Du ganske enkelt tar imot
Fra evigheten av har det grunnleggende eksistert kun en person. Dette er vanskelig å innse. Men dette er en gjennomgangsmelodi i hele Guds ord. Gud var før alt. Han er begynnelsen og enden, alfa og omega.
Han er kjærlighet. Hans skjønnhet er ufattelig. Han er den allmektige.
Hvis det er slik, så er koblingen mellom Han og oss, de Han har skapt, en kobling som muliggjør at den Ene kan manifestere seg selv og gjøre seg kjent. Med andre ord; vår relasjon til Ham går ut på å være fylt av Ham på en slik måte at Han kan bli sett.
Det er derfor den primære funksjonen til alt det skapte, levende eller livløst, å motta. Din grunnleggende funksjon, og min, er den samme – ganske enkelt å ta imot. Dette blir i det stille demonstrert rundt oss hele tiden. Det framstår kanskje som klarest på våren.
Hvis trærne, blomstene og krattet ikke var i stand til å ta imot ville vi være omgitt av ørken. Disse tingene vekkes til live på grunn av deres evne til i det stille å ta imot solskinnet og fuktigheten som blir overøst dem. Hva de mottar bruker de. Men det å anvende følger etter det å motta. I det Bibelske språk så kalles dette tro.
Bedre sett enn sagt
Det finnes ikke noe begrenset språk som fullstendig kan uttrykke det ubegrensede. Derfor er forskjellige bilder nødvendige for å gjøre bildet komplett som omhandler vår relasjon til Ham.
Se på alle de gangene Bibelen kaller oss kar. ”Vi har denne skatten i jordiske kar slik at kraften kan være av Gud, og ikke oss.” Vi er ”kar, helliggjort, skapt for Mesterens bruk, gjort klar til enhver god gjerning.” Nå ser du med en gang skjønnheten i denne illustrasjonen: et kar er et hult objekt som er lagd for å romme noe. Og Gud har skapt oss til å være kar.
Selvfølgelig, hvis Gud gjør oss til kar, så fyller Han oss. God holder ikke sin skaping for narr; hvis Han har skapt noe for at det skal fylles, så sørger Han for at det blir fylt. Dette er vår mottagelighet. Hele ideen bak et kar er at det skal motta noe.
Nå, ha dette klart for deg: karet blir aldri vesken, og vesken blir aldri karet! Jeg legger til dette fordi vi mennesker er så stolte at ideen om vi kan bli guddommelige kommer lett snikende. Det finnes ikke noe slikt som egen-guddommelighet, bortsett fra Satan, denne liksom guden, og det vi deler med ham. Det guddommelige kan bo i det menneskelige og det guddommelige i det guddommelige. Gud har sagt: ”Jeg vil ikke gi min ære til noen annen.”
Dette er hovedbudskapet i vår illustrasjon av karet; vi er for alltid beholderen; Han er den vi fylles av. Det forholdet endrer seg aldri. Men, det er andre bilder som både Jesus og Paulus brukte for å gi oss et bedre bilde av vår stilling som mottagere.
Den mest berømte er den der hvor Jesus sammenligner vårt forhold med et vintre og dets greiner. Nå får vi et vitalt, aktivt forhold. Vi begynner å se at bildet om karet bare er en del av sannheten. Et kar er en død ting og adskilt fra det som blir helt oppi det. Fra dette bildet kan du få det inntrykk av at vi bare er passive beholdere. Men, det er vi ikke.
Derfor ga Jesus oss vintreet og greinene som et bilde. Gjennom dette blir våre øyne åpnet for hemmeligheten om universets union – det mystiske ved universet; hvordan to kan bli en og allikevel forbli to.
I denne dimensjonen er en ubegrenset sannhet alltid uttrykt gjennom paradokser. Vi kommer aldri utenom fakta som tilsynelatende virker å motsi vanlig fornuft. I denne dimensjonen kan vi aldri fullt ut forstå sannheten gjennom våre sanser. Vår fornuft kan ikke lære oss det. Vi er nødt til å leve med motsetninger som ikke kan forenes, med fakta, som i vår forståelsesverden, ikke virker logiske. Det er bra for å anerkjenne dette, og lære oss å akseptere begge sider – begge sidene av å vite – i deres korrekte proporsjon.
Denne illustrasjonen om vintreet og dets greiner er et av disse paradoksene. Den levende Gud, den levende Kristus og jeg blir faktisk en person og opererer som en person. Adskillelse er umulig. Den er opphevet. Vi opererer fullkomment og for alltid og naturlig som en person. Og allikevel forblir vi to!
Mysteriet vi lever i
To i en; en i to. Vi ser paradokset i vintreet og greinene, fordi, selv om vintreet og greinene utgjør en enhet, så sier Jesus at greinene må ”forbli i vintreet”. Selv om vintreet er livet og greinene dets kanal så gjør greinene ting. De anvender sevjen og produserer blader, blomster og frukt.
Men deres aktivitet er sekundært til deres mottagelighet. Det er her vi feiler. Vi gjør aktivitet om til en erstatning for mottagelighet. Resultatet av å gjøre denne feilen blir egeninnsats.
Paulus ga oss en annen illustrasjon: den som dreier seg om hode og kropp. Hode og kropp utgjør en organisme, ett liv. Du kan ikke adskille hode og kropp. Mitt navn er Norman Grubb. Men, mitt hode er ikke Norman og kroppen min Grubb. Du kan ikke skille disse to.
Bibelen forteller oss det samme. For eksempel, 1 Korinterbrev 12.12 snakker om Kristi kropp som Kristus. Verset sier: ”Som kroppen (kroppen er selvfølgelig de troende som er forent med Kristus) er en og har mange lemmer, så er også Kristus.” Kroppen kalles Kristus – ikke hodet.
Vi er del av en levende organisme som er en oppsteget, prektig, perfekt Kristus – den evige Kristus. Vi er en del av Ham, allikevel forblir vi oss selv.
Selvsikkerhet er ikke sikkerhet
I det forholdet er vi alle avhengige. På samme måte som kroppen er avhengig av hodet og hodet styrer kroppen så er vi den avhengige delen i unionen. Og unionen blir aldri trygg før vi innser dette.
Så, før du har fått noen solide dunker i hodet og oppdager ditt innbilske selv, så er du ikke trygg i å erfare unionen. Kanskje du har hatt mange dunker. De er det sunneste vi kan oppleve. Vi må bli trygge og ha riktig forståelse for å kunne være i dette fantastiske fellesskapet. Han er Herren. Vi er medarbeidere. Vi er mottagere.
Vi har alle hatt en grunnleggende forståelse av livet er noe vi må leve, selv om vi er gladee og takknemlig for at vi har Gud til å hjelpe oss. Selv om vi er et frikjøpte folk, og uten å innse vår feil, så stoler vi hovedsakelig på vår egen aktivitet. I grunnen har hver eneste av oss tenkt: ”Vi er det utvalgte folk, la oss sette i gang med arbeidet.”
Det er grunnen til at vi leser om at Gud brukte lang tid på å trene opp sine tjenere i Bibelsk tid. Se på Moses. Få kan måle seg med hans innvielse. Han kastet vrak på posisjonen som ”Faraos datters sønn” og alle ”skatter i Egypt” og ”alle syndens fornøyelser.” Og han gjorde alt dette for den mystiske Kristus som ennå ikke hadde kommet – fordi han ”aktet skammen over Kristus høyere enn alle rikdommer”, sier beretningen. Men, det var dog en ting Moses ikke hadde gitt avkall på. Det var Moses.
”Lært i all Egyptens kunnskap”, godt trent, høyt utdannet, ”mektig i ord og gjerning” så synes det for han at det ville være opplagt at Israelittene ville forstå at han var deres utvalgte utfrier, og han satte i gang med å utfri dem. Opprørt over å se en Egypter mishandle en av sitt folk slo han i hjel og drepte Egypteren.
Farao sendte politiet etter ham – og hva gjorde Moses så? Alt han hadde igjen var et par gode bein. Så han løp.
En frisk kropp er til gagn – men du trenger mer enn to gode bein for å bære deg gjennom livet for Gud! Moses hadde trodd han kunne gjøre jobben; nå forstod han at det kunne han ikke. Han kunne ikke finne Gud. Før han hadde brukt opp sine egne ressurser, ville Gud kun være en fjern person for ham.
Hvis du ikke har møtt veggen så vet du i grunnen ikke hvordan du kan finne Gud når du står overfor en krise. Du kan ikke finne Gud når Han har funnet deg. Han er der bare. Ånden må lære deg. Da sier du bare: ”Det er bra, Gud, fortsett.” Du er fullstendig nøytral.
Jeg tror på det å være fullstendig uærbødig overfor Gud! Det er å sette det litt på spissen, men det jeg mener er at mye av vårt fromme preik og ærbødige holdninger og språk ikke er noe annet enn et skalkeskjul for uærlighet. Guds menn, Guds bekjente, Guds venner, snakker fram og tilbake med Ham i et rett fram språk.
Men Moses, som alle oss, måtte lære at du utfører ikke Guds arbeide gjennom egne anstrengelser og egen visdom.
Uuttømmelig energi
Førti år senere var Moses i stand til å se det han ikke hadde vært klar til å se tidligere. Han så et merkelig objekt der hvor han gjette sauer i villmarken. Det var en helt ordinær buske som brant. Men det merkelige var at mens han så på så brant den ikke opp. Det var der Gud viste Moses hvilken rolle menneskeheten skal spille; en helt vanlig buske satt i brann av Gud.
Men en mann må bli vanlig først. Moses, hadde ifølge seg selv, vært en høyst uvanlig kongelig buske, og Gud lever ikke i uvanlige kongelige busker. Da fikk Moses dette synet: Guds nærvær, Guds ord fra en vanlig busk – og mens den guddommelige brannen fortærer busken, så blir den tilført ny energi. ”Busken brant ikke opp.”
Det er nettopp det Gud gjør. Det guddommelige livet fortsetter å strømme inn, mens du deler det ut. Det er mottagelighet: nøkkelen til sann menneskelighet. Da blir du aktiv!
Ingen er så aktiv som en kristen, fordi han er motivert av guddommelige ressurser, den guddommelige kraften, den guddommelige Personen. Vi må lære av våre harde slag til å fjerne oss og å anerkjenne. En annen måte å operere på: motta Hans stemme, Hans planer, Hans ressurser. Da vender vi tilbake til situasjonen som tjenere, ikke sjefer.
Når du kommer til det punktet at du forstår at din grunnleggende funksjon er en kontinuerlig gjenkjennelse av Den Andre, så vil hele livet bli forvandlet. Det er ikke et spørsmål om å hele tiden la Ham komme inn i livet ditt, fordi du har mottatt Ham. Men, det er gjenkjennelsen av En Annen.
En Annen er den som opererer
En Annen er den Personen som inspirerer bønnene og inngir troen og tenker tankene som farer gjennom hodene våre og som uttrykker Sin medfølelse gjennom våre hjerter og som setter våre kropper i aktivitet. Så snart du har sett det, så vil du se at Han er den ubegrensede.
Da kan du legge deg tilbake og si: ”Dette er hva livet grunnleggende handler om: En Annen lever sitt liv i meg.” Du har nøkkelen til alt. Ethvert problem blir en mulighet. Enhver tøff utfordring blir en anledning til å nyte luksusen av å se Ham fri oss ut av den. Og du ønsker slike øyeblikk velkommen.
Tuesday, August 4, 2009
Norman Grubb forklarer vår enhet med Gud - Del 1
Den troende som et kar for Gud
Når jeg tjenestegjorde i den Britiske hæren under første verdenskrig så kalte Gud meg ganske sånn rett fram, selv om jeg hadde planlagt et annet livsløp, til å bli del av en liten uavhengig gruppe misjonærer som skulle til Afrika. Jeg var ikke der lenge før jeg begynte å kjenne på en veldig følelse av utilstrekkelighet.
Det var ikke det at jeg var lunken for Jesus; det var ikke det at jeg hadde vendt meg bort fra ham for å følge en annen interesse. Jeg var Hans tjener, og hadde satt alt inn på å vise Ham til mine Afrikanske brødre.
Utilstrekkeligheten jeg kjente i meg selv var først og fremst behovet for kjærlighet. Jeg følte veldig når jeg var sammen med dem at jeg ikke hadde den kjærligheten som kunne bygge bro mellom mennesker. Sammen med behovet for kjærlighet gikk også behovet for tro – og med det behovet for kraft. Alle disse var lenket sammen.
Gjensvar på det kristne budskapet virket å være like stort i sentral Afrika som det var i Usa. Men jeg fant snart ut at det var mye mer bekjennelse enn eiendomskap. Jeg begynte å si til meg selv: Gir vi Afrikanerne noe av verdi i det hele tatt? Overbringer vi bare et sett med moralregler? Eller liturgi, eller historisk tro? Har vi noe å bringe videre som virkelig kan forandre mennesker? Deretter gjorde jeg spørsmålet personlig; Har jeg?
Mens jeg stilte disse spørsmålene så oppdaget jeg at når din tjeneste ikke fungerer så har det en tendens å forstyrre ditt personlige liv. Jeg fant meg selv, som min kone var godt klar over, irritert hjemme på en måte som jeg ikke tidligere hadde vært irritert – og kritisk til andre for å dekke over mine egne mangler.
Mens jeg tvilte, stilte spørsmål og søkte i Bibelen etter noen svar på mine tilkortkomninger så fant jeg noen forbøffende svar. Noen av disse har rystet meg veldig. De har fullstendig endret mitt ståsted og mine erfaringer. Jeg vil ikke kalle de åpenbaringer, fordi de er basert på åpenbaringen som Ånden bærer vitne om.
Til å begynne med var innstillingen min at Gud skulle forbedre meg. Vel, jeg er en som tjener Jesus Kristus, tenkte jeg. Jeg er frelst ved Hans nåde, jeg tilhører Ham. Jeg må be Gud om å gjøre meg til en bedre tjener av Jesus Kristus.
Jeg tenkte at Han skulle sende litt kjærlighet inn i hjertet mitt, litt tro, litt kraft, litt hellighet – og forbedre meg. Jeg måtte lære på den smertefulle måten at selvforbedring er både en synd og en umulighet. Det kom som et betydelig sjokk.
Men selv om min ide om hvordan Gud skulle besvare mitt problem var fullstendig feil, var min følelse av utilstrekkelighet en god ting. Den sendte meg til Bibelen. Og min første oppdagelse kom når jeg leste dette berømte verset i 1 Johannes: ”Gud er kjærlighet.”
Plutselig stod ”er” ut. Det som slo meg nå var noe tilsvarende dette: Det står ikke at Gud har kjærlighet, men Gud er kjærlighet. Hvis noen har noe, så er ikke det vedkommende. Det er bare noe som er en del av den personen, som om du har på en frakk eller har noe i lomma. Du har det bare, og du kan dele det med andre. Bibelen sier ikke at Gud har kjærlighet, men at Gud er kjærlighet.
Jeg ville aldri være i stand til å elske!
Kjærlighet er derfor ikke en ting som jeg kan ha. Kjærlighet er utelukkende en person. Gud er kjærlighet: Det finnes derfor ikke en ren, selvoppfordrende kjærlighet i universet bortsett fra Ham. Kjærlighet er utelukkende en egenskap ved kun en person – og det er ikke Norman Grubb!
Det tømte lufta ut av meg. Jeg trodde jeg kunne få kjærlighet inngitt i meg, kanalisert inn i meg, og ville bli mer kjærlig. Men jeg fant plutselig ut at Gud sa: ”Du kommer aldri til eie et gram kjærlighet. Jeg er kjærlighet, ferdig med det.” Kjærlighet er en person; en person som bare elsker – det er ikke meg og det er ikke du. Gud er kjærlighet, og derfor: kjærlighet er Gud som elsker.
Det satte i gang en helt ny måte å tenke på. Jeg begynte å sette dette i forbindelse med mitt behov for kraft. Og jeg fant plutselig et vers i det første kapitelet i første Korinterbrev som sier at Kristus er Guds kraft. Ikke at Kristus har kraft, men Han er kraft.
Atter en gang, jeg hadde trodd at kraft var noe som ville bli gitt meg og jeg ville bli en kraftfull tjener av Jesus Kristus. Jeg fant plutselig ut at kraft også er en person: Og at den personen er ikke meg, men utelukkende Kristus, som er Gud; det spiller ingen rolle om du kaller Ham Far, Sønn eller Den Hellige Ånd.
Så kom jeg til den tingen som alle kristne hevder de har. Enhver troende kristen aksepterer det faktum at han har evig liv. Han har det for seg at han har et liv som vil foregå for alltid i Himmelen. (”Guds gave er evig liv gjennom Jesus Kristus vår Herre”)
Men jeg fant plutselig ut at evig liv er noe jeg aldri kan ha – for Jesus sa ikke: ”Jeg har liv å gi deg – men; ”Jeg er livet.” Nok en gang hadde jeg funnet ut at noe jeg trodde jeg hadde – evig liv – er kun en person, og det er ikke meg. Jesus Kristus er det ”evige liv”. Men, hvor passer jeg inn i alt dette?
Tilslutt kom jeg til et utsagn som knyttet alt sammen og som avsluttet mine undersøkelser fordi det var så absolutt. Verset er Kolossene 3:11, hvor det står om troende i Kristus at ”Kristus er alt og i alle.” Kristus er alt, ikke Kristus har alt. Og hvis Kristus er alt, hva er det da igjen til meg? Ikke mye etter mine beregninger.
Jeg hadde trodd jeg var noe og at jeg kunne få noe. Jeg fant ut at Gud hadde tatt alt. Kristus er alt. Så fikk jeg grepet forbindelsen: Kristus er alt og i alle.
Da så jeg for første gang at den eneste grunnen for eksistensen av hele skapelsen er å romme skaperen. Ikke for å være noe, men for å romme Noen. Så der demret det en viktig sannhet. Vi mennesker har en naturlig tendens mot å betrakte det menneskelige selv som viktig. Men vi har feil ideer når det gjelder selve årsaken for eksistensen av selvet.
Et veldig vrangbilde har sneket seg inn i den menneskelige veven. Det er fordreiningen av egoet – av selvet. Selv om vi opplever at selvet er viktig, så viste alt dette meg at selvet er ytterst uviktig. Det finnes bare et selv i universet som er virkelig viktig. Jeg vil nesten si at det kun finnes et selv.
Hvorfor? Fordi det er bare en person i universet som noen gang har sagt: ”Jeg er.” Gud sa at det var Hans navn tusenvis av år siden, den gang da Moses spurte Ham hva han skulle si når folk spurte: ”Hva er Guds navn?” (2. Mosebok 3:13-14)
Vi har blitt fortalt at ved enden av universets historie vil det være Gud som er alt i alle. Hva er det så som er igjen? Det er skrekkinngytende.
Hvorfor vi er til
Det er kun en person, og den menneskelige skapelsen blir satt inn i et levende fellesskap med denne Ene, slik at Han kan manifestere Seg selv og Sitt fullkomne liv og kjærlighet gjennom oss.
Hele skapelsen eksiterer fordi Ånd må ha en kropp hvor Han kan manifestere Seg Selv. Som skriften sier: ”Hele jorden er fylt av Hans herlighet.” De sier at Kristus steg ned ”slik at Han kunne fylle alle ting.” Hvis Han fyller alle ting, så er alle ting beholdere av Ham. I dette ligger både høyden og den farlige dybden i menneskeheten.
Høyden er ganske enkelt dette: Skapelsens hvile kan romme Guds manifestasjon, vi kan romme Gud som en Person. En person kan ikke gi seg til kjenne gjennom noe annet enn en person. Du kan ikke ha fellesskap med en hund eller en stein. Du kan glede deg over underverket i et atom eller en vakker stein, men du kan ikke ha fellesskap med noe av det. Men, jeg kan ha fellesskap med deg fordi vi er av samme design.
Gud kan manifestere Sine underverk og Hans skjønnhet gjennom blomstene og trærne. Vi kan betrakte dem gjennom mikroskopet og teleskopet og undre oss – men vi sier ikke: ”Det er Gud.”
Det største underverk, personlighetens fremste uttrykk, er når vi kan betrakte et menneske og si. ”Gud er der.”
Avgrunnen, farene, ved menneskeheten er at personlighet betyr frihet. Intelligente valg er personlighetens fremste kjennetegn. Derfor virket Gud å være i et stort dilemma når Han skapte mennesker. (Selvfølgelig var Han ikke det, fordi Han kjenner utgangen på alt.) Men det virket slik fordi menneskene Han skapte kunne snu seg bort og si: ” Takk så meget, men jeg ønsker ikke at du skal leve i meg.”
Det er akkurat hva som skjedde: Vi gjør oss selv til vår egen gud, ikke Gud. Vi lever våre egne liv. Og det er vårt store problem. Det finnes ikke eneste problem i menneskeheten unntatt våre selv-reaksjoner, ikke et eneste.
Djevelen er ikke noe problem. Han ble tatt hånd om for 2000 år siden. Naboen din er ikke ditt problem. Omstendigheter er ikke ditt problem. Det eneste problemet er dine reaksjoner. Fordreid selv, et selv ute av takt; det er vårt problem.
Så snart vi vet hvordan vi skal håndtere det menneskelige selvet og putter det tilbake der det hører hjemme, så har vi funnet livets nøkkel. Det er det vi skal se nærmere på nå.
Når jeg tjenestegjorde i den Britiske hæren under første verdenskrig så kalte Gud meg ganske sånn rett fram, selv om jeg hadde planlagt et annet livsløp, til å bli del av en liten uavhengig gruppe misjonærer som skulle til Afrika. Jeg var ikke der lenge før jeg begynte å kjenne på en veldig følelse av utilstrekkelighet.
Det var ikke det at jeg var lunken for Jesus; det var ikke det at jeg hadde vendt meg bort fra ham for å følge en annen interesse. Jeg var Hans tjener, og hadde satt alt inn på å vise Ham til mine Afrikanske brødre.
Utilstrekkeligheten jeg kjente i meg selv var først og fremst behovet for kjærlighet. Jeg følte veldig når jeg var sammen med dem at jeg ikke hadde den kjærligheten som kunne bygge bro mellom mennesker. Sammen med behovet for kjærlighet gikk også behovet for tro – og med det behovet for kraft. Alle disse var lenket sammen.
Gjensvar på det kristne budskapet virket å være like stort i sentral Afrika som det var i Usa. Men jeg fant snart ut at det var mye mer bekjennelse enn eiendomskap. Jeg begynte å si til meg selv: Gir vi Afrikanerne noe av verdi i det hele tatt? Overbringer vi bare et sett med moralregler? Eller liturgi, eller historisk tro? Har vi noe å bringe videre som virkelig kan forandre mennesker? Deretter gjorde jeg spørsmålet personlig; Har jeg?
Mens jeg stilte disse spørsmålene så oppdaget jeg at når din tjeneste ikke fungerer så har det en tendens å forstyrre ditt personlige liv. Jeg fant meg selv, som min kone var godt klar over, irritert hjemme på en måte som jeg ikke tidligere hadde vært irritert – og kritisk til andre for å dekke over mine egne mangler.
Mens jeg tvilte, stilte spørsmål og søkte i Bibelen etter noen svar på mine tilkortkomninger så fant jeg noen forbøffende svar. Noen av disse har rystet meg veldig. De har fullstendig endret mitt ståsted og mine erfaringer. Jeg vil ikke kalle de åpenbaringer, fordi de er basert på åpenbaringen som Ånden bærer vitne om.
Til å begynne med var innstillingen min at Gud skulle forbedre meg. Vel, jeg er en som tjener Jesus Kristus, tenkte jeg. Jeg er frelst ved Hans nåde, jeg tilhører Ham. Jeg må be Gud om å gjøre meg til en bedre tjener av Jesus Kristus.
Jeg tenkte at Han skulle sende litt kjærlighet inn i hjertet mitt, litt tro, litt kraft, litt hellighet – og forbedre meg. Jeg måtte lære på den smertefulle måten at selvforbedring er både en synd og en umulighet. Det kom som et betydelig sjokk.
Men selv om min ide om hvordan Gud skulle besvare mitt problem var fullstendig feil, var min følelse av utilstrekkelighet en god ting. Den sendte meg til Bibelen. Og min første oppdagelse kom når jeg leste dette berømte verset i 1 Johannes: ”Gud er kjærlighet.”
Plutselig stod ”er” ut. Det som slo meg nå var noe tilsvarende dette: Det står ikke at Gud har kjærlighet, men Gud er kjærlighet. Hvis noen har noe, så er ikke det vedkommende. Det er bare noe som er en del av den personen, som om du har på en frakk eller har noe i lomma. Du har det bare, og du kan dele det med andre. Bibelen sier ikke at Gud har kjærlighet, men at Gud er kjærlighet.
Jeg ville aldri være i stand til å elske!
Kjærlighet er derfor ikke en ting som jeg kan ha. Kjærlighet er utelukkende en person. Gud er kjærlighet: Det finnes derfor ikke en ren, selvoppfordrende kjærlighet i universet bortsett fra Ham. Kjærlighet er utelukkende en egenskap ved kun en person – og det er ikke Norman Grubb!
Det tømte lufta ut av meg. Jeg trodde jeg kunne få kjærlighet inngitt i meg, kanalisert inn i meg, og ville bli mer kjærlig. Men jeg fant plutselig ut at Gud sa: ”Du kommer aldri til eie et gram kjærlighet. Jeg er kjærlighet, ferdig med det.” Kjærlighet er en person; en person som bare elsker – det er ikke meg og det er ikke du. Gud er kjærlighet, og derfor: kjærlighet er Gud som elsker.
Det satte i gang en helt ny måte å tenke på. Jeg begynte å sette dette i forbindelse med mitt behov for kraft. Og jeg fant plutselig et vers i det første kapitelet i første Korinterbrev som sier at Kristus er Guds kraft. Ikke at Kristus har kraft, men Han er kraft.
Atter en gang, jeg hadde trodd at kraft var noe som ville bli gitt meg og jeg ville bli en kraftfull tjener av Jesus Kristus. Jeg fant plutselig ut at kraft også er en person: Og at den personen er ikke meg, men utelukkende Kristus, som er Gud; det spiller ingen rolle om du kaller Ham Far, Sønn eller Den Hellige Ånd.
Så kom jeg til den tingen som alle kristne hevder de har. Enhver troende kristen aksepterer det faktum at han har evig liv. Han har det for seg at han har et liv som vil foregå for alltid i Himmelen. (”Guds gave er evig liv gjennom Jesus Kristus vår Herre”)
Men jeg fant plutselig ut at evig liv er noe jeg aldri kan ha – for Jesus sa ikke: ”Jeg har liv å gi deg – men; ”Jeg er livet.” Nok en gang hadde jeg funnet ut at noe jeg trodde jeg hadde – evig liv – er kun en person, og det er ikke meg. Jesus Kristus er det ”evige liv”. Men, hvor passer jeg inn i alt dette?
Tilslutt kom jeg til et utsagn som knyttet alt sammen og som avsluttet mine undersøkelser fordi det var så absolutt. Verset er Kolossene 3:11, hvor det står om troende i Kristus at ”Kristus er alt og i alle.” Kristus er alt, ikke Kristus har alt. Og hvis Kristus er alt, hva er det da igjen til meg? Ikke mye etter mine beregninger.
Jeg hadde trodd jeg var noe og at jeg kunne få noe. Jeg fant ut at Gud hadde tatt alt. Kristus er alt. Så fikk jeg grepet forbindelsen: Kristus er alt og i alle.
Da så jeg for første gang at den eneste grunnen for eksistensen av hele skapelsen er å romme skaperen. Ikke for å være noe, men for å romme Noen. Så der demret det en viktig sannhet. Vi mennesker har en naturlig tendens mot å betrakte det menneskelige selv som viktig. Men vi har feil ideer når det gjelder selve årsaken for eksistensen av selvet.
Et veldig vrangbilde har sneket seg inn i den menneskelige veven. Det er fordreiningen av egoet – av selvet. Selv om vi opplever at selvet er viktig, så viste alt dette meg at selvet er ytterst uviktig. Det finnes bare et selv i universet som er virkelig viktig. Jeg vil nesten si at det kun finnes et selv.
Hvorfor? Fordi det er bare en person i universet som noen gang har sagt: ”Jeg er.” Gud sa at det var Hans navn tusenvis av år siden, den gang da Moses spurte Ham hva han skulle si når folk spurte: ”Hva er Guds navn?” (2. Mosebok 3:13-14)
Vi har blitt fortalt at ved enden av universets historie vil det være Gud som er alt i alle. Hva er det så som er igjen? Det er skrekkinngytende.
Hvorfor vi er til
Det er kun en person, og den menneskelige skapelsen blir satt inn i et levende fellesskap med denne Ene, slik at Han kan manifestere Seg selv og Sitt fullkomne liv og kjærlighet gjennom oss.
Hele skapelsen eksiterer fordi Ånd må ha en kropp hvor Han kan manifestere Seg Selv. Som skriften sier: ”Hele jorden er fylt av Hans herlighet.” De sier at Kristus steg ned ”slik at Han kunne fylle alle ting.” Hvis Han fyller alle ting, så er alle ting beholdere av Ham. I dette ligger både høyden og den farlige dybden i menneskeheten.
Høyden er ganske enkelt dette: Skapelsens hvile kan romme Guds manifestasjon, vi kan romme Gud som en Person. En person kan ikke gi seg til kjenne gjennom noe annet enn en person. Du kan ikke ha fellesskap med en hund eller en stein. Du kan glede deg over underverket i et atom eller en vakker stein, men du kan ikke ha fellesskap med noe av det. Men, jeg kan ha fellesskap med deg fordi vi er av samme design.
Gud kan manifestere Sine underverk og Hans skjønnhet gjennom blomstene og trærne. Vi kan betrakte dem gjennom mikroskopet og teleskopet og undre oss – men vi sier ikke: ”Det er Gud.”
Det største underverk, personlighetens fremste uttrykk, er når vi kan betrakte et menneske og si. ”Gud er der.”
Avgrunnen, farene, ved menneskeheten er at personlighet betyr frihet. Intelligente valg er personlighetens fremste kjennetegn. Derfor virket Gud å være i et stort dilemma når Han skapte mennesker. (Selvfølgelig var Han ikke det, fordi Han kjenner utgangen på alt.) Men det virket slik fordi menneskene Han skapte kunne snu seg bort og si: ” Takk så meget, men jeg ønsker ikke at du skal leve i meg.”
Det er akkurat hva som skjedde: Vi gjør oss selv til vår egen gud, ikke Gud. Vi lever våre egne liv. Og det er vårt store problem. Det finnes ikke eneste problem i menneskeheten unntatt våre selv-reaksjoner, ikke et eneste.
Djevelen er ikke noe problem. Han ble tatt hånd om for 2000 år siden. Naboen din er ikke ditt problem. Omstendigheter er ikke ditt problem. Det eneste problemet er dine reaksjoner. Fordreid selv, et selv ute av takt; det er vårt problem.
Så snart vi vet hvordan vi skal håndtere det menneskelige selvet og putter det tilbake der det hører hjemme, så har vi funnet livets nøkkel. Det er det vi skal se nærmere på nå.
Monday, August 3, 2009
Norman Grubb explaining our unity with Christ
PART I
The Believer as a Container for God’s Presence
When I was in the British army in World War I, God very plainly called me, though I'd planned another career, to join a little independent missionary group just starting in Africa. I wasn't there very long before I deeply felt my inadequacy.
It wasn't that I was lukewarm for Jesus Christ; it wasn't that I had turned away from Him to some other interest. I was a servant of His, and my whole interest was set on introducing my brother Africans to Him.
The inadequacy I felt in myself first of all was the need of love. I deeply felt, when I got among them, that I just didn't have that love which bridges the gap. With that went the need of faith — and with that the need of power. All of these were linked together.
Response to the Christian message in Central Africa, like the United States, appears to be quite large. But I soon found there was much more profession than possession. I began saying to myself, Are we bringing the Africans anything really worthwhile? Are we just bringing a code of ethics? Or a liturgy, or historic faith? Have we got something genuinely transforming to transmit to others?
Then I made the question personal, "Have I?"
As I asked these questions, I discovered that when your ministry is disturbed, it tends also to disturb your personal life. I found myself, as my wife well knew, irritable at home in a way I hadn't been irritable — and critical of others to cover my own failures.
As I doubted, asked questions, and searched the Bible for some kind of an answer to my inadequacies, I found some amazing answers. Some of them have shaken me considerably. They have changed my whole viewpoint — and my experience.
I can't call them revelations, because they are based on the revelation, witnessed to by the Spirit.
To begin with, my attitude was that God should improve me.
Well, I'm a servant of Jesus Christ, I thought. I've been redeemed by His grace, I belong to Him. I must ask God to make me a better servant of Jesus Christ.
I thought He should channel in some love into my heart, some faith, some power, some holiness — and improve me.
I had to learn sharply that self-improvement is both a sin and an impossibility. It came as a considerable shock.
But though my idea of how God should answer my problem was completely wrong, my sense of inadequacy was good. It sent me to the Bible. And my first discovery came as I read one famous verse in the first letter of John: "God is love."
Suddenly the is stuck out. What dawned on me went something like this: It doesn't say God has love, but God is love. If some body has a thing, it isn't he himself. It's something just attached to him, as if you've got a coat on or something in your pocket. You just have it, and you can share it. But the Bible doesn't say God has love, but God is love.
I Could Never Love!
Love, therefore, must not be a thing I can have. Love is exclusively a Person. God is love. Therefore, there is no other pure, self-giving love in the universe beyond Him Himself. Love is exclusively a characteristic of one Person only — and that's not Norman Grubb.
That was a deflation for me. I had thought I could have love imparted to me, channeled into me, and I'd be more loving. But I suddenly found God saying, "You'll never have one iota of love. I am love, and that's the end of it."
Love is a Person; one Person only loving — and that's not I, and that's not you. God is love and, therefore, love is God loving.
That set a new trend of thought going. I began to relate this to my other need of power. And I suddenly found a verse in the first chapter of I Corinthians where it says that Christ is the power of God. Not Christ has the power, but He is the power.
Once again, I had thought power was something which was given to me, and I'd be a powerful servant of Jesus Christ. I suddenly found that power, also, is a Person. And that person is not I but is exclusively Christ, Who is God; it doesn't matter whether you call Him Father, Son or Holy Spirit.
Then I came to the one thing every Christian claims to have. Every believing Christian accepts the fact that he has eternal life. He takes it that he has a life which will go on forever in Heaven. ("The gift of God is eternal life through Jesus Christ our Lord.")
But I suddenly found that eternal life is not something I can ever have — for Jesus did not say, "I have the life to give you" — but, "I am the life."
Once again I had found that something I had thought I had — eternal life — is one person only, and that's not I. Jesus Christ is that "eternal life."
But where did I fit into all this?
Finally I came to a statement which gathered all together and finished off my investigations by its absoluteness. The verse was Colossians 3:11, where it says of believers in Christ that "Christ is all and in all."
Christ is all, not Christ has all.
And if Christ is all, what's left for me? Not much by my mathematics.
I had thought I was somebody, and something or could get something. I found God had taken the lot. Christ is all.
Then I got the link. Christ is all and in all.
Then I saw for the first time that the only reason for the existence of the entire creation is to contain the Creator! Not to be something, but to contain Someone.
So there dawned a very important truth. We humans naturally regard the human self as important. But we've got the wrong ideas of the reason of the existence of the self.
An immense distortion has come into the very warp and woof of humanity. It's the distortion of the ego — of the self. Though we feel self to be important, all of this showed me that self is extremely unimportant.
There is only one Self in the universe who is really important. I would almost say there is only one Self.
Why? Because there's only one Person in the universe who ever said, "I Am."
God said that was His name thousands of years ago when Moses asked what he should say when people would ask, "What is the name of your God?" (Exodus 3:13, 14).
We are told that at the end of the history of the universe it is God Who will be all in all. God all in all! Then what's left? It's terrific.
Why We Exist
There is only one Person, and the human creation is brought into a living relation ship with this One, so that He can manifest Himself in His perfection of life and love through us.
The whole creation exists because Spirit must have a body in which to manifest Himself. As the Scriptures say, "The whole earth is full of His glory." They say that Christ ascended "that He might fill all things."
If He fills all things, all things are containers of Him. Here is both the height and the dangerous depth in humanity.
The height is simply this: the rest of creation can contain manifestations of God; we can contain God as a Person. A person cannot manifest himself as a person through anything else than a person. You can't fellowship with a dog or a stone. You can enjoy the marvels of the atom or of a precious stone, but you can't fellowship with it. But I can fellowship with you because we are of the same makeup.
God can manifest His marvels and His beauty through the flowers and trees. We can view them through the microscope and telescope, and marvel—but we do not say, "That's God."
The greatest marvel, the greatest height of personality, is when we can look at a human being and say, "God is there."
The depth, the dangers, of humanity are that personality means freedom. Intelligent choice is the essence of personality.
Therefore, God appeared to be on the horns of a dilemma when He created people. (Of course, He wasn't, for He knows His own business in the end.) But it appeared so because the people He created could turn around and say, "Thank you very much, I don't want You to live in me."
That's exactly what happened.
We make self our god, not God. We just naturally run our own lives. And that's our whole trouble.
There isn't a single problem in humanity except our self-reactions: not one.
The Devil is no trouble. He was dealt with 2,000 years ago.
Your neighbor is not your trouble.
Circumstances are not your trouble.
The only trouble is your reaction.
Distorted self, self out of gear, is our problem.
Once we know how to handle the human self and put it back where it belongs, we've found the key to life.
That's what we're going to examine.
PART 2
You Simply Receive
Essentially from eternity there has been only one Person.
This is difficult to realize. Yet throughout the Word of God it is underlined.
God was before all: He is the beginning and the end, the alpha and the omega.
He is love.
He is inconceivable beauty.
He is the all.
If that is so, then the link between Him and us, whom He has created, is the link between the One and the means of manifesting or making known the One. In other words, our relation to Him is that of containing Him in such a way that He may be recognized.
That is why the primary function of all creation, animate and inanimate, is receptivity. Your basic function, and mine, is the same—simply to receive.
This is demonstrated, silently, around us all the time. It's never better seen than in the springtime.
If there were no receptivity in the trees and flowers and shrubs, we should have a desert around us. These things spring to life because of their quiet reception of the sunlight and moisture poured on them. What they receive they utilize. But utilization is secondary to reception.
In Biblical language, we call this faith.
Better Seen Than Said
But no finite language can completely portray the infinite. So different illustrations are necessary in order to complete the picture of our relation to Him.
Look at the number of times the Bible calls us vessels. "We have this treasure in earthen vessels that the excellency of the power may be of God, and not of us." We are "vessels, sanctified, meet for the Master's use, prepared unto every good work."
Now you see at once the beauty of the illustration: a vessel is a hollow object made to contain something. And God has made us vessels.
Of course, if God makes us vessels, He fills us. God doesn't fool with His creation; if He made anything to be filled, He must see to it that it gets filled.
This is our receptivity. The whole function of the vessel is to receive something.
Now get this clear: the vessel never becomes the liquid, nor the liquid the vessel. I add this because we humans are so proud that there creeps into us the idea that we can be deified. That is blasphemy. There is no such thing as self-deification, except that of Satan, the pseudo-God, and what we share with him. The divine can dwell in the human, but forever the human is the human and the divine the divine. God has said, "I will not give my glory to another."
That is the vital importance of the vessel illustration: we are forever the container; He is that which we contain. That relationship never changes. But there are other illustrations which both Jesus and Paul used which give us an enlarged picture of our position as receivers.
The famous one is that used by Jesus when He likened Himself and ourselves to the vine and the branches. Now we get a vital, active relationship. We begin to see that the illustration of the vessel is only part of the truth. A vessel is a dead thing and separate from that which is poured into it. From the vessel you might be led to picture us as simply passive containers. But we're not.
So Jesus gave us the vine and branches illustration. Through this our eyes are opened to the secret of the universe union — the mystery of the universe: how two can be one and yet remain two.
In this dimension, infinite truth is always in the form of paradox. We never get beyond facts that are seemingly contradictory to common sense. In this dimension we can never fully comprehend truth through our senses. Our reason cannot teach it to us. We have to live with opposites which don't meet, with facts that are, to our understanding, not completely logical. It is good for us to recognize this, and to learn to accept both sides—both ways of knowing—in their proper proportions.
This illustration of the vine and the branches is one of those paradoxes. The living God, the living Christ, and I actually become one person and function as one person. Separation is impossible. It has disappeared. We function entirely and forever and naturally as one person. And yet we remain two!
The Mystery We Live In
Two in one; one in two. We see the paradox in the vine and the branch illustration because, though the vine and the branch make one, Jesus says that the branch must "abide in the vine." Though the vine is the life and the branch the channel, yet the branch does things. It utilizes the sap and produces leaf and flower and fruit.
But its activity is secondary to its receptivity. This is where we fail. We make activity a substitute for receptivity. It is its outcome.
Paul gave us another illustration: that of head and body. Head and body make one organism, one life.
You can't divide head and body. My name is Norman Grubb. But my head is not Norman and my body Grubb! You can't divide the two.
The Bible tells us the same thing. For instance, I Corinthians 12:12 speaks of the body of Christ as being Christ. It says, "As the body [the body is, of course, the believers joined to Christ] is one and hath many members, so also is Christ." The body is called Christ—not the head.
We are part of a vital organism which is an ascended, glorious, perfect Christ—the eternal Christ.
We are part of Him, yet we remain, ourselves.
Self-Confidence Is Not Security
In that relationship we are all dependent. Exactly as the body is dependent on the head and the head governs the body, so we forever remain the dependent member in the union.
And the union is never safe until we know that.
So, until you have a few good knocks on the head and discover your conceited self, you're not safe to know the union. Maybe you've had plenty of knocks. They're the healthiest thing we can have. We've got to be made safe and understanding for this tremendous relationship.
He is the Lord. We are the co-operators. We are receivers.
Basically every one of us has regarded life as something we must live, although we are glad to have the help and grace of God to assist us. Even though we are redeemed people, without realizing our error, we rely mainly on our self-activity.
Basically, every one of us has thought, "We're the people, let's get on with the work."
That is the reason for the long periods of training through which we read God took all His servants in Bible times. Look at Moses. Few can equal his consecration. He threw away a throne as "the son of Pharaoh's daughter," with all "the treasures of Egypt" and "pleasures of sin for a season." And he did all this for the mysterious Christ who had not even come — for he "esteemed the reproach of Christ greater riches," the record says.
Yet there was one thing that Moses had not renounced. That was Moses.
"Learned in all the wisdom of the Egyptians," highly trained, highly educated, "mighty in word and deed," it says he thought the enslaved Israelites would understand that he was their obvious deliverer, and he set out to deliver them. Angered by an Egyptian maltreating one of his people, he beat and killed him.
But Pharaoh sent the police after him— and what did Moses do? All he had left was a good pair of legs. So he ran.
A healthy body is useful—but you need more than two good legs to carry you through life for God! Moses had thought he could do the job; now he found he couldn't. He couldn't find God because, until he had come to an end of himself, God was a distant Person to him.
Unless you have come to the bottom of self you don't know basically in a crisis just how to find God. You can't find God when He's found you. He's just there. The Spirit must teach you. You just say, "That's fine, Lord, carry on." You are thoroughly natural.
I believe in being thoroughly irreverent with God! That's putting it in extreme form, but what I mean is that a great deal of our pious talk and reverent attitudes and language is a cloak for insincerity. Men of God, God's familiars, God's friends, talk back and forth with Him in plain language.
But Moses, like every one of us, had to learn that you don't do God's work by self effort and self-wisdom.
Unquenchable Energy
Forty years later, Moses saw what he had not been ready to see before. He saw a queer object where he was tending sheep in the wilderness. It was a common bush on fire. But the curious thing, as he watched it, was that it didn't go out.
That is where God showed Moses what humanity is meant to be: a common bush aflame with God.
But a man must be common first. Moses, in his own opinion, had been a very uncommon royal bush, and God doesn't live in uncommon royal bushes. Then Moses saw this sight: God's presence, God's word out of a common bush — and as the divine fire consumes the bush, it refuels it. "The bush was not consumed."
That's exactly what God does. The divine life keeps flowing in, as you give it out.
That is receptivity: the key to true humanity. Then you move out into activity.
No one is active like a Christian, because he is motivated by the divine resources, the divine power, the divine Person. We've got to learn by our hard knocks to clear out of the way and recognize. Another functioning; get His voice, His plans, His resources. Then we come back into the situation as servant, not boss.
Once you have come to understand that your basic function is a constant recognition of Another, the whole of life is transformed.
It isn't a matter of continually allowing Him to come into your life, because you have received Him. But it is the recognition of Another.
Another is the functioning one.
Another is the Person who inspires the prayers and imparts the faith and thinks the thoughts through our minds and expresses His compassion through our hearts and puts our bodies into action.
Once you've seen that, you see that He is the illimitable One.
Then you relax and say, "This is what life is basically: Another living His life in me."
You've got your key to everything.
Every problem becomes an opportunity.
Every tough spot becomes a chance to enjoy the luxury of seeing Him deliver us out of it.
And you welcome such spots.
PART III
Your Other Self
Normal humanity is God-indwelt.
Humanity which is not indwelt by Deity is subhuman. Can you offer proof of that, you say? Yes, I can. I can give you proof from the only perfect human who has ever lived on earth.
Jesus Christ was a real human. (That's why I love to call Him Jesus, though He is the Lord Jesus Christ.) He was the Son of God, but if He called Himself the Son of God five times, He called Himself Son of man fifty-five times. Which means He was a representative man—one of us.
Notice what Jesus said each time He was challenged on the source of His power to work miracles or His authority to say what He did. Every time He answered, "The Son can do nothing of Himself."
In other words, His basic self-conscious-ness as a human was awareness of His nothingness in Himself!
His statements about the Father often puzzled the disciples. He would say, "I do what I see the Father do," "as I hear, I judge," "My doctrine is not Mine, but His that sent Me." They wondered whether He had some strange means of communication with His "Father in heaven."
He revealed their true meaning in what I think is the most important conversation ever recorded. It was the first time in actual human words that the union of man and God is revealed. It came in that last conversation at the supper table before He went out to Gethsemane.
He kept saying He was going to the Father, but the Spirit had not come; therefore, a normal human could only understand outward relationships — one person here, another there, each person separate from the other.
So when He talked about the Father, the disciples thought He must be some Being way up in the blue. Feeling desperate that Jesus was going to whom they knew not, Philip made a commonsense request:
"Lord, show us the Father and that will suffice us."
In other words, "Open Heaven, and let us have one look at the One to whom You say You are going."
Remember Jesus' answer? He said, "Have I been so long with you, yet hast thou not known Me, Philip? He that hath seen Me hath seen the Father. How sayest thou then, 'Show us the Father'?"
Now you might stop with that statement and say, "Well, that's Deity. He meant that their names were interchangeable — Father, Son and Spirit, and they could call Him Father or Jesus."
But He didn't mean that, for the next verse says this: "Believest thou not that I am in the Father and the Father in Me? The words I speak unto you I speak not of Myself: but the Father that dwelleth in Me, He doeth the works."
When Jesus said He did what He saw the Father doing it was not that He had some telescopic view into Heaven, but that as the Father in Him took Him into various situations and faced Him with various needs He would know this was a call to action. As He saw the Father moving into action, He took action. The action of faith.
The same was true of the words He spoke. He was expressing the thoughts and words the Father thought and spoke in Him.
So you see the human nothingness and the divine union? Yet that doesn't mean that we do nothing.
No one was more active than Jesus Christ! But the activity was secondary to receptivity.
An outstanding characteristic of the life of Jesus was His relaxed attitude. He was always saying, "I have what the Father gives Me." Yet what words He spoke and deeds He did!
You see, that relaxed attitude is a normal human attitude-because a vessel hasn't anything except the capacity to contain. So relax!
Two, But One
Someone may say, "Well, Jesus Christ was a unique person. Can we say we're just like Jesus Christ?"
Yes, you can.
The chapter ends as Jesus says, "Arise, let us go hence." It appears to me that as they moved from the supper table toward Gethsemane, He wanted to give one other illustration to connect them up with what He had said of Himself and the Father. They passed through a vineyard.
"See," He said, "I have been the branch of My Father. He has been My vine; His sap has been flowing through Me, and I have just been bearing the fruit.
"Now," He said, "I am your vine and you are My branches. We are to have the same union which I have had with the Father, and apart from Me ye can do nothing."
Some years later, as a passing remark in the midst of another subject, Paul made a marvelous statement in I Corinthians 6:17 that reveals the nature of that union: "He that is joined to the Lord is one spirit."
That's the real self, and the basis for our union: one spirit, not two spirits. The very same thing that Jesus said of Himself and the Father ("I and my Father are one") Paul says of us.
A great many of our confusions in life begin because we haven't discerned between soul and spirit. The Bible analyzes the human personality into three parts (for everything is a trinity). It speaks of "your whole spirit and soul and body" in I Thessalonians 5:23.
Look at the order: not body, soul and spirit—that's our order. God's order is spirit first: "I pray God your whole spirit and soul and body be preserved blameless."
To put it briefly, spirit is the seat of ego; soul is the seat of the emotions and of reason.
Spirit is the ego, the self. God is spirit and He is the first ego, the first self. We are spirits, of whom He is the Father (Hebrews 12:9). He is the Creator of body and soul, but the Father of spirits.
Down in that center—the spirit—is where you know and love. Knowledge and love-mind and heart-are the real self, the real person. That's where you irrevocably live.
Paul, in I Corinthians 2:11, said, "What man knoweth the things of a man save the spirit of man which is in him?" The knower inside us is our spirit.
For instance, we Christians know Jesus Christ. How do you know Jesus Christ? I can't tell you. Somehow you've come past the realm of just knowing about this Person called Jesus Christ and He is real to you.
In the same way, a person knows music, knows art, knows science.
I understand that, you say. I'm at home with that. The knower just knows!
That isn't giving a reason, is it? It's something intuitive inside you, and that's your spirit. . That's different from reason.
But your soul is more external. It is how you express your spirit.
Your mind (your knowledge) expresses itself in reasons. But reasons can vary. They can be influenced by all sorts of things.
Your heart expresses itself through the affections, the emotions. That's where you feel. But feelings can vary—quite apart from the set purposes of the heart. We say, "I don't feel like this," or "I feel spiritually cold, or dead or dry," and they are all illusions of the soul.
Neither reason nor emotion is our real life, which is deep inside us.
Now, we live where we love. That's what the Bible calls the heart. That's not the emotions; it's the set of life, the choices, the purposes where one of the two spirits is joined to us—the false spirit of self-love, called the spirit of error, who is in us from birth—or the true spirit of self-giving, the Spirit of God, called "the Spirit of truth," who replaces the false spirit in us by redemption and rebirth.
We have to learn how to discern between soul and spirit (Hebrews 4:12). We have to refuse in our spirit, our real selves, to be dominated by the reactions of the emotions or the reasons—our souls.
When we have learned to discern and to discipline the reactions of the soul, then through our reasons and our emotions we channel Christ, and are not moved by the reflex action of the world coming back at us.
But how can I do this? you say.
You can do this because "He that is joined to the Lord is one spirit."
The Bible reveals that God, who is spirit, is an invisible Person. He always expresses Himself.
He expresses the kind of Person He is through His Son; that's the soul of God. The soul of God is Jesus Christ.
Visible-and Invisible-Life
So with us, our spirits are our invisible selves, and we have to have a form of expression. The form of expression is the soul life.
And it's in our soul life that we differ.
In the spirit we're undifferentiated. You and I are exactly the same, eternally one person in the Spirit. You and I are one unit.
I'm sorry for you, but you've got to have me. Because we're all one!
But in our souls we differ: you're very quick and I'm slow. One person is cautious, another person is dashing. Variety is in our soul life-that is, in the emotions and the reason. These are the varied expression of the inner spirit.
Now you may say in your soul life—in your emotions or your reason—"l don't like that person."
We have an affinity with some people and not with others. We're just made like that.
But you have to move back from your soul-affections (your emotions) to the inner spirit-love.
This business of emotions is most important, because dozens of Christians live with their feet dragging with a sense of condemnation and failure because they feel away from God, or the feel cold, or they feel guilty, or they feel weak, and so on.
They haven't discerned between the variable emotions of the soul and the unvarying reality of spirit—where God's Spirit of love is eternally our other self in our spirit.
How can I be cold when I've got that permanent fire within me-Jesus Christ?
Move back from your soul-affections and say, "No, He's here."
How can I feel dry when I have a permanent well of water inside me-Jesus Christ?
Not Emotion, But Reality
You move back from your affections, your emotions, to the real love-center—because "He that is joined to the Lord is one spirit."
The other verse that goes with that one, which I always think is so marvelous, is perhaps my favorite in the Bible. It is Galatians 2:20, where Paul says, "I am crucified with Christ
That's the old Paul out.
Then he says, "..... nevertheless, I live."
That's the new Paul in Christ: a living, thinking, willing, feeling, battling human. A real person.
But listen: then he corrects himself and adds, "Yet not I, but Christ liveth in me."
He could very easily have said, "Nevertheless I live and Christ lives in me"—as if Christ lived near him or close by him.
But you see, he replaced self by Christ.
That's the point.
He said, "Nevertheless, I live—excuse me, the real I isn't I at all, it is Christ."
In other words, your other self is Christ. It is not you, it's Christ. There are two selves joined in one; and the other self is Christ.
That's why it's indivisible. That's why it's ridiculous to look around or above and try to find Christ.
You don't try to find yourself, do you? Wherever you go, you are there, aren't you?
However you feel about it, you can't escape your self.
And your other self is Christ; you can't escape Him either!
I'm sorry if Christ has to go where you go! But that's His business!
In the grace of God, Jesus Christ tied Himself to us.
Isn't that amazing? You can't escape Him.
Where you go, He goes. He's your other self; He's not you.
You're you; He's He.
You contain Him; He motivates you. And you learn the habits of this abiding life.
He is the one who lives it.
You are His means of expressing Himself.
Motivation by Jesus Christ; that's the eternal life which we who know Him have already begun!
Next we will need to examine, understand and establish how this change of relationship has taken place. How can it be when we are eternally separated from God by sin? How can we have such a boldness, so that we can be free, happy, familiar, natural—not superduper reverent—but ordinary, normal people: what God intends us to be?
PART IV
Your New Spirit
I believe in a secular Christ. I do not believe in a religious Christ.
I believe one of the whole difficulties of Christianity is we've put Christ in a special building for a special occasion, with special forms of worship, special music, special everything.
Cut the special out; put your hands in your pocket and go in your old blue jeans. Christ is a secular person.
If Christ is your other self, Christ washes dishes.
If Christ is your other self, He spanks the youngsters.
If Christ is your other self, He handles the accounting machine and runs the business.
Christ, therefore, is a very common per-son.
You're a very common person—I assure you that. That's why I believe in a common Christ—because He lives in common people!
Obviously, humanity has become separated from God. Before I can live in the kind of familiarity with God that He intends for me, I need to know the basis for that kind of a relationship. I need to know my title. Once I am sure of my foundations I can forget them and go ahead. Once I am sure of the road under my feet I can proceed to walk confidently.
Road to Familiarity
These are the simple facts of revelation (and we can follow their logic, as well as their tragedy and wonder):
What the Bible calls sin is, in one phrase, independent self. The created self was made to contain and express the Creator Self who is selfless love.
Instead, in the person of Lucifer, probably the created being nearest to God Himself, a new and horrible form of life came into existence: a created self who refused to contain the selfless Self of God but chose to live for and by himself. Lucifer was the sin-spirit, the spirit of self-love, self-seeking, and all the sins known to man that proceed from that.
The history of the creation of man in the Garden of Eden tells us what happened to our forefather. He was created to contain God in a living union, which was symbolized for him in the offer of "the tree of life in the midst of the garden."
But as a human being with free choice, he could take another way—the way of self-love: symbolized for him in the other tree in the midst of the garden—the tree of the knowledge of good and evil.
Deceived by the lying spirit of Satan, he received into himself the spirit of error rather than the Spirit of truth, and became a child of the Devil. Since then the whole human race is born with the spirit of self-centeredness in it. The Bible calls it "the spirit that now worketh in the children of disobedience."
That we are all born and live under that domination is obvious, for we are all by nature egoists and self-lovers. Every breath we breathe, therefore, is sin—because anything less than God's perfection is sin, and God's perfection is perfect love. But such total love to God and our brother is totally impossible without God who is love living in us.
Two Problems Solved
What, then, has He who is Love, and therefore must save, done to restore His lost humanity to Himself?
He has taken flesh Himself to start a new race. In the Person of His Son, Jesus, He came into history as a man called "the last Adam," the Creator of the first. Having lived a perfect life which the first Adam failed to live, He then identified Himself totally with the fallen human race by dying for us. In that death He was so identified with us all in God's sight that the Bible says, "He made Him to be sin for us, who knew no sin. Thus, He died. In doing so, the Bible reveals that He effected the two supreme deliverances that were the two absolute necessities.
First, He solved God's problem (or rather, God solved His own problem) by taking upon Himself the curse of the broken law, and being made a curse for us. By the shedding of His blood, His outpoured life, He became God's "mercy seat."
By this, God could both be just and justify the ungodly, and pronounce all believers in Jesus justified from all unrighteousness-for-given, cleansed, in His sight as if we had committed no sin; "made the righteousness of God in Him." Broken law has consequences. That is the nature of law. God, farseeing that we should all be lawbreakers, foreordained His Son to be "the propitiation through faith in His blood."
What God revealed to be the necessary atonement for sin, He Himself suffered. What He suffered He accepted. And His acceptance is our justification (as the Scripture says, "raised again for our justification"). What is good enough for God is good enough for us. "How much more shall the blood of Christ, who through the eternal Spirit offered Himself without spot unto God, purge your conscience from dead works to serve the living God?"
Secondly, Christ's cross and resurrection solved our problem. For by this means He fully effected the destruction of the old union of humanity to Satan and replaced it by the new union to Himself.
Our problem is simply that in our unredeemed life our inner self, our spirit, was united to the self-loving spirit of Satan.
As a consequence, we followed the desire of soul and body. When our bodies stimulated appetites in us, we gratified them. When our souls stirred up pride or dislike of this or hate of that or love of that—we just followed them.
We were governed by our souls and bodies.
Replacement for Soul Life
But when Christ died, it says that "He died unto sin once." That means that in His death, as our Representative, our last Adam, He became separated from the sin-spirit which had invaded the human spirit—just as anybody in death is separated from his spirit. And in His resurrection He was "made alive by the Spirit."
In other words, the Spirit of truth—God Himself—united Himself to that last Adam, and thus united Himself to all who will accept their place by faith as participators in His death and resurrection.
Here was the beginning of the new and final creation, when the usurping person was cut off from the possession he had deceitfully gained of the human spirit; when the true Owner, the living God, replaced him in all who receive Jesus.
This is no Biblical theory. This is the most tremendous and dynamic event in human history!
Here is our title to union—to permanent familiarity—with God!
For example, use this little illustration.
On Sunday morning you say your duty is to go to church. But you get a blustery day, wind and snow, and you don't feel like going. But you go anyway.
Why? Because down inside you purpose to go. You say, "Oh, I don't feel like going, but I'm going."
There you've got the point. Now you have moved from soul to spirit, you see.
Reason is exactly the same. Reason is the faculty by which we explain things and argue about them and talk about them. Through these words I've tried to use my reason, which is my soul life, to explain what I claim to know. I claim to know Jesus Christ; I try to explain myself to you—that's my reason.
You see, reasons can differ. That is why we can differ in our opinions and explanations—our soul life—but be one in Christ-in our spirit life.
I've always been one to dig into things. I took up philosophy just as a hobby and got my reason thoroughly shaken. I said to myself, "I'm really not so sure that there is a God at all. Yet," I said, "I know Him and love Him and have done so for years—yet He may not be a living Person at all!"
My reason conveyed doubts to me.
My spirit said, "But I know Him!"
So do you know what I came to? I said, "Well, if God is the big illusion, I'll be a little illusion alongside Him. I love the 'Illusion,' that's all."
You see, I would not be governed by my reason—my soul—because I had something deeper, more real.
Of course, in due time, I came out more strongly confirmed in soul, or reason, as well as spirit-knowledge. Doubts are the raw material of faith.
Have we got it clear?
The consequence of broken law which we must inevitably suffer, stated in most direct and terrible fashion again and again in the words of Jesus and the writings of the apostles, was borne by God Himself in the Person of His Son. If we ask, how can the blood of any man atone for the sin of all, the answer is that this was the blood of Deity made flesh.
The enslaved condition of humanity, through the indwelling spirit of self-centered-ness, with which every man is born, was ended at the cross!
Christ, as our representative, died to that enslavement—that sin-spirit; and again as our representative, was raised from the dead by "the Spirit of Him that raised up Jesus from the dead."
Thus, this change of union from the spirit of self-centeredness to the spirit of self-giving becomes an actual, down-to~earth fact in the personality and experience of every human being who, recognizing and admitting his need, receives Him as Lord and Savior.
Your old spirit is replaced by your new Spirit!
You were governed by soul and body. Now, as a redeemed person, the Spirit—His Spirit in your spirit—is master of soul and body.
You meet the demands of the bodily senses, the varying emotions of the soul stimulated by world, flesh or desire, with the affirmation of the indwelling Christ as Lord.
Soul and body become the manifestation of Jesus Christ.
Here, indeed, is the key to being a normal person—free, happy, familiar, natural—released from the spirit of self-love into the boundless, creative outflowing energy of the new governing Spirit that indwells you: His Spirit.
Here, indeed, is the key to everything.
The Believer as a Container for God’s Presence
When I was in the British army in World War I, God very plainly called me, though I'd planned another career, to join a little independent missionary group just starting in Africa. I wasn't there very long before I deeply felt my inadequacy.
It wasn't that I was lukewarm for Jesus Christ; it wasn't that I had turned away from Him to some other interest. I was a servant of His, and my whole interest was set on introducing my brother Africans to Him.
The inadequacy I felt in myself first of all was the need of love. I deeply felt, when I got among them, that I just didn't have that love which bridges the gap. With that went the need of faith — and with that the need of power. All of these were linked together.
Response to the Christian message in Central Africa, like the United States, appears to be quite large. But I soon found there was much more profession than possession. I began saying to myself, Are we bringing the Africans anything really worthwhile? Are we just bringing a code of ethics? Or a liturgy, or historic faith? Have we got something genuinely transforming to transmit to others?
Then I made the question personal, "Have I?"
As I asked these questions, I discovered that when your ministry is disturbed, it tends also to disturb your personal life. I found myself, as my wife well knew, irritable at home in a way I hadn't been irritable — and critical of others to cover my own failures.
As I doubted, asked questions, and searched the Bible for some kind of an answer to my inadequacies, I found some amazing answers. Some of them have shaken me considerably. They have changed my whole viewpoint — and my experience.
I can't call them revelations, because they are based on the revelation, witnessed to by the Spirit.
To begin with, my attitude was that God should improve me.
Well, I'm a servant of Jesus Christ, I thought. I've been redeemed by His grace, I belong to Him. I must ask God to make me a better servant of Jesus Christ.
I thought He should channel in some love into my heart, some faith, some power, some holiness — and improve me.
I had to learn sharply that self-improvement is both a sin and an impossibility. It came as a considerable shock.
But though my idea of how God should answer my problem was completely wrong, my sense of inadequacy was good. It sent me to the Bible. And my first discovery came as I read one famous verse in the first letter of John: "God is love."
Suddenly the is stuck out. What dawned on me went something like this: It doesn't say God has love, but God is love. If some body has a thing, it isn't he himself. It's something just attached to him, as if you've got a coat on or something in your pocket. You just have it, and you can share it. But the Bible doesn't say God has love, but God is love.
I Could Never Love!
Love, therefore, must not be a thing I can have. Love is exclusively a Person. God is love. Therefore, there is no other pure, self-giving love in the universe beyond Him Himself. Love is exclusively a characteristic of one Person only — and that's not Norman Grubb.
That was a deflation for me. I had thought I could have love imparted to me, channeled into me, and I'd be more loving. But I suddenly found God saying, "You'll never have one iota of love. I am love, and that's the end of it."
Love is a Person; one Person only loving — and that's not I, and that's not you. God is love and, therefore, love is God loving.
That set a new trend of thought going. I began to relate this to my other need of power. And I suddenly found a verse in the first chapter of I Corinthians where it says that Christ is the power of God. Not Christ has the power, but He is the power.
Once again, I had thought power was something which was given to me, and I'd be a powerful servant of Jesus Christ. I suddenly found that power, also, is a Person. And that person is not I but is exclusively Christ, Who is God; it doesn't matter whether you call Him Father, Son or Holy Spirit.
Then I came to the one thing every Christian claims to have. Every believing Christian accepts the fact that he has eternal life. He takes it that he has a life which will go on forever in Heaven. ("The gift of God is eternal life through Jesus Christ our Lord.")
But I suddenly found that eternal life is not something I can ever have — for Jesus did not say, "I have the life to give you" — but, "I am the life."
Once again I had found that something I had thought I had — eternal life — is one person only, and that's not I. Jesus Christ is that "eternal life."
But where did I fit into all this?
Finally I came to a statement which gathered all together and finished off my investigations by its absoluteness. The verse was Colossians 3:11, where it says of believers in Christ that "Christ is all and in all."
Christ is all, not Christ has all.
And if Christ is all, what's left for me? Not much by my mathematics.
I had thought I was somebody, and something or could get something. I found God had taken the lot. Christ is all.
Then I got the link. Christ is all and in all.
Then I saw for the first time that the only reason for the existence of the entire creation is to contain the Creator! Not to be something, but to contain Someone.
So there dawned a very important truth. We humans naturally regard the human self as important. But we've got the wrong ideas of the reason of the existence of the self.
An immense distortion has come into the very warp and woof of humanity. It's the distortion of the ego — of the self. Though we feel self to be important, all of this showed me that self is extremely unimportant.
There is only one Self in the universe who is really important. I would almost say there is only one Self.
Why? Because there's only one Person in the universe who ever said, "I Am."
God said that was His name thousands of years ago when Moses asked what he should say when people would ask, "What is the name of your God?" (Exodus 3:13, 14).
We are told that at the end of the history of the universe it is God Who will be all in all. God all in all! Then what's left? It's terrific.
Why We Exist
There is only one Person, and the human creation is brought into a living relation ship with this One, so that He can manifest Himself in His perfection of life and love through us.
The whole creation exists because Spirit must have a body in which to manifest Himself. As the Scriptures say, "The whole earth is full of His glory." They say that Christ ascended "that He might fill all things."
If He fills all things, all things are containers of Him. Here is both the height and the dangerous depth in humanity.
The height is simply this: the rest of creation can contain manifestations of God; we can contain God as a Person. A person cannot manifest himself as a person through anything else than a person. You can't fellowship with a dog or a stone. You can enjoy the marvels of the atom or of a precious stone, but you can't fellowship with it. But I can fellowship with you because we are of the same makeup.
God can manifest His marvels and His beauty through the flowers and trees. We can view them through the microscope and telescope, and marvel—but we do not say, "That's God."
The greatest marvel, the greatest height of personality, is when we can look at a human being and say, "God is there."
The depth, the dangers, of humanity are that personality means freedom. Intelligent choice is the essence of personality.
Therefore, God appeared to be on the horns of a dilemma when He created people. (Of course, He wasn't, for He knows His own business in the end.) But it appeared so because the people He created could turn around and say, "Thank you very much, I don't want You to live in me."
That's exactly what happened.
We make self our god, not God. We just naturally run our own lives. And that's our whole trouble.
There isn't a single problem in humanity except our self-reactions: not one.
The Devil is no trouble. He was dealt with 2,000 years ago.
Your neighbor is not your trouble.
Circumstances are not your trouble.
The only trouble is your reaction.
Distorted self, self out of gear, is our problem.
Once we know how to handle the human self and put it back where it belongs, we've found the key to life.
That's what we're going to examine.
PART 2
You Simply Receive
Essentially from eternity there has been only one Person.
This is difficult to realize. Yet throughout the Word of God it is underlined.
God was before all: He is the beginning and the end, the alpha and the omega.
He is love.
He is inconceivable beauty.
He is the all.
If that is so, then the link between Him and us, whom He has created, is the link between the One and the means of manifesting or making known the One. In other words, our relation to Him is that of containing Him in such a way that He may be recognized.
That is why the primary function of all creation, animate and inanimate, is receptivity. Your basic function, and mine, is the same—simply to receive.
This is demonstrated, silently, around us all the time. It's never better seen than in the springtime.
If there were no receptivity in the trees and flowers and shrubs, we should have a desert around us. These things spring to life because of their quiet reception of the sunlight and moisture poured on them. What they receive they utilize. But utilization is secondary to reception.
In Biblical language, we call this faith.
Better Seen Than Said
But no finite language can completely portray the infinite. So different illustrations are necessary in order to complete the picture of our relation to Him.
Look at the number of times the Bible calls us vessels. "We have this treasure in earthen vessels that the excellency of the power may be of God, and not of us." We are "vessels, sanctified, meet for the Master's use, prepared unto every good work."
Now you see at once the beauty of the illustration: a vessel is a hollow object made to contain something. And God has made us vessels.
Of course, if God makes us vessels, He fills us. God doesn't fool with His creation; if He made anything to be filled, He must see to it that it gets filled.
This is our receptivity. The whole function of the vessel is to receive something.
Now get this clear: the vessel never becomes the liquid, nor the liquid the vessel. I add this because we humans are so proud that there creeps into us the idea that we can be deified. That is blasphemy. There is no such thing as self-deification, except that of Satan, the pseudo-God, and what we share with him. The divine can dwell in the human, but forever the human is the human and the divine the divine. God has said, "I will not give my glory to another."
That is the vital importance of the vessel illustration: we are forever the container; He is that which we contain. That relationship never changes. But there are other illustrations which both Jesus and Paul used which give us an enlarged picture of our position as receivers.
The famous one is that used by Jesus when He likened Himself and ourselves to the vine and the branches. Now we get a vital, active relationship. We begin to see that the illustration of the vessel is only part of the truth. A vessel is a dead thing and separate from that which is poured into it. From the vessel you might be led to picture us as simply passive containers. But we're not.
So Jesus gave us the vine and branches illustration. Through this our eyes are opened to the secret of the universe union — the mystery of the universe: how two can be one and yet remain two.
In this dimension, infinite truth is always in the form of paradox. We never get beyond facts that are seemingly contradictory to common sense. In this dimension we can never fully comprehend truth through our senses. Our reason cannot teach it to us. We have to live with opposites which don't meet, with facts that are, to our understanding, not completely logical. It is good for us to recognize this, and to learn to accept both sides—both ways of knowing—in their proper proportions.
This illustration of the vine and the branches is one of those paradoxes. The living God, the living Christ, and I actually become one person and function as one person. Separation is impossible. It has disappeared. We function entirely and forever and naturally as one person. And yet we remain two!
The Mystery We Live In
Two in one; one in two. We see the paradox in the vine and the branch illustration because, though the vine and the branch make one, Jesus says that the branch must "abide in the vine." Though the vine is the life and the branch the channel, yet the branch does things. It utilizes the sap and produces leaf and flower and fruit.
But its activity is secondary to its receptivity. This is where we fail. We make activity a substitute for receptivity. It is its outcome.
Paul gave us another illustration: that of head and body. Head and body make one organism, one life.
You can't divide head and body. My name is Norman Grubb. But my head is not Norman and my body Grubb! You can't divide the two.
The Bible tells us the same thing. For instance, I Corinthians 12:12 speaks of the body of Christ as being Christ. It says, "As the body [the body is, of course, the believers joined to Christ] is one and hath many members, so also is Christ." The body is called Christ—not the head.
We are part of a vital organism which is an ascended, glorious, perfect Christ—the eternal Christ.
We are part of Him, yet we remain, ourselves.
Self-Confidence Is Not Security
In that relationship we are all dependent. Exactly as the body is dependent on the head and the head governs the body, so we forever remain the dependent member in the union.
And the union is never safe until we know that.
So, until you have a few good knocks on the head and discover your conceited self, you're not safe to know the union. Maybe you've had plenty of knocks. They're the healthiest thing we can have. We've got to be made safe and understanding for this tremendous relationship.
He is the Lord. We are the co-operators. We are receivers.
Basically every one of us has regarded life as something we must live, although we are glad to have the help and grace of God to assist us. Even though we are redeemed people, without realizing our error, we rely mainly on our self-activity.
Basically, every one of us has thought, "We're the people, let's get on with the work."
That is the reason for the long periods of training through which we read God took all His servants in Bible times. Look at Moses. Few can equal his consecration. He threw away a throne as "the son of Pharaoh's daughter," with all "the treasures of Egypt" and "pleasures of sin for a season." And he did all this for the mysterious Christ who had not even come — for he "esteemed the reproach of Christ greater riches," the record says.
Yet there was one thing that Moses had not renounced. That was Moses.
"Learned in all the wisdom of the Egyptians," highly trained, highly educated, "mighty in word and deed," it says he thought the enslaved Israelites would understand that he was their obvious deliverer, and he set out to deliver them. Angered by an Egyptian maltreating one of his people, he beat and killed him.
But Pharaoh sent the police after him— and what did Moses do? All he had left was a good pair of legs. So he ran.
A healthy body is useful—but you need more than two good legs to carry you through life for God! Moses had thought he could do the job; now he found he couldn't. He couldn't find God because, until he had come to an end of himself, God was a distant Person to him.
Unless you have come to the bottom of self you don't know basically in a crisis just how to find God. You can't find God when He's found you. He's just there. The Spirit must teach you. You just say, "That's fine, Lord, carry on." You are thoroughly natural.
I believe in being thoroughly irreverent with God! That's putting it in extreme form, but what I mean is that a great deal of our pious talk and reverent attitudes and language is a cloak for insincerity. Men of God, God's familiars, God's friends, talk back and forth with Him in plain language.
But Moses, like every one of us, had to learn that you don't do God's work by self effort and self-wisdom.
Unquenchable Energy
Forty years later, Moses saw what he had not been ready to see before. He saw a queer object where he was tending sheep in the wilderness. It was a common bush on fire. But the curious thing, as he watched it, was that it didn't go out.
That is where God showed Moses what humanity is meant to be: a common bush aflame with God.
But a man must be common first. Moses, in his own opinion, had been a very uncommon royal bush, and God doesn't live in uncommon royal bushes. Then Moses saw this sight: God's presence, God's word out of a common bush — and as the divine fire consumes the bush, it refuels it. "The bush was not consumed."
That's exactly what God does. The divine life keeps flowing in, as you give it out.
That is receptivity: the key to true humanity. Then you move out into activity.
No one is active like a Christian, because he is motivated by the divine resources, the divine power, the divine Person. We've got to learn by our hard knocks to clear out of the way and recognize. Another functioning; get His voice, His plans, His resources. Then we come back into the situation as servant, not boss.
Once you have come to understand that your basic function is a constant recognition of Another, the whole of life is transformed.
It isn't a matter of continually allowing Him to come into your life, because you have received Him. But it is the recognition of Another.
Another is the functioning one.
Another is the Person who inspires the prayers and imparts the faith and thinks the thoughts through our minds and expresses His compassion through our hearts and puts our bodies into action.
Once you've seen that, you see that He is the illimitable One.
Then you relax and say, "This is what life is basically: Another living His life in me."
You've got your key to everything.
Every problem becomes an opportunity.
Every tough spot becomes a chance to enjoy the luxury of seeing Him deliver us out of it.
And you welcome such spots.
PART III
Your Other Self
Normal humanity is God-indwelt.
Humanity which is not indwelt by Deity is subhuman. Can you offer proof of that, you say? Yes, I can. I can give you proof from the only perfect human who has ever lived on earth.
Jesus Christ was a real human. (That's why I love to call Him Jesus, though He is the Lord Jesus Christ.) He was the Son of God, but if He called Himself the Son of God five times, He called Himself Son of man fifty-five times. Which means He was a representative man—one of us.
Notice what Jesus said each time He was challenged on the source of His power to work miracles or His authority to say what He did. Every time He answered, "The Son can do nothing of Himself."
In other words, His basic self-conscious-ness as a human was awareness of His nothingness in Himself!
His statements about the Father often puzzled the disciples. He would say, "I do what I see the Father do," "as I hear, I judge," "My doctrine is not Mine, but His that sent Me." They wondered whether He had some strange means of communication with His "Father in heaven."
He revealed their true meaning in what I think is the most important conversation ever recorded. It was the first time in actual human words that the union of man and God is revealed. It came in that last conversation at the supper table before He went out to Gethsemane.
He kept saying He was going to the Father, but the Spirit had not come; therefore, a normal human could only understand outward relationships — one person here, another there, each person separate from the other.
So when He talked about the Father, the disciples thought He must be some Being way up in the blue. Feeling desperate that Jesus was going to whom they knew not, Philip made a commonsense request:
"Lord, show us the Father and that will suffice us."
In other words, "Open Heaven, and let us have one look at the One to whom You say You are going."
Remember Jesus' answer? He said, "Have I been so long with you, yet hast thou not known Me, Philip? He that hath seen Me hath seen the Father. How sayest thou then, 'Show us the Father'?"
Now you might stop with that statement and say, "Well, that's Deity. He meant that their names were interchangeable — Father, Son and Spirit, and they could call Him Father or Jesus."
But He didn't mean that, for the next verse says this: "Believest thou not that I am in the Father and the Father in Me? The words I speak unto you I speak not of Myself: but the Father that dwelleth in Me, He doeth the works."
When Jesus said He did what He saw the Father doing it was not that He had some telescopic view into Heaven, but that as the Father in Him took Him into various situations and faced Him with various needs He would know this was a call to action. As He saw the Father moving into action, He took action. The action of faith.
The same was true of the words He spoke. He was expressing the thoughts and words the Father thought and spoke in Him.
So you see the human nothingness and the divine union? Yet that doesn't mean that we do nothing.
No one was more active than Jesus Christ! But the activity was secondary to receptivity.
An outstanding characteristic of the life of Jesus was His relaxed attitude. He was always saying, "I have what the Father gives Me." Yet what words He spoke and deeds He did!
You see, that relaxed attitude is a normal human attitude-because a vessel hasn't anything except the capacity to contain. So relax!
Two, But One
Someone may say, "Well, Jesus Christ was a unique person. Can we say we're just like Jesus Christ?"
Yes, you can.
The chapter ends as Jesus says, "Arise, let us go hence." It appears to me that as they moved from the supper table toward Gethsemane, He wanted to give one other illustration to connect them up with what He had said of Himself and the Father. They passed through a vineyard.
"See," He said, "I have been the branch of My Father. He has been My vine; His sap has been flowing through Me, and I have just been bearing the fruit.
"Now," He said, "I am your vine and you are My branches. We are to have the same union which I have had with the Father, and apart from Me ye can do nothing."
Some years later, as a passing remark in the midst of another subject, Paul made a marvelous statement in I Corinthians 6:17 that reveals the nature of that union: "He that is joined to the Lord is one spirit."
That's the real self, and the basis for our union: one spirit, not two spirits. The very same thing that Jesus said of Himself and the Father ("I and my Father are one") Paul says of us.
A great many of our confusions in life begin because we haven't discerned between soul and spirit. The Bible analyzes the human personality into three parts (for everything is a trinity). It speaks of "your whole spirit and soul and body" in I Thessalonians 5:23.
Look at the order: not body, soul and spirit—that's our order. God's order is spirit first: "I pray God your whole spirit and soul and body be preserved blameless."
To put it briefly, spirit is the seat of ego; soul is the seat of the emotions and of reason.
Spirit is the ego, the self. God is spirit and He is the first ego, the first self. We are spirits, of whom He is the Father (Hebrews 12:9). He is the Creator of body and soul, but the Father of spirits.
Down in that center—the spirit—is where you know and love. Knowledge and love-mind and heart-are the real self, the real person. That's where you irrevocably live.
Paul, in I Corinthians 2:11, said, "What man knoweth the things of a man save the spirit of man which is in him?" The knower inside us is our spirit.
For instance, we Christians know Jesus Christ. How do you know Jesus Christ? I can't tell you. Somehow you've come past the realm of just knowing about this Person called Jesus Christ and He is real to you.
In the same way, a person knows music, knows art, knows science.
I understand that, you say. I'm at home with that. The knower just knows!
That isn't giving a reason, is it? It's something intuitive inside you, and that's your spirit. . That's different from reason.
But your soul is more external. It is how you express your spirit.
Your mind (your knowledge) expresses itself in reasons. But reasons can vary. They can be influenced by all sorts of things.
Your heart expresses itself through the affections, the emotions. That's where you feel. But feelings can vary—quite apart from the set purposes of the heart. We say, "I don't feel like this," or "I feel spiritually cold, or dead or dry," and they are all illusions of the soul.
Neither reason nor emotion is our real life, which is deep inside us.
Now, we live where we love. That's what the Bible calls the heart. That's not the emotions; it's the set of life, the choices, the purposes where one of the two spirits is joined to us—the false spirit of self-love, called the spirit of error, who is in us from birth—or the true spirit of self-giving, the Spirit of God, called "the Spirit of truth," who replaces the false spirit in us by redemption and rebirth.
We have to learn how to discern between soul and spirit (Hebrews 4:12). We have to refuse in our spirit, our real selves, to be dominated by the reactions of the emotions or the reasons—our souls.
When we have learned to discern and to discipline the reactions of the soul, then through our reasons and our emotions we channel Christ, and are not moved by the reflex action of the world coming back at us.
But how can I do this? you say.
You can do this because "He that is joined to the Lord is one spirit."
The Bible reveals that God, who is spirit, is an invisible Person. He always expresses Himself.
He expresses the kind of Person He is through His Son; that's the soul of God. The soul of God is Jesus Christ.
Visible-and Invisible-Life
So with us, our spirits are our invisible selves, and we have to have a form of expression. The form of expression is the soul life.
And it's in our soul life that we differ.
In the spirit we're undifferentiated. You and I are exactly the same, eternally one person in the Spirit. You and I are one unit.
I'm sorry for you, but you've got to have me. Because we're all one!
But in our souls we differ: you're very quick and I'm slow. One person is cautious, another person is dashing. Variety is in our soul life-that is, in the emotions and the reason. These are the varied expression of the inner spirit.
Now you may say in your soul life—in your emotions or your reason—"l don't like that person."
We have an affinity with some people and not with others. We're just made like that.
But you have to move back from your soul-affections (your emotions) to the inner spirit-love.
This business of emotions is most important, because dozens of Christians live with their feet dragging with a sense of condemnation and failure because they feel away from God, or the feel cold, or they feel guilty, or they feel weak, and so on.
They haven't discerned between the variable emotions of the soul and the unvarying reality of spirit—where God's Spirit of love is eternally our other self in our spirit.
How can I be cold when I've got that permanent fire within me-Jesus Christ?
Move back from your soul-affections and say, "No, He's here."
How can I feel dry when I have a permanent well of water inside me-Jesus Christ?
Not Emotion, But Reality
You move back from your affections, your emotions, to the real love-center—because "He that is joined to the Lord is one spirit."
The other verse that goes with that one, which I always think is so marvelous, is perhaps my favorite in the Bible. It is Galatians 2:20, where Paul says, "I am crucified with Christ
That's the old Paul out.
Then he says, "..... nevertheless, I live."
That's the new Paul in Christ: a living, thinking, willing, feeling, battling human. A real person.
But listen: then he corrects himself and adds, "Yet not I, but Christ liveth in me."
He could very easily have said, "Nevertheless I live and Christ lives in me"—as if Christ lived near him or close by him.
But you see, he replaced self by Christ.
That's the point.
He said, "Nevertheless, I live—excuse me, the real I isn't I at all, it is Christ."
In other words, your other self is Christ. It is not you, it's Christ. There are two selves joined in one; and the other self is Christ.
That's why it's indivisible. That's why it's ridiculous to look around or above and try to find Christ.
You don't try to find yourself, do you? Wherever you go, you are there, aren't you?
However you feel about it, you can't escape your self.
And your other self is Christ; you can't escape Him either!
I'm sorry if Christ has to go where you go! But that's His business!
In the grace of God, Jesus Christ tied Himself to us.
Isn't that amazing? You can't escape Him.
Where you go, He goes. He's your other self; He's not you.
You're you; He's He.
You contain Him; He motivates you. And you learn the habits of this abiding life.
He is the one who lives it.
You are His means of expressing Himself.
Motivation by Jesus Christ; that's the eternal life which we who know Him have already begun!
Next we will need to examine, understand and establish how this change of relationship has taken place. How can it be when we are eternally separated from God by sin? How can we have such a boldness, so that we can be free, happy, familiar, natural—not superduper reverent—but ordinary, normal people: what God intends us to be?
PART IV
Your New Spirit
I believe in a secular Christ. I do not believe in a religious Christ.
I believe one of the whole difficulties of Christianity is we've put Christ in a special building for a special occasion, with special forms of worship, special music, special everything.
Cut the special out; put your hands in your pocket and go in your old blue jeans. Christ is a secular person.
If Christ is your other self, Christ washes dishes.
If Christ is your other self, He spanks the youngsters.
If Christ is your other self, He handles the accounting machine and runs the business.
Christ, therefore, is a very common per-son.
You're a very common person—I assure you that. That's why I believe in a common Christ—because He lives in common people!
Obviously, humanity has become separated from God. Before I can live in the kind of familiarity with God that He intends for me, I need to know the basis for that kind of a relationship. I need to know my title. Once I am sure of my foundations I can forget them and go ahead. Once I am sure of the road under my feet I can proceed to walk confidently.
Road to Familiarity
These are the simple facts of revelation (and we can follow their logic, as well as their tragedy and wonder):
What the Bible calls sin is, in one phrase, independent self. The created self was made to contain and express the Creator Self who is selfless love.
Instead, in the person of Lucifer, probably the created being nearest to God Himself, a new and horrible form of life came into existence: a created self who refused to contain the selfless Self of God but chose to live for and by himself. Lucifer was the sin-spirit, the spirit of self-love, self-seeking, and all the sins known to man that proceed from that.
The history of the creation of man in the Garden of Eden tells us what happened to our forefather. He was created to contain God in a living union, which was symbolized for him in the offer of "the tree of life in the midst of the garden."
But as a human being with free choice, he could take another way—the way of self-love: symbolized for him in the other tree in the midst of the garden—the tree of the knowledge of good and evil.
Deceived by the lying spirit of Satan, he received into himself the spirit of error rather than the Spirit of truth, and became a child of the Devil. Since then the whole human race is born with the spirit of self-centeredness in it. The Bible calls it "the spirit that now worketh in the children of disobedience."
That we are all born and live under that domination is obvious, for we are all by nature egoists and self-lovers. Every breath we breathe, therefore, is sin—because anything less than God's perfection is sin, and God's perfection is perfect love. But such total love to God and our brother is totally impossible without God who is love living in us.
Two Problems Solved
What, then, has He who is Love, and therefore must save, done to restore His lost humanity to Himself?
He has taken flesh Himself to start a new race. In the Person of His Son, Jesus, He came into history as a man called "the last Adam," the Creator of the first. Having lived a perfect life which the first Adam failed to live, He then identified Himself totally with the fallen human race by dying for us. In that death He was so identified with us all in God's sight that the Bible says, "He made Him to be sin for us, who knew no sin. Thus, He died. In doing so, the Bible reveals that He effected the two supreme deliverances that were the two absolute necessities.
First, He solved God's problem (or rather, God solved His own problem) by taking upon Himself the curse of the broken law, and being made a curse for us. By the shedding of His blood, His outpoured life, He became God's "mercy seat."
By this, God could both be just and justify the ungodly, and pronounce all believers in Jesus justified from all unrighteousness-for-given, cleansed, in His sight as if we had committed no sin; "made the righteousness of God in Him." Broken law has consequences. That is the nature of law. God, farseeing that we should all be lawbreakers, foreordained His Son to be "the propitiation through faith in His blood."
What God revealed to be the necessary atonement for sin, He Himself suffered. What He suffered He accepted. And His acceptance is our justification (as the Scripture says, "raised again for our justification"). What is good enough for God is good enough for us. "How much more shall the blood of Christ, who through the eternal Spirit offered Himself without spot unto God, purge your conscience from dead works to serve the living God?"
Secondly, Christ's cross and resurrection solved our problem. For by this means He fully effected the destruction of the old union of humanity to Satan and replaced it by the new union to Himself.
Our problem is simply that in our unredeemed life our inner self, our spirit, was united to the self-loving spirit of Satan.
As a consequence, we followed the desire of soul and body. When our bodies stimulated appetites in us, we gratified them. When our souls stirred up pride or dislike of this or hate of that or love of that—we just followed them.
We were governed by our souls and bodies.
Replacement for Soul Life
But when Christ died, it says that "He died unto sin once." That means that in His death, as our Representative, our last Adam, He became separated from the sin-spirit which had invaded the human spirit—just as anybody in death is separated from his spirit. And in His resurrection He was "made alive by the Spirit."
In other words, the Spirit of truth—God Himself—united Himself to that last Adam, and thus united Himself to all who will accept their place by faith as participators in His death and resurrection.
Here was the beginning of the new and final creation, when the usurping person was cut off from the possession he had deceitfully gained of the human spirit; when the true Owner, the living God, replaced him in all who receive Jesus.
This is no Biblical theory. This is the most tremendous and dynamic event in human history!
Here is our title to union—to permanent familiarity—with God!
For example, use this little illustration.
On Sunday morning you say your duty is to go to church. But you get a blustery day, wind and snow, and you don't feel like going. But you go anyway.
Why? Because down inside you purpose to go. You say, "Oh, I don't feel like going, but I'm going."
There you've got the point. Now you have moved from soul to spirit, you see.
Reason is exactly the same. Reason is the faculty by which we explain things and argue about them and talk about them. Through these words I've tried to use my reason, which is my soul life, to explain what I claim to know. I claim to know Jesus Christ; I try to explain myself to you—that's my reason.
You see, reasons can differ. That is why we can differ in our opinions and explanations—our soul life—but be one in Christ-in our spirit life.
I've always been one to dig into things. I took up philosophy just as a hobby and got my reason thoroughly shaken. I said to myself, "I'm really not so sure that there is a God at all. Yet," I said, "I know Him and love Him and have done so for years—yet He may not be a living Person at all!"
My reason conveyed doubts to me.
My spirit said, "But I know Him!"
So do you know what I came to? I said, "Well, if God is the big illusion, I'll be a little illusion alongside Him. I love the 'Illusion,' that's all."
You see, I would not be governed by my reason—my soul—because I had something deeper, more real.
Of course, in due time, I came out more strongly confirmed in soul, or reason, as well as spirit-knowledge. Doubts are the raw material of faith.
Have we got it clear?
The consequence of broken law which we must inevitably suffer, stated in most direct and terrible fashion again and again in the words of Jesus and the writings of the apostles, was borne by God Himself in the Person of His Son. If we ask, how can the blood of any man atone for the sin of all, the answer is that this was the blood of Deity made flesh.
The enslaved condition of humanity, through the indwelling spirit of self-centered-ness, with which every man is born, was ended at the cross!
Christ, as our representative, died to that enslavement—that sin-spirit; and again as our representative, was raised from the dead by "the Spirit of Him that raised up Jesus from the dead."
Thus, this change of union from the spirit of self-centeredness to the spirit of self-giving becomes an actual, down-to~earth fact in the personality and experience of every human being who, recognizing and admitting his need, receives Him as Lord and Savior.
Your old spirit is replaced by your new Spirit!
You were governed by soul and body. Now, as a redeemed person, the Spirit—His Spirit in your spirit—is master of soul and body.
You meet the demands of the bodily senses, the varying emotions of the soul stimulated by world, flesh or desire, with the affirmation of the indwelling Christ as Lord.
Soul and body become the manifestation of Jesus Christ.
Here, indeed, is the key to being a normal person—free, happy, familiar, natural—released from the spirit of self-love into the boundless, creative outflowing energy of the new governing Spirit that indwells you: His Spirit.
Here, indeed, is the key to everything.
Saturday, August 1, 2009
Man Utd
Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Paul Anderson-Walsh. The article is tranlated into Norwegian with permission from Paul Anderson-Walsh.
Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! (Kol 1:24-27)
Det er et mysterium
Som en introduksjon til denne artikkelen så syntes det passende å inkludere en kort kommentar om hensikten med Paulus evangelium om mysteriet. For å nå dette målet vil noen innledende betrakninger kunne gi et rammeverk for det som følger. I de Paulske skrifter dukker ordet mystrion, mysterium opp syvogtjue ganger. De lærde har definert ordet mysterium som følger:
”Ordet mysterium i moderne tale betyr en opphøyet eller uklar sannhet som man undrer seg over, men bare delvis forstår. The greske ordet mystrion, derimot, beskriver en guddommelig eller himmelsk realitet som blir betraktet som skjult eller hemmelig og kan kun bli forstått når den blir åpenbart av gudene.”
Paulus hevder at hensikten med dette mysteriet har noe å gjøre med den avgjørende handlingen som har påvirket hedningene (og alle troende), nemlig, at nå bor Kristus i dem. Derfor ser Paulus nå på sitt oppdrag som å kunngjøre ”Ham” og bringe alle til manns modenhet - bli det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde (Ef 4:13). Med nærmest urovekkende kortfattethet, definerer Paulus mysteriet med tre ord: ”Kristus i deg.”
Paulus åpenbaring er den dypeste sannhet man kan tenke seg, uten den er det kristne livet ulevelig og ikke til å bære. Men, hvis denne sannheten blir forstått og gått inn i så er det veien til et liv som går utenpå våre villeste forhåpninger.
Denne artikkelen prøver å forklare mysteriet og utforske dets hensikt. Interesserte lesere burde, dog, også gå gjennom andre Grace Project artikler som referer seg til dette emnet, spesielt ”Deceived” og ”False Self Syndrome”. Gå til www.thegraceproject.com og klikk på interactive.
Mange uttrykk har blitt brukt for å forklare det Paulske mysteriet ”Kristus i deg”. Noen har kalt det ”Det Dypere Liv”, andre har brukt termen ”Det Høyere Liv”, og andre igjen har brukt ”Det Indre Liv”. Hudson Taylor’s sønn kalte det ”Det utvekslede Liv”, mens andre har foretrukket ”Enhet”. Alle disse definisjonene er ytterst behjelpelige, men, jeg tenker at for å være balansert foretrekker jeg Norman Grubb’s definisjon av mysteriet som å inneha ”Felles liv”. Dette er den definisjonen jeg har lagt til grunn og forsøkt å inneslutte i min tittel ”Man Utd”. Jesus hentyder til den troendes sammenkobling med Ham i Hans spesielle enhetsbønn som er nedtegnet i Johannes mysterieevangelium når Han sier:
”J eg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. (Joh 17:20-23)
Livet er et mysterium
Har du noen gang oppdaget at du har undret deg over ”Hvem er den virkelige jeg?”. De fleste av oss har gjort oss denne tanken. I tillegg må mange kristne leve med den ekstra byrden som kommer av en gnagende følelse av at den vi er er ikke den vi burde være. Av den grunn lever vi våre liv fanget i en endeløs sirkel av å skulle gjøre det rette hvor vi veksler mellom forpliktelse, fiasko, fordømmelse, bekjennelse og det å hengi oss til Gud på nytt. Evangeliefortolkerne har etterlatt seg mange, det finnes riktignok noen få unntak, som er fanget i en balanseøvelse på tram line basert på åpenbare selvmotsigelser mellom ”imitasjon” og ”identitet”, mellom den personen jeg ønsker å være og den personen jeg virkelig er.
Sokrates sa at: ”storhet er i virkeligheten å være den vi ønsker å være”, og denne tankegangen har blitt plukket opp av både urettferdige og selvrettferdige. Men, for den som er gjort rettferdig av Kristus er dette motsetningen til enhet, hvor storhet (som i denne tankeverdenen også må bli omdefinert som ”å ha et liv som er sentrert utenfor seg selv”) er å akseptere som sann virkelighet at vi fullkomment er den vi ikke synes å være.
For å være personlig så har dette tilsynelatende paradokset om enhet vært en ytterst vanskelig sannhet å akseptere. Å bli grunnfestet i og leve ut fra den virkeligheten at jeg er den Gud sier jeg er på tross av hvordan jeg føler meg er utenfor vårt intellekts fatteevne, det er i siste instans et spørsmål om åpenbaring. Før vi kan besvare spørsmålet: ”Tror vi at vi er de som Han sier vi er?”, bør vi først kanskje spørre: ”Hvem sier Han at vi er?” Før vi besvarer det la meg først gjenta min enkle betraktning at det virkelige gode, eller det onde, om det er til vår fordel eller ikke, til vår rikdom eller fattigdom, ikke kan være noe annet enn det Gud sier vi er.
Hvem sier Gud at vi er?
Før jeg forstod enhet var det enklere for meg å tro at jeg ikke var den, eller på denne siden av evigheten, kunne være den personen Gud ønsket jeg skulle være – nemlig perfekt (Matt 5:48). Uansett, å bli den jeg visste jeg ikke kunne bli var målet for det kristne livet.
Helliggjørelse, med andre ord ”Mission Impossible” var målet jeg var fast bestemt på å nå. Selv om jeg visste at mine anstrengelser var dømt til å mislykkes så ville jeg fortsatt komme til himmelen på grunn av min tro på Jesus, frelsesbetingelsen var ikke ”fullkommen syndløshet”. Mitt favorittvers var 1 Johannes 3:2
” Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.”
Jeg hadde forstått dette skriftstedet som en henvisning til Hans annet komme, men så oppdaget jeg at Johannes snakket til ”sine små barn” (1 Joh 3:7), en gruppe troende han hadde identifisert tidligere (1 Joh 2:12-14). Dette var de åndelige babyene, disse som ikke visste mer enn at deres synder var tilgitt. Men, når det gjaldt disse som han kalte unge menn og fedre, de modne og mer utviklede sa han ” For vi er slik som han er i denne verden.” (1 Joh 4:17) Så plutselig, som når en demning brister, så forstod jeg enhet. Jeg kunne se at ”når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se Ham slik Han er”, så er Han i meg, og uttrykker seg selv som meg. 1 Joh 3:2 snakket ikke om Hans tilbakekomst men min utvikling mot manns modenhet.
Kan du forestille deg min overraskelse når jeg begynte å oppdage at jeg allerede var den personen som jeg prøvde å bli. Jeg er et produkt av Jesuitt utdannelse og hadde blitt vant til å lese rapporter om meg selv som alltid sa noe slikt som ”Paul har et godt hode, men kan gjøre det mye bedre, han må prøve hardere.” Hva skulle jeg nå gjøre med Guds påstand om at jeg er de påfølgende ting, ikke det jeg skal bli, eller skal kunne bli, eller kan bli hvis jeg bare prøver hardere, men allerede er:
Perfekt Hebr 10:14
Guds rettferdighet i Kristus 2 Kor 5:21
Hellig Ef 1:4, Kol 1:22
At jeg har guddommelig natur 2 Pet 1:4
En ny skapning 2 Kor 5:17
Fullkommen i Ham Col 2:10
Slik som Han er slik er vi i denne verden 1 Joh 4:17
Hellig og uangripelig kol 1:22
Uklanderlig Ef 1:4
Sittende med Ham i himmelen Ef 2:6
Fylt av guddomsfylden Kol 2:9
Livets valg – å tro eller ikke å tro.
Den forutgående listen er langt fra komplett og i lys av dens påstander så er vi stilt overfor to valg: a) tro, eller b) ikke tro. Det er den Hellige Ånds oppgave å overbevise både troende og ikke troende om vantro. Når det gjelder den fortapte handler det om deres manglende tro på at Kristus har blitt synd for dem (Joh 16:8-10) og når det gjelder den troende om vedkommende har mottatt Jesu rettferdighet (2 kor 5:21). Hvis den første jobben til den Hellige Ånd er å overbevise den ikke troende om at han ikke tror på Kristus så er det den Hellige Ånds jobb nummer to å overbevise den troende at han ikke tror at han har fått Jesu rettferdighet.
Det kan ikke være framgang i det kristne livet uten den mest grunnleggende og fundamentale åpenbaring. På samme måte som vi aksepterer gjennom tro (uten å nøle) at Han (Jesus) kom som vi er, med andre ord som et menneske av kjøtt og blod så må vi akseptere ved tro at hensikten med Hans nedstigning var at vi skulle kunne bli guddommelig slik som Han er nå. Uansett om vi tror at dette er sant eller ikke så endrer det ikke det faktum at dette er sant. Hvis den store Jeg Er sier at Han Jeg Er, så, Er Jeg. Å tvile på dette er å kalle Gud en løgner. Nå, du kristne: tror du at du er den Gud sier du er?
Gjennom linsen av enhet, framfor egne gjerninger-fangenskapet, så kan jeg se at helliggjørelse er rett og slett erkjennelse. Det er ikke en progressiv endring av oppførsel, men heller en progressiv erkjennelse av din nye identitet. Det som i mine tidligere år var hjørnesteinen i kristent disippelskap, nemlig at helliggjørelse var en prosess mot å bli mer hellig har blitt erstattet av grunnsetningen om enhet, som betyr at Jeg Er hellig!
Kan jeg være sikker på at jeg virkelig er rettferdig? Bibelen forteller meg at som en troende så er jeg; en ånd med Ham (1 kor 6:17), at Jesus bor i meg (kol 1:27) at det ikke lenger er jeg som lever, men det er Kristus som ikke bare lever i meg (Gal 2:20) men også som meg og gjennom meg (apg 17:28; Kol 3:4). Den virkelige meg, den grunnleggende meg, er JesUS. (Jesus – oss).
Det er en replikk fra Matrix Reloaded hvor Morpheus, som gjensvar på protesten ”Ikke alle tror det du tror” sier ”Skjønnheten ved det jeg tror på er at det ikke krever at du skal tro på det for at det skal være sant.” Dette er like sant om enhet, enten om du som en troende tror det er sant eller ikke, så er det fortsatt sant. Selv om det ikke krever tro av deg for å være sant, så krever det tro av deg for at du skal få erfare kraften av denne sannheten.
Som en troende, (og hvis du ikke tror dette, hva er det så du tror?) så vil du slik som de ikke-troende ha et valg.
Enten:
1.Vi velger å tro at vi er de som Han sier vi er og at vi allerede har det og ganske enkelt er.
Eller:
2.Vi kan se på disse tingene som noe jeg kunne bli, eller burde bli eller sikter mot å bli.
De forskjellige utkommene kan ikke bli tydeligere: På den ene siden rettferdige handlinger som har sitt utspring i hvile – frukt som er et produkt av at vi tillater Ham å reprodusere sin natur i oss mens vi til gjengjeld nyter fordelene av vårt vintre-fellesskap med Ham (Joh 15:5). På den andre siden en gjernings rettferdighet som resulterer i en høst som bærer frukt for døden (Rom 7:5), desillusjonering og åndelig utbrenthet.
Hvis vi velger det sistnevnte alternativet så vil vi uunngåelig bli satt i en posisjon hvor vi vansmekter i et liv som er overgitt til et forsøk på å kultivere noe som ligner på guddommelig liv, men som benekter dets kraft. Hver eneste av oss lever innenfor de grensene våre valg setter for oss. Enten den grenseløse og frigjørende erfaringen av å tillate Gud å reprodusere sin natur og likhet i deg, eller være begrenset gjennom å prøve å reprodusere Hans natur og likhet gjennom egne gjerninger (kjøttet).
Det er umulig å forstille seg at når noen står overfor disse valgene at noen ville velge imitasjon framfor deltagelse. Men, for den store majoriteten av kristne finnes det en forståelse og akseptasjon av at det kristne livet er noe annet enn Kristus sitt liv. Jeg er så frimodig å kalle dette en etterligning av sann kristendom eller som Paulus sa det: ” et annet evangelium som ikke er noe evangelium” (Gal 1:6)
For de fleste troende så forblir den nye pakts mysterium en hemmelighet. Som en følge, når de ikke kjenner hemmeligheten, vil millioner av dyrebare, oppriktige troende uke etter uke befinne seg i en posisjon hvor de innvier seg på nytt i et forgjeves forsøk på å bli noe de allerede er. Det er så fortvilet å vite at den store majoriteten av oss kaster bort muligheten til å kunne komme inn i Hans hvile. Det er så tragisk at de fleste av oss aldri vil oppdage at mellom den historiske Jesus som var og den fremtidige Jesus som vil komme er den iboende Jesus som ER. Som oppfyller i og gjennom oss Hans evige hensikt at Han skal ha en legemlig kropp som er skapt i Hans bilde, som vil være Ham lik, og som bærere av Hans autoritet vil ha herredømme over Hans jord (ef 3:11). Denne planen avslørte Han allerede i 1. Mosebok og denne planen som ble brutt av den første Adam ble gjenopprettet gjennom Jesus Kristus, den siste Adam (1 Kor 15:45) som kom i menneskeskikkelse (fil 2:6-7). Han forblir den mannen, men nå oppstått og nedgått, ikke lenger som en inkarnasjon som oss, men iboende, i oss, som oss (Kol 1:27).
Konsekvensen av unionen
Derfor har vi nå gjennom mysteriet om enhet blitt det synlige bildet av den usynlige Gud. Vi har blitt skapt på nytt i Guds bilde som virkelige personer, framfor de falske personene vi var, når vi ved vår natur var under Guds vrede (ef 2:3), men nå har vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4) vi er beholdere og kanaler for Ham. Ikke lenger atskilt fra Ham eller hverandre som tidligere (ef 2:14) men vi er ett (Joh 17:23).
Naturen; hans natur som du og jeg nå er uttrykk for er varig på grunn av Hans evige valg om å være en som elsker andre (Gud kan ikke elske seg selv fordi egenkjærlighet samler til seg selv, det er den djevelske natur. Gud gir av seg selv. Han eksisterer for opprettholdelsen av andre), det er essensen av agape kjærligheten (1 Joh 4:8) som nå stråler fra oss til andre (Joh 13:35)
I den grad vi blir oppmerksomme på vår enhet eller union med Ham kan vi trygt si at vi er det utrykte bilde og likner personen Kristus som uttrykker sin kjærlige hensikt gjennom oss til andre. Med andre ord, vi er det virkemiddelet som bildet av den usynlige Gud manifesterer, utrykker og forretter Seg selv til Hans verden.
Hver eneste av oss er utrustet til å leve i den tro hvor vi forstår hvem vi er og som en konsekvens av denne troen vil bære frukt i tråd med denne troen, det være seg dødens frukt (Rom 7:5) eller Åndens frukt (Gal 5:22-23), en høst av enten selvrettferdighet eller Kristus sin rettferdighet. De fleste av oss har blitt oppdratt på en basisdiett av at Jesus døde for våre synder, men det er bare halve evangeliet – hva har skjedd med den andre halvdelen, det at Kristus er mitt liv? Uten en åpenbaring av mysteriet ”Kristus i deg” – det at jeg ikke lenger lever selv, men det livet jeg nå lever lever jeg i troen på Guds sønn (Gal 2:20), så vil jeg aldri erfare enhet. Jeg vil aldri være i stand til å leve overflodslivet i Kristus (Joh 10:10). Jeg vil aldri bli satt fri fra fordømmelse (Rom 8:11). Jeg vil aldri bli fri til å være meg. I stedet vil jeg bli overlatt til et fattigslig liksom-kristent liv uoppmerksom på at hele tiden var jeg Ham i menneskelig skikkelse.
Vi er bygd på den siste Adam, Adam til slutt, ikke bare Adam igjen, men en Adam som vil vare. Vi har blitt en Adam som går utenpå vår stamfar, fordi vi er Adam skapelsen forent med Skaperen – Man United (menneske sammenføyd), sammenføyningen med Gud tillater den enheten, en enhet som uttrykker Hans bilde til hverandre, som med glede lider for evangeliet, for hverandre og sammen med hverandre, og mens vi gjør det anser det vi det som bare glede (Jak 1:2). Å vite dette produserer rettferdighet, kjærlighet, glede, godhet, mildhet, fred, tålmodighet, selvkontroll som ikke er et verk av kjødet, men Åndens frukt, følgene av at Han ga sitt liv for deg slik at Han kunne gi sitt liv til deg slik at Han kunne leve sitt liv gjennom deg. Istandsette deg til å si: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far” (Joh 14:9).
Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! (Kol 1:24-27)
Det er et mysterium
Som en introduksjon til denne artikkelen så syntes det passende å inkludere en kort kommentar om hensikten med Paulus evangelium om mysteriet. For å nå dette målet vil noen innledende betrakninger kunne gi et rammeverk for det som følger. I de Paulske skrifter dukker ordet mystrion, mysterium opp syvogtjue ganger. De lærde har definert ordet mysterium som følger:
”Ordet mysterium i moderne tale betyr en opphøyet eller uklar sannhet som man undrer seg over, men bare delvis forstår. The greske ordet mystrion, derimot, beskriver en guddommelig eller himmelsk realitet som blir betraktet som skjult eller hemmelig og kan kun bli forstått når den blir åpenbart av gudene.”
Paulus hevder at hensikten med dette mysteriet har noe å gjøre med den avgjørende handlingen som har påvirket hedningene (og alle troende), nemlig, at nå bor Kristus i dem. Derfor ser Paulus nå på sitt oppdrag som å kunngjøre ”Ham” og bringe alle til manns modenhet - bli det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde (Ef 4:13). Med nærmest urovekkende kortfattethet, definerer Paulus mysteriet med tre ord: ”Kristus i deg.”
Paulus åpenbaring er den dypeste sannhet man kan tenke seg, uten den er det kristne livet ulevelig og ikke til å bære. Men, hvis denne sannheten blir forstått og gått inn i så er det veien til et liv som går utenpå våre villeste forhåpninger.
Denne artikkelen prøver å forklare mysteriet og utforske dets hensikt. Interesserte lesere burde, dog, også gå gjennom andre Grace Project artikler som referer seg til dette emnet, spesielt ”Deceived” og ”False Self Syndrome”. Gå til www.thegraceproject.com og klikk på interactive.
Mange uttrykk har blitt brukt for å forklare det Paulske mysteriet ”Kristus i deg”. Noen har kalt det ”Det Dypere Liv”, andre har brukt termen ”Det Høyere Liv”, og andre igjen har brukt ”Det Indre Liv”. Hudson Taylor’s sønn kalte det ”Det utvekslede Liv”, mens andre har foretrukket ”Enhet”. Alle disse definisjonene er ytterst behjelpelige, men, jeg tenker at for å være balansert foretrekker jeg Norman Grubb’s definisjon av mysteriet som å inneha ”Felles liv”. Dette er den definisjonen jeg har lagt til grunn og forsøkt å inneslutte i min tittel ”Man Utd”. Jesus hentyder til den troendes sammenkobling med Ham i Hans spesielle enhetsbønn som er nedtegnet i Johannes mysterieevangelium når Han sier:
”J eg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. (Joh 17:20-23)
Livet er et mysterium
Har du noen gang oppdaget at du har undret deg over ”Hvem er den virkelige jeg?”. De fleste av oss har gjort oss denne tanken. I tillegg må mange kristne leve med den ekstra byrden som kommer av en gnagende følelse av at den vi er er ikke den vi burde være. Av den grunn lever vi våre liv fanget i en endeløs sirkel av å skulle gjøre det rette hvor vi veksler mellom forpliktelse, fiasko, fordømmelse, bekjennelse og det å hengi oss til Gud på nytt. Evangeliefortolkerne har etterlatt seg mange, det finnes riktignok noen få unntak, som er fanget i en balanseøvelse på tram line basert på åpenbare selvmotsigelser mellom ”imitasjon” og ”identitet”, mellom den personen jeg ønsker å være og den personen jeg virkelig er.
Sokrates sa at: ”storhet er i virkeligheten å være den vi ønsker å være”, og denne tankegangen har blitt plukket opp av både urettferdige og selvrettferdige. Men, for den som er gjort rettferdig av Kristus er dette motsetningen til enhet, hvor storhet (som i denne tankeverdenen også må bli omdefinert som ”å ha et liv som er sentrert utenfor seg selv”) er å akseptere som sann virkelighet at vi fullkomment er den vi ikke synes å være.
For å være personlig så har dette tilsynelatende paradokset om enhet vært en ytterst vanskelig sannhet å akseptere. Å bli grunnfestet i og leve ut fra den virkeligheten at jeg er den Gud sier jeg er på tross av hvordan jeg føler meg er utenfor vårt intellekts fatteevne, det er i siste instans et spørsmål om åpenbaring. Før vi kan besvare spørsmålet: ”Tror vi at vi er de som Han sier vi er?”, bør vi først kanskje spørre: ”Hvem sier Han at vi er?” Før vi besvarer det la meg først gjenta min enkle betraktning at det virkelige gode, eller det onde, om det er til vår fordel eller ikke, til vår rikdom eller fattigdom, ikke kan være noe annet enn det Gud sier vi er.
Hvem sier Gud at vi er?
Før jeg forstod enhet var det enklere for meg å tro at jeg ikke var den, eller på denne siden av evigheten, kunne være den personen Gud ønsket jeg skulle være – nemlig perfekt (Matt 5:48). Uansett, å bli den jeg visste jeg ikke kunne bli var målet for det kristne livet.
Helliggjørelse, med andre ord ”Mission Impossible” var målet jeg var fast bestemt på å nå. Selv om jeg visste at mine anstrengelser var dømt til å mislykkes så ville jeg fortsatt komme til himmelen på grunn av min tro på Jesus, frelsesbetingelsen var ikke ”fullkommen syndløshet”. Mitt favorittvers var 1 Johannes 3:2
” Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.”
Jeg hadde forstått dette skriftstedet som en henvisning til Hans annet komme, men så oppdaget jeg at Johannes snakket til ”sine små barn” (1 Joh 3:7), en gruppe troende han hadde identifisert tidligere (1 Joh 2:12-14). Dette var de åndelige babyene, disse som ikke visste mer enn at deres synder var tilgitt. Men, når det gjaldt disse som han kalte unge menn og fedre, de modne og mer utviklede sa han ” For vi er slik som han er i denne verden.” (1 Joh 4:17) Så plutselig, som når en demning brister, så forstod jeg enhet. Jeg kunne se at ”når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se Ham slik Han er”, så er Han i meg, og uttrykker seg selv som meg. 1 Joh 3:2 snakket ikke om Hans tilbakekomst men min utvikling mot manns modenhet.
Kan du forestille deg min overraskelse når jeg begynte å oppdage at jeg allerede var den personen som jeg prøvde å bli. Jeg er et produkt av Jesuitt utdannelse og hadde blitt vant til å lese rapporter om meg selv som alltid sa noe slikt som ”Paul har et godt hode, men kan gjøre det mye bedre, han må prøve hardere.” Hva skulle jeg nå gjøre med Guds påstand om at jeg er de påfølgende ting, ikke det jeg skal bli, eller skal kunne bli, eller kan bli hvis jeg bare prøver hardere, men allerede er:
Perfekt Hebr 10:14
Guds rettferdighet i Kristus 2 Kor 5:21
Hellig Ef 1:4, Kol 1:22
At jeg har guddommelig natur 2 Pet 1:4
En ny skapning 2 Kor 5:17
Fullkommen i Ham Col 2:10
Slik som Han er slik er vi i denne verden 1 Joh 4:17
Hellig og uangripelig kol 1:22
Uklanderlig Ef 1:4
Sittende med Ham i himmelen Ef 2:6
Fylt av guddomsfylden Kol 2:9
Livets valg – å tro eller ikke å tro.
Den forutgående listen er langt fra komplett og i lys av dens påstander så er vi stilt overfor to valg: a) tro, eller b) ikke tro. Det er den Hellige Ånds oppgave å overbevise både troende og ikke troende om vantro. Når det gjelder den fortapte handler det om deres manglende tro på at Kristus har blitt synd for dem (Joh 16:8-10) og når det gjelder den troende om vedkommende har mottatt Jesu rettferdighet (2 kor 5:21). Hvis den første jobben til den Hellige Ånd er å overbevise den ikke troende om at han ikke tror på Kristus så er det den Hellige Ånds jobb nummer to å overbevise den troende at han ikke tror at han har fått Jesu rettferdighet.
Det kan ikke være framgang i det kristne livet uten den mest grunnleggende og fundamentale åpenbaring. På samme måte som vi aksepterer gjennom tro (uten å nøle) at Han (Jesus) kom som vi er, med andre ord som et menneske av kjøtt og blod så må vi akseptere ved tro at hensikten med Hans nedstigning var at vi skulle kunne bli guddommelig slik som Han er nå. Uansett om vi tror at dette er sant eller ikke så endrer det ikke det faktum at dette er sant. Hvis den store Jeg Er sier at Han Jeg Er, så, Er Jeg. Å tvile på dette er å kalle Gud en løgner. Nå, du kristne: tror du at du er den Gud sier du er?
Gjennom linsen av enhet, framfor egne gjerninger-fangenskapet, så kan jeg se at helliggjørelse er rett og slett erkjennelse. Det er ikke en progressiv endring av oppførsel, men heller en progressiv erkjennelse av din nye identitet. Det som i mine tidligere år var hjørnesteinen i kristent disippelskap, nemlig at helliggjørelse var en prosess mot å bli mer hellig har blitt erstattet av grunnsetningen om enhet, som betyr at Jeg Er hellig!
Kan jeg være sikker på at jeg virkelig er rettferdig? Bibelen forteller meg at som en troende så er jeg; en ånd med Ham (1 kor 6:17), at Jesus bor i meg (kol 1:27) at det ikke lenger er jeg som lever, men det er Kristus som ikke bare lever i meg (Gal 2:20) men også som meg og gjennom meg (apg 17:28; Kol 3:4). Den virkelige meg, den grunnleggende meg, er JesUS. (Jesus – oss).
Det er en replikk fra Matrix Reloaded hvor Morpheus, som gjensvar på protesten ”Ikke alle tror det du tror” sier ”Skjønnheten ved det jeg tror på er at det ikke krever at du skal tro på det for at det skal være sant.” Dette er like sant om enhet, enten om du som en troende tror det er sant eller ikke, så er det fortsatt sant. Selv om det ikke krever tro av deg for å være sant, så krever det tro av deg for at du skal få erfare kraften av denne sannheten.
Som en troende, (og hvis du ikke tror dette, hva er det så du tror?) så vil du slik som de ikke-troende ha et valg.
Enten:
1.Vi velger å tro at vi er de som Han sier vi er og at vi allerede har det og ganske enkelt er.
Eller:
2.Vi kan se på disse tingene som noe jeg kunne bli, eller burde bli eller sikter mot å bli.
De forskjellige utkommene kan ikke bli tydeligere: På den ene siden rettferdige handlinger som har sitt utspring i hvile – frukt som er et produkt av at vi tillater Ham å reprodusere sin natur i oss mens vi til gjengjeld nyter fordelene av vårt vintre-fellesskap med Ham (Joh 15:5). På den andre siden en gjernings rettferdighet som resulterer i en høst som bærer frukt for døden (Rom 7:5), desillusjonering og åndelig utbrenthet.
Hvis vi velger det sistnevnte alternativet så vil vi uunngåelig bli satt i en posisjon hvor vi vansmekter i et liv som er overgitt til et forsøk på å kultivere noe som ligner på guddommelig liv, men som benekter dets kraft. Hver eneste av oss lever innenfor de grensene våre valg setter for oss. Enten den grenseløse og frigjørende erfaringen av å tillate Gud å reprodusere sin natur og likhet i deg, eller være begrenset gjennom å prøve å reprodusere Hans natur og likhet gjennom egne gjerninger (kjøttet).
Det er umulig å forstille seg at når noen står overfor disse valgene at noen ville velge imitasjon framfor deltagelse. Men, for den store majoriteten av kristne finnes det en forståelse og akseptasjon av at det kristne livet er noe annet enn Kristus sitt liv. Jeg er så frimodig å kalle dette en etterligning av sann kristendom eller som Paulus sa det: ” et annet evangelium som ikke er noe evangelium” (Gal 1:6)
For de fleste troende så forblir den nye pakts mysterium en hemmelighet. Som en følge, når de ikke kjenner hemmeligheten, vil millioner av dyrebare, oppriktige troende uke etter uke befinne seg i en posisjon hvor de innvier seg på nytt i et forgjeves forsøk på å bli noe de allerede er. Det er så fortvilet å vite at den store majoriteten av oss kaster bort muligheten til å kunne komme inn i Hans hvile. Det er så tragisk at de fleste av oss aldri vil oppdage at mellom den historiske Jesus som var og den fremtidige Jesus som vil komme er den iboende Jesus som ER. Som oppfyller i og gjennom oss Hans evige hensikt at Han skal ha en legemlig kropp som er skapt i Hans bilde, som vil være Ham lik, og som bærere av Hans autoritet vil ha herredømme over Hans jord (ef 3:11). Denne planen avslørte Han allerede i 1. Mosebok og denne planen som ble brutt av den første Adam ble gjenopprettet gjennom Jesus Kristus, den siste Adam (1 Kor 15:45) som kom i menneskeskikkelse (fil 2:6-7). Han forblir den mannen, men nå oppstått og nedgått, ikke lenger som en inkarnasjon som oss, men iboende, i oss, som oss (Kol 1:27).
Konsekvensen av unionen
Derfor har vi nå gjennom mysteriet om enhet blitt det synlige bildet av den usynlige Gud. Vi har blitt skapt på nytt i Guds bilde som virkelige personer, framfor de falske personene vi var, når vi ved vår natur var under Guds vrede (ef 2:3), men nå har vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4) vi er beholdere og kanaler for Ham. Ikke lenger atskilt fra Ham eller hverandre som tidligere (ef 2:14) men vi er ett (Joh 17:23).
Naturen; hans natur som du og jeg nå er uttrykk for er varig på grunn av Hans evige valg om å være en som elsker andre (Gud kan ikke elske seg selv fordi egenkjærlighet samler til seg selv, det er den djevelske natur. Gud gir av seg selv. Han eksisterer for opprettholdelsen av andre), det er essensen av agape kjærligheten (1 Joh 4:8) som nå stråler fra oss til andre (Joh 13:35)
I den grad vi blir oppmerksomme på vår enhet eller union med Ham kan vi trygt si at vi er det utrykte bilde og likner personen Kristus som uttrykker sin kjærlige hensikt gjennom oss til andre. Med andre ord, vi er det virkemiddelet som bildet av den usynlige Gud manifesterer, utrykker og forretter Seg selv til Hans verden.
Hver eneste av oss er utrustet til å leve i den tro hvor vi forstår hvem vi er og som en konsekvens av denne troen vil bære frukt i tråd med denne troen, det være seg dødens frukt (Rom 7:5) eller Åndens frukt (Gal 5:22-23), en høst av enten selvrettferdighet eller Kristus sin rettferdighet. De fleste av oss har blitt oppdratt på en basisdiett av at Jesus døde for våre synder, men det er bare halve evangeliet – hva har skjedd med den andre halvdelen, det at Kristus er mitt liv? Uten en åpenbaring av mysteriet ”Kristus i deg” – det at jeg ikke lenger lever selv, men det livet jeg nå lever lever jeg i troen på Guds sønn (Gal 2:20), så vil jeg aldri erfare enhet. Jeg vil aldri være i stand til å leve overflodslivet i Kristus (Joh 10:10). Jeg vil aldri bli satt fri fra fordømmelse (Rom 8:11). Jeg vil aldri bli fri til å være meg. I stedet vil jeg bli overlatt til et fattigslig liksom-kristent liv uoppmerksom på at hele tiden var jeg Ham i menneskelig skikkelse.
Vi er bygd på den siste Adam, Adam til slutt, ikke bare Adam igjen, men en Adam som vil vare. Vi har blitt en Adam som går utenpå vår stamfar, fordi vi er Adam skapelsen forent med Skaperen – Man United (menneske sammenføyd), sammenføyningen med Gud tillater den enheten, en enhet som uttrykker Hans bilde til hverandre, som med glede lider for evangeliet, for hverandre og sammen med hverandre, og mens vi gjør det anser det vi det som bare glede (Jak 1:2). Å vite dette produserer rettferdighet, kjærlighet, glede, godhet, mildhet, fred, tålmodighet, selvkontroll som ikke er et verk av kjødet, men Åndens frukt, følgene av at Han ga sitt liv for deg slik at Han kunne gi sitt liv til deg slik at Han kunne leve sitt liv gjennom deg. Istandsette deg til å si: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far” (Joh 14:9).
Friday, July 31, 2009
Der hvor du er skyldig er du uten synd (Kan du tro det?) - Where you are guity you are sinless (can you believe it?)
Notatet er oversatt til Norsk med tillatelse av Bertie Brits. This note is translated into Norwegian with the permission from Bertie Brits.
Under loven ofret mennesker dyr og prøvde å leve et hellig liv i forventning om at de ville bli rettferdiggjorte (evig liv under Messias herredømme). For at et menneske skulle ha løfte om evig liv og oppstandelse fra de døde måtte det ha et hellig liv (noe som var umulig pga loven). Paulus kom og ga en fantastisk uttalelse som sa at alt som trengtes nå var tilgjengelig i Jesus som en gratis gave.
Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Apg 13:38-39)
Der hvor Moseloven finner deg skyldig erklærer Jesus deg uten synd!!
Under loven ofret mennesker dyr og prøvde å leve et hellig liv i forventning om at de ville bli rettferdiggjorte (evig liv under Messias herredømme). For at et menneske skulle ha løfte om evig liv og oppstandelse fra de døde måtte det ha et hellig liv (noe som var umulig pga loven). Paulus kom og ga en fantastisk uttalelse som sa at alt som trengtes nå var tilgjengelig i Jesus som en gratis gave.
Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Apg 13:38-39)
Der hvor Moseloven finner deg skyldig erklærer Jesus deg uten synd!!
Thursday, July 30, 2009
Ikke la noen legge noen skulle på deg - Don't let anybody should on you
Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Paul Anderson-Walsh. The article is translated into Norwegian with permission from Paul Anderson-Walsh. Paul Anderson-Walsh er grunnleggeren av The Grace Project i London. Han har skrevet flere bøker om nåden og den nye pakt. Han er en etterspurt forkynner og en nær venn av Steve McVey.
”Kristendom er bare et sett med regler – Gjør det og ikke gjør det.” Høres det kjent ut for deg? Når vi hører dette prøver vi å overbevise de som sier dette at det er ikke sant. Men dypt inne i oss finnes det en gnagende mistanke om de kanskje har rett.
Og mens vi nå snakker om hvorfor, hvorfor sier Paulus til Timoteus at han skal ”gripe det evige liv”? (1 Tim 6:11-12) Er ikke Timoteus allerede frelst? Jo, han er det, men det mangler tydeligvis noe. Det kristne livet dreier seg ikke om å følge regler eller å gjøre ditt beste. Det handler om så mye mer. Hvis denne generasjonen skal tenne verden i brann og ikke bare brenne seg ut (gjennom å følge regler), hvis denne generasjonen skal lykkes der hvor andre har feilet da må den følge Paulus råd og gripe det evige liv.
Men, hva betyr det? Når Moses møter Gud som en brennende busk (2 Mos 3:1-5), så forandrer det livet til Moses. Hvordan kan busken brenne uten å bli oppbrent? Svaret er dypsindig; brenslet som opprettholder ilden kommer fra Gud, ikke busken. Moses forståelse av hvordan Gud arbeider blir snudd på hodet når han nå skal påbegynne sin tjeneste med å forandre verden. Når man tjener Gud er det mulig å være i brann uten å brenne ut, fordi brenselet er fra Gud og ikke fra oss. Det forandret Moses liv, noe som igjen forandret verden.
Det kristne livet er ”ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg og det livet jeg nå lever, lever jeg i troen på Guds sønn som elsker meg og som ga seg selv for meg” (Gal 2:20). Det handler ikke om dine anstrengelser. Det er ikke lenger om hva du burde (eller ikke burde). Det dreier seg om Ham som gjør det gjennom deg. Dette er deg evige liv, det Guddommelige livet som Timoteus ble oppfordret å gripe, for å kunne fullføre det løpet Gud hadde lagt foran ham.
Så, før du begynner på dette store eventyret som kalles livet, før du prøver å gjøre noe stort for Gud, la Ham vise deg sin plan. Først la Ham åpenbare seg i deg og deretter vise seg Selv for verden gjennom deg.
Hvis du er klar til å gripe det evige liv så forsikre deg først om at du lar Gud vise deg hvem du virkelig er i Ham.
”Kristendom er bare et sett med regler – Gjør det og ikke gjør det.” Høres det kjent ut for deg? Når vi hører dette prøver vi å overbevise de som sier dette at det er ikke sant. Men dypt inne i oss finnes det en gnagende mistanke om de kanskje har rett.
Og mens vi nå snakker om hvorfor, hvorfor sier Paulus til Timoteus at han skal ”gripe det evige liv”? (1 Tim 6:11-12) Er ikke Timoteus allerede frelst? Jo, han er det, men det mangler tydeligvis noe. Det kristne livet dreier seg ikke om å følge regler eller å gjøre ditt beste. Det handler om så mye mer. Hvis denne generasjonen skal tenne verden i brann og ikke bare brenne seg ut (gjennom å følge regler), hvis denne generasjonen skal lykkes der hvor andre har feilet da må den følge Paulus råd og gripe det evige liv.
Men, hva betyr det? Når Moses møter Gud som en brennende busk (2 Mos 3:1-5), så forandrer det livet til Moses. Hvordan kan busken brenne uten å bli oppbrent? Svaret er dypsindig; brenslet som opprettholder ilden kommer fra Gud, ikke busken. Moses forståelse av hvordan Gud arbeider blir snudd på hodet når han nå skal påbegynne sin tjeneste med å forandre verden. Når man tjener Gud er det mulig å være i brann uten å brenne ut, fordi brenselet er fra Gud og ikke fra oss. Det forandret Moses liv, noe som igjen forandret verden.
Det kristne livet er ”ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg og det livet jeg nå lever, lever jeg i troen på Guds sønn som elsker meg og som ga seg selv for meg” (Gal 2:20). Det handler ikke om dine anstrengelser. Det er ikke lenger om hva du burde (eller ikke burde). Det dreier seg om Ham som gjør det gjennom deg. Dette er deg evige liv, det Guddommelige livet som Timoteus ble oppfordret å gripe, for å kunne fullføre det løpet Gud hadde lagt foran ham.
Så, før du begynner på dette store eventyret som kalles livet, før du prøver å gjøre noe stort for Gud, la Ham vise deg sin plan. Først la Ham åpenbare seg i deg og deretter vise seg Selv for verden gjennom deg.
Hvis du er klar til å gripe det evige liv så forsikre deg først om at du lar Gud vise deg hvem du virkelig er i Ham.
Thursday, July 23, 2009
Sann omvendelse - Real repentance
Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.
Den verste og farligste løgnen som holder moderne kristne i fangenskap blir forkynt i de fleste kirker hver søndag. Løgnen er: Du må innvie deg til Gud på nytt. ”Hvorfor”, vil du kanskje spørre, ”ville det være en løgn å fortelle folk at de må innvie seg på nytt?” Jeg besvarer ditt spørsmål med et annet spørsmål – ”Hva betyr det å innvie seg på nytt til Gud?” Det fleste ville si, ”Vel, det betyr at vi må omvende oss fra vår selviskhet, fra våre synder, de vi har gjort bevisst og alle våre unnlatelsessynder og forsikre Gud at med Hans hjelp så skal vi forbedre oss.” Det høres så edelt ut. Det er det som gjør det så skummelt.
Se på historien om den fortapte sønn. Han forlot grisebingen med en klar målsetning om å innvie seg på nytt framfor sin far. Er du enig i det? Hans plan var å reise hjem og fortelle sin far at han hadde syndet og at fra nå av ville han tjene sin far på en bedre måte. (”Jeg har syndet mot himmelen og mot deg og er ikke lenger verdig å kalles din sønn. La meg få bli en av dine tjenere.”) ”Jeg har syndet, men lover å bli en god tjener fra nå av.” Kan dette kalles noe annet enn å innvie seg på nytt?
Jeg har i sinne å fortelle deg at når han kom hjem så avslo hans far hans forsøk på å innvie seg på nytt. Hans far insisterte på at han skulle gjennom noe som er så mye større – omvendelse. Omvendelse fra hva? Grisebinger og utenlandsreiser? Nei, omvendelse fra å benekte sin fars betingelsesløse kjærlighet og aksept.
Jeg tror at når Jesus fortalte denne historien så var det med viten og vilje at Han først beskrev hvordan faren først utøste sin kjærlighet over sønnen før sønnen fikk anledning til å holde sin innøvde tale fordi Jesus ønsket at tilhørerne ikke skulle sette likehetstegn mellom det å innvie seg på nytt og motta Guds kjærlighet. Den forvirrede sønnen fikk ikke anledning til å framsi noen løfter. Hans eneste valg var enten å slappe av i sin fars armer og ta imot hans aksept, eller dra seg unna. Slik som historien utvikler seg skjønner vi hvilket valg sønnen gjorde.
Han innviet seg aldri på nytt. I stedet, så omvendte han seg der i fars armer. Ikke dra noen feile slutninger når det gjelder hans omvendelse. Jeg mener han ikke omvendte seg fra sine synder. Det var en del av den forutgående prosessen, men mye viktigere var det faktum at han omvendte seg fra sitt feilaktige syn på sin far. Han hadde trodd at det hans far ønsket var forbedret oppførsel, når det hans far virkelig ønsket var ham selv.
Jeg hevder at sønnens omvendelse ikke skjedde i grisebingen når han bestemte seg for å reise hjem.
Den skjedde i hans fars omfavnelse, når hans far slo sine armer omkring sin sønn og gutten ga opp sin tåpelige ide om å forbedre seg og i stedet falle til ro i sin fars omfavnelse. Han omvendte seg fra et feilaktig bilde av hvem hans far var og det var det som istandsatte ham til å aldri vende tilbake til landet langt borte igjen. Hans beslutning i grisebingen om å innvie seg på nytt var godt ment, men den var grunn og tåpelig. Hans fars omfavnelse gjorde at han skjønte at det han trengte var ikke å innvie seg på nytt, men å omvende seg fra det idiotiske bildet han hadde av sin far.
Har du innviet deg på nytt igjen og igjen? Jeg kan kjenne din smerte. Jeg gjorde det minst en million ganger selv. Jeg oppmuntrer deg nå til å slutte med det. Stopp med det for alltid! Innvie deg aldri på nytt til Gud igjen. I stedet, omvend deg! Ditt behov er ikke å forbedre deg i et religiøst system. Det var kun når jeg omvendte meg fra mitt falske syn om hvem min far er at jeg begynte å erfare frihet. Omvendelse er retningsendring. Å omvende seg vil kanskje bety at din forståelse av hvem Gud er og hvordan du ser på Ham må snus hundre og åtti grader. Vår far ønsker ikke våre løfter. Han vil bare ha oss! Det er når vi virkelig forstår dette at alt endrer seg.
Den verste og farligste løgnen som holder moderne kristne i fangenskap blir forkynt i de fleste kirker hver søndag. Løgnen er: Du må innvie deg til Gud på nytt. ”Hvorfor”, vil du kanskje spørre, ”ville det være en løgn å fortelle folk at de må innvie seg på nytt?” Jeg besvarer ditt spørsmål med et annet spørsmål – ”Hva betyr det å innvie seg på nytt til Gud?” Det fleste ville si, ”Vel, det betyr at vi må omvende oss fra vår selviskhet, fra våre synder, de vi har gjort bevisst og alle våre unnlatelsessynder og forsikre Gud at med Hans hjelp så skal vi forbedre oss.” Det høres så edelt ut. Det er det som gjør det så skummelt.
Se på historien om den fortapte sønn. Han forlot grisebingen med en klar målsetning om å innvie seg på nytt framfor sin far. Er du enig i det? Hans plan var å reise hjem og fortelle sin far at han hadde syndet og at fra nå av ville han tjene sin far på en bedre måte. (”Jeg har syndet mot himmelen og mot deg og er ikke lenger verdig å kalles din sønn. La meg få bli en av dine tjenere.”) ”Jeg har syndet, men lover å bli en god tjener fra nå av.” Kan dette kalles noe annet enn å innvie seg på nytt?
Jeg har i sinne å fortelle deg at når han kom hjem så avslo hans far hans forsøk på å innvie seg på nytt. Hans far insisterte på at han skulle gjennom noe som er så mye større – omvendelse. Omvendelse fra hva? Grisebinger og utenlandsreiser? Nei, omvendelse fra å benekte sin fars betingelsesløse kjærlighet og aksept.
Jeg tror at når Jesus fortalte denne historien så var det med viten og vilje at Han først beskrev hvordan faren først utøste sin kjærlighet over sønnen før sønnen fikk anledning til å holde sin innøvde tale fordi Jesus ønsket at tilhørerne ikke skulle sette likehetstegn mellom det å innvie seg på nytt og motta Guds kjærlighet. Den forvirrede sønnen fikk ikke anledning til å framsi noen løfter. Hans eneste valg var enten å slappe av i sin fars armer og ta imot hans aksept, eller dra seg unna. Slik som historien utvikler seg skjønner vi hvilket valg sønnen gjorde.
Han innviet seg aldri på nytt. I stedet, så omvendte han seg der i fars armer. Ikke dra noen feile slutninger når det gjelder hans omvendelse. Jeg mener han ikke omvendte seg fra sine synder. Det var en del av den forutgående prosessen, men mye viktigere var det faktum at han omvendte seg fra sitt feilaktige syn på sin far. Han hadde trodd at det hans far ønsket var forbedret oppførsel, når det hans far virkelig ønsket var ham selv.
Jeg hevder at sønnens omvendelse ikke skjedde i grisebingen når han bestemte seg for å reise hjem.
Den skjedde i hans fars omfavnelse, når hans far slo sine armer omkring sin sønn og gutten ga opp sin tåpelige ide om å forbedre seg og i stedet falle til ro i sin fars omfavnelse. Han omvendte seg fra et feilaktig bilde av hvem hans far var og det var det som istandsatte ham til å aldri vende tilbake til landet langt borte igjen. Hans beslutning i grisebingen om å innvie seg på nytt var godt ment, men den var grunn og tåpelig. Hans fars omfavnelse gjorde at han skjønte at det han trengte var ikke å innvie seg på nytt, men å omvende seg fra det idiotiske bildet han hadde av sin far.
Har du innviet deg på nytt igjen og igjen? Jeg kan kjenne din smerte. Jeg gjorde det minst en million ganger selv. Jeg oppmuntrer deg nå til å slutte med det. Stopp med det for alltid! Innvie deg aldri på nytt til Gud igjen. I stedet, omvend deg! Ditt behov er ikke å forbedre deg i et religiøst system. Det var kun når jeg omvendte meg fra mitt falske syn om hvem min far er at jeg begynte å erfare frihet. Omvendelse er retningsendring. Å omvende seg vil kanskje bety at din forståelse av hvem Gud er og hvordan du ser på Ham må snus hundre og åtti grader. Vår far ønsker ikke våre løfter. Han vil bare ha oss! Det er når vi virkelig forstår dette at alt endrer seg.
Monday, July 20, 2009
Den onde dag
Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. (ef 6:13)
Ifølge Thayers greske ordbok betyr onde:
1) full of labours, annoyances, hardships
1a) pressed and harassed by labours
1b) bringing toils, annoyances, perils; of a time full of peril to Christian faith and steadfastness; causing pain and trouble
Den onde dag er når du blir overveldet av ytre og indre impulser om å gjøre gjerninger, arbeide i egen kraft, prøve å tilfredstille Gud gjennom egen innsats istedetfor å hvile i Jesus fullbragte verk og la Ham leve sitt overskuddsliv gjennom deg.
Du merker dette presset i mange menigheter/kirker, desverre! Men, la deg ikke overvinne, men bli stående fast på troens grunn hvor velsignelsene og Guds fred råder.
Ifølge Thayers greske ordbok betyr onde:
1) full of labours, annoyances, hardships
1a) pressed and harassed by labours
1b) bringing toils, annoyances, perils; of a time full of peril to Christian faith and steadfastness; causing pain and trouble
Den onde dag er når du blir overveldet av ytre og indre impulser om å gjøre gjerninger, arbeide i egen kraft, prøve å tilfredstille Gud gjennom egen innsats istedetfor å hvile i Jesus fullbragte verk og la Ham leve sitt overskuddsliv gjennom deg.
Du merker dette presset i mange menigheter/kirker, desverre! Men, la deg ikke overvinne, men bli stående fast på troens grunn hvor velsignelsene og Guds fred råder.
Sunday, July 19, 2009
Nådens anstøt - The Offence of Grace
Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.
Det som mange har problemer med når det gjelder nåden er hvordan den nærmest tilfeldig og uvilkårlig blir spredt av vår Himmelske Far som om den er uutømmelig. Målt etter menneskelig standard er ikke nåden rettferdig. Tross alt, rett er rett. Gi mennesker lillefingeren og de tar hele hånden. Vær barmhjertig med disse som har syndet og før du vet ordet av det så synder alle. Folk bør ligge i de sengene de selv reder. De trenger å lære leksa si. Du må jo tenke over hvilket budskap du sender!
Jesus virket ikke bekymret over dette når han var her på jorden. Han rett og slett elsket mennesker og utøste nåde, nåde og mer nåde på de mest usannsynlige kandidater. Det svir skikkelig for de selvrettferdige når deres egen oppfatning av rett og galt blir brutt, men Jesus virker å aldri ha bekymret seg over hva de tenkte. Det virket som om Han bekymret seg lite over til hvem Han ga så mye. Selv historiene han fortalte sender ut et budskap som må høres helt feil ut i religiøse ører.
I lignelsen om arbeiderne i Matteus 20 så var det slik at de som ble hentet inn for å gjøre det samme arbeidet den siste timen fikk samme lønn som de som hadde jobbet hele dagen. Disse med en beundringsverdig arbeidsetikk som jobbet hard og var pålitelige hadde vært ut i solen hele dagen. Så kommer sløvingene den siste timen og får samme lønn? Kom igjen! Hva er rettferdig med det?
Og så er det den bortkomne sønnen – en religiøs fanatikers verste maretitt. Her har vi den unge mannen i ungdomsgruppen som bestemmer seg for å forlate alt og flytte til Los Angeles. Han ber sin far om å gi ham arven sin (en underfundig insinuasjon om at han egentlig hadde syntes det var best at hans far var død) og drar deretter til den store byen. Hans liv blir snart et eneste tåkehav av Jack Daniels, marihuana og strippe klubber.
Når alle pengene hans er brukt opp og han våkner opp i senga en morgen og kaster blikket på en uflidd crack hore som han ikke engang husker å ha møtt så blir han kastet tilbake til virkelighetens verden. ”Jeg må ut av dette”, tenker han. ”Selv de dårligst betalte gutta hjemme trenger ikke å leve som dette”
Så av gårde drar han, haiker hele veien hjem mens han hele tiden tenker på at han skal bøye seg i støvet når han kommer fram, hvordan han vil love sin far å forbedre seg hvis bare far vil gi ham tilbake sitt gamle rom. ”Jeg vil til og med sove i låven” tenker han ut at han vil si.
Du vet hvordan historien ender. Når denne rufsete, illeluktende sønnen kommer stabbende opp den lange innkjørselen ser hans far ham og kommer øyeblikkelig løpende for full maskin for å møte sønnen sin. Han kaster seg om ham og, uten å bry seg om stanken, begynner å le og gråte, klemmer og kysser ham, alt på en gang. Sønnen er tilgitt før han engang spør.
Gutten blir så berørt at han har vansker med å si noe. Dette var ikke det han hadde forventet. Han klarer å presse ut en halv setning før Far avbryter ham og roper ut beskjeder om å fyre opp grillen, sammenkalle familie og venner, sjekke ut om JTT er ledige (Jerusalem Jazz Trio) og få satt i gang en heidundrende fest! Hmm….det er en merkelig historie, Jesus. Tror du ikke at den sender ut noen feil signaler? ”Nei”, ville vår kjærlige frelser svare. ”Den gir det rette budskapet. Budskapet er dette: Det spiller ingen rolle hvor patetisk du er, hvor dypt du har sunket og hvor lenge du har vært det, Jeg elsker og aksepterer deg.”
Det handler ikke om deg og meg. Det har det aldri gjort og det kommer det aldri til å gjøre. Det handler om Ham og Hans latterlige, irrasjonale, overstrømmende, kjærlighetsfylte nåde. Den selvrettferdige gjengen kan likså godt holde kjeft. Jesus er Jesus og Han kommer ikke til å forandre seg for å tilpasse seg deres forventninger, takk Gud!
Det som mange har problemer med når det gjelder nåden er hvordan den nærmest tilfeldig og uvilkårlig blir spredt av vår Himmelske Far som om den er uutømmelig. Målt etter menneskelig standard er ikke nåden rettferdig. Tross alt, rett er rett. Gi mennesker lillefingeren og de tar hele hånden. Vær barmhjertig med disse som har syndet og før du vet ordet av det så synder alle. Folk bør ligge i de sengene de selv reder. De trenger å lære leksa si. Du må jo tenke over hvilket budskap du sender!
Jesus virket ikke bekymret over dette når han var her på jorden. Han rett og slett elsket mennesker og utøste nåde, nåde og mer nåde på de mest usannsynlige kandidater. Det svir skikkelig for de selvrettferdige når deres egen oppfatning av rett og galt blir brutt, men Jesus virker å aldri ha bekymret seg over hva de tenkte. Det virket som om Han bekymret seg lite over til hvem Han ga så mye. Selv historiene han fortalte sender ut et budskap som må høres helt feil ut i religiøse ører.
I lignelsen om arbeiderne i Matteus 20 så var det slik at de som ble hentet inn for å gjøre det samme arbeidet den siste timen fikk samme lønn som de som hadde jobbet hele dagen. Disse med en beundringsverdig arbeidsetikk som jobbet hard og var pålitelige hadde vært ut i solen hele dagen. Så kommer sløvingene den siste timen og får samme lønn? Kom igjen! Hva er rettferdig med det?
Og så er det den bortkomne sønnen – en religiøs fanatikers verste maretitt. Her har vi den unge mannen i ungdomsgruppen som bestemmer seg for å forlate alt og flytte til Los Angeles. Han ber sin far om å gi ham arven sin (en underfundig insinuasjon om at han egentlig hadde syntes det var best at hans far var død) og drar deretter til den store byen. Hans liv blir snart et eneste tåkehav av Jack Daniels, marihuana og strippe klubber.
Når alle pengene hans er brukt opp og han våkner opp i senga en morgen og kaster blikket på en uflidd crack hore som han ikke engang husker å ha møtt så blir han kastet tilbake til virkelighetens verden. ”Jeg må ut av dette”, tenker han. ”Selv de dårligst betalte gutta hjemme trenger ikke å leve som dette”
Så av gårde drar han, haiker hele veien hjem mens han hele tiden tenker på at han skal bøye seg i støvet når han kommer fram, hvordan han vil love sin far å forbedre seg hvis bare far vil gi ham tilbake sitt gamle rom. ”Jeg vil til og med sove i låven” tenker han ut at han vil si.
Du vet hvordan historien ender. Når denne rufsete, illeluktende sønnen kommer stabbende opp den lange innkjørselen ser hans far ham og kommer øyeblikkelig løpende for full maskin for å møte sønnen sin. Han kaster seg om ham og, uten å bry seg om stanken, begynner å le og gråte, klemmer og kysser ham, alt på en gang. Sønnen er tilgitt før han engang spør.
Gutten blir så berørt at han har vansker med å si noe. Dette var ikke det han hadde forventet. Han klarer å presse ut en halv setning før Far avbryter ham og roper ut beskjeder om å fyre opp grillen, sammenkalle familie og venner, sjekke ut om JTT er ledige (Jerusalem Jazz Trio) og få satt i gang en heidundrende fest! Hmm….det er en merkelig historie, Jesus. Tror du ikke at den sender ut noen feil signaler? ”Nei”, ville vår kjærlige frelser svare. ”Den gir det rette budskapet. Budskapet er dette: Det spiller ingen rolle hvor patetisk du er, hvor dypt du har sunket og hvor lenge du har vært det, Jeg elsker og aksepterer deg.”
Det handler ikke om deg og meg. Det har det aldri gjort og det kommer det aldri til å gjøre. Det handler om Ham og Hans latterlige, irrasjonale, overstrømmende, kjærlighetsfylte nåde. Den selvrettferdige gjengen kan likså godt holde kjeft. Jesus er Jesus og Han kommer ikke til å forandre seg for å tilpasse seg deres forventninger, takk Gud!
Saturday, July 18, 2009
Troens tre
Eva og Adams øyne ble åpnet etter at de hadde spist av frukten fra treet i midten av hagen. De ble som Gud og kunne sjeldne mellom rett og galt. De ble riktignok ikke helt som Gud, fordi selv om de spiste av frukten fikk de ikke liv i seg selv. Slangen fortalte altså en halvsannhet. Han bruker for øvrig fortsatt samme strategi i dag, når han ikke tyr til direkte løgn. La deg derfor ikke lure når han sender sine piler mot deg.
Hva var fordelen med å kunne sjeldne mellom rett og galt? I grunn ingen! Eva og Adam mistet det nære og intime forholdet til Gud. En fordel? Neppe! Nå begynner det å bli interessant! Når mennesket er opptatt av rett og galt, rettferdighet slik vi mennesker tolker dette begrepet utenfor den nye pakts rammer, moral, etikk og verdier så står vi ikke i et nært og intimt forhold til Gud!
Derimot står vi bokstavlig talt og mesker oss med frukt fra det forbudte tre. Er det her velsignelsene ligger? Nei, Eva og Adam ble jo forbannet bort fra hagen. Gud har i sin kjærlighet besluttet å legge velsignelsene under troens tre. Der finnes det kun en person: Jesus.
Hva var fordelen med å kunne sjeldne mellom rett og galt? I grunn ingen! Eva og Adam mistet det nære og intime forholdet til Gud. En fordel? Neppe! Nå begynner det å bli interessant! Når mennesket er opptatt av rett og galt, rettferdighet slik vi mennesker tolker dette begrepet utenfor den nye pakts rammer, moral, etikk og verdier så står vi ikke i et nært og intimt forhold til Gud!
Derimot står vi bokstavlig talt og mesker oss med frukt fra det forbudte tre. Er det her velsignelsene ligger? Nei, Eva og Adam ble jo forbannet bort fra hagen. Gud har i sin kjærlighet besluttet å legge velsignelsene under troens tre. Der finnes det kun en person: Jesus.
Sunday, July 12, 2009
Kristen moral, etikk og verdier
Når slangen (djevelen) fikk overtalt Eva og Adam til å spise av frukten av treet i midten av hagen ble deres øyne åpnet. De så at de var nakne og gjemte seg for Gud, fordi de så sin synd – med andre ord at de hadde vært ulydige mot Gud. De trodde ikke det Gud sa om treet i midten var sant – de trodde ikke sannheten.
At deres øyne ble åpnet betyr bokstavelig at de ble i stand til å sjeldne mellom godt og ondt; de ble ”intelligente”. Dette betyr at før de spiste av treet levde de uten noen lov, unntatt den ene som de brøt. De hadde ingen forestillinger om rett og galt. Forestillingen om verdier, moral og etikk bygger på at vi er i stand til å sjeldne mellom det som er rett og det som er galt.
Moral, etikk og verdier er grunnlagt på Guds bud (som vi må huske ble gitt for at intet menneske kunne skryte på seg fullkommen rettferdighet overfor Gud), kultur, tradisjon og egne preferanser. Når Jesus døde på korset var ett av formålene å lede mennesket tilbake til den uskyldige tilstanden det innehadde før fallet. Derfor har Gud gitt oss et nytt hjerte som når det får åpenbaring om Guds nåde vender blikket mot ham og ikke ytre rammer for oppførsel.
I et nådeperspektiv blir derfor moral, etikk og verdier meningsløse og tomme begreper. Det livet vi nå lever er i Kristus – med andre ord Han lever sitt liv gjennom oss. Hans mulighet til å gjøre nettopp dette ligger i at vi gir slipp på vår menneskelige tendens til å stole på leveregler og stoler på at Han er fullkomment i stand til å uttrykke seg i våre liv.
At deres øyne ble åpnet betyr bokstavelig at de ble i stand til å sjeldne mellom godt og ondt; de ble ”intelligente”. Dette betyr at før de spiste av treet levde de uten noen lov, unntatt den ene som de brøt. De hadde ingen forestillinger om rett og galt. Forestillingen om verdier, moral og etikk bygger på at vi er i stand til å sjeldne mellom det som er rett og det som er galt.
Moral, etikk og verdier er grunnlagt på Guds bud (som vi må huske ble gitt for at intet menneske kunne skryte på seg fullkommen rettferdighet overfor Gud), kultur, tradisjon og egne preferanser. Når Jesus døde på korset var ett av formålene å lede mennesket tilbake til den uskyldige tilstanden det innehadde før fallet. Derfor har Gud gitt oss et nytt hjerte som når det får åpenbaring om Guds nåde vender blikket mot ham og ikke ytre rammer for oppførsel.
I et nådeperspektiv blir derfor moral, etikk og verdier meningsløse og tomme begreper. Det livet vi nå lever er i Kristus – med andre ord Han lever sitt liv gjennom oss. Hans mulighet til å gjøre nettopp dette ligger i at vi gir slipp på vår menneskelige tendens til å stole på leveregler og stoler på at Han er fullkomment i stand til å uttrykke seg i våre liv.
Thursday, July 9, 2009
Kirken
Two thousand years ago God started a revolt against the religion He started. So don't ever put it past God to cause a groundswell movement against churches and Christian institutions that bear His name. If He was willing to turn Judaism upside down, don't think for a moment our institutions are safe from a divine revolt. - Erwin McManus -
Monday, July 6, 2009
Obedience...another word for slavery...or perhaps not
I am sitting here reflecting on the word obedience. I hear and see a lot of people talk about obedience as if everything depends on our ability to be obedient according to how the law defines obedience. However, when I read John, particularly the first chapters, Jesus redefines obedience. He asserts that obedience is to believe in Him, that he is God’s son and that he is send with the mission of saving souls. This is obviously the grace perspective on obedience; simply to believe that what he said about himself is true. Furthermore, this is the truth that will liberate us. So, obedience is for me to rest in the fact that Jesus has saved me. Simple as that.
Sunday, July 5, 2009
We must love
Among Christians in most camps this is a reoccurring theme; we must love those who are not Christians and we must love those who are not familiar with God’s grace. In Mark Jesus says: ”You shall love your neighbor as yourself!” So, those who say this are on Biblical ground. However, if we employ a little logic to what Jesus said it is quite clear that we cannot love our neighbor more than we love ourselves. This is one of the many limitations of the law, because it deals with a limited vessel with limited abilities for love. Moreover, every time the word “must” is used I sense the damp hand of the law on my shoulder.
A much more fruitful approach is: “We love, because He first loved us.” (1 John 4:19). This encourages the believer to receive before he or she can give. The flesh, however, despises this idea because it deprives it of all honor. In addition all the “musts” and “shoulds” which constantly surround us do not make a position of restful receiving any easier. In most Christian circles this is the truth; in order to receive we MUST first give. As I have grown in my own grace walk I am convinced that God’s kingdom and the New Covenant represent everything which is contrary to man’s perceptions. When man says give, grace says receive. When man says you must seek God, grace says God is seeking you. When man says God is angry, grace says God is pleased.
My point is: before we can give anything of eternal value we must (sorry, I just couldn't find a way around that word) first have received something of eternal value which we can pass on. The only source of gifts of eternal value is God.
A much more fruitful approach is: “We love, because He first loved us.” (1 John 4:19). This encourages the believer to receive before he or she can give. The flesh, however, despises this idea because it deprives it of all honor. In addition all the “musts” and “shoulds” which constantly surround us do not make a position of restful receiving any easier. In most Christian circles this is the truth; in order to receive we MUST first give. As I have grown in my own grace walk I am convinced that God’s kingdom and the New Covenant represent everything which is contrary to man’s perceptions. When man says give, grace says receive. When man says you must seek God, grace says God is seeking you. When man says God is angry, grace says God is pleased.
My point is: before we can give anything of eternal value we must (sorry, I just couldn't find a way around that word) first have received something of eternal value which we can pass on. The only source of gifts of eternal value is God.
Saturday, June 27, 2009
Formaning
Det finnes noen ord som har en negativ klang i mine ører. Formaning er ett av disse. Vi finner ordet flere steder i det nye testamente. En av grunnene til at det vekker negative assosiasjoner er at det er mange kristne og ikke minst forkynnere som tror at ordet formaning innebærer en rett til å refse atferd, og ikke minst til å oppfordre mennesker til å ta seg sammen og leve rett i henhold til hva de mener er et godt og gudfryktig kristent liv.
Denne bruken av ordet finner vi i typiske religiøse, loviske kretser som er opptatt av moral, etikk og såkalte kristne verdier. I disse sammenhengene er det lett å ty til "formaninger" for å vekke den kristne og prøve å få vedkommende til å yte mer for kirken og sine medmennesker. Formaningene blir gjerne framstilt som Guds lov, eller hva som skal til for å bli akseptert av Gud.
Denne bruken av ordet bygger på en grunnleggende misoppfatning av den nye pakt som Jesus innstiftet. Vi er ikke lenger underlagt budene og vi er akseptert av Gud ved tro. Intet menneske kan bli rettferdiggjort gjennom egne gjerninger. Det er derfor ordet formaning i et nådeperspektiv dreier seg om å oppmuntre hverandre til å feste blikket på Jesus og ikke oss selv. Når vi fokuserer på oss selv ser vi tydelig våre tilkortkomninger. Da er det lett å bli motløs og troen mister sin oppmuntrende kraft. Den største utfordringen er dog at vi begynner å kjempe i egen kraft for å forbedre oss. Det innebærer at vi på ny har lagt oss under loven. Der finnes ikke velsignelsen.
Når vi derimot oppmuntrer hverandre til å feste blikket på Jesus ser vi Hans muligheter, Hans kraft og det er i en denne tilstanden at troen vår øker og Gud får anledning til å endre oss innenfra og ut. Det er ikke vanskelig å fremme utvending endring gjennom trusler eller manipulerende teknikker. Endring innenfra og ut er livsforvandlende og er noe Gud er ekspert på når vi fester blikket på Ham i tillitsfull tro.
Denne bruken av ordet finner vi i typiske religiøse, loviske kretser som er opptatt av moral, etikk og såkalte kristne verdier. I disse sammenhengene er det lett å ty til "formaninger" for å vekke den kristne og prøve å få vedkommende til å yte mer for kirken og sine medmennesker. Formaningene blir gjerne framstilt som Guds lov, eller hva som skal til for å bli akseptert av Gud.
Denne bruken av ordet bygger på en grunnleggende misoppfatning av den nye pakt som Jesus innstiftet. Vi er ikke lenger underlagt budene og vi er akseptert av Gud ved tro. Intet menneske kan bli rettferdiggjort gjennom egne gjerninger. Det er derfor ordet formaning i et nådeperspektiv dreier seg om å oppmuntre hverandre til å feste blikket på Jesus og ikke oss selv. Når vi fokuserer på oss selv ser vi tydelig våre tilkortkomninger. Da er det lett å bli motløs og troen mister sin oppmuntrende kraft. Den største utfordringen er dog at vi begynner å kjempe i egen kraft for å forbedre oss. Det innebærer at vi på ny har lagt oss under loven. Der finnes ikke velsignelsen.
Når vi derimot oppmuntrer hverandre til å feste blikket på Jesus ser vi Hans muligheter, Hans kraft og det er i en denne tilstanden at troen vår øker og Gud får anledning til å endre oss innenfra og ut. Det er ikke vanskelig å fremme utvending endring gjennom trusler eller manipulerende teknikker. Endring innenfra og ut er livsforvandlende og er noe Gud er ekspert på når vi fester blikket på Ham i tillitsfull tro.
Monday, June 22, 2009
Adam og Eva
Det er mange som hevder at nåden er et nytt konsept som liberale forkynnere utbrer til stor skade for Guds rike. De som sier dette har ikke oppdaget at vi finner nåden allerede i det tredje kapitlet i første Mosebok.
Vi befinner oss i Edens hage og Adam og Eva har akkurat ett frukten av livets tre og deres øyne er blitt åpnet for å forstå moralske og etiske prinsipper. Å spise av treet var det eneste forbudet Gud hadde gitt dem. Nå har de syndet mot Hans ord. Hva gjør de nå? De ser sin nakenhet, med andre ord sin synd. Deretter ikler de seg fikenblader for å skjule sin tilkortkommenhet. Dette symboliserer hvordan mange kristne i egen kraft prøver å bygge sin egen rettferdighet gjennom å gjøre de rette tingene.
Ut på kvelden kommer Gud ut i hagen som vanlig for å være sammen med Adam og Eva, slik Han har gjort siden skapelsen. Gud finner ikke Adam og Eva og roper derfor etter dem. Beskjemmet kommer Adam og Eva ut av buskene med sine latterlige fikenblader om livet. Hva gjør Gud? Han ikler dem skinnklær og dekker deres nakenhet. Dette peker opplagt mot korset hvor Jesus har gitt oss sin rettferdighet. En rettferdighet som ikke noe menneske kan oppnå i egen kraft. Som med Adam og Eva så er det Gud som skjuler vår nakenhet og synd.
Legg merke til at i fortellingen om Adam og Eva så endrer ikke Gud sin oppfatning av mennesket til tross for at det har syndet. Han opptrer som normalt og ønsker felleskap med sine skapninger. Det er Adam og Evas oppfatning av Gud som har endret seg. De tror Gud er sint og gjemmer seg. Slik er det alltid når vi gjør noe galt. Vi tror at Gud har endret sitt syn på oss. Men, det er vi som har blitt endret i vårt syn på Gud. Det er derfor av avgjørende betydning at budskapet om Guds nåde når ut til flest mulig, og at mennesket får en klar forståelse av at Gud ikke er verken oppgitt, skuffet eller sint.
Korset viktigste anvendelse er ikke at Jesus har renset oss for alltid, selv om det er en viktig sannhet. Jesus kom for at vår endrete tilstand skulle bli gjenopprettet og at vår feilaktige oppfatning av Gud skulle bli brakt i harmoni med hvordan Han faktisk ser på oss. Ta ikke feil av dette: Gud er på vårt parti! Guds nåde var allerede i virksomhet i Edens hage! Etter at Adam og Eva hadde syndet ble de utestengt fra hagen og deres fortrolig forhold til Gud var ødelagt. Men, etter korset er på veien på ny åpnet og vi kan ha det samme nære og fortrolig forholdet til Gud som disse to opprinnelig hadde.
Et annet interessant aspekt ved denne fortellingen er at Gud ga Adam og Eva kun et bud. Det gikk ikke lang tid før de to første menneskene brøt dette. Allikevel finnes det velmenende og forvirrede kristne i mange leire som mener at de ti bud fortsatt gjelder og at vi skal overholde disse. Når de to første som levde i fullkommen harmoni med Gud klarte å bryte det ene budet, hvordan skal da vi klare å holde ti? Historien viser med all tydelighet prinsippet Paulus hevder; nemlig at bud og forbud vekker lysten i oss til å bryte disse. Derfor sier det Nye Testamente at vi lever som om vi er uten lov, men at Gud har gitt oss et nytt hjerte som motiverer oss og gir oss kraft til å leve slik at vi ikke skader oss selv eller omgivelsene. Og når vi faller, noe vi alle gjør rimelig regelmessig, så trenger vi å vite at vi allerede er tilgitt!
Vi befinner oss i Edens hage og Adam og Eva har akkurat ett frukten av livets tre og deres øyne er blitt åpnet for å forstå moralske og etiske prinsipper. Å spise av treet var det eneste forbudet Gud hadde gitt dem. Nå har de syndet mot Hans ord. Hva gjør de nå? De ser sin nakenhet, med andre ord sin synd. Deretter ikler de seg fikenblader for å skjule sin tilkortkommenhet. Dette symboliserer hvordan mange kristne i egen kraft prøver å bygge sin egen rettferdighet gjennom å gjøre de rette tingene.
Ut på kvelden kommer Gud ut i hagen som vanlig for å være sammen med Adam og Eva, slik Han har gjort siden skapelsen. Gud finner ikke Adam og Eva og roper derfor etter dem. Beskjemmet kommer Adam og Eva ut av buskene med sine latterlige fikenblader om livet. Hva gjør Gud? Han ikler dem skinnklær og dekker deres nakenhet. Dette peker opplagt mot korset hvor Jesus har gitt oss sin rettferdighet. En rettferdighet som ikke noe menneske kan oppnå i egen kraft. Som med Adam og Eva så er det Gud som skjuler vår nakenhet og synd.
Legg merke til at i fortellingen om Adam og Eva så endrer ikke Gud sin oppfatning av mennesket til tross for at det har syndet. Han opptrer som normalt og ønsker felleskap med sine skapninger. Det er Adam og Evas oppfatning av Gud som har endret seg. De tror Gud er sint og gjemmer seg. Slik er det alltid når vi gjør noe galt. Vi tror at Gud har endret sitt syn på oss. Men, det er vi som har blitt endret i vårt syn på Gud. Det er derfor av avgjørende betydning at budskapet om Guds nåde når ut til flest mulig, og at mennesket får en klar forståelse av at Gud ikke er verken oppgitt, skuffet eller sint.
Korset viktigste anvendelse er ikke at Jesus har renset oss for alltid, selv om det er en viktig sannhet. Jesus kom for at vår endrete tilstand skulle bli gjenopprettet og at vår feilaktige oppfatning av Gud skulle bli brakt i harmoni med hvordan Han faktisk ser på oss. Ta ikke feil av dette: Gud er på vårt parti! Guds nåde var allerede i virksomhet i Edens hage! Etter at Adam og Eva hadde syndet ble de utestengt fra hagen og deres fortrolig forhold til Gud var ødelagt. Men, etter korset er på veien på ny åpnet og vi kan ha det samme nære og fortrolig forholdet til Gud som disse to opprinnelig hadde.
Et annet interessant aspekt ved denne fortellingen er at Gud ga Adam og Eva kun et bud. Det gikk ikke lang tid før de to første menneskene brøt dette. Allikevel finnes det velmenende og forvirrede kristne i mange leire som mener at de ti bud fortsatt gjelder og at vi skal overholde disse. Når de to første som levde i fullkommen harmoni med Gud klarte å bryte det ene budet, hvordan skal da vi klare å holde ti? Historien viser med all tydelighet prinsippet Paulus hevder; nemlig at bud og forbud vekker lysten i oss til å bryte disse. Derfor sier det Nye Testamente at vi lever som om vi er uten lov, men at Gud har gitt oss et nytt hjerte som motiverer oss og gir oss kraft til å leve slik at vi ikke skader oss selv eller omgivelsene. Og når vi faller, noe vi alle gjør rimelig regelmessig, så trenger vi å vite at vi allerede er tilgitt!
Subscribe to:
Posts (Atom)