Jeg husker som om det skulle vært i går første gang en forkynner talte evangeliet om Jesus så krystallklart at det nærmest der og da forandret meg. Det begynner snart å bli fem år siden. Joseph Prince besøkte Norge og OKS for første gang. Rikere Liv hadde på forhånd annonsert hva han stod for og at han hadde mottatt åpenbaring fra Gud som hadde endret ham fra en ordinær ”balansert” forkynner, som lik de fleste andre blandet en passe dose lov i evangelieforkynnelsen, til en som forkynte noe som OKS kalte nådebudskapet. Prince trodde nemlig han forkynte evangeliet inntil Gud fortalte ham at han gjorde faktisk ikke det. Det ble en skikkelig vekker for den unge mannen som måtte kaste alle sine gamle prekener og begynne på nytt.
Det var en forunderlig opplevelse å sitte i lokalene på Kjeller og nærmest fysisk merke hvordan atmosfæren i salen endret seg. Det var akkurat som om det gikk et lettelsens sukk gjennom folkemengden når Prince med overbevisning og veltalenhet forklarte den nye pakt kontra den gamle pakt. Dette til tross for at Åge Åleskjær i et par års tid også hadde forkynt budskapet om nåden.
I bilen hjem rant det noen gledestårer over endelig å ha fått noen svar på de mange spørsmålene man møter i kristenlivet. Det rant tårer fordi den indre lengselen og smerten etter sannhet ble møtt den dagen. Paradokser i Bibelen fikk plutselig en forklaring. Leser man Bibelen ut fra den gamle pakt så virker de bortimot uløselige. Nåden ga mange av disse skriftstedene en helt ny betydning og plutselig ble alt enkelt og logisk. Jeg har hørt så mye forkynnelse og lest så mange bøker hvis eneste misjon, kan det virke som, er å legge tunge byrder på sånne som meg istedenfor å peke på Jesus.
Årene siden har vært en prosess hvor jeg for hvert år har blitt tryggere i nådelivet, lært meg å leve med mine feil og fått en dyp forståelse av at Gud aksepterer meg og elsker meg uansett. Jeg har sluttet å sette meg trosmål eller bruke krefter på å endre meg for bli en bedre person. Det som daglig endrer meg er Guds nåde og det skjer innenfra og ut. Jeg kjenner meg ikke lengre fordømt når jeg leser en blodig kriminalroman eller hører på musikk som for det til å gå kaldt nedover ryggen på andre kristne. Jeg er den jeg er – det er slik Gud har skapt meg.
Nåden har lært meg å sette pris på mangfold. Det er artig å treffe fargerike mennesker som skiller seg ut fra hopen. Dessverre er det ikke så mange igjen av disse. Jeg kan ikke fordra uniformering eller mennesker som prøver å få alle til å passe i samme form. Jeg blir matt når forkynnere manipulerer forsamlingen ved å få de til å vende blikket mot seg selv istedenfor å få de til å vende blikket mot Gud. For å være ærlig så blir jeg vel egentlig arg. Ikke så arg som jeg ble for noen år siden. Det er nemlig ikke vanskelig å bli en trangsynt og nærmest lovisk nådetilhenger heller. Men, det har vært en del av prosessen det også.
Nå sitter jeg her i sofaen og håper at noen etter hvert leser det jeg med sånn glede og inspirasjon skriver. Jeg tror jeg har en forkynnergave. Når jeg ligger i senga på kvelden så havner jeg i fantasien ofte på plattformen med et nytt fantastisk budskap som jeg vet langt der inne kommer til å oppmuntre og sette mennesker i frihet. Ettersom de fleste dører har vært stengt så har det etterhvert bygget seg opp er lite arsenal av uforløst materiale.
Når ideen om å lage en blogg datt ned i hodet mitt så ble den besvart av et rungende ja fra hjertet mitt. Ettersom det er der Den Hellige Ånd bor, og ettersom det er så gledesfylt å skrive så antar jeg at jeg befinner meg akkurat der Gud har planlagt jeg skal være. En viktig bekreftelse på at dette er riktig var når Steve McVey tok seg tid til å svare på en av mine kommentarer jeg hadde lagt inn på bloggen hans. Han sa at jeg var velkommen til å bruke av hans materiale, oversette det til Norsk og publisere det i bloggen min. Tro derfor ikke på alle disse som gir deg inntrykk av at å følge det du har lyst til står i motsetning til å følge Gud. Jeg påstår det er tvert imot. Det er når vi virkelig kjenner vi lever og følger det som bor inne i våre hjerter at det blomstrer i og rundt oss. Jesus kom jo for å gi oss liv, liv i overflod (Joh 10:10).
Er jeg i mål? Har jeg grepet det? Nei, det er fortsatt dager hvor skam og skyldfølelse tar kvelertak på meg. Det er dager hvor følelsen av mislykkethet og urenhet ligger i så tykke lag rundt sjela mi at jeg verken orker eller har frimodighet til å nærme meg Gud. Men, det var verre før. Gud har tatt meg med på en reise som er så gøyal at det er nesten ikke til å tro. Tidligere så gruet jeg meg til den dagen hvor jeg måtte gi slipp på alt og følge Gud, noe som selvfølgelig bare er religiøst tullprat. Jeg har ikke mistet noe som helst – jeg har vunnet alt.
No comments:
Post a Comment