Venezuela

Folket i Venezuela har nylig avgjort gjennom en folkeavstemming at den sittende presidenten, Hugo Chavez, kan være president så lenge han ønsker såfremt han blir gjenvalgt. Fram til nå har en president i dette oljerike landet kunnet sitte to perioder ifølge grunnloven. Grunnlovsendringen som folket nå har verifisert gir presidenten forholdsvis stor makt, noe grunnloven i utgangspunktet var ment å forhindre.

Hugo Chavez er populær i brede lag av folket etter at han de årene han har sittet ved makten har innført store reformer innenfor helse- og skolesektoren, noe som har kommet mange i den fattige befolkningen til gode. Reformene er finansiert gjennom landets forholdsvis store oljeinntekter. Ettersom prisen på et fat olje har falt som en følge av finanskrisen har noe av reformarbeidet bremset opp.

Hugo Chavez har vært en høylytt motstander av USA og har kritisert stormakten for økonomisk imperialisme og en kapitalisme som øker skillet mellom fattig og rik. I sitt eget land har han kneblet mye av mediene gjennom sensur, noe som ikke er uvanlig for diktaturlignende regimer. Opposisjonen i Venezuela anfører at en av grunnene til at Chavez foreslåtte grunnlovsendring fikk flertall skyldes at mediene er kontrollert av sosialistene.

Historien har vist til nærmest det kjedsommelige at makt korrumpterer. Det er ikke urimelig å anta det vil komme flere forslag fra myndighetene som vil sette Venezuelas skjøre demokrati i fare. Det har også vist seg at uinnskrenket makt fordelt på få hender har fratatt befolkningen sivile rettigheter, har ført til utstrakt korrupsjon, gitt innbyggerne dårligere levestandard og fristet makteliten til å karre til seg store økonomiske fordeler.

Når Øst-Tyskland falt ble innbyggerne rasende og sjokkerte når de ble kjent med kommunist elitens liv i sus og dus. Det har også vist seg at Sovjetunionens høye idealer om likestilling mellom kjønnene og at ingen folkeslag skulle diskrimineres bare var tomme ord. Ingen kvinner ble gitt adgang til politbyrået, og antisemmitisme var utbredt i denne tidligere stormakten.

De landene som har en sterk grunnlov som ivaretar individets rettigheter og som har spredt makten over flere institusjoner har på mange måter vært forbilder for mange av landene som har oppnådd uavhengighet etter den andre verdenskrig. I Norge har vi en lovgivende forsamling, Stortinget. Høyesterett ivaretar rettssikkerheten og regjeringen har en utøvende funksjon. Disse tre skal i teorien sørge for at intet enketmenneske får for stor makt, samt at de skal balansere den makten en nasjonalstat er i besittelse av. Vi får håpe at grunnlovsendringen i Venezuela ikke fratar landet disse viktige maktfordelingsprinsippene.