier beretningen. Men, det var dog en ting Moses ikke hadde gitt avkall på. Det var Moses.
”Lært i all Egyptens kunnskap”, godt trent, høyt utdannet, ”mektig i ord og gjerning” så synes det for han at det ville være opplagt at Israelittene ville forstå at han var deres utvalgte utfrier, og han satte i gang med å utfri dem. Opprørt over å se en Egypter mishandle en av sitt folk slo han i hjel og drepte Egypteren.
Farao sendte politiet etter ham – og hva gjorde Moses så? Alt han hadde igjen var et par gode bein. Så han løp.
En frisk kropp er til gagn – men du trenger mer enn to gode bein for å bære deg gjennom livet for Gud! Moses hadde trodd han kunne gjøre jobben; nå forstod han at det kunne han ikke. Han kunne ikke finne Gud. Før han hadde brukt opp sine egne ressurser, ville Gud kun være en fjern person for ham.
Hvis du ikke har møtt veggen så vet du i grunnen ikke hvordan du kan finne Gud når du står overfor en krise. Du kan ikke finne Gud når Han har funnet deg. Han er der bare. Ånden må lære deg. Da sier du bare: ”Det er bra, Gud, fortsett.” Du er fullstendig nøytral.
Jeg tror på det å være fullstendig uærbødig overfor Gud! Det er å sette det litt på spissen, men det jeg mener er at mye av vårt fromme preik og ærbødige holdninger og språk ikke er noe annet enn et skalkeskjul for uærlighet. Guds menn, Guds bekjente, Guds venner, snakker fram og tilbake med Ham i et rett fram språk.
Men Moses, som alle oss, måtte lære at du utfører ikke Guds arbeide gjennom egne anstrengelser og egen visdom.
Uuttømmelig energi
Førti år senere var Moses i stand til å se det han ikke hadde vært klar til å se tidligere. Han så et merkelig objekt der hvor han gjette sauer i villmarken. Det var en helt ordinær buske som brant. Men det merkelige var at mens han så på så brant den ikke opp. Det var der Gud viste Moses hvilken rolle menneskeheten skal spille; en helt vanlig buske satt i brann av Gud.
Men en mann må bli vanlig først. Moses, hadde ifølge seg selv, vært en høyst uvanlig kongelig buske, og Gud lever ikke i uvanlige kongelige busker. Da fikk Moses dette synet: Guds nærvær, Guds ord fra en vanlig busk – og mens den guddommelige brannen fortærer busken, så blir den tilført ny energi. ”Busken brant ikke opp.”
Det er nettopp det Gud gjør. Det guddommelige livet fortsetter å strømme inn, mens du deler det ut. Det er mottagelighet: nøkkelen til sann menneskelighet. Da blir du aktiv!
Ingen er så aktiv som en kristen, fordi han er motivert av guddommelige ressurser, den guddommelige kraften, den guddommelige Personen. Vi må lære av våre harde slag til å fjerne oss og å anerkjenne. En annen måte å operere på: motta Hans stemme, Hans planer, Hans ressurser. Da vender vi tilbake til situasjonen som tjenere, ikke sjefer.
Når du kommer til det punktet at du forstår at din grunnleggende funksjon er en kontinuerlig gjenkjennelse av Den Andre, så vil hele livet bli forvandlet. Det er ikke et spørsmål om å hele tiden la Ham komme inn i livet ditt, fordi du har mottatt Ham. Men, det er gjenkjennelsen av En Annen.
En Annen er den som opererer
En Annen er den Personen som inspirerer bønnene og inngir troen og tenker tankene som farer gjennom hodene våre og som uttrykker Sin medfølelse gjennom våre hjerter og som setter våre kropper i aktivitet. Så snart du har sett det, så vil du se at Han er den ubegrensede.
Da kan du legge deg tilbake og si: ”Dette er hva livet grunnleggende handler om: En Annen lever sitt liv i meg.” Du har nøkkelen til alt. Ethvert problem blir en mulighet. Enhver tøff utfordring blir en anledning til å nyte luksusen av å se Ham fri oss ut av den. Og du ønsker slike øyeblikk velkommen.
No comments:
Post a Comment