Å ære Gud

I en engelsk bibeloversettelse er salme 147:11 oversatt på følgende måte: "Gud har behag i den som ærer Ham gjennom å stole på Hans aldri sviktende kjærlighet".

Hvor ofte har du ikke hørt at du må være lydig mot Gud for å være Ham til behag. Lydighet i denne konteksten handler alltid om å gjøre de rette tingene og la være å gjøre de gale tingene. Dette åket har blitt lagt på kristnes skuldre i uminnelige tider. Utfordringen med denne forståelsen er at den leder ingen inn i Guds hvile.

Denne hvilen som forfatteren av Hebreerbrevet viser til er en hvile fra egne gjerninger. Lydighetsforkynnelsen hindrer derimot mennesker å nå dette målet fordi den oppmuntrer til fokus på egen innsats og egne gjerninger som en vei til å forløse Guds velsignelser. De nytestamentlige skriftene peker entydig på Jesus som den som har vært fullkomment lydig, oppfylt loven og at det ved troen på Ham at Guds velsignelser blir utløst.

Hvis man leser de første kapitlene av Johannes evangelium nøye vil man finne at Jesus regelmessig snakker om lydighet. Det interessante er at hver gang han nevner dette så peker Han på seg selv og sier at hver den som tror på Hans gjerninger er lydig. Jesus redefinerer med andre ord hele lydighetsbegrepet slik det blir forstått i den gamle pakt.

Et stort problem med den type lydighetstenkning som fokuserer på menneskelige gjerninger er at den gir et feil Gudsbilde. Gud framstår i denne gammel testamentlige forståelsen som krevende, dømmende og gjerrig. Et bilde som stemmer særedeles dårlig med for eksempel hvordan Jesus presenterer Gud i lignelsen om den bortkomne sønnen (se Luk 15). Det er definitvt et av de viktigste aspektene med den nye pakt at mennesket skulle få en åpenbaring om hvordan Gud virkelig er.

Salme 147:11 er en direkte påminnelse om at det er ikke noe som gleder Gud mer enn når hans barn stoler på Ham, Hans kjærlighet og Hans gode vilje for den enkelte. En forbløffende konsekvens av å hvile i Guds omsorg er at da får Han anledning til å forandre oss innenfra og ut, og Hans gjerninger i oss blir til velsignelse både for oss selv og de vi omgås. Dessuten er ubetinget kjærlighet en av de største motivasjonsfaktorene som finnes for det menneskelige liv. Alt vi gjør er en konsekvens av og et svar på denne kjærligheten som på mange måter ligger utenfor menneskelig fatteevne.

Å marsjere til en annen trommeslager

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Å leve i den Gud gitte friheten vil uunngåelig føre til at du blir hetset av de selvrettferdige. Jesus havnet stadig i trøbbel fordi hans oppførsel ikke møtte forventingene til den religiøse gjengen som trodde at det var deres plikt å passe på at alle holdt sin sti ren. Når han nøt et godt måltid og et glass vin sammen med gode venner kalte de Jesus en ”storeter og vindrikker” (Luk 7:34).

Når han viste kjærlig omsorg for disse som ikke helt passet inn i den religiøse modellen kalte de ham ”synderes venn” – som er det gode gamle skyldig ved assosiasjon trikset. Jeg har til og med hørt mennesker antyde, tjue århundre senere, at det hadde vært noe på gang mellom Jesus og Maria Magdalena. Noe så idiotisk! Når Han gjorde noe iført Guds selvtillit så beskyldte de ham for å være arrogant (Joh 6:42).

Jesus beskrev den selvrettferdige religiøse gjengen som små barn som fikk hysteriske anfall og skrek: ”Vi spilte en sang på fløyta vår og du ville ikke danse! Vi sang en trist sang og du gråt ikke” (Luk 7:32).

Ingenting har endret seg. Dagens selvrettferdige krever fortsatt at de som bekjenner seg som kristne skal marsjere i sluttet rekke som en gjeng Nazi soldater. Men, det er ikke hva du er kalt til å gjøre. De av oss som følger Jesus marsjerer etter takten til en annen trommeslager.

De kan komme til å beskylde oss for å gå våre egne veier og de har vanligvis rett. Vi ser ikke på oss selv som personer som er blitt reddet fra en urettferdig verden for så å bli innlemmet i en verden av selvrettferdighet. Vår nådevandring er ikke en marsj i sluttet rekke som religiøse roboter. Vår vandring er en nådedans.

De kan håne oss hvis de vil, men vi er i en himmelsk trommemarsj ledet av faderen, sønnen og den hellige ånd. Høres det uærbødig ut? Bare i religiøse ører. De som er satt fri gjennom nåden har aldri blitt stilt ovenfor og vil aldri imøtekomme kravene til disse som egentlig i all hemmelighet gremmes over den monotone hverdagslige marsjen de kaller det kristne livet. De surmuler og freser over ideen om at et eller annet sted er det noen som kaller seg en kristen og har det gøy. De sammenligner frihet med synd, og det å høre om frihet fra nådevandrere produserer et bilde i deres sinn av jenter som har mistet alle hemninger på grunn av sin kristne frihet. Det er trist at de ikke skjønner poenget.

En venn fortalte meg nylig at han møtt en mann på et fly som spurte ham om han kjente meg. Når min venn bekreftet at det gjorde han så hadde mannen svart: ”Den broderen er sannelig fri!”. Jeg er ikke sikker på om han mente det som et kompliment eller en fornærmelse, men uansett så har han rett. Jeg har sonet min tid ved det som min venn Paul Walsh kaller ”St. Shawshanks” og jeg takker Gud for at jeg endelig ble løslatt etter å ha sittet inne i 29 år.

Forleden dag mens jeg besøkte King Sentret i Atlanta sammen med venner fra California så jeg disse kjente orden fra Martin Luther King inngravert på graven hans: ”Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud den allmektige! Jeg er endelig fri!” Der var de – og takk Gud at vi ikke trenger å vente til vi er i himmelen for å kunne proklamere disse ordene.

Velsignelser og forbannelser

Men hvis dere ikke hører på meg og ikke holder alle disse bud, hvis dere viser motvilje mot mine forskrifter og forkaster mine lover, så dere ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt, da gjør jeg likedan mot dere: Jeg straffer dere med redsler, med tæring og feber, så øynene slokner og livskraften svinner. Til ingen nytte skal dere så; fiender spiser det dere avler. Jeg vender meg mot dere, og dere skal ligge under for fiendene. De som hater dere, skal herske over dere, og dere skal flykte, selv om ingen forfølger dere.
Hvis dere enda ikke hører på meg, vil jeg tukte dere sju ganger så hardt for deres synder. Jeg bryter deres stolte makt. Himmelen over dere gjør jeg tett som jern og jorden under dere hard som bronse. Til ingen nytte skal dere slite dere ut; for landet gir ikke grøde, og trærne på marken bærer ikke frukt (3. mos 26: 14-20).

Dette er bare noen av de forbannelsene som vil ramme den som bryter Guds pakt, det vil si de ti bud og seremonilovene. Disse orden henger som et truende uvær over alle de som fortsatt velger den gamle pakt framfor den nye. Til alle de som klarer å leve opp til Guds standard (med andre ord ingen) gis det løfter om følgende velsignelser:

Hvis dere lever etter mine forskrifter og gir akt på mine bud og holder dem, vil jeg sende dere regn i rett tid. Jorden skal gi grøde og trærne på marken frukt. Tresketiden skal vare helt til vinhøsten, og vinhøsten skal vare til kornet blir sådd. Dere skal spise dere mette av eget brød og bo trygt i deres land. Jeg vil gi fred i landet. Dere skal få ligge og hvile uten at noen skremmer dere opp. Udyrene vil jeg rydde ut av landet, og sverd skal ikke herje i deres land. 7 Dere skal forfølge fiendene, og de skal falle for deres sverd. Fem av dere skal jage hundre, og hundre skal jage ti tusen. Fiendene skal falle for deres sverd. Jeg vil vende meg til dere og gjøre dere fruktbare og tallrike; jeg vil holde min pakt med dere. Dere skal spise fjorgammelt korn helt til dere må fjerne det for å få plass til det nye. Jeg vil reise min bolig midt iblant dere og ikke ha motvilje mot dere. Midt iblant dere vil jeg vandre. Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av Egypt, for at dere ikke lenger skulle være treller der. Jeg brøt i stykker stengene i åket som lå på dere, så dere kunne gå oppreist (3 mos 26:3-13).

Det som gjør at disse ordene stråler som en sol over livene våre er jo selvfølgelig at Jesus oppfylte lovens krav på korset. Det som kanskje kan virke noe uforståelig er at Han gjorde det for vår skyld, mens vi ennå var onde som det står i skriften. Når vi trår inn i den nye pakt er forbannelsene annulert - de gjelder ikke for den som har tatt imot Jesus. Det betyr at alle ordene i Bibelen som dreier seg om forbannelser ikke gjelder for den kristne. Kristne i denne sammenhengen er de som har skjønt at det kun er en betingelse for å ta imot alle velsignelsene:

Du skal være grunnlagt ved rettferd (jes 54, 14)

Vi snakker om den rettferdighet vi får av Gud, ikke den rettferdighet vi prøver å mane fram i egen kraft. Velsignelsene er med andre ord avhengige av at du erkjenner at det ikke nytter å prøve å bli bra nok gjennom egne anstrengelser. Du gir opp og tar imot det Gud allerede har ordnet fullkomment på dine vegne. Hør hva Gud sier om våre anstrengelser:

Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy (Jes 64:5).

Hm, ikke mye å skryte av. La oss heller se på Jes 54:17:

De våpen som blir smidd mot deg skal mislykkes, alle sammen. Hvert klagemål som blir reist mot deg, skal du kunne gjendrive. Det er den lodd Herrens tjenere får, den rett jeg gir dem, sier Herren.

Her står det da tydelig at det er Gud som gir oss vår rettferdighet (den rett jeg gir dem)! Da er det bare å lene seg tilbake og ta imot. Gode nyheter? JA!! Jeg vil heller ha velsignelsene enn forbannelsene. Derfor velger jeg å ta imot det Gud gir meg, uten å mukke. Jeg elsker nemlig gaver og forøvrig alt som er gratis!

Abraham Lincoln og kampen mot slaveri

14. april 1865 ble Abraham Lincoln skutt i hodet av en sørstatspatriot mens han var i teateret for å se en populær forstilling. Sterkt skadet ble Lincoln brakt til et hus på den andre siden av gaten. Der lå han i koma til han døde senere på natten den 15. april. Vi merker ringvirkningene av denne ugjerningen ennå.

Abraham Lincoln ble valgt som president høsten 1860 og tiltrådte i 1861. Umiddelbart etter at det ble klart at han skulle overta setet i det Hvite Hus besluttet elleve av sørstatene å erklære sin uavhengighet fra Unionen. Spenningen mellom nord og sør hadde bygd seg opp over flere tiår. Saken gjaldt selvfølgelig slaveri, og ettersom Lincoln var imot denne praksisen antok sørstatene at han umiddelbart ville forby dette.

Hele økonomien i sør var bygd opp rundt bomull og bortimot gratis arbeidskraft. Profitten var derfor enorm. De som tjente på dette var plantasjeeierne som på mange måter utgjorde en egen herskende klasse med stor makt. Det vokste etter hvert fram en sterk antislaveri bevegelse i nord. Den var drevet fram av en religiøs overbevisning om at slaveri var synd mot skaperverket. Den hevdet også uavhengighetserklæringens viktige fundament, nemlig at alle mennesker er skapt like.

I 1850 årenes New England var kvinnens rolle i samfunnet i ferd med å endre seg raskt. Fra å være produsent til å bli konsument. Hun fikk bedre tid til å ta seg av hjem og barn, og den amerikanske idealfamilien begynte å ta form i de større byene. Nå fikk hun også anledning til i mye større utstrekning å dyrke sitt sosiale liv og mange kvinneforeninger ble dannet. Flere av disse hadde humanitære mål, deriblant avskaffelse av slaveri. Derfor ble kvinnene en viktig målbærer og pressgruppe i kampen mot slaveriet.

Det republikanske partiet ble stiftet i 1854 og hadde som mål å modernisere nasjonen samt være et talerør og et samlingspunkt for antislaveri bevegelsen som stod sterkt i Nordstatene, særlig i New England regionen. Etter at Whig partiet hadde gått i oppløsning var det viktig å få stablet på beina et levedyktig parti som kunne ta opp kampen mot demokratenes liberale holdninger til slaveri. Gjennom Abraham Lincolns seier i 1860 kom republikanerne til makten og fikk også etter hvert flertallet i kongressen.

Sørstatenes løsrivelse fra unionen var offisielt grunnlaget for den påfølgende borgerkrigen mellom nord og sør. Det var ikke før i 1863 at kongressen innførte lover som forbød slaveri. Krigen fikk dermed en ekstra dimensjon. Det handlet ikke lenger bare om en samlet nasjon. Krigen ble også en kamp mot slaveriet.

Krigen var i ferd med å ebbe ut når Lincoln ble brutalt myrdet. Nordstatene sto igjen som seierherrer. Mens krigen raste som verst ble planene lagt for hvordan sørstatene skulle bygges opp igjen, og hvordan jorden skulle fordeles mellom slave og fri. Man tok sikte på at sørstatene langsomt skulle bli integrert i unionen igjen. Den enkelte stat måtte først endre lovene sine slik at de tidligere slavene ble garantert samme rettigheter som den hvite befolkningen i sør. Nordstatene ønsket også å sette i gang flere andre tiltak som skulle utdanne den sorte befolkningen til å ta del i demokratiet.

Den eneste personen som hadde de nødvendige lederegenskapene til å kunne gjennomføre alt dette ble dessverre skutt. Lincoln hadde en veldig tillit i folket og han var meget dyktig til å gi og ta slik at den lovgivende kongressen vanligvis var vennlig innstilt overfor ham, og Lincoln kunne dermed vanligvis samle det nødvendige flertall for å få gjennomført påkrevde endringer i den fortsatt unge nasjonen.

Ved valget i 1864 var nasjonen krigstrett og forferdet over de enorme tapene av menneskeliv. I et forsøk på å sikre gjenvalg valgte Lincoln å føre valgkampen med demokraten Andrew Johnson som visepresidentkandidat. Nordstatenes krigslykke snudde i løpet av høsten 1864 og den påfølgende optimismen og begeistringen gjorde at Lincoln ble gjenvalgt med klart flertall. Hadde han vist det på forhånd hadde han nok valgt en annen visepresidentkandidat.

Andrew Johnson var udugelig i rollen som president. Han var en ubøyelig sutrekopp og fikk raskt kongressen imot seg. Han var demokrat, og særlig sørstatsdemokratene hadde ivret for å opprettholde slaveriet. Republikanerne som hadde flertall i kongressen prøvde etter beste evne å overstyre Johnson slik at Lincolns arv ikke skulle gå tapt. Men, uten sin sterke leder måtte de etter hvert gi tapt for sørstatenes tolkninger av det nye lovverket. Den sorte befolkningen ble raskt underkuet, og segregering og diskriminering ble en del av den nye virkeligheten.

Det var ikke før i 1960 årene, hundre år etter borgerkrigen, at de sortes frihetskamp ga resultater. Anført av borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble kampen mot segregeringslovgivningen i sørstatene kronet med hell. Til tross for dette kjemper den svarte befolkningen ennå mot rasefordommer og undertrykking i dagens USA. At Barack Obama nå er valgt som president innebærer at kampen for like rettigheter har begynt å bære noe frukt.

Riving av hus i Øst Jerusalem

Hillary Clinton har nylig vært i Midt Østen. Hun samtalte både med palestinske og Israelske ledere. Den nye administrasjonen under president Obama har som klart mål å skape fred i dette urolig hjørnet av verden. Ved flere anledninger kritiserte Hillary Israel for å ville rive omtrent 80 hus i Øst Jerusalem.

Jerusalem Post forteller at disse husene er oppført på et område som er fredet for arkelogiske formål, noe som byggherrene var klar over når de gikk i gang med byggingen. Stedet er meget interessant for alle de monoteiske religionene. Desverre har byggingen ødelagt flere uerstattelige arkeologiske funn.

Saken har blitt behandlet meget nøye i Jerusalems administrasjon, spesielt med tanke på at det er arabiske hus. De vet at araberne har blitt meget dyktige til å påkalle sympati fra omverdenen når de fortar seg noe som araberne mener er urettferdig. Fakta har også en lei tendens til å bli forvrengt slik at Israel gang på gang framstår som en overgriper. Derfor har denne noe betente saken også gått gjennom det juridiske systemet. Det er ingen tvil om at bygningene er ulovlig oppført og må derfor rives.

Vi har akkurat lik praksis i Norge. Hus, tilbygg, hytter, båthus og båthavner som er ulovlig oppført må vanligvis rives i henhold til Norsk praksis og lov.

Skolesatsing i USA

Det er ikke bare i Norge at utdanningsdebatten raser. I USA har President Obama tatt til orde for kvalitetsheving i den amerikanske skolen. Der har også resultatene falt over flere år. Næringsliv og politikere er bekymret for framtiden både for nasjonen og dens ungdom.

Obama foreslår å gi de dyktigste lærerne høyere lønn. De udugelige lærerne må ut av klasserommet. Skoleåret og skoledagen skal bli lengre. Lærerlønningene generelt skal økes og rekrutteringen til yrket må styrkes. Barna skal forberedes på skole og læring så tidlig som mulig i barnehagen, og den høyere utdanningen må bli bedre. Til tross for økonomiske nedgangstider ønsker presidenten å bruke betydelig høyere summer på utdanning.

Han ønsker at skolen skal bli mer resultatorientert, og framgang skal måles innenfor hovedsakelig to hovedområder: lesing og matematikk. Spesielt realfagene er viktige. Mye innovasjon og forskning er avhengig av høy kompetanse innenfor fysikk, biologi og matematikk.

Noen av forslagene møter motstand både i lærernes fagforeninger og i Obamas eget parti. Men, de er alle enige om er at noe må gjøres med den amerikanske skolen. Vi får håpe Obama lykkes med satsingen. Det er ingen tvil om at USA er en av de viktigste motorene i verdensøkonomien, noe som påvirker framtidsutsiktene for mange nasjoner.

Kvinnedagen

Kvinnen er kronen på Guds skaperverk. Hun er det vakreste og mest komplekse av alt Gud har skapt. Når Gud satte i gang med å utforme universet startet Han med å skape himmel og jord. Deretter ble lys og mørke definert før Han fortsatte med å skille jord fra vann. Vi begynner å ane en viss progresjon i skapelsen. Gud pynter nå jorden med trær og blomster før Han går i gang med å fylle skjønnheten med liv. Fisker i vannet, fugler i lufta og til slutt landdyrene. Hver art mer kompleks enn den forrige. Vi synes å ane at det er noe mer i luften.

Tiden er nå kommet for at mannen skal tre inn på scenen. Han minner på mange måter om Gud. Han fanger Guds styrke i sitt vesen, men det mangler noe i skaperverket som kan avspeile Guds skjønnhet og det uutgrunnelig og mystiske ved Gud. Det er nå kvinnen gjør sitt inntog for å komplementere mannen. Mer enn det: Gud har lagt ned mye av seg selv i henne. Det er noe ved henne som fengsler mannen og som får ham til å føle seg som en ekte mann når hun returnerer hans av og til klønete tilnærminger.

Pondus og hans gode venn Jokke sitter en dag på puben og snakker om Jokkes nye forelskelse. De reflekterer over utfordringene i et forhold og kommer selvfølgelig inn på mannens og kvinnens mange motsetninger og forskjeller. Pondus som tross alt er gift trer fram som den store vismannen og sier: Det blir som en trehjulssykkel mot en romferge! En enkel og grei konstruksjon mot et absurd komplisert maskineri, som titt og ofte eksploderer! Jeg håper du har evner innen psyko-analyse og tankelesing. Det kan komme inn handy!

Det er ikke rart at djevelen hater kvinnen. Hun er det fremste Gud har skapt og hun reflekterer Guds hjerte mer fullkomment enn noen annen skapning. Det som er skammelig for oss menn er at vi er den skapningen han bruker for å undertrykke og ødelegge denne skjønnheten. Det var ikke før rundt 1920 at hun ble betraktet som en egen fri skapning utenfor mannen og ble gitt stemme- og eiendomsrett i de fleste vestlige land. Incest har ødelagt flere kvinner enn hva jeg våger tenke på.

Religion har vært og er fortsatt den fremste kvinneundertrykkeren. Det er kanskje det fremste kjennetegnet ved et religiøst system at det undertrykker kvinnen. Hun blir nektet adgang til talerstolen, må underlegge seg mannens til tider nådeløse regime, hun blir tvunget til å dekke seg til og skjule den skjønnheten hun er blitt gitt for å glede verden og hun blir drept hvis hun gjør opprør eller mistenkes for umoralsk atferd.

I dag står det i Aftenposten at Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov hevder at kvinner fortjener å dø hvis de blir tatt i umoralsk atferd. Det er hans svar på at det nylig er skutt 6 kvinner i landet. Æresdrap florerer i mange muslimske land. I den mørke middelalder her i Europa var det heksejakt som var unnskyldningen for å ta livet av kvinner som ikke passet inn i det religiøse systemet, eller som våget å hevde frihet fra undertrykkelse. Tidligere i uken fortalte avisene at Norske kvinner ble banket hvis de ikke bar hijab.

Dette er dagen å ære kvinnen som det fremste i Guds skaperverk, og opphøye hennes blendende skjønnhet og godhet som det som fremmer kjærlighet, relasjoner og at som er godt i denne verden. Hva hadde vi menn vært uten morskjærligheten?

Guri Endresen Rosseland

I 1862 fantes det mange Norske immigranter langs den øvre delen av Mississippi elven i staten Montana. Ledet av høvdingen Little Crow gjorde Sioux indianerne på denne tiden opprør mot de hvites manglende evne til å oppfylle sine forpliktelser i henhold til avtaler tidligere inngått med indianerne. Den stadige strømmen av hvite menn hadde nærmest ruinert Siouxenes livsgrunnlag, som i hovedsak bestod av jakt i skogene og slettene i staten Montana og Dakota territoriet. Den føderale regjeringen hadde kjøpt store områder av Siouxene i bytte mot kontanter og forsyninger som ble utbetalt i årlige rater av indianeragentene. Indianerne ble etterhvert avhengige av disse leveransene for å kunne overleve de barske vintrene så langt mot nord.

I 1862 raste den amerikanske borgerkrigen for fullt. Indianerne ble nedprioritert til fordel for krigsinnsatsen mot konføderasjonen som krevde enorme ressurser. Når leveransene til Siouxene ble betydelig forsinket og redusert denne sommeren vakte det harme og sinne, særlig blant de unge krigerne. Fire krigere angrep i frustrasjon en gård og drepte flere av beboerne. Når de vendte tilbake til stammen og fortalte hva de hadde gjort valgte Siouxene, etter mange og lange diskusjoner, å støtte de unge krigshisserne. Opprøret bredte derfor om seg, og indianerne angrep gårder, drepte voksne og barn og tok krigsbytte.

Guri Endresen Rosseland var gift med Lars Rosseland og sammen hadde de fem barn. Familien kom fra Norheimsund og slo seg ned ved Salomon Lake i 1857. Sommeren 1862 red det fire indianere inn på gårdsplassen deres. Familien kjente dem godt fra før og ante ingen uråd. Plutselig drar indianerne fram våpnene sine og dreper mannen Lars og eldstesønnen Erlend. Sønnen Ole blir skutt skulderen og blir liggende livløs på bakken. Guri klarer å få med seg minstejenta Anne ned i jordkjelleren. De to elste jentene blir bortført av siouxene.

Livredd og fra seg av sorg bestemmer Guri seg for å finne hjelp på nabogårdene. Ole viste seg heldigvis å ikke være alvorlig skadet og kunne gå for egen maskin. Dermed bega de tre gjenværende familiemedlemmene seg avgårde til Salomon Foots gård. Foot hadde hatt besøk av indianerne dagen i forveien. Sammen med flere familier hadde de forskanset seg i huset og kjempet mot Siouxene. Salomon Foot og nordmannen Asbjørn Rykkje hadde begge blitt alvorlig såret i kampene. De ble værende i huset mens resten av familiene søkte til nærmeste trygge by.

Når Guri og barna ankommer gården finner hun de to mennene som er iferd med å gi opp alt håp. Guri sørger for at de får drikke, hun vasker og steller sårene deres og hjelper dem å få på seg rene klær. Ute finner hun en vogn og et par okser som indianerne ikke har fått med seg. Nybyggerkvinnene var ikke sveklinger, og på forunderligvis greier Guri å få de to mennene ut og oppå vogna. På et par andre tomme gårder finner Guri noe mat som styrker alle sammen. Tilslutt når de tryggheten i Forest City. Under tårer og gledesrop møter Foot og Rykkje familiene sine igjen. Under kyndig legebehandling leges sårene til de to mennene og de kan etterhvert vende tilbake til gårdene sine.

Guris to bortførte døtre hadde klart å stikke av fra indianerne og befinner seg også i Forest City når følget når byen. Guri var helt sikker på at de også ville bli drept når indianerne var ferdige med dem. Innbyggerne i Forest City feiret henne som en ekte heltinne selv om Guri ikke syntes det var så mye å snakke om. Senere i livet likte hun ikke å bli minnet på om det som skjedde den blodige sommeren i 1862. Minnene og smerten det vakte ble for vanskelig for henne.

Sabbaten

I 2008 lagde Steve McVey en videoserie han kalte "101 løgner som forkynnes i dagens kirke". I dagens blogg forteller han at den episoden han fikk kraftigst motreaksjoner på var den der han hevdet at dagens kirke ikke trengte å holde hverken sabbaten (lørdag) eller den nye sabbaten (søndag) hellig. Steve McVey påpekte at dette var ordninger under den gamle pakt som bare var skygger av det som skulle komme, nemlig at Jesus er vår sabbat - vårt hvilested.

I dag finnes det kirker som har bygd mye av sin teologi rundt at lørdag er sabbat, og at de som ikke følger denne loven i verste fall er djevelens redskaper. Søndagen har i kirke-Norge ellers vært dagen man ikke skulle arbeide og holde hellig. Vi kjenner alle til søndagshysteriet hvor det meste man gjorde var synd. Problemet til alle de religiøse helligdagskrigerne var og er at de selvfølgelig ikke har den minste anelse om alle påbudene og reglene jødene hadde og har knyttet til denne dagen. Derfor, hvis de mener at man skal holde sabbaten hellig i tråd med den gamle pakt så må de også selv holde alle påbudene, noe de selvfølgelig ikke kan, ettersom på denne dagen kan man for eksempel ikke lage mat, og man må dessuten passe på at man ikke tar flere skritt enn hva enn sabbatsreise tillater, samt mange andre merkverdige regler.

Hvorfor er det ingen som har etablert en kirke som er spesielt overgitt til å holde et av de andre budene? Det ville jo selvfølgelig ikke vært annet enn religiøst galskap det heller drevet av de samme grunnkreftene, som Paulus kaller disse, som pisker opp religiøst hysteri i alle andre religioner hvor det ytre teller mer enn hjertet. Forøvrig er det bare Jesus som kan skape den indre transformasjonen i hjertet som gir gjenklang i det ytre.

Religion skaper ufred, splid, misunnelse og en intolerant selvrettferdighet som er kvelende på omgivelsene. Dette er religionens fremste kjennemerke; at den dreper alt liv. Jesus var uredd og gikk imot disse kreftene med djervhet og harde ord, nettopp fordi de stred mot skaperverket hvis fremste kjennetegn er mangfold og liv. Jesus var en tøffing. Desverre lider de fleste kristne av en selvpålagt fromhet som ikke minner mye om Jesus stridslyst. Det er ikke uten grunn Han også blir kalt Løven av Juda.

Dorris Lessing sa det omtrent slik: De kristne har klippet klørne av Løven av Juda og gjort ham til en kjæledegge for blekfete proster og gamle kniplingsbehengte damer.

Tostats Løsningen

Hamas, som kontroller Gaza, og Fatah, som kontrollerer Vestbredden, sitter nå i forhandlinger for å finne en løsning som sikrer Palestina araberne en felles regjering. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om tostatsløsningen, med andre ord at Hamas anerkjenner Israel som en selvstendig stat. Tostatsløsningen ble allerede skissert i 1937 i Peel rapporten som ble et viktig underlagsdokument for FN når de i 1947 tok opp Palestina spørsmålet. Peel kommisjonen foreslo at det som var igjen av Palestina, etter at Jordan hadde blitt skilt ut som egen Palestina araber stat allerede i 1923, skulle deles i to stater, en for Jødene og en for Araberne hvor hovedgrensene skulle trekkes i henhold til hvor de to folkeslagene hadde høyest befolkningstetthet.

Ifølge Jerusalem Post har forhandlingene stoppet opp ettersom Hamas konsekvent nekter å anerkjenne Israel. Det betyr at de fortsatt har som klart mål å destabilisere regionen og å utslette Israel. Dette har dessverre vært Arabernes holdning helt siden Israel erklærte seg som en egen nasjon i 1948. Tostatsløsningen har vært tilbudt Palestina araberne i 1937, 1947, 1967 og senest i 2001. I 2001 var Israel villig til å fjerne alle bosetninger i Gaza og på Vestbredden, de var villig til å gi de områdene de vant i forsvarskrigen i 1967 til Palestina araberne, med unntak av noen få nærmest ubefolkede områder for å sikre grensen sin, alt i henhold FNs sikkerhetsresolusjon 242. De var også villig til å tilby de araberne som måtte flykte i 1948 30 milliarder dollar som erstatning for tapte eiendommer og hjem, selv om store deler av denne flyktningmassen skyldtes andre forhold enn etnisk rensing fra Israelsk side, som noen hevder. Det er verdt å merke seg at de ca 800 000 jødene som måtte flykte fra, eller ble utdrevet fra Arabiske land i denne perioden ikke har blitt tilbudt erstatning.

Arafat, som ledet forhandlingene på Arabernes vegne, valgte å si nei takk til denne pakken, noe som vakte sinne og fortvilelse i Clinton administrasjonen, som hadde brukt mye tid og krefter på å skissere en løsning begge parter kunne godta og som Arafat hadde signalisert han ville akseptere. Det finnes klar dokumentasjon (se Dershowitz: The Case for Israel) for at mens forhandlingene pågikk hadde Arafat initiert og planlagt den påfølgende intifadaen. Det er flere forhold som forklarer denne strategien. For det første hadde PLO siden 1967 vist at terror mot Israel, det vil si bombeangrep mot barn, ungdommer, kvinner, eldre og andre sivile mål, ville framprovosere av og til voldsomme represalier fra Israel, noe som vendte verdensopinionen mot Israel. Palestinerne har med andre ord opplevd at terror lønner seg. Denne strategien har betydd uendelige lidelser for begge parter i denne konflikten. For det andre fantes det sterke krefter i Palestina som ønsket å ta livet av Arafat hvis han gikk med på fredsløsningen. Den eneste nasjonen som standhaftig har motsatt seg Arabernes terror for å oppnå politiske mål har vært USA.

Umiddelbart etter at Arafat ble avslørt nok en gang som løgner, når han avslo veien til fred, snudde store deler av verdensopinionen til Israels fordel. Men, når Palestiner araberne trappet opp selvmordsbombingen mot sivile mål og Israel nok en gang måtte forsvare seg snudde opinionen, slik som Arafat hadde kalkulert basert på tidligere erfaringer. Forbløffende mange har trodd propagandaen om at det var Sharons besøk til tempelhøyden som utløste intifadaen. Sharons utflukt var avtalt flere dager på forhånd med de palestinske selvstyremyndighetene. Muslimene hevdet at han hadde krenket et av deres hellige steder, noe Muslimene selv har gjort seg skyldig i ved mange anledninger både ved å hindre ortodokse jøder tilgang til klagemuren og ved å sende palestinske lovgivende representanter til samme mur. Det er mulig det var et uklokt trekk av Sharon, men i henhold til demokratiske spilleregler var besøket hans helt legitimt.

Det er ingen tvil om at Israel også har vært skyldig i å drepe uskyldige og barn i deres forsvar mot terrorisme. Israel har valgt å legge alle militære installasjoner langt unna befolkningssentra, Palestina araberne bruker derimot barn, ungdom og kvinner som selvmordsbombere. Det er blant annet dokumentert at de har gjort kvinner gravide ved hjelp av sjarmoffensiver eller regelrett voldtekt. For å gi kvinnen anledning til å forsvare sin ære tvinger de henne ut i selvmordsangrep. Palestina araberne har også valgt å legge bombefabrikker og våpenarsenaler i nærheten av skoler, barnehager og sykehus. Til tross for at Israelerne ofte har prøvd å ramme disse militære installasjonene og terroristene som bruker disse stedene som baser så skånsomt som mulig har det dessverre ikke vært mulig å unngå at barn har blitt ofre i denne forferdelige krigen.

Det som er viktig å ha i mente er at Israel har en av de sterkeste, tydeligste og mest uavhengige domstolene i verden. Hvis uskyldige sivile blir rammet vil det bli iverksatt gransking og eventuelle skyldige vil bli dømt, samt at mange i den Israelske befolkningen vil fordømme disse gjerningene. Dette står i sterk kontrast til Arabernes feiring når en selvmordbomber lykkes i å ta livet til uskyldige sivile, herunder barn. Et annet moment er at når Palestinerne teller opp døde sivile etter en trefning så teller de med selvmordsbombere, bombemakere og deres hjelpere og utrolig nok alle de av deres landsmenn de selv har likvidert fordi de har blitt anklaget for å stå i ledtog med Israel.

Med tanke på at Araberne i første verdenskrig, i andre verdenskrig og de påfølgende krigene mot Israel har tilhørt den tapende siden framstår Israels stadige tilbud som sjenerøse. Tyskland som tapte begge de to store verdenskrigene har måttet akseptere betydelig innskrenking av sine landområder. Etter krigen måtte alle tyskere som hadde bodd i mange generasjoner i Sudetenland, i det som nå er Tsjekkia, pent pakke sammen og flytte til det nye Tyskland uten at de ble tilbudt noen form for erstatning nettopp fordi de tilhørte den tapende parten som i tillegg hadde vært aggressoren i den avsluttede verdenskrigen.

Det er i denne konteksten det framstår som ganske klart at freden kunne ha vært sikret allerede i 1937 dersom Araberne hadde anerkjent tostatsløsningen som ville sikret dem betydelig større landområder enn hva de kan forvente å oppnå i dag. Heldigvis finnes det nå moderate krefter blant Palestina araberne, representert blant annet gjennom Fatah, som aksepterer en tostatsløsning som eneste veien til fred, til tross for at dets leder Mahmoud Abbas har skrevet en bok hvor han fornekter Holocaust, noe som fratar ham noe troverdighet selv om han har gått ut og sagt at han angrer sine tidligere påstander. Et annet moment er at hvis tostatsløsningen hadde blitt godtatt før andre verdenskrig ville hundre tusenvis av jøder hatt et sted å flykte til og dermed unngått gasskamrene.