Vi var en godlynt gjeng som vokste opp på et lite sted i Nord Norge på 70-tallet. Vi var hovedsakelig seks gutter som boltret oss sammen. Noen av gutta hadde lillesøstere som av og til fikk være med oss på farefulle oppdrag.
Vinteren var et eventyr – full av aktiviteter som vi fant på selv. Det må innrømmes at det hendte vi fant på noen rampestreker også.
Som elstemann er det vel ikke helt usannsynlig at jeg sto bak noe av det. Denne gangen hadde vi gravd oss ned bak en borg av snø for å kaste snøballer på forbipasserende biler. Jentene var med - det var mildvær og ypperlige forhold for steinharde snøballer.
Jeg aner ikke hvem det var som fikk inn en fulltreffer midt i frontruta på en trailer. Det skrek i bremser og ut kom det løpende en illsint sjåfør. Vi hadde retretten klar. Rett bak oss var det en bratt skrent som vi forholdsvis enkelt kunne klatre opp.
Om det var beskjedenhet eller hva det nå enn var så havnet i hvert fall min to år yngre bror bakerst i køen av flyktende barn. På grunn av mildværet ble bakken glattere og glattere etter hvert som den ene etter den andre forsvant i sikkerhet.
Sjåføren var nå faretruende nær. Halvveis i bakken fikk broren min store problemer. De små bena spant i panikk - han kom seg ikke av flekken. Iført mammas hjemmesydde bobledress må det ha vært litt av et syn.
Idet den voksne armen skulle til å gripe rundt anklene hans fikk han plutselig fotfeste. Det er godt mulig han satte ny verdensrekord opp bakken den dagen. Likblek og skjelvende tok han igjen oss andre. Vi var litt skjelvne vi også, og fortsatt, den dag i dag, lurer jeg på hva som hadde hendt om han hadde blitt tatt igjen den dagen.
(For å få en kristen vinkling på historien kan vi jo anta at broren min ble dyttet av en engel)
No comments:
Post a Comment