Den troende som et kar for Gud
Når jeg tjenestegjorde i den Britiske hæren under første verdenskrig så kalte Gud meg ganske sånn rett fram, selv om jeg hadde planlagt et annet livsløp, til å bli del av en liten uavhengig gruppe misjonærer som skulle til Afrika. Jeg var ikke der lenge før jeg begynte å kjenne på en veldig følelse av utilstrekkelighet.
Det var ikke det at jeg var lunken for Jesus; det var ikke det at jeg hadde vendt meg bort fra ham for å følge en annen interesse. Jeg var Hans tjener, og hadde satt alt inn på å vise Ham til mine Afrikanske brødre.
Utilstrekkeligheten jeg kjente i meg selv var først og fremst behovet for kjærlighet. Jeg følte veldig når jeg var sammen med dem at jeg ikke hadde den kjærligheten som kunne bygge bro mellom mennesker. Sammen med behovet for kjærlighet gikk også behovet for tro – og med det behovet for kraft. Alle disse var lenket sammen.
Gjensvar på det kristne budskapet virket å være like stort i sentral Afrika som det var i Usa. Men jeg fant snart ut at det var mye mer bekjennelse enn eiendomskap. Jeg begynte å si til meg selv: Gir vi Afrikanerne noe av verdi i det hele tatt? Overbringer vi bare et sett med moralregler? Eller liturgi, eller historisk tro? Har vi noe å bringe videre som virkelig kan forandre mennesker? Deretter gjorde jeg spørsmålet personlig; Har jeg?
Mens jeg stilte disse spørsmålene så oppdaget jeg at når din tjeneste ikke fungerer så har det en tendens å forstyrre ditt personlige liv. Jeg fant meg selv, som min kone var godt klar over, irritert hjemme på en måte som jeg ikke tidligere hadde vært irritert – og kritisk til andre for å dekke over mine egne mangler.
Mens jeg tvilte, stilte spørsmål og søkte i Bibelen etter noen svar på mine tilkortkomninger så fant jeg noen forbøffende svar. Noen av disse har rystet meg veldig. De har fullstendig endret mitt ståsted og mine erfaringer. Jeg vil ikke kalle de åpenbaringer, fordi de er basert på åpenbaringen som Ånden bærer vitne om.
Til å begynne med var innstillingen min at Gud skulle forbedre meg. Vel, jeg er en som tjener Jesus Kristus, tenkte jeg. Jeg er frelst ved Hans nåde, jeg tilhører Ham. Jeg må be Gud om å gjøre meg til en bedre tjener av Jesus Kristus.
Jeg tenkte at Han skulle sende litt kjærlighet inn i hjertet mitt, litt tro, litt kraft, litt hellighet – og forbedre meg. Jeg måtte lære på den smertefulle måten at selvforbedring er både en synd og en umulighet. Det kom som et betydelig sjokk.
Men selv om min ide om hvordan Gud skulle besvare mitt problem var fullstendig feil, var min følelse av utilstrekkelighet en god ting. Den sendte meg til Bibelen. Og min første oppdagelse kom når jeg leste dette berømte verset i 1 Johannes: ”Gud er kjærlighet.”
Plutselig stod ”er” ut. Det som slo meg nå var noe tilsvarende dette: Det står ikke at Gud har kjærlighet, men Gud er kjærlighet. Hvis noen har noe, så er ikke det vedkommende. Det er bare noe som er en del av den personen, som om du har på en frakk eller har noe i lomma. Du har det bare, og du kan dele det med andre. Bibelen sier ikke at Gud har kjærlighet, men at Gud er kjærlighet.
Jeg ville aldri være i stand til å elske!
Kjærlighet er derfor ikke en ting som jeg kan ha. Kjærlighet er utelukkende en person. Gud er kjærlighet: Det finnes derfor ikke en ren, selvoppfordrende kjærlighet i universet bortsett fra Ham. Kjærlighet er utelukkende en egenskap ved kun en person – og det er ikke Norman Grubb!
Det tømte lufta ut av meg. Jeg trodde jeg kunne få kjærlighet inngitt i meg, kanalisert inn i meg, og ville bli mer kjærlig. Men jeg fant plutselig ut at Gud sa: ”Du kommer aldri til eie et gram kjærlighet. Jeg er kjærlighet, ferdig med det.” Kjærlighet er en person; en person som bare elsker – det er ikke meg og det er ikke du. Gud er kjærlighet, og derfor: kjærlighet er Gud som elsker.
Det satte i gang en helt ny måte å tenke på. Jeg begynte å sette dette i forbindelse med mitt behov for kraft. Og jeg fant plutselig et vers i det første kapitelet i første Korinterbrev som sier at Kristus er Guds kraft. Ikke at Kristus har kraft, men Han er kraft.
Atter en gang, jeg hadde trodd at kraft var noe som ville bli gitt meg og jeg ville bli en kraftfull tjener av Jesus Kristus. Jeg fant plutselig ut at kraft også er en person: Og at den personen er ikke meg, men utelukkende Kristus, som er Gud; det spiller ingen rolle om du kaller Ham Far, Sønn eller Den Hellige Ånd.
Så kom jeg til den tingen som alle kristne hevder de har. Enhver troende kristen aksepterer det faktum at han har evig liv. Han har det for seg at han har et liv som vil foregå for alltid i Himmelen. (”Guds gave er evig liv gjennom Jesus Kristus vår Herre”)
Men jeg fant plutselig ut at evig liv er noe jeg aldri kan ha – for Jesus sa ikke: ”Jeg har liv å gi deg – men; ”Jeg er livet.” Nok en gang hadde jeg funnet ut at noe jeg trodde jeg hadde – evig liv – er kun en person, og det er ikke meg. Jesus Kristus er det ”evige liv”. Men, hvor passer jeg inn i alt dette?
Tilslutt kom jeg til et utsagn som knyttet alt sammen og som avsluttet mine undersøkelser fordi det var så absolutt. Verset er Kolossene 3:11, hvor det står om troende i Kristus at ”Kristus er alt og i alle.” Kristus er alt, ikke Kristus har alt. Og hvis Kristus er alt, hva er det da igjen til meg? Ikke mye etter mine beregninger.
Jeg hadde trodd jeg var noe og at jeg kunne få noe. Jeg fant ut at Gud hadde tatt alt. Kristus er alt. Så fikk jeg grepet forbindelsen: Kristus er alt og i alle.
Da så jeg for første gang at den eneste grunnen for eksistensen av hele skapelsen er å romme skaperen. Ikke for å være noe, men for å romme Noen. Så der demret det en viktig sannhet. Vi mennesker har en naturlig tendens mot å betrakte det menneskelige selv som viktig. Men vi har feil ideer når det gjelder selve årsaken for eksistensen av selvet.
Et veldig vrangbilde har sneket seg inn i den menneskelige veven. Det er fordreiningen av egoet – av selvet. Selv om vi opplever at selvet er viktig, så viste alt dette meg at selvet er ytterst uviktig. Det finnes bare et selv i universet som er virkelig viktig. Jeg vil nesten si at det kun finnes et selv.
Hvorfor? Fordi det er bare en person i universet som noen gang har sagt: ”Jeg er.” Gud sa at det var Hans navn tusenvis av år siden, den gang da Moses spurte Ham hva han skulle si når folk spurte: ”Hva er Guds navn?” (2. Mosebok 3:13-14)
Vi har blitt fortalt at ved enden av universets historie vil det være Gud som er alt i alle. Hva er det så som er igjen? Det er skrekkinngytende.
Hvorfor vi er til
Det er kun en person, og den menneskelige skapelsen blir satt inn i et levende fellesskap med denne Ene, slik at Han kan manifestere Seg selv og Sitt fullkomne liv og kjærlighet gjennom oss.
Hele skapelsen eksiterer fordi Ånd må ha en kropp hvor Han kan manifestere Seg Selv. Som skriften sier: ”Hele jorden er fylt av Hans herlighet.” De sier at Kristus steg ned ”slik at Han kunne fylle alle ting.” Hvis Han fyller alle ting, så er alle ting beholdere av Ham. I dette ligger både høyden og den farlige dybden i menneskeheten.
Høyden er ganske enkelt dette: Skapelsens hvile kan romme Guds manifestasjon, vi kan romme Gud som en Person. En person kan ikke gi seg til kjenne gjennom noe annet enn en person. Du kan ikke ha fellesskap med en hund eller en stein. Du kan glede deg over underverket i et atom eller en vakker stein, men du kan ikke ha fellesskap med noe av det. Men, jeg kan ha fellesskap med deg fordi vi er av samme design.
Gud kan manifestere Sine underverk og Hans skjønnhet gjennom blomstene og trærne. Vi kan betrakte dem gjennom mikroskopet og teleskopet og undre oss – men vi sier ikke: ”Det er Gud.”
Det største underverk, personlighetens fremste uttrykk, er når vi kan betrakte et menneske og si. ”Gud er der.”
Avgrunnen, farene, ved menneskeheten er at personlighet betyr frihet. Intelligente valg er personlighetens fremste kjennetegn. Derfor virket Gud å være i et stort dilemma når Han skapte mennesker. (Selvfølgelig var Han ikke det, fordi Han kjenner utgangen på alt.) Men det virket slik fordi menneskene Han skapte kunne snu seg bort og si: ” Takk så meget, men jeg ønsker ikke at du skal leve i meg.”
Det er akkurat hva som skjedde: Vi gjør oss selv til vår egen gud, ikke Gud. Vi lever våre egne liv. Og det er vårt store problem. Det finnes ikke eneste problem i menneskeheten unntatt våre selv-reaksjoner, ikke et eneste.
Djevelen er ikke noe problem. Han ble tatt hånd om for 2000 år siden. Naboen din er ikke ditt problem. Omstendigheter er ikke ditt problem. Det eneste problemet er dine reaksjoner. Fordreid selv, et selv ute av takt; det er vårt problem.
Så snart vi vet hvordan vi skal håndtere det menneskelige selvet og putter det tilbake der det hører hjemme, så har vi funnet livets nøkkel. Det er det vi skal se nærmere på nå.
No comments:
Post a Comment