Vi lever i et samfunn hvor mange er formet av tanken som sier at for å få så må du yte. Denne ideen har også satt sitt preg på mange kirker. De besøkende blir med jamne mellomrom minnet om fra talerstolen hvor viktig dette er for at de skal motta fra Gud eller at de skal vokse som troende.
Dette tankemøstret finner vi i mange deler av verden, selv om ideens opprinnelse på mange måter stammer fra USA. De første pionerene som satte sine bein på amerikansk jord hadde en klar visjon om å skape et samfunn hvor alle skulle ha like muligheter gjennom innsats og hardt arbeid. Fattigdom og mislykkethet ble ofte knyttet til latskap og initiativløshet. Denne virkelighetsforståelsen ble legitimert av bibelsteder som knytter seg til den gamle pakt.
Da Jesus døde på korset opprettet Gud en ny pakt med menneskene. I motsetning til den gamle pakt som Gud fant feil ved, nettopp fordi den hadde en klausul som sa at mennesket var ansvarlig for sin del av avtalen, er den nye pakt en ensidig avtale hvor Gud ene og alene er ansvarlig for menneskets frelse.
Dette var helt nødvendig fordi mennesket hadde og har fortsatt en lei tendens til å svikte sin del av avtaler. Gud tok initiativet til en ny pakt, han gjorde gjennom Jesus det som var nødvendig for at pakten skulle bli innstiftet, og han er den som sørger for at mennesker får åpenbaring om korsets betydning for frelsen.
Det er derfor med dette i bakhodet at vi kan påstå at den amerikanske tankegangen, som også gjennomsyrer våre kirker, legger byrder på mennesker som de ikke er i stand til å bære. Den frarøver oss hvilen fra egne gjerninger som Jesus lovte. Dessuten motiverer denne tankegangen mennesker til å begynne å stole på egen innsats framfor Guds løfter.
Legg merke til at når Gud innførte de ti bud så var det som en direkte konsekvens av at jødene begynte å skryte av de var i stand til å gjøre alt det Gud måtte forlange etter han hadde ført dem ut av Egypt. De trodde med andre ord at den nye friheten og inntoget i det lovede land skyldtes deres egen innsats og lydighet. Hvis vi leser denne passasjen nøye i det gamle testamente finner vi at det var Gud som ga dem mat, som sørget for mirakler og som ledet dem med stø hånd mot utfrielsen.
Det vi lærer av dette er at når vi som mennesker begynner å stole på vår egen innsats for at løfter skal bli innfridd så begynner vi å skryte av oss selv. Vi begynner også å se ned på disse som ikke lykkes. En annen og viktigere konsekvens er at vi selv begynner å ta ansvaret for vår egen frelse, og stoler på at vår egen dyktighet eller lydighet vil frariste Gud det som i vår øyne rettmessig tilhører oss av de velsignelsene Gud har lovt i den nye pakt.
Det å slutte å stole på oss selv er noe av det viktigste vi kristne trenger å lære. Jesus kaller det å dø bort fra seg selv. Troen viktigste grunnpillar er hvile i troen på at det Jesus gjorde på korset er godt nok. En hvilken som helst annen tilnærming til det kristne livet sier underforstått at det Jesus gjorde var ikke godt nok. Vi må nemlig bidra vi også, blir det sagt. Dette er en løgn.
Jesus sa at han skulle gi oss det vi trengte til det begynte å flyte over. Det er selvfølgelig at når det begynner å flyte over at vi har noe å gi. Da trenger vi ikke at en eller annen fariseer fra en talerstol maner til innsats. Noe som helst skjer gjennom manipulerende teknikker som gir tilhørerene dårlig samvittighet eller en følelse av de er fordømt hvis de ikke adlyder.
Et typisk trekk ved den gamle pakt er jo nettopp at den peker på mennesket og sier: Du skal! Dessuten fremmer den gamle pakt at man blir innoverskuende. Der finner man svært ofte sine tilkortkomminger og de skaper jo en følelse av uverdighet og fordømmelse. Den nye pakt derimot oppmuntrer oss til å løfte blikket mot det fullkomne, nemlig Jesus. Hos ham finnes hvilen og trøsten vi alle lengter etter. Det Jesus gjorde på korset er så kraftig at det kontinuerlig renser oss. Vi må vel alle være så ærlige å si at vi flekker oss til hver eneste dag. Men takket være Jesus så er er vi fullkomne i Guds øyne og det motiverer oss ytterligere til å ta blikket bort fra oss selv og skue oppover fordi der får vi også et klapp på skuldren og et annerkjennende blikk som får det til å bruse inni oss.
I grunnteksten i Sefanja 3:17 står det faktisk at Gud elsker oss så høyt at han danser ekstatisk i glede over oss.
Predikanter som maner til innsats vil ofte på kort sikt øke aktivitetsnivået i menigheten, men de som deltar i de forskjellige aktivetene blir etterhvert slitne og resultatene er heller magre nettopp fordi de er styrt av en ytre motivasjon påført dem av overivrige predikanter. Denne ytre motivsjonen produserer ingen glede og ingen hvile som kan smitte over på mennesker som ikke kjenner Jesus.
Mennesker i dagens samfunn er slitne. De fleste lengter etter en oase hvor de kan finne hvile og samle nytt overskudd. Menigheten skulle være et slikt sted, men det er desverre sjelden den fungerer på dette nivået. Det er derfor Jesus sier:
Er du sliten? Utbrent? Lei av religion? Kom til meg. Vær sammen med meg og du skal få tilbake livet ditt. Jeg skal vise deg hvordan du virkelig kan hvile. Gå sammen med meg og arbeid sammen med meg - se hvordan jeg gjør det. Lær av meg nådens upåtvungne rytmer. Jeg kommer ikke til å pålegge deg noe tungt som tar kvelertak på deg. Vær i mitt selskap og du vil lære å leve livet i en fri og nærmest vektløs tilstand (Matt 11: 28-30).
(Fritt oversatt etter The Message av Eugene H. Peterson)
No comments:
Post a Comment