Bibelen = leveregler?

For noen år siden overvar jeg et barnemøte hvor den som underviste barna forklarte at Bibelen er en bok som forteller oss hvordan vi skal leve livene våre, underforstått at Bibelen er et sett med leveregler. Jeg antar de fleste av oss enten direkte eller indirekte har fått de samme formaningene om å holde oss til Bibelens moralkode.

La meg understreke en ting umiddelbart: Bibelen omhandler Jesus. Hvem han er. Hva han har gjort for oss, og hva han gjør for oss i dag. Dessuten er Bibelen en kjærlighetshistorie med to involverte parter: Oss og Gud. Utover det så forteller Bibelen hvilke forbløffende tanker Gud har om oss og at han har planlagt en evighet så fantastisk og uvirkelig at vi sliter med å forstå hva den innebærer.

I Lukas evangelium 24:13-35 finner vi at Jesus etter sin død og oppstandelse vandrer sammen med to mismodige disipler mot den vesle landsbyen Emmaus. Der forklarer han dem det gamle testamente, viser dem alle de profetiske delene som peker mot korset og som forklarer hans død og oppstandelse og hvilken betydning denne historiske begivenheten vil få for de som tror på ham.

Det er jo ganske talende at han ikke ber disiplene om å ta seg sammen, begynne å etterleve de ti bud eller bidra mer i menigheten slik som så mange andre forkynnere ville ha gjort.

Når disiplene mottar denne åpenbaringen av Jesus om Jesus så skjer det noe interessant. De inviterer ham til å bli og spise sammen med dem. Slik er det alltid når vi får åpenbaring om Jesus. Vi inviterer ham til å være sammen med oss.