I år 70 etter Kristus ble det siste jødiske opprøret mot Romersk okkupasjon slått ned. Det jødiske folk ble utestengt fra Israel, og området ble omdøpt til Palestina av de romerske seiersherrene. Bysanterne påfulgte romerne som okkupasjonsmakt og et jødisk opprør i 614 mot de nye herskerne ble brutalt slått ned. Det ble utstedt et edikt som utviste alle jøder fra Palestina. Jødefolket spredte seg over hele Europa og Midt Østen. Særlig i Øst Europa fant man etter hvert store jødiske bosetninger. Det muslimske Ottomanske imperiet begynte å utbre seg rundt år 1300, og Israel og omkringliggende områder ble raskt innlemmet i den nye stormakten.
Den franske revolusjon i 1789 vekket til live en bølge av nye –ismer. Særlig liberalismen ble en foregangsbevegelse for nasjonalismen som vokste fram flere steder i Europa. På begynnelsen av det 19 århundre bestod Europa, Midt Østen, Nord Afrika og vestlige deler av Asia av enten store imperier som det Ottomanske og Østerrike, eller mange små kongeriker. Bismarck samlet Tyskland til ett rike og en nasjonalstat fra 1880. I denne perioden ble også Italia formet fra å ha bestått av flere små og store kongeriker, samt Pavestater. Det vokste også fram nasjonaliske bevegelser i de slaviske områdene som var innlemmet i det Ottomanske imperiet.
Det var derfor heller ikke unaturlig at det nå vokste fram en lengsel blant mange jøder å få opprettet en egen nasjonalstat. Rundt 1895 ble sionismen grunnlagt etter voldsomme pogromer (massemord/etnisk rensing av jøder) særlig i Russland. Et vaklende tsar rike valgte å bruke jødene som en anledning til å dempe den ulmende misnøyen mot deres eget styresett som fortsatt nektet å innrømme den overveldende jordbruksdyrkende befolkningen rettigheter som nå ble gitt eller hadde blitt gitt borgerne i mange andre Europeiske land.
Første verdenskrig betydde slutten på det Ottomanske riket. Mange nye nasjonalstater ble etablert, særlig i sør og øst Europa. Britene overtok nå det administrative ansvaret for Palestina området. I 1917 erklærte den Britiske utenriksministeren Lord Balfour det som i ettertid har blitt stående som Balfour erklæringen. Den ga utrykk for at Storbritannia støttet Jødenes krav om en egen nasjonalstat i daværende Palestina. Hovedmotivet bak denne innrømmelsen lå ønsket om økt jødisk støtte og deltagelse i den pågående verdenskrigen.
Kraftige motstand og protester fra araberne ga Britene kalde føtter i forhold til å innfri dette løftet. Britene hadde mange interesser i de arabiske områdene og det var viktig å sikre seg rettigheter til de nye oljefunnene. Det var ikke før 14. mai 1948 at i de siste britiske styrkene trakk seg ut av Palestina og David Ben-Gurion kunne erklære Israel som en egen nasjonalstat for det jødiske folk. Allerede 29. november 1947 hadde FN godkjent Israel som en egen stat, og det opprinnelige Palestina området var blitt delt i en jødisk og en Arabisk del. Den sistnevnte var kongedømmet Jordan.
Palestina var befolket av både arabere og jøder. De førstnevnte var i stort flertall inntil en ny immigrasjon av jøder begynte for fullt etter første verdenskrig. Det var kraftige arabiske protester mot den nye immigrasjonen og Britene lot seg snart overtale til å innføre begrensinger på den jødiske folkevandringen i 1921. Araberne fortok også stadige raid mot de nye jødiske bosetningene og særlig 1926-29 ble blodige år.
De arabiske nabostatene hadde mobilisert i lang tid i påvente av at Britene skulle trekke seg ut av Israel. De gikk derfor umiddelbart til angrep på den nye staten. I forkant hadde så mange som 700 000 arabere flyktet med en klar intensjon om å vende tilbake når jødene var drevet på sjøen. Så skjedde ikke. Jødene kjempet en innbitt kamp mot de arabiske armeene og vant til slutt etter at begge parter hadde lidd store tap. De araberne som hadde flyktet ble nektet statsborgerskap i alle de arabiske nabolandene og ble en gruppe uten rettigheter og ble internert i flyktningleirer. I samme periode ble rundt 800 000 jøder fordrevet fra sine hjem i den arabiske verden. De ble raskt innlemmet som borgere av Israel.
Egypterne okkuperte Gaza stripen i krigen i 1948. Et område som opprinnelig var tiltenkt Israel ifølge delingsmodellen opptrukket av FN i 1947. I 1967 mobiliserte de arabiske nabolandene med Egypt i spissen på ny for å knuse Israel. Krigen varte i seks dager og Israel gjenvant Gazastripen, samt at de inntok Sinai halvøya, Golanhøydene og den tidligere Jordan kontrollerte Vestbredden. Siden har Gaza stripen vært et stridstema og et arnested for arabisk motstand mot det de har kalt Israelsk okkupasjon. Det var også etter 1967 at de statløse araberne for første gang begynte å kalle seg palestinere og hevde seg som et palestinsk folk.
Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Israel
A History of the Modern World, Palmer, Colton, Kramer Tenth Edition 2007
Saturday, January 31, 2009
Monday, January 26, 2009
Nåde og sannhet
For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus (Joh 1:17).
Det er stor forskjell på å gi noe og å komme i egen person. Det sist nevnte er opplagt mer personlig og relasjonelt. Verset indikerer også at nåde og sannhet er diametrale motsetninger i forhold til loven og dens bud. Jesus kom altså i egen person og overleverte eller opprettet noe helt nytt. Dette nye var også sannheten.
Før vi går videre må vi avklare et viktig spørsmål. Hvem representerer og definerer sannhet: Gud eller mennesket? Jeg antar de fleste er enige om at Gud er den ypperste autoritet når det gjelder sannhet. Det kan vi også slå fast at det Han sier om oss er det som bestemmer sannheten om hver enkelt av oss, og ikke det mennesker sier eller mener om oss.
Noen mener at det ikke er tilfeldig at nåde og sannhet står i den rekkefølgen de gjør de i dette verset. Poenget i så måte er før vi kan takle den grimme sannheten om oss selv så trenger vi først å få presentert nåden som en støtdemper slik at sannheten ikke skal være så smertefull. Jeg mener bestemt at disse som hevder dette tar feil, og at når Jesus snakker om sannhet så har Han andre ting på agendaen enn å peke vår våre tilkortkomminger.
De fleste av kjenner godt til utsagn som: ”Han trenger virkelig å få høre sannheten!” eller ”Jeg forteller deg jo bare sannheten.” I alle disse eller lignende utsagn ligger det en menneskelig forståelse av at hvis mennesket får vite om sine svake sider så vil de ta seg sammen og forandre seg. I lys av nådens radikale budskap blir dette bare løgnaktig vrøvl.
Når du får presentert disse såkalte sannhetene om deg selv skjer ett av to ting eller begge deler. Hvis du ikke har opplevd så mye kritikk opp gjennom at du har blitt helt avstumpet så vil du først fremst oppleve smerte, skam og en følelse av mislykkethet i møte med disse nedvurderende karakteristikkene av deg som menneske.
Deretter vil du kanskje komme i en fase hvor du bestemmer deg for å endre deg og bli et bedre menneske. Men da legger du deg under loven, og istedenfor at Gud får gjort sitt verk i deg kjemper du nå i egen kraft. Dine forsetter vil derfor snart smuldre hen og muligens i din fortvilelse vil du igjen løfte ditt blikk til Jesus og få hjelp.
Jesu sannhet, med andre ord evangeliet i sin alminnelighet, er så radikalet annerledes fra menneskelige sannhet og tankegang at den ofte kan være vanskelig å tilegne seg. Guds strategi er opplagt å forandre mennesker gjennom en betingelsesløs kjærlighet som på mange måter strider mot sunn fornuft. I denne kjærligheten ligger også en ny og forfriskende sannhet om oss. Nemlig at vi fullkomment perfekte i Jesus. Det i denne sammenhengen at utsagn som ”jeg forteller deg bare sannheten fordi jeg er så glad i deg” blir et misforstått budskap ikledd en åndelig drakt.
I det som hittil er nevnt ligger også troskampen. Tror vi at det Gud sier om oss er sant eller tror vi det andre mennesker sier er sant? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Rom 10:17). Et viktig spørsmål blir nå; hva er det som forkynnes i forskjellige sammenhenger? Bygger det opp troen din og løfter blikket ditt mot Jesus, eller motiverer budskapene deg til å vende blikket mot deg selv? Hvis du erfarer den sistnevnte responsen kan du trygt forkaste det du har hørt.
Joh 8:31-36 er viktige vers i denne sammenhengen. Når Jesus sier at sannheten setter oss virkelig fri så er det viktig at du reflekterer over hvilke budskap som har denne virkningen på deg. Er det budskap som får deg til å føle deg som mislykket, eller er det den nærmest uvirkelige sannheten at du for evig er gjort fullkommen til tross for dine erfaringer og andres eller egne meninger om deg selv?
Det dog viktigste Johannes mener når han snakker om at sannheten kom ved Jesus finner vi i vers 18: ” Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.” Jesus kom for å vise Guds hjerte og hvem Han virkelig er. Denne nye åpenbaringen av Gud har vidtrekkende konsekvenser for menneskeheten. Vi har nevnt noen av implikasjonene i denne artikkelen.
Til slutt kan en viktig strategi i møte med løgnene som blir kastet mot oss fra andre mennesker, satan (anklageren) eller vårt eget tankeliv være å rett og slett takke Jesus for at vi er rettferdige i Ham. Og når vi er så nedfor at vi kanskje ikke makter å bekjenne sannheten kan det være godt å lese eller høre et budskap som bygger opp troen vår.
Det er stor forskjell på å gi noe og å komme i egen person. Det sist nevnte er opplagt mer personlig og relasjonelt. Verset indikerer også at nåde og sannhet er diametrale motsetninger i forhold til loven og dens bud. Jesus kom altså i egen person og overleverte eller opprettet noe helt nytt. Dette nye var også sannheten.
Før vi går videre må vi avklare et viktig spørsmål. Hvem representerer og definerer sannhet: Gud eller mennesket? Jeg antar de fleste er enige om at Gud er den ypperste autoritet når det gjelder sannhet. Det kan vi også slå fast at det Han sier om oss er det som bestemmer sannheten om hver enkelt av oss, og ikke det mennesker sier eller mener om oss.
Noen mener at det ikke er tilfeldig at nåde og sannhet står i den rekkefølgen de gjør de i dette verset. Poenget i så måte er før vi kan takle den grimme sannheten om oss selv så trenger vi først å få presentert nåden som en støtdemper slik at sannheten ikke skal være så smertefull. Jeg mener bestemt at disse som hevder dette tar feil, og at når Jesus snakker om sannhet så har Han andre ting på agendaen enn å peke vår våre tilkortkomminger.
De fleste av kjenner godt til utsagn som: ”Han trenger virkelig å få høre sannheten!” eller ”Jeg forteller deg jo bare sannheten.” I alle disse eller lignende utsagn ligger det en menneskelig forståelse av at hvis mennesket får vite om sine svake sider så vil de ta seg sammen og forandre seg. I lys av nådens radikale budskap blir dette bare løgnaktig vrøvl.
Når du får presentert disse såkalte sannhetene om deg selv skjer ett av to ting eller begge deler. Hvis du ikke har opplevd så mye kritikk opp gjennom at du har blitt helt avstumpet så vil du først fremst oppleve smerte, skam og en følelse av mislykkethet i møte med disse nedvurderende karakteristikkene av deg som menneske.
Deretter vil du kanskje komme i en fase hvor du bestemmer deg for å endre deg og bli et bedre menneske. Men da legger du deg under loven, og istedenfor at Gud får gjort sitt verk i deg kjemper du nå i egen kraft. Dine forsetter vil derfor snart smuldre hen og muligens i din fortvilelse vil du igjen løfte ditt blikk til Jesus og få hjelp.
Jesu sannhet, med andre ord evangeliet i sin alminnelighet, er så radikalet annerledes fra menneskelige sannhet og tankegang at den ofte kan være vanskelig å tilegne seg. Guds strategi er opplagt å forandre mennesker gjennom en betingelsesløs kjærlighet som på mange måter strider mot sunn fornuft. I denne kjærligheten ligger også en ny og forfriskende sannhet om oss. Nemlig at vi fullkomment perfekte i Jesus. Det i denne sammenhengen at utsagn som ”jeg forteller deg bare sannheten fordi jeg er så glad i deg” blir et misforstått budskap ikledd en åndelig drakt.
I det som hittil er nevnt ligger også troskampen. Tror vi at det Gud sier om oss er sant eller tror vi det andre mennesker sier er sant? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Rom 10:17). Et viktig spørsmål blir nå; hva er det som forkynnes i forskjellige sammenhenger? Bygger det opp troen din og løfter blikket ditt mot Jesus, eller motiverer budskapene deg til å vende blikket mot deg selv? Hvis du erfarer den sistnevnte responsen kan du trygt forkaste det du har hørt.
Joh 8:31-36 er viktige vers i denne sammenhengen. Når Jesus sier at sannheten setter oss virkelig fri så er det viktig at du reflekterer over hvilke budskap som har denne virkningen på deg. Er det budskap som får deg til å føle deg som mislykket, eller er det den nærmest uvirkelige sannheten at du for evig er gjort fullkommen til tross for dine erfaringer og andres eller egne meninger om deg selv?
Det dog viktigste Johannes mener når han snakker om at sannheten kom ved Jesus finner vi i vers 18: ” Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.” Jesus kom for å vise Guds hjerte og hvem Han virkelig er. Denne nye åpenbaringen av Gud har vidtrekkende konsekvenser for menneskeheten. Vi har nevnt noen av implikasjonene i denne artikkelen.
Til slutt kan en viktig strategi i møte med løgnene som blir kastet mot oss fra andre mennesker, satan (anklageren) eller vårt eget tankeliv være å rett og slett takke Jesus for at vi er rettferdige i Ham. Og når vi er så nedfor at vi kanskje ikke makter å bekjenne sannheten kan det være godt å lese eller høre et budskap som bygger opp troen vår.
Friday, January 23, 2009
Så og høste
Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse (2. Kor 9:6).
Dette skriftstedet har ofte plaget meg, spesielt ettersom det har blitt sitert fra plattformen på en slik måte at jeg har følt jeg har blitt manipulert i en spesiell retning. Det har også ofte gitt meg en følelse av fordømmelse og utilstrekkelighet. Nå ser jeg at disse følelsene har blitt vekket fordi nevnte skriftsted har blitt lagt fram på en lovisk måte, framfor i en kontekst av nåde.
Jeg har derfor grublet en del, og også bedt den Hellige Ånd om hjelp til å forklare dette skriftstedet. Denne viktigste hjelpen i så måte er at jeg har blitt ledet til å lese alt som er rundt dette skriftstedet grundigere, samt at jeg har en har fått en mye dypere erkjennelse av å være under nåden og at jeg alt er velsignet i Jesus Kristus.
Det første som må fremheves er at jeg har fått en ny natur – Guds natur. Det er Guds natur å gi, derfor er jeg nå spesielt utrustet til å gi. Når jeg gir under den nye pakt så gir jeg av glede, fordi jeg blir ledet og utrustet til å gi. Jeg gir ikke for å bli velsignet, men jeg gir fordi jeg er velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen (Ef 1:3). Min givertjeneste er heller ikke begrenset til penger. Jeg opplever at jeg er dyktigere til å gi nåde, enn til å gi på andre områder. Andre igjen er dyktigere til å gi penger.
Når vi leser de påfølgende versene i 2 kor 9 ser vi straks at Gud gir rikelig fordi Han vet at det vil gi Ham en rik høst. 1 kor 6 nevner tydeligvis et prinsipp som Gud etterlever, og som Han vil lede oss inn i. Legg også merke til at Gud gir oss rikelig slik at vi har i overflod til all god gave. Det kan nesten virke som at når vi gir av vår overflod så er vi gode givere. Jeg har stort sett hørt det motsatte i forskjellige kristne sammenhenger.
I vers 10 står det at det er Gud som gir oss såkornene vi kan så. Jeg forstår dette nå slik at Gud først gir oss det vi behøver for å kunne gi. Deretter belønner Han oss fordi vi gir av det Han har gitt oss for at vi skal bli istandsatt til å gi. Det slår meg umiddelbart at jeg nå opplagt er i en posisjon hvor jeg opplever nåde over nåde (Joh 1:16). Kanskje er det slik at siden jeg har en erkjennelse av og en tro på at jeg er velsignet med mye nåde så er jeg i stand til å gi mye nåde?
Jeg erfarer i hvert fall nå at 2 Kor 9:6 ikke lenger volder meg hodebry. Det har i stedet blitt en ny åpenbaring av Guds nåde, og jeg kan lese denne passasjen med fred og glede i hjertet over Guds sjenerøsitet og Hans villighet og evne til å gi. Min oppgave blir nærmest å ta imot, og når nettet er i ferd med å revne så gir jeg videre av overfloden.
Et godt bilde av Guds overveldende giverglede finner vi blant annet i Joh 21:1-14 hvor Peter drar opp en veldig fiskefangst etter en natt uten noe fangst. Det er når Jesus dukker opp og Peter tror det Han sier at det renner over. Ut fra konteksten kan det virke som at hvis de vanligvis hadde fått en så stor fangst ville garnet ha revnet, men det gjør det ikke nå. Dette må vi vel forstå slik at når Gud gir så sørger Han også for at gaven kommer fram uten noen mangler.
Dette igjen gir håp til alle oss som sliter på et eller annet område av livet om at når utfrielsen kommer så vil den ikke være delvis, men fullkommen og mer enn en fullkommen. Måtte vi alle få åpenbaring om Guds godhet slik at vi kan tro Hans ord og derav nærmest forløse det Han ønsker å gi oss.
Dette skriftstedet har ofte plaget meg, spesielt ettersom det har blitt sitert fra plattformen på en slik måte at jeg har følt jeg har blitt manipulert i en spesiell retning. Det har også ofte gitt meg en følelse av fordømmelse og utilstrekkelighet. Nå ser jeg at disse følelsene har blitt vekket fordi nevnte skriftsted har blitt lagt fram på en lovisk måte, framfor i en kontekst av nåde.
Jeg har derfor grublet en del, og også bedt den Hellige Ånd om hjelp til å forklare dette skriftstedet. Denne viktigste hjelpen i så måte er at jeg har blitt ledet til å lese alt som er rundt dette skriftstedet grundigere, samt at jeg har en har fått en mye dypere erkjennelse av å være under nåden og at jeg alt er velsignet i Jesus Kristus.
Det første som må fremheves er at jeg har fått en ny natur – Guds natur. Det er Guds natur å gi, derfor er jeg nå spesielt utrustet til å gi. Når jeg gir under den nye pakt så gir jeg av glede, fordi jeg blir ledet og utrustet til å gi. Jeg gir ikke for å bli velsignet, men jeg gir fordi jeg er velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen (Ef 1:3). Min givertjeneste er heller ikke begrenset til penger. Jeg opplever at jeg er dyktigere til å gi nåde, enn til å gi på andre områder. Andre igjen er dyktigere til å gi penger.
Når vi leser de påfølgende versene i 2 kor 9 ser vi straks at Gud gir rikelig fordi Han vet at det vil gi Ham en rik høst. 1 kor 6 nevner tydeligvis et prinsipp som Gud etterlever, og som Han vil lede oss inn i. Legg også merke til at Gud gir oss rikelig slik at vi har i overflod til all god gave. Det kan nesten virke som at når vi gir av vår overflod så er vi gode givere. Jeg har stort sett hørt det motsatte i forskjellige kristne sammenhenger.
I vers 10 står det at det er Gud som gir oss såkornene vi kan så. Jeg forstår dette nå slik at Gud først gir oss det vi behøver for å kunne gi. Deretter belønner Han oss fordi vi gir av det Han har gitt oss for at vi skal bli istandsatt til å gi. Det slår meg umiddelbart at jeg nå opplagt er i en posisjon hvor jeg opplever nåde over nåde (Joh 1:16). Kanskje er det slik at siden jeg har en erkjennelse av og en tro på at jeg er velsignet med mye nåde så er jeg i stand til å gi mye nåde?
Jeg erfarer i hvert fall nå at 2 Kor 9:6 ikke lenger volder meg hodebry. Det har i stedet blitt en ny åpenbaring av Guds nåde, og jeg kan lese denne passasjen med fred og glede i hjertet over Guds sjenerøsitet og Hans villighet og evne til å gi. Min oppgave blir nærmest å ta imot, og når nettet er i ferd med å revne så gir jeg videre av overfloden.
Et godt bilde av Guds overveldende giverglede finner vi blant annet i Joh 21:1-14 hvor Peter drar opp en veldig fiskefangst etter en natt uten noe fangst. Det er når Jesus dukker opp og Peter tror det Han sier at det renner over. Ut fra konteksten kan det virke som at hvis de vanligvis hadde fått en så stor fangst ville garnet ha revnet, men det gjør det ikke nå. Dette må vi vel forstå slik at når Gud gir så sørger Han også for at gaven kommer fram uten noen mangler.
Dette igjen gir håp til alle oss som sliter på et eller annet område av livet om at når utfrielsen kommer så vil den ikke være delvis, men fullkommen og mer enn en fullkommen. Måtte vi alle få åpenbaring om Guds godhet slik at vi kan tro Hans ord og derav nærmest forløse det Han ønsker å gi oss.
Monday, January 19, 2009
Terrorisert av loven
Artikkelen er oversatt fra engelsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated from English with permission from Steve McVey.
Nylig begynte jeg å spørre meg selv om hva frasen Al-Qaida betyr. Derfor slo jeg frasen opp i en ordbok for å finne dens bokstavelige mening. Det viste seg at den betydde ”basen”. Selvfølgelig, det er stedet hvor terroristene planlegger og utfører sine angrep mot uskyldige mennesker over hele verden.
Så snart jeg oppdaget den bokstavelige meningen av frasen, ble jeg minnet om passasjen i Romerne 7 som jeg har undervist så mange ganger fra de siste to tiårene. Det er der apostelen Paulus snakker om loven og om hvordan syndens iboende kraft i oss mennesker bruker loven til å påføre oss nederlag i vår kristne vandring. I vers elleve sier han: ” For synden brukte budet til å bedra og drepe meg.” (engelsk oversettelse: For synden fant anledning gjennom loven til å bedra meg og gjennom det drepte den meg.)
Hvis du slår opp ordet ”anledning” i et gresk leksikon (en bok som angir den bokstavelige meningen til greske ord), vil du finne at det greske ordet som er bruket i dette verset er aphorme. Dets mening slik som det blir brukt i romerne 7.11 er: ” et sted fra hvor en bevegelse eller et angrep kommer, en operasjonsbase.”
Et interessant faktum! Kraften til den iboende synden som hviler i våre kropper bruker Guds lov for å opprette en operasjonsbase fra hvor den kan terrorisere og plage oss. Den iboende synden i oss er Bin Laden som kjemper mot våre sjeler, og kroppen er Al-Qaida.
Husk at det er ikke noe i veien med Guds lov. Guds lov ble gitt for åpne øynene til de selvrettferdige i forhold til deres urettferdighet overfor Gud. Faktum er at du og jeg har blitt satt fri fra loven (se romerne 7:6) gjennom vår død ved Kristus på korset. Gjennom hans nåde omvendte vi oss fra syndens tåpeligheter og vendt oss til Ham i tro. I det øyeblikket ble vi født på ny, og har ikke lengre noen som helst forbindelse med loven (les romerne 7:1-6 for å finne den bibelske forklaringen).
Hvis vi ikke innser at vi har blitt satt fri fra det Babylonske fangenskapet, vil vi fortsatt leve under trusselen om angrep fra loviskheten. Men, du har blitt reddet fra Babylon. Du er ikke lengre under loven. Den religiøse Al-Qaida har ingen rettigheter eller autoritet over deg lengre. Din Frigjører har satt deg fri og ”Den som sønnen setter fri er i sannhet fri.”
På denne dagen hvor vi minnes Martin Luther King, så er kanskje den beste måten å beskrive din nåværende stilling å bruke hans ord: ”Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud den allmektige, endelig fri!”
Nylig begynte jeg å spørre meg selv om hva frasen Al-Qaida betyr. Derfor slo jeg frasen opp i en ordbok for å finne dens bokstavelige mening. Det viste seg at den betydde ”basen”. Selvfølgelig, det er stedet hvor terroristene planlegger og utfører sine angrep mot uskyldige mennesker over hele verden.
Så snart jeg oppdaget den bokstavelige meningen av frasen, ble jeg minnet om passasjen i Romerne 7 som jeg har undervist så mange ganger fra de siste to tiårene. Det er der apostelen Paulus snakker om loven og om hvordan syndens iboende kraft i oss mennesker bruker loven til å påføre oss nederlag i vår kristne vandring. I vers elleve sier han: ” For synden brukte budet til å bedra og drepe meg.” (engelsk oversettelse: For synden fant anledning gjennom loven til å bedra meg og gjennom det drepte den meg.)
Hvis du slår opp ordet ”anledning” i et gresk leksikon (en bok som angir den bokstavelige meningen til greske ord), vil du finne at det greske ordet som er bruket i dette verset er aphorme. Dets mening slik som det blir brukt i romerne 7.11 er: ” et sted fra hvor en bevegelse eller et angrep kommer, en operasjonsbase.”
Et interessant faktum! Kraften til den iboende synden som hviler i våre kropper bruker Guds lov for å opprette en operasjonsbase fra hvor den kan terrorisere og plage oss. Den iboende synden i oss er Bin Laden som kjemper mot våre sjeler, og kroppen er Al-Qaida.
Husk at det er ikke noe i veien med Guds lov. Guds lov ble gitt for åpne øynene til de selvrettferdige i forhold til deres urettferdighet overfor Gud. Faktum er at du og jeg har blitt satt fri fra loven (se romerne 7:6) gjennom vår død ved Kristus på korset. Gjennom hans nåde omvendte vi oss fra syndens tåpeligheter og vendt oss til Ham i tro. I det øyeblikket ble vi født på ny, og har ikke lengre noen som helst forbindelse med loven (les romerne 7:1-6 for å finne den bibelske forklaringen).
Hvis vi ikke innser at vi har blitt satt fri fra det Babylonske fangenskapet, vil vi fortsatt leve under trusselen om angrep fra loviskheten. Men, du har blitt reddet fra Babylon. Du er ikke lengre under loven. Den religiøse Al-Qaida har ingen rettigheter eller autoritet over deg lengre. Din Frigjører har satt deg fri og ”Den som sønnen setter fri er i sannhet fri.”
På denne dagen hvor vi minnes Martin Luther King, så er kanskje den beste måten å beskrive din nåværende stilling å bruke hans ord: ”Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud den allmektige, endelig fri!”
Saturday, January 17, 2009
Nattverden
Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn (1 kor 11:30).
Nattverden er på mange måter undervurdert som kilde til helbredelse og utfrielse. Blant korinterne var det mange syke og skrøpelige, og noen hadde tydeligvis møtt en for tidlig død. Av konteksten kan det virke som det skyldtes at de ikke ga akt på nattverden.
Når de skulle feire nattverd betraktet de det som et vanlig måltid. Noen kom ditt sultne og spiste seg mette på nattverdsmaten, andre drakk seg fulle på vinen. Ettersom brødet representerer Jesu kropp som ble brutt for oss, og vinen representerer blodet Han ga, så vanhelliget Korinterne Jesu offer ved måten de feiret nattverd.
Istedenfor at nattverden ble en kraftkilde for deres liv ble den til skade. Se hva Jesaja sier: Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom (Jes 53 4-5).
Jesu kropp ble brutt for at vi blant annet kunne motta helbredelse. Når vi bryter brødet så minnes vi at Hans kropp ble knust. Brødet vi eter er Jesu kropp og det har kraft til å helbrede oss. Vinen minner oss om at Hans blod renser oss for all synd og at vi er gjort fullkomment rettferdige innfor Gud.
Vi kan derfor delta i nattverdsmåltidet med en forventning om at Gud vil gjøre under på våre vegne. Vi kan forvente å bli helbredet, vi kan fryde oss over at vi er hvitere enn snø, vi kan glede oss over den overnaturlige foreningen med Jesus når vi inntar de forskjellige elementene som utgjør nattverden.
Når det står at enhver må prøve seg selv før de inntar måltidet, så henviser ikke det til uoppgjort synd som enkelte hevder. Det blir rett og slett ulogisk når vi vet at Jesu blod kontinuerlig renser oss for synd. Det Paulus mener er at hvis vi ikke går til nattverden med en forståelse av at vi på overnaturlig vis eter Jesu legeme så vil ikke seremonien bli til nytte for oss.
Hvis du deltar i nattverdsmåltidet med en klar tro på at du nå deltar i en overnaturlig handling vil du erfare Guds gjerning i deg på måter du ikke tideligere har erfart under nattverden. Det finnes historier om mennesker som har blitt ledet av Gud til å bruke nattverden som medisin. De har inntatt nattverden hver dag i hjemmet sitt og Gud har helbredet dem gjennom denne troshandlingen.
Nattverden er på mange måter undervurdert som kilde til helbredelse og utfrielse. Blant korinterne var det mange syke og skrøpelige, og noen hadde tydeligvis møtt en for tidlig død. Av konteksten kan det virke som det skyldtes at de ikke ga akt på nattverden.
Når de skulle feire nattverd betraktet de det som et vanlig måltid. Noen kom ditt sultne og spiste seg mette på nattverdsmaten, andre drakk seg fulle på vinen. Ettersom brødet representerer Jesu kropp som ble brutt for oss, og vinen representerer blodet Han ga, så vanhelliget Korinterne Jesu offer ved måten de feiret nattverd.
Istedenfor at nattverden ble en kraftkilde for deres liv ble den til skade. Se hva Jesaja sier: Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom (Jes 53 4-5).
Jesu kropp ble brutt for at vi blant annet kunne motta helbredelse. Når vi bryter brødet så minnes vi at Hans kropp ble knust. Brødet vi eter er Jesu kropp og det har kraft til å helbrede oss. Vinen minner oss om at Hans blod renser oss for all synd og at vi er gjort fullkomment rettferdige innfor Gud.
Vi kan derfor delta i nattverdsmåltidet med en forventning om at Gud vil gjøre under på våre vegne. Vi kan forvente å bli helbredet, vi kan fryde oss over at vi er hvitere enn snø, vi kan glede oss over den overnaturlige foreningen med Jesus når vi inntar de forskjellige elementene som utgjør nattverden.
Når det står at enhver må prøve seg selv før de inntar måltidet, så henviser ikke det til uoppgjort synd som enkelte hevder. Det blir rett og slett ulogisk når vi vet at Jesu blod kontinuerlig renser oss for synd. Det Paulus mener er at hvis vi ikke går til nattverden med en forståelse av at vi på overnaturlig vis eter Jesu legeme så vil ikke seremonien bli til nytte for oss.
Hvis du deltar i nattverdsmåltidet med en klar tro på at du nå deltar i en overnaturlig handling vil du erfare Guds gjerning i deg på måter du ikke tideligere har erfart under nattverden. Det finnes historier om mennesker som har blitt ledet av Gud til å bruke nattverden som medisin. De har inntatt nattverden hver dag i hjemmet sitt og Gud har helbredet dem gjennom denne troshandlingen.
Thursday, January 15, 2009
Hjertets glede
Jeg har de siste ukene lest Simon Singh’s glimrende bøker om matematikkens historie og historien om kryptering. Jeg må innrømme jeg er fasinert av disse matematikerne som viet så mye av sitt liv til å studere tall og logikk.
De fleste av disse studerte matematikk fordi de elsket å løse gåter og leke med tall. Mange av disse logiske øvelsene hadde ingen annen mening enn at det var gøy. Mye av det de holdt på med hadde ingen praktisk nytte. De lekte med tall og primtall, og mens de holdt på oppdaget de mange forunderlige egenskaper med mange av tallene.
Tallteori, med andre ord læren om alle heltallene har forbløffende dybder til tross for at de virker så enkle. Det er jo bare de vanlige tallene 1,2,3,4, osv. Disse geniene fant mange sammenhenger som de hadde stor glede av å utforske.
Visste du at når du betaler en vare på internett så er det disse matematikernes lek med primtall (tall som bare kan deles med seg selv eller 1) som gjør at du kan utføre disse transaksjonene sikkert? Ved å multiplisere to kjempestore primtall med hverandre får man et produkt som er umulig å faktorisere, og dermed gir en krypteringsnøkkel som er helt sikker.
Allerede for 2300 år siden beviste Euklid at det finnes uendelig mange primtall. Deretter har jakten på større og større primtall vært en besettelse for mange matematikere. Det store flertall har rett slett fulgt hjertet sitt i granskingen av tallenes verden. Mange har betraktet disses bestrebelser som unyttige og merkelige.
Hvis du følger hjertet ditt vil garantert mange misforstå deg og til og med anklage deg for å ikke leve helhjertet for Gud. Kanskje Gud har lagt ned interesser i hjertet ditt som virker helt unyttig for andre i denne verden som skal være så effektiv og hensiktsmessig. Men, jeg er overbevist at når du gleder deg over å følge hjertet ditt så gleder Gud seg sammen med deg. Du skal heller ikke se bort fra at du vil gjøre oppdagelser som vil være til glede for mange i en nær eller fjern framtid.
Husk at Gud lar det vokse fantastisk vakre planter på høye fjell om sommeren som nesten ingen ser. Kanskje en og annen fjellklatrer får med seg det overraskende og vakre synet som gleder dem et kort øyeblikk, men som gleder Gud i all evighet.
Til slutt: Det har nylig blitt offentliggjort en undersøkelse som rangerer yrkene i USA etter hvor godt de som arbeider innenfor disse yrkene trives, med andre ord hvor godt de liker jobben sin. Hva tror du kom på første plass? Det var selvfølgelig matematikk!
De fleste av disse studerte matematikk fordi de elsket å løse gåter og leke med tall. Mange av disse logiske øvelsene hadde ingen annen mening enn at det var gøy. Mye av det de holdt på med hadde ingen praktisk nytte. De lekte med tall og primtall, og mens de holdt på oppdaget de mange forunderlige egenskaper med mange av tallene.
Tallteori, med andre ord læren om alle heltallene har forbløffende dybder til tross for at de virker så enkle. Det er jo bare de vanlige tallene 1,2,3,4, osv. Disse geniene fant mange sammenhenger som de hadde stor glede av å utforske.
Visste du at når du betaler en vare på internett så er det disse matematikernes lek med primtall (tall som bare kan deles med seg selv eller 1) som gjør at du kan utføre disse transaksjonene sikkert? Ved å multiplisere to kjempestore primtall med hverandre får man et produkt som er umulig å faktorisere, og dermed gir en krypteringsnøkkel som er helt sikker.
Allerede for 2300 år siden beviste Euklid at det finnes uendelig mange primtall. Deretter har jakten på større og større primtall vært en besettelse for mange matematikere. Det store flertall har rett slett fulgt hjertet sitt i granskingen av tallenes verden. Mange har betraktet disses bestrebelser som unyttige og merkelige.
Hvis du følger hjertet ditt vil garantert mange misforstå deg og til og med anklage deg for å ikke leve helhjertet for Gud. Kanskje Gud har lagt ned interesser i hjertet ditt som virker helt unyttig for andre i denne verden som skal være så effektiv og hensiktsmessig. Men, jeg er overbevist at når du gleder deg over å følge hjertet ditt så gleder Gud seg sammen med deg. Du skal heller ikke se bort fra at du vil gjøre oppdagelser som vil være til glede for mange i en nær eller fjern framtid.
Husk at Gud lar det vokse fantastisk vakre planter på høye fjell om sommeren som nesten ingen ser. Kanskje en og annen fjellklatrer får med seg det overraskende og vakre synet som gleder dem et kort øyeblikk, men som gleder Gud i all evighet.
Til slutt: Det har nylig blitt offentliggjort en undersøkelse som rangerer yrkene i USA etter hvor godt de som arbeider innenfor disse yrkene trives, med andre ord hvor godt de liker jobben sin. Hva tror du kom på første plass? Det var selvfølgelig matematikk!
Wednesday, January 14, 2009
Nåde over nåde!
For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde (joh 1:16)
Som en av Jesu nærmeste disipler hadde Johannes førstehånds kjennskap til sin mesters virke. Han trodde til å begynne med, slik som de andre disiplene, at Jesus var kommet for å sette Israel fri fra Romersk undertrykkelse. Etter hvert ble sløret tatt bort og disiplene forstod at Jesus var kommet for å opprette et rike av en annen verden.
Johannes fikk i oppdrag av den Hellige Ånd å skrive et evangelium, flere brev og Johannes åpenbaring. I disse skriftene forteller han om Jesus og den pakt Han kom for å opprette. Johannes fikk på øya Patmos en åpenbaring som gjorde at han kunne se hva som ville skje i de siste dager. Johannes kjente godt til nåden og han visste hvilke radikale endringer den kunne virke i et menneskes liv.
Hva mener egentlig Johannes med begrepet ”nåde over nåde”? Sannsynligvis legger han flere betydningsinnhold i dette ettersom nåden er så altomfattende, og den omvelter alle våre menneskelige forestillinger om hvordan livet skal leves. Selv menneskelig årsak og virknings forhold blir utfordret. Menneskelig tankegang inngir at vi må yte for å få, at vi må gjøre oss fortjent til velsignelser, at de som har arbeidet hardest og lengst skal ha størst lønn og så videre.
Et annet meget oppmuntrende aspekt med ”nåde over nåde” tanken er for det første at det er Gud som virker i oss til å ville og gjøre etter Hans behag. Men, det slutter ikke der! Han gir oss den utrustningen, den hjelpen og den kraften som er nødvendig for at vi kan utføre Hans oppdrag. Det kan vel trygt kalles nåde over nåde!
Alt for ofte har kristne hatt altfor snevre forestillinger om hva som er Guds vilje for de enkeltes liv. Mennesker har blitt manipulert eller presset inn i tjenester basert på behov eller hva andre har ment var deres kall. Dermed har vi fått forsamlinger uten glede og med mange slitne mennesker. Tenk hva disse kunne utrettet, og ikke minst tenk hvilken livskvalitet disse ville hatt hvis de hadde fått anledning til å følge hjertene sine.
Gud taler gjennom hjertet ditt, og de lengslene og det kallet du har fått er helt unikt. Din personlighet er på samme måte helt unik. Du er et av Guds mange fingeravtrykk, eller en del av de fargerike trådene i veven. Vi ser veven fra undersiden. Der henger det løse tråder, det er knuter og alt kan synes som et eneste virvar. Vi kan muligens skimte mønstret veven danner. Fra oversiden danner de vevde trådene et intrikat og vakkert mønster. Det er den siden Gud ser! Det er også nåde over nåde!
Som en av Jesu nærmeste disipler hadde Johannes førstehånds kjennskap til sin mesters virke. Han trodde til å begynne med, slik som de andre disiplene, at Jesus var kommet for å sette Israel fri fra Romersk undertrykkelse. Etter hvert ble sløret tatt bort og disiplene forstod at Jesus var kommet for å opprette et rike av en annen verden.
Johannes fikk i oppdrag av den Hellige Ånd å skrive et evangelium, flere brev og Johannes åpenbaring. I disse skriftene forteller han om Jesus og den pakt Han kom for å opprette. Johannes fikk på øya Patmos en åpenbaring som gjorde at han kunne se hva som ville skje i de siste dager. Johannes kjente godt til nåden og han visste hvilke radikale endringer den kunne virke i et menneskes liv.
Hva mener egentlig Johannes med begrepet ”nåde over nåde”? Sannsynligvis legger han flere betydningsinnhold i dette ettersom nåden er så altomfattende, og den omvelter alle våre menneskelige forestillinger om hvordan livet skal leves. Selv menneskelig årsak og virknings forhold blir utfordret. Menneskelig tankegang inngir at vi må yte for å få, at vi må gjøre oss fortjent til velsignelser, at de som har arbeidet hardest og lengst skal ha størst lønn og så videre.
Et annet meget oppmuntrende aspekt med ”nåde over nåde” tanken er for det første at det er Gud som virker i oss til å ville og gjøre etter Hans behag. Men, det slutter ikke der! Han gir oss den utrustningen, den hjelpen og den kraften som er nødvendig for at vi kan utføre Hans oppdrag. Det kan vel trygt kalles nåde over nåde!
Alt for ofte har kristne hatt altfor snevre forestillinger om hva som er Guds vilje for de enkeltes liv. Mennesker har blitt manipulert eller presset inn i tjenester basert på behov eller hva andre har ment var deres kall. Dermed har vi fått forsamlinger uten glede og med mange slitne mennesker. Tenk hva disse kunne utrettet, og ikke minst tenk hvilken livskvalitet disse ville hatt hvis de hadde fått anledning til å følge hjertene sine.
Gud taler gjennom hjertet ditt, og de lengslene og det kallet du har fått er helt unikt. Din personlighet er på samme måte helt unik. Du er et av Guds mange fingeravtrykk, eller en del av de fargerike trådene i veven. Vi ser veven fra undersiden. Der henger det løse tråder, det er knuter og alt kan synes som et eneste virvar. Vi kan muligens skimte mønstret veven danner. Fra oversiden danner de vevde trådene et intrikat og vakkert mønster. Det er den siden Gud ser! Det er også nåde over nåde!
Monday, January 12, 2009
Er det en pris å betale?
Hvor ofte har du hørt at det er en pris å betale for å følge Jesus, eller at den og den gjorde det og det offeret for å følge Jesus. Dette får jeg ikke helt til å stemme med Bibelen. Jeg forstår det slik at Jesus har betalt prisen, og at Han ble ofret en gang for alle.
Slikt har riktig nok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre vårt kjøtt og blod tilfreds (kol 2:23).
Det høres så åndelig riktig ut når noen begynner å snakke om prisen de eller andre må betale, eller offeret de gjør, men er ikke det noe annet enn mental selvpisking, med andre ord mental mishandling, slik Paulus sier?
Hver gang jeg hører noen snakker på den måten så merker jeg at oppmerksomheten dreier seg bort fra Jesus og over på mennesker. Når vi slik prøver å tilfredsstille det Paulus kaller vårt kjøtt og blod så begynner vi å skryte av oss selv eller andre mennesker på en feilaktig måte.
Ikke misforstå. Det er ikke noe feil med å rose hverandre og prøve å bygge hverandre opp. Utfordringen er at når dette blir gjort på feil grunnlag så havner vi i gjerningsreligionens klamme favntak.
Vi må ha klart for oss at når Jesus ropte ut på korset: ”Det er fullbrakt”, så er det ikke noe igjen for oss å gjøre, verken når det gjelder offer eller priser vi må betale. Det er sant at vi møter forskjellige vanskeligheter her på jorden, men det er fordi vi lever på en ufullkommen jord. Vi vil erfare savn og sorg. Vi vil ikke få alt vi ønsker oss.
Jeg tror det ikke finnes noen større glede enn å følge Jesus. Det fordi Han bor inne i oss. Dermed blir Hans motivasjon og Hans lengsler også våre. De blir en del av vårt hjerte og vår personlighet. Siden Gud er kreativ og elsker mangfold vil vi ha forskjellige dragninger. Det er når vi følger menneskers råd at vi mister gleden. Da blir vi tvunget inn i noe vi ikke er spesiallaget for.
Mange er også bekymret over om de gjør de rette valgene, og tror om de velger feil så faller de ut av Guds vilje med livene sine. Jeg er hellig overbevist om en ting: Når vi setter vår lit til Gud, er Han suverent dyktig til å lede oss. Han er mye flinkere til å lede oss enn hva vi er i stand til å følge etter. Dessuten har Han jo lovet oss at alt tjener til gode for den som elsker Gud (Rom 8.28). Derfor: Hvil!
Jepp, det står flere steder at vi må lide slik som Jesus led, men det er fordi mennesker misforstår oss, hater oss, forakter oss og forfølger oss på grunn av vår tro. Det er ikke en pris å betale, men en konsekvens av at vi lever som fremmede i denne verden som hater lyset som skinner i hjertene våre.
Slikt har riktig nok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre vårt kjøtt og blod tilfreds (kol 2:23).
Det høres så åndelig riktig ut når noen begynner å snakke om prisen de eller andre må betale, eller offeret de gjør, men er ikke det noe annet enn mental selvpisking, med andre ord mental mishandling, slik Paulus sier?
Hver gang jeg hører noen snakker på den måten så merker jeg at oppmerksomheten dreier seg bort fra Jesus og over på mennesker. Når vi slik prøver å tilfredsstille det Paulus kaller vårt kjøtt og blod så begynner vi å skryte av oss selv eller andre mennesker på en feilaktig måte.
Ikke misforstå. Det er ikke noe feil med å rose hverandre og prøve å bygge hverandre opp. Utfordringen er at når dette blir gjort på feil grunnlag så havner vi i gjerningsreligionens klamme favntak.
Vi må ha klart for oss at når Jesus ropte ut på korset: ”Det er fullbrakt”, så er det ikke noe igjen for oss å gjøre, verken når det gjelder offer eller priser vi må betale. Det er sant at vi møter forskjellige vanskeligheter her på jorden, men det er fordi vi lever på en ufullkommen jord. Vi vil erfare savn og sorg. Vi vil ikke få alt vi ønsker oss.
Jeg tror det ikke finnes noen større glede enn å følge Jesus. Det fordi Han bor inne i oss. Dermed blir Hans motivasjon og Hans lengsler også våre. De blir en del av vårt hjerte og vår personlighet. Siden Gud er kreativ og elsker mangfold vil vi ha forskjellige dragninger. Det er når vi følger menneskers råd at vi mister gleden. Da blir vi tvunget inn i noe vi ikke er spesiallaget for.
Mange er også bekymret over om de gjør de rette valgene, og tror om de velger feil så faller de ut av Guds vilje med livene sine. Jeg er hellig overbevist om en ting: Når vi setter vår lit til Gud, er Han suverent dyktig til å lede oss. Han er mye flinkere til å lede oss enn hva vi er i stand til å følge etter. Dessuten har Han jo lovet oss at alt tjener til gode for den som elsker Gud (Rom 8.28). Derfor: Hvil!
Jepp, det står flere steder at vi må lide slik som Jesus led, men det er fordi mennesker misforstår oss, hater oss, forakter oss og forfølger oss på grunn av vår tro. Det er ikke en pris å betale, men en konsekvens av at vi lever som fremmede i denne verden som hater lyset som skinner i hjertene våre.
Friday, January 9, 2009
Alle ble helbredet
Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall. De bar også syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi. Det kom også mye folk fra byene rundt Jerusalem. De bar med seg syke og folk som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet (Apgj 5:14-17).
For en herlig tid dette må ha vært! Ånden var akkurat utgytt. De nye kristne frydet seg i den kraften som nå var i dem. Mennesker ble helbredet når Peters skygge falt på dem. I vers 17 står det at ALLE syke som ble båret til disiplene fra de omkringliggende byene ble helbredet.
Det som er interessant å merke seg er at disiplene hadde ikke fullkommen åpenbaring om Guds frelsesplan ennå. Peter, som framsto som talsmann for de kristne, trodde at frelsen bare var for jødene. Det var ikke før han satt på taket til garveren Simon og ba han fikk åpenbaringen om at også hedningene kunne bli frelst ved troen på Jesus (apgj 10).
Da kan vi i hvert fall dra følgende slutning: Man trenger ikke å ha perfekt teologi for å bli brukt av Gud på en mektig måte. Legg merke til hva Peter sier: ” Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave” (apgj 2:38).
Den Hellige Ånds gave blir altså gitt til alle som kommer til tro på Jesus. Merk deg at gave står i entall. Det er ikke flere gaver, men en gave. Det som er spennende er at den gaven kan gi seg til kjenne på forskjellige måter hos forskjellige mennesker. Noen profeterer, andre får gaven til å helbrede og mange får gaver som arter seg på andre måter.
Jeg mistenker at disiplenes naive tro på enkeltheten i evangeliet ga dem frimodighet til å teste ut og anvende gaven de mottok når de kom til tro. Dessverre har dette blitt forklundret av mye gjerningsreligion opp gjennom tidene. Husk hva Paulus sa: ” Han som gir dere Ånden og gjør under blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører og tror?” (gal 3:5).
Det har opp gjennom historien vært mennesker som har hatt en spesiell utrustning fra Gud som har gitt dem mye oppmerksomhet. Mennesker har derfor spurt seg selv hvorfor disse har hatt så sterke gaver. Dessverre har noen av disse mirakelbærerne ikke hatt den visdom de første disiplene hadde og henvist til Jesus når de har blitt spurt om hvorfor de er salvet på en slik iøynefallende måte. Istedenfor har de latt seg friste til å rose seg selv og sin livsførsel som årsak til velsignelsene. Det har ført mange inn i gjerningsreligion.
Vi behøver også å merke oss at når sterke gaver ikke nødvendigvis impliserer god teologi, så skal vi ikke være så raske til å gi disse taletid i menigheten, noe som kan forårsake at mennesker mister av syne enkeltheten i evangeliet og blir mer opptatt av egne gjerninger enn Jesus. Annen forvirrende og merkverdig teologi kan også bli presentert som sannheter og føre mennesker på villspor.
Har du kommet til tro på Jesus så har du fått den Hellige Ånds gave, og du kan med stor frimodighet begynne å velsigne andre med det du har fått. Dessverre har mye gjerningsorientert forkynnelse erstattet frimodighet med fordømmelse. Når man havner i en situasjon hvor man tror man må fortjene DHÅ gave, vil en mislykkes. Gaven blir gitt i nåde på samme måte som et menneske blir frelst av nåde. Verken gaven eller frelsen er avhengig av hva vi gjør eller ikke gjør.
Derfor oppfordrer jeg deg til å begynne å bruke det du har fått, fordi alle har fått gaven – også du! Jeg tror at når alle med frimodighet begynner å bruke det de har fått så vil vi igjen oppleve at ALLE som blir båret fram for oss blir helbredet og satt fri fra urene ånder. Du må ikke bli overrasket om fienden lager tankemessige eller ytre vanskeligheter for deg slik som apostlene opplevde i Apostelgjerningene 4, men da vet du i hvert fall en ting: Du bruker gaven din!
Steve McVey har følgende gode definisjon på religion: Religion er menneskets forsøk på å gjøre seg selv presentabel for Gud gjennom å forandre seg selv. (Religion is man’s attempt to make himself become acceptable to God by changing himself.)
For en herlig tid dette må ha vært! Ånden var akkurat utgytt. De nye kristne frydet seg i den kraften som nå var i dem. Mennesker ble helbredet når Peters skygge falt på dem. I vers 17 står det at ALLE syke som ble båret til disiplene fra de omkringliggende byene ble helbredet.
Det som er interessant å merke seg er at disiplene hadde ikke fullkommen åpenbaring om Guds frelsesplan ennå. Peter, som framsto som talsmann for de kristne, trodde at frelsen bare var for jødene. Det var ikke før han satt på taket til garveren Simon og ba han fikk åpenbaringen om at også hedningene kunne bli frelst ved troen på Jesus (apgj 10).
Da kan vi i hvert fall dra følgende slutning: Man trenger ikke å ha perfekt teologi for å bli brukt av Gud på en mektig måte. Legg merke til hva Peter sier: ” Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave” (apgj 2:38).
Den Hellige Ånds gave blir altså gitt til alle som kommer til tro på Jesus. Merk deg at gave står i entall. Det er ikke flere gaver, men en gave. Det som er spennende er at den gaven kan gi seg til kjenne på forskjellige måter hos forskjellige mennesker. Noen profeterer, andre får gaven til å helbrede og mange får gaver som arter seg på andre måter.
Jeg mistenker at disiplenes naive tro på enkeltheten i evangeliet ga dem frimodighet til å teste ut og anvende gaven de mottok når de kom til tro. Dessverre har dette blitt forklundret av mye gjerningsreligion opp gjennom tidene. Husk hva Paulus sa: ” Han som gir dere Ånden og gjør under blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører og tror?” (gal 3:5).
Det har opp gjennom historien vært mennesker som har hatt en spesiell utrustning fra Gud som har gitt dem mye oppmerksomhet. Mennesker har derfor spurt seg selv hvorfor disse har hatt så sterke gaver. Dessverre har noen av disse mirakelbærerne ikke hatt den visdom de første disiplene hadde og henvist til Jesus når de har blitt spurt om hvorfor de er salvet på en slik iøynefallende måte. Istedenfor har de latt seg friste til å rose seg selv og sin livsførsel som årsak til velsignelsene. Det har ført mange inn i gjerningsreligion.
Vi behøver også å merke oss at når sterke gaver ikke nødvendigvis impliserer god teologi, så skal vi ikke være så raske til å gi disse taletid i menigheten, noe som kan forårsake at mennesker mister av syne enkeltheten i evangeliet og blir mer opptatt av egne gjerninger enn Jesus. Annen forvirrende og merkverdig teologi kan også bli presentert som sannheter og føre mennesker på villspor.
Har du kommet til tro på Jesus så har du fått den Hellige Ånds gave, og du kan med stor frimodighet begynne å velsigne andre med det du har fått. Dessverre har mye gjerningsorientert forkynnelse erstattet frimodighet med fordømmelse. Når man havner i en situasjon hvor man tror man må fortjene DHÅ gave, vil en mislykkes. Gaven blir gitt i nåde på samme måte som et menneske blir frelst av nåde. Verken gaven eller frelsen er avhengig av hva vi gjør eller ikke gjør.
Derfor oppfordrer jeg deg til å begynne å bruke det du har fått, fordi alle har fått gaven – også du! Jeg tror at når alle med frimodighet begynner å bruke det de har fått så vil vi igjen oppleve at ALLE som blir båret fram for oss blir helbredet og satt fri fra urene ånder. Du må ikke bli overrasket om fienden lager tankemessige eller ytre vanskeligheter for deg slik som apostlene opplevde i Apostelgjerningene 4, men da vet du i hvert fall en ting: Du bruker gaven din!
Steve McVey har følgende gode definisjon på religion: Religion er menneskets forsøk på å gjøre seg selv presentabel for Gud gjennom å forandre seg selv. (Religion is man’s attempt to make himself become acceptable to God by changing himself.)
Thursday, January 8, 2009
Salvelsen - The Anointing
Artikkelen er oversatt fra engelsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated from English with permission from Steve McVey
Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger (Jes 61:1).
Billedbruken i denne teksten er malende. Når Aron ble salvet påførte de ikke bare en liten oljedråpe på panna hans. Nei, de helte oljen over hodet hans i slike mengder at det rant nedover hodet hans, fuktet skjegget slik at det dryppet videre ned på kledningen. Oljen rant videre ned kappen helt til kanten. Dette var en mann som var gjennomvåt av olje.
Skulle du ønske at Gud ville skjenke evner dynket med overnaturlig kraft over deg slik de helte oljen over Aron? Kan du forestille deg hva du kunne utrette hvis Han valgte å gjøre det? Jesaja sa: ”..har salvet..”, men inkluderer det oss? Ja, det gjør det.
Mye har blitt sagt i den moderne kirke om åndelig salvelse. Jeg har ofte blitt fortalt av mennesker at de har bedt om Guds salvelse over meg når jeg har forkynt i menigheten deres. Jeg ser forkynnere på tv som tilbyr salveolje mot en liten donasjon. Mennesker har bedt meg be for dem om å bli salvet.
Jesajas ord inneholder noen nyheter du vil bli glad over å motta. Det er at du allerede har Guds salvelse. Det er sant! Du har Guddommelige evner nå. Hvordan kan vi påstå dette? Det hviler på noe Jesus sa.
Lukas 4:16-42 forteller om en hendelse i Jesu liv som er spesielt relevant når det gjelder vår salvelse. Teksten sier at en dag når Jesus gikk til Nasaret så gikk han inn i synagogen på sabbaten. Noen ga ham Jesajas bok og han reiste seg for å lese. Han leste fra Jesaja 61. Jesus leste teksten, lukket boken, ga den tilbake og satte seg. Alles øyne var rettet mot ham. Hva kom han til å si? Ville ham fortelle dem at de også kunne oppleve løftene gitt i dette skriftstedet? Ville de kunne motta den salvelsen Jesaja skrev om?
Jesus sa til dem: I dag har dette skriftstedet blitt oppfylt i deres nærvær. Når han fortsatte å tale var folket trollbundet av hans ord. De følte ærefrykt over de nådens ord han talte (Luk 4:22).
Når Jesus sa at skriften hadde blitt oppfylt den dagen avslørte han at han var personifiseringen av Guds salvelse. Salvelsen har kommet til oss i form av den Salvede. Ettersom Jesus Kristus lever inne i deg, så har du alt du trenger for å gjøre alt det Gud har planlagt for deg!
Paulus skrev: For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden (kol 2:9—10). Hvis Jesus Kristus bor i deg har du alt fått det du trenger for å lykkes i livet. Du trenger ikke noe mer.
Guds nåde som bor i deg er den salvelsen du trenger for å fullføre alt Han har planlagt for deg. Nåde betyr utrustning! Du har mirakuløse, overnaturlige, Gudgitte evner. Det skiller deg fra alle de hvis drømmer er avhengig av deres egen dyktighet.
Den tidlige kirke forstod dette faktum og oppnådde mirakuløse resultater. Det samme er mulig for deg. Johannes minner oss om: ”Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten” (1 joh 2:20). Legg merke til at det står ikke at du trenger salvelsen, men at du har fått den. Han fortsetter med å si: ”Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere (2:27). Med det menes det at den fortsetter å være tilstedeværende og at den ikke forsvinner.
I Jesus Kristus så har du allerede fått alt du trenger for å fullføre Guds plan for livet ditt. Forstår du dine iboende ressurser? På samme måte som Aron så har du ikke blitt gitt en liten dråpe olje. Det er ikke Guds natur å gi sparsomt.
Når Han gir, så gir Han i overflod. Du er dynket med overnaturlige evner til å gjennomføre alt Han har planlagt for deg.
Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger (Jes 61:1).
Billedbruken i denne teksten er malende. Når Aron ble salvet påførte de ikke bare en liten oljedråpe på panna hans. Nei, de helte oljen over hodet hans i slike mengder at det rant nedover hodet hans, fuktet skjegget slik at det dryppet videre ned på kledningen. Oljen rant videre ned kappen helt til kanten. Dette var en mann som var gjennomvåt av olje.
Skulle du ønske at Gud ville skjenke evner dynket med overnaturlig kraft over deg slik de helte oljen over Aron? Kan du forestille deg hva du kunne utrette hvis Han valgte å gjøre det? Jesaja sa: ”..har salvet..”, men inkluderer det oss? Ja, det gjør det.
Mye har blitt sagt i den moderne kirke om åndelig salvelse. Jeg har ofte blitt fortalt av mennesker at de har bedt om Guds salvelse over meg når jeg har forkynt i menigheten deres. Jeg ser forkynnere på tv som tilbyr salveolje mot en liten donasjon. Mennesker har bedt meg be for dem om å bli salvet.
Jesajas ord inneholder noen nyheter du vil bli glad over å motta. Det er at du allerede har Guds salvelse. Det er sant! Du har Guddommelige evner nå. Hvordan kan vi påstå dette? Det hviler på noe Jesus sa.
Lukas 4:16-42 forteller om en hendelse i Jesu liv som er spesielt relevant når det gjelder vår salvelse. Teksten sier at en dag når Jesus gikk til Nasaret så gikk han inn i synagogen på sabbaten. Noen ga ham Jesajas bok og han reiste seg for å lese. Han leste fra Jesaja 61. Jesus leste teksten, lukket boken, ga den tilbake og satte seg. Alles øyne var rettet mot ham. Hva kom han til å si? Ville ham fortelle dem at de også kunne oppleve løftene gitt i dette skriftstedet? Ville de kunne motta den salvelsen Jesaja skrev om?
Jesus sa til dem: I dag har dette skriftstedet blitt oppfylt i deres nærvær. Når han fortsatte å tale var folket trollbundet av hans ord. De følte ærefrykt over de nådens ord han talte (Luk 4:22).
Når Jesus sa at skriften hadde blitt oppfylt den dagen avslørte han at han var personifiseringen av Guds salvelse. Salvelsen har kommet til oss i form av den Salvede. Ettersom Jesus Kristus lever inne i deg, så har du alt du trenger for å gjøre alt det Gud har planlagt for deg!
Paulus skrev: For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden (kol 2:9—10). Hvis Jesus Kristus bor i deg har du alt fått det du trenger for å lykkes i livet. Du trenger ikke noe mer.
Guds nåde som bor i deg er den salvelsen du trenger for å fullføre alt Han har planlagt for deg. Nåde betyr utrustning! Du har mirakuløse, overnaturlige, Gudgitte evner. Det skiller deg fra alle de hvis drømmer er avhengig av deres egen dyktighet.
Den tidlige kirke forstod dette faktum og oppnådde mirakuløse resultater. Det samme er mulig for deg. Johannes minner oss om: ”Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten” (1 joh 2:20). Legg merke til at det står ikke at du trenger salvelsen, men at du har fått den. Han fortsetter med å si: ”Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere (2:27). Med det menes det at den fortsetter å være tilstedeværende og at den ikke forsvinner.
I Jesus Kristus så har du allerede fått alt du trenger for å fullføre Guds plan for livet ditt. Forstår du dine iboende ressurser? På samme måte som Aron så har du ikke blitt gitt en liten dråpe olje. Det er ikke Guds natur å gi sparsomt.
Når Han gir, så gir Han i overflod. Du er dynket med overnaturlige evner til å gjennomføre alt Han har planlagt for deg.
Tuesday, January 6, 2009
Verdier
Jeg hører stadig kristne sier at vi må målbære kristne verdier. Jeg leser i forskjellige hefter og blader at vi må støtte opp om de kristne verdiene. Men, hva er egentlig kristne verdier? Er kristne verdier det samme som kristne holdninger? Hva er i så fall kristne holdninger?
Jeg synes å merke at alle har verdier. Muslimene har verdier. Humanistene har verdier. Anarkistene har verdier. Hva er forskjellen mellom kristne verdier og disse gruppenes verdier?
Jeg har en ubehagelig følelse av at når vi sier at vi må slå vern om de kristne verdiene så sier vi egentlig at våre verdier er bedre enn de andres verdier. Er det sant? Er ikke dette en måte å signalisere til andre mennesker at vi er bedre enn dem? Skaper dette møteplasser?
Et annet spørsmål er om det vi kaller kristne verdier egentlig er kristne verdier. Jeg vil påstå at mye av det vi kaller kristne verdier er det samme som den vestlige verdens verdier. Vi er opptatt av effektivitet, av utfordringer, av organisering. Vårt forhold til tid er strengt lineært. Er dette kristne verdier eller den hvite manns verdier?
For 40-50 år siden sto de såkalte kristne verdiene sterkt i den Norske samfunn. Hva var frukten av det? Det var mange mennesker som var rettferdige i det ytre, som fariseerne. Hvordan stod det til med hjertene? Når jeg leser om disse gylne tidene synes jeg å ane mye hardhet og selvrettferdighet. Er dette et samfunn vi ønsker?
Hvorfor skal vi hevde kristne verdier? Er det for å endre samfunnet eller er det for å kontrollere samfunnet? Finnes det en religiøs understrøm i dette som er lik den vi finner i sterkt muslimske samfunn? Ønsker vi en ytre endring av oppførsel eller ønsker vi en indre transformasjon?
Hva er det vi har som ingen andre trossystemer har? Det er selvfølgelig nåden. Vi finner ikke et så entydig nådeevangelium som det Gud tilbyr i Jesus noen andre steder. Selv Buddhistene har et fjell av regler. New Age tilhengerne kjemper i egen kraft for nå nye nivåer av åndelig utvikling. Karma filosofien gir klare moralske føringer. Der finnes det heller ingen nåde.
Vi har noe som er helt unikt: Jesus! Jeg har ingen naive forestillinger om at alle mennesker vil ta imot nådebudskapet om evig frelse gjennom tro. Men, jeg har en klar forestilling om at det er forkynnelsen av Guds nåde som gir evangeliet kraft til å nå inn til menneskers hjerter.
Jeg synes å merke at alle har verdier. Muslimene har verdier. Humanistene har verdier. Anarkistene har verdier. Hva er forskjellen mellom kristne verdier og disse gruppenes verdier?
Jeg har en ubehagelig følelse av at når vi sier at vi må slå vern om de kristne verdiene så sier vi egentlig at våre verdier er bedre enn de andres verdier. Er det sant? Er ikke dette en måte å signalisere til andre mennesker at vi er bedre enn dem? Skaper dette møteplasser?
Et annet spørsmål er om det vi kaller kristne verdier egentlig er kristne verdier. Jeg vil påstå at mye av det vi kaller kristne verdier er det samme som den vestlige verdens verdier. Vi er opptatt av effektivitet, av utfordringer, av organisering. Vårt forhold til tid er strengt lineært. Er dette kristne verdier eller den hvite manns verdier?
For 40-50 år siden sto de såkalte kristne verdiene sterkt i den Norske samfunn. Hva var frukten av det? Det var mange mennesker som var rettferdige i det ytre, som fariseerne. Hvordan stod det til med hjertene? Når jeg leser om disse gylne tidene synes jeg å ane mye hardhet og selvrettferdighet. Er dette et samfunn vi ønsker?
Hvorfor skal vi hevde kristne verdier? Er det for å endre samfunnet eller er det for å kontrollere samfunnet? Finnes det en religiøs understrøm i dette som er lik den vi finner i sterkt muslimske samfunn? Ønsker vi en ytre endring av oppførsel eller ønsker vi en indre transformasjon?
Hva er det vi har som ingen andre trossystemer har? Det er selvfølgelig nåden. Vi finner ikke et så entydig nådeevangelium som det Gud tilbyr i Jesus noen andre steder. Selv Buddhistene har et fjell av regler. New Age tilhengerne kjemper i egen kraft for nå nye nivåer av åndelig utvikling. Karma filosofien gir klare moralske føringer. Der finnes det heller ingen nåde.
Vi har noe som er helt unikt: Jesus! Jeg har ingen naive forestillinger om at alle mennesker vil ta imot nådebudskapet om evig frelse gjennom tro. Men, jeg har en klar forestilling om at det er forkynnelsen av Guds nåde som gir evangeliet kraft til å nå inn til menneskers hjerter.
Sunday, January 4, 2009
Sannheten setter deg i frihet
Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri. (Joh 8:31-32)
Når Jesus sier at sannheten skal sette oss fri så er det en spesifikk sannhet Han refererer til. Svaret finner vi i versene over hvor Jesus sier at Han er sendt til verden av sin far for å gjøre sin fars gjerninger.
I den påfølgende diskusjonen med de jødene som hadde kommet til tro på Ham hevder Jesus at denne sannheten vil sette dem fri fra synd. Jødene hadde tidligere levd under loven og de ti bud, og Jesus sier nå at denne tilnærmingen til livet ikke setter mennesker i frihet.
Fariseerne hadde utviklet en teologi som sa at det var mulig å leve et syndfritt liv i egen kraft ved å gjøre de rette valgene og utvise selvdisiplin. Jesus rokket nå ved deres trossystem og det satte mange av dem i forlegenhet. De ble nå fratatt muligheten til å bygge sin egen rettferdighet, noe som også frarøvet dem muligheten til selvskryt.
Et annet aspekt med loven er at den avslører vår tilkortkommenhet og vår synd. Det betyr altså at visshet om synd ikke vil sette oss ut i frihet. Dessverre er det fortsatt mange som hevder at når den Hellige Ånd viser oss vår synd så har vi muligheten til å gjøre noe med den.
Her er det dog nødvendig å gjøre en viktig distinksjon. De ikke kristne trenger en åpenbaring av sitt behov for en frelser. Derfor overbeviser den Hellige Ånd verden om synd, mens den kristne overbeviser Han om rettferdighet (Joh 16:8). Det er nemlig slik at når den kristne er helt trygg i sin rettferdighet at vedkommende slutter å streve i egen kraft for å tilfredsstille Gud.
Det Jesus ganske enkelt sier er at de som tror at Han er Guds sønn og at Han er sendt for å gjøre Guds gjerning vil bli satt i frihet. Hva er Guds gjerning? Det var å dø på korset for alle menneskers synd. Det var å oppfylle loven på våre vegne. Det var å innstifte den nye pakt og oppfylle paktbetingelsene som vår stedfortreder.
Denne troen setter oss i frihet. Poenget er at når vi har blikket på det som er der oppe, med andre Jesus som har satt seg ved sin Fars høyre hånd, blir vi satt i frihet. Når Jesus har satt seg betyr det at han hviler fordi Han har fullført sin gjerning. Derimot, når vi vender blikket mot oss selv og våre egne feil og mangler blir vi satt i prestasjonsmodus. Der er det ikke mye frihet.
Sannheten er at vi er fullkomment tilgitt, vi er helliggjort, vi er elsket, vi er velsignet, vi er satt fri fra loven og vi har mottatt Guds rettferdighet. Alt dette er gitt oss gjennom Jesus. Dessuten lever vi ikke lenger selv, men Kristus lever i oss (gal 2:20). Vi er ført inn i hvilen. Det er sannheten, og det er det som setter oss i frihet.
Når Jesus sier at sannheten skal sette oss fri så er det en spesifikk sannhet Han refererer til. Svaret finner vi i versene over hvor Jesus sier at Han er sendt til verden av sin far for å gjøre sin fars gjerninger.
I den påfølgende diskusjonen med de jødene som hadde kommet til tro på Ham hevder Jesus at denne sannheten vil sette dem fri fra synd. Jødene hadde tidligere levd under loven og de ti bud, og Jesus sier nå at denne tilnærmingen til livet ikke setter mennesker i frihet.
Fariseerne hadde utviklet en teologi som sa at det var mulig å leve et syndfritt liv i egen kraft ved å gjøre de rette valgene og utvise selvdisiplin. Jesus rokket nå ved deres trossystem og det satte mange av dem i forlegenhet. De ble nå fratatt muligheten til å bygge sin egen rettferdighet, noe som også frarøvet dem muligheten til selvskryt.
Et annet aspekt med loven er at den avslører vår tilkortkommenhet og vår synd. Det betyr altså at visshet om synd ikke vil sette oss ut i frihet. Dessverre er det fortsatt mange som hevder at når den Hellige Ånd viser oss vår synd så har vi muligheten til å gjøre noe med den.
Her er det dog nødvendig å gjøre en viktig distinksjon. De ikke kristne trenger en åpenbaring av sitt behov for en frelser. Derfor overbeviser den Hellige Ånd verden om synd, mens den kristne overbeviser Han om rettferdighet (Joh 16:8). Det er nemlig slik at når den kristne er helt trygg i sin rettferdighet at vedkommende slutter å streve i egen kraft for å tilfredsstille Gud.
Det Jesus ganske enkelt sier er at de som tror at Han er Guds sønn og at Han er sendt for å gjøre Guds gjerning vil bli satt i frihet. Hva er Guds gjerning? Det var å dø på korset for alle menneskers synd. Det var å oppfylle loven på våre vegne. Det var å innstifte den nye pakt og oppfylle paktbetingelsene som vår stedfortreder.
Denne troen setter oss i frihet. Poenget er at når vi har blikket på det som er der oppe, med andre Jesus som har satt seg ved sin Fars høyre hånd, blir vi satt i frihet. Når Jesus har satt seg betyr det at han hviler fordi Han har fullført sin gjerning. Derimot, når vi vender blikket mot oss selv og våre egne feil og mangler blir vi satt i prestasjonsmodus. Der er det ikke mye frihet.
Sannheten er at vi er fullkomment tilgitt, vi er helliggjort, vi er elsket, vi er velsignet, vi er satt fri fra loven og vi har mottatt Guds rettferdighet. Alt dette er gitt oss gjennom Jesus. Dessuten lever vi ikke lenger selv, men Kristus lever i oss (gal 2:20). Vi er ført inn i hvilen. Det er sannheten, og det er det som setter oss i frihet.
Thursday, January 1, 2009
De to sønnene
Lukas 15 forteller historien om de to sønnene. Den ene ønsket tidlig å stå på egne bein og ba derfor faren om å skifte arven mellom seg og sin bror. Han drar så fra hjemmet og bruker hele formuen sin på et utsvevende liv i et land langt borte.
Etter hvert fant han arbeid hos en svinerøkter. Jødene spiste ikke svin, noe som tyder på at denne som ga gutten husly var hedning. Å jobbe med griser var noe av det mest foraktelige jødene kunne tenke seg. Sønnen hadde med andre ord sunket så dypt som det var overhodet mulig.
Etter hvert kom han til seg selv og lengtet hjem til fars velsignelser. Til et hjem hvor alle, selv tjenerne, spiste seg mette hver dag. Han bestemmer seg derfor for å vende nesen hjemover. Han prøver å finne ut hvordan han best kan ordlegge seg når han skal møte sin far igjen.
Med frykt for straff og for å bli avvist hadde han bestemt seg for å si følgende: ”Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.”
I Bibelen framstår Gud som tålmodig, som en som ikke forhaster seg. Dette er den eneste passasjen i Bibelen hvor Gud løper. Alle mennesker som bestemmer seg for å vende nesen hjemover rører opp veldige følelser i Gud. Han kastet seg om halsen på sønnen og kysset ham.
Legg merke til at når sønnen hadde sagt det han hadde bestemt seg for å si, den ene setningen som skulle avsløre anger og ydmykhet, så hørte ikke faren etter. Hans oppmerksomhet var rettet mot noe helt annet, nemlig den forestående feiringen av sønnens hjemkomst. Da kan vi vel i grunn si takk og farvel den religiøse tesen som hevder hvor viktig anger er for at vår omvendelse skal bli anerkjent av Gud.
”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene”. Gud ikledde ham rettferdighetens klær, ga ham autortitens ring, og ga ham skoene som viste at sønnen sto i et rett forhold til Ham!
Faren slaktet gjøkalven for å feire sønnen. Gjøkalven var oppfostret på morsmelk og kjøttet ble regnet som spesielt fint. I det gamle testamente så var det gjøkalven man ofret til Gud for å gjøre et ekstraordinært offer for synd. Her er det derimot Gud som ofrer dette spesielle dyret som et festoffer. Forbløffende!
Det som kanskje er enda mer forbøffende er at den bortkomne sønnen ikke dro hjem fordi han hadde en erkjennelse av synd. Han dro hjem fordi han var sulten! Han sa: ” Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!” Faren brydde seg ikke om motivet for at sønnen vendte hjem, eller at sønnen prøvde å innynde seg med den innøvde setningen. Han var overlykkelig over at sønnen kom hjem.
Den andre sønnen var ute på markene når dette skjedde. Når han fikk høre at den hjemvendte broren ble påkostet en varm velkomst og en gledesfest, ble han sint. Full av selvrettferdighet viste han til alt han hadde gjort uten å få noen belønning.
Det skulle vel være opplagt nå at han er bildet på de religiøse, fariseerne i blant oss som er opptatt av Guds bud, og gjerninger. Denne sønnen sa jo: ” aldri har jeg gjort imot ditt bud”. Fra dette ståstedet så var det umulig for ham å forstå Guds nåde.
Allikevel ber faren ham innstendig om å komme inn i huset, men han nekter og vil ikke. Paul Anderson-Walsh har et begrep han kaller ’Åndelige lærevansker’. Denne tilstanden gjør det svært vanskelig for en person å gripe nåden. Vedkommende foretrekker det vante; religiøsiteten.
Merk deg hvordan de religiøse baktaler og sverter andre mennesker de mener ikke holder mål. Den hjemmeværende sønnen påstod nemlig at broren hadde sløst bort pengene på horer. Det sier historien ingenting om utover at han sløste bort pengene i et usvevende liv.
Hovedbudskapet i denne fantastiske historien er allikevel Guds nåde, og vi får et usedvanlig godt innblikk i Hans reaksjoner og følelser ovenfor oss. Dette er fortelling som har gitt meg og mange andre kristne trøst og trygghet i forhold til Guds farshjerte.
Etter hvert fant han arbeid hos en svinerøkter. Jødene spiste ikke svin, noe som tyder på at denne som ga gutten husly var hedning. Å jobbe med griser var noe av det mest foraktelige jødene kunne tenke seg. Sønnen hadde med andre ord sunket så dypt som det var overhodet mulig.
Etter hvert kom han til seg selv og lengtet hjem til fars velsignelser. Til et hjem hvor alle, selv tjenerne, spiste seg mette hver dag. Han bestemmer seg derfor for å vende nesen hjemover. Han prøver å finne ut hvordan han best kan ordlegge seg når han skal møte sin far igjen.
Med frykt for straff og for å bli avvist hadde han bestemt seg for å si følgende: ”Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.”
I Bibelen framstår Gud som tålmodig, som en som ikke forhaster seg. Dette er den eneste passasjen i Bibelen hvor Gud løper. Alle mennesker som bestemmer seg for å vende nesen hjemover rører opp veldige følelser i Gud. Han kastet seg om halsen på sønnen og kysset ham.
Legg merke til at når sønnen hadde sagt det han hadde bestemt seg for å si, den ene setningen som skulle avsløre anger og ydmykhet, så hørte ikke faren etter. Hans oppmerksomhet var rettet mot noe helt annet, nemlig den forestående feiringen av sønnens hjemkomst. Da kan vi vel i grunn si takk og farvel den religiøse tesen som hevder hvor viktig anger er for at vår omvendelse skal bli anerkjent av Gud.
”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene”. Gud ikledde ham rettferdighetens klær, ga ham autortitens ring, og ga ham skoene som viste at sønnen sto i et rett forhold til Ham!
Faren slaktet gjøkalven for å feire sønnen. Gjøkalven var oppfostret på morsmelk og kjøttet ble regnet som spesielt fint. I det gamle testamente så var det gjøkalven man ofret til Gud for å gjøre et ekstraordinært offer for synd. Her er det derimot Gud som ofrer dette spesielle dyret som et festoffer. Forbløffende!
Det som kanskje er enda mer forbøffende er at den bortkomne sønnen ikke dro hjem fordi han hadde en erkjennelse av synd. Han dro hjem fordi han var sulten! Han sa: ” Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!” Faren brydde seg ikke om motivet for at sønnen vendte hjem, eller at sønnen prøvde å innynde seg med den innøvde setningen. Han var overlykkelig over at sønnen kom hjem.
Den andre sønnen var ute på markene når dette skjedde. Når han fikk høre at den hjemvendte broren ble påkostet en varm velkomst og en gledesfest, ble han sint. Full av selvrettferdighet viste han til alt han hadde gjort uten å få noen belønning.
Det skulle vel være opplagt nå at han er bildet på de religiøse, fariseerne i blant oss som er opptatt av Guds bud, og gjerninger. Denne sønnen sa jo: ” aldri har jeg gjort imot ditt bud”. Fra dette ståstedet så var det umulig for ham å forstå Guds nåde.
Allikevel ber faren ham innstendig om å komme inn i huset, men han nekter og vil ikke. Paul Anderson-Walsh har et begrep han kaller ’Åndelige lærevansker’. Denne tilstanden gjør det svært vanskelig for en person å gripe nåden. Vedkommende foretrekker det vante; religiøsiteten.
Merk deg hvordan de religiøse baktaler og sverter andre mennesker de mener ikke holder mål. Den hjemmeværende sønnen påstod nemlig at broren hadde sløst bort pengene på horer. Det sier historien ingenting om utover at han sløste bort pengene i et usvevende liv.
Hovedbudskapet i denne fantastiske historien er allikevel Guds nåde, og vi får et usedvanlig godt innblikk i Hans reaksjoner og følelser ovenfor oss. Dette er fortelling som har gitt meg og mange andre kristne trøst og trygghet i forhold til Guds farshjerte.
Subscribe to:
Posts (Atom)