De to sønnene

Lukas 15 forteller historien om de to sønnene. Den ene ønsket tidlig å stå på egne bein og ba derfor faren om å skifte arven mellom seg og sin bror. Han drar så fra hjemmet og bruker hele formuen sin på et utsvevende liv i et land langt borte.

Etter hvert fant han arbeid hos en svinerøkter. Jødene spiste ikke svin, noe som tyder på at denne som ga gutten husly var hedning. Å jobbe med griser var noe av det mest foraktelige jødene kunne tenke seg. Sønnen hadde med andre ord sunket så dypt som det var overhodet mulig.

Etter hvert kom han til seg selv og lengtet hjem til fars velsignelser. Til et hjem hvor alle, selv tjenerne, spiste seg mette hver dag. Han bestemmer seg derfor for å vende nesen hjemover. Han prøver å finne ut hvordan han best kan ordlegge seg når han skal møte sin far igjen.

Med frykt for straff og for å bli avvist hadde han bestemt seg for å si følgende: ”Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.”

I Bibelen framstår Gud som tålmodig, som en som ikke forhaster seg. Dette er den eneste passasjen i Bibelen hvor Gud løper. Alle mennesker som bestemmer seg for å vende nesen hjemover rører opp veldige følelser i Gud. Han kastet seg om halsen på sønnen og kysset ham.

Legg merke til at når sønnen hadde sagt det han hadde bestemt seg for å si, den ene setningen som skulle avsløre anger og ydmykhet, så hørte ikke faren etter. Hans oppmerksomhet var rettet mot noe helt annet, nemlig den forestående feiringen av sønnens hjemkomst. Da kan vi vel i grunn si takk og farvel den religiøse tesen som hevder hvor viktig anger er for at vår omvendelse skal bli anerkjent av Gud.

”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene”. Gud ikledde ham rettferdighetens klær, ga ham autortitens ring, og ga ham skoene som viste at sønnen sto i et rett forhold til Ham!

Faren slaktet gjøkalven for å feire sønnen. Gjøkalven var oppfostret på morsmelk og kjøttet ble regnet som spesielt fint. I det gamle testamente så var det gjøkalven man ofret til Gud for å gjøre et ekstraordinært offer for synd. Her er det derimot Gud som ofrer dette spesielle dyret som et festoffer. Forbløffende!

Det som kanskje er enda mer forbøffende er at den bortkomne sønnen ikke dro hjem fordi han hadde en erkjennelse av synd. Han dro hjem fordi han var sulten! Han sa: ” Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!” Faren brydde seg ikke om motivet for at sønnen vendte hjem, eller at sønnen prøvde å innynde seg med den innøvde setningen. Han var overlykkelig over at sønnen kom hjem.

Den andre sønnen var ute på markene når dette skjedde. Når han fikk høre at den hjemvendte broren ble påkostet en varm velkomst og en gledesfest, ble han sint. Full av selvrettferdighet viste han til alt han hadde gjort uten å få noen belønning.

Det skulle vel være opplagt nå at han er bildet på de religiøse, fariseerne i blant oss som er opptatt av Guds bud, og gjerninger. Denne sønnen sa jo: ” aldri har jeg gjort imot ditt bud”. Fra dette ståstedet så var det umulig for ham å forstå Guds nåde.

Allikevel ber faren ham innstendig om å komme inn i huset, men han nekter og vil ikke. Paul Anderson-Walsh har et begrep han kaller ’Åndelige lærevansker’. Denne tilstanden gjør det svært vanskelig for en person å gripe nåden. Vedkommende foretrekker det vante; religiøsiteten.

Merk deg hvordan de religiøse baktaler og sverter andre mennesker de mener ikke holder mål. Den hjemmeværende sønnen påstod nemlig at broren hadde sløst bort pengene på horer. Det sier historien ingenting om utover at han sløste bort pengene i et usvevende liv.

Hovedbudskapet i denne fantastiske historien er allikevel Guds nåde, og vi får et usedvanlig godt innblikk i Hans reaksjoner og følelser ovenfor oss. Dette er fortelling som har gitt meg og mange andre kristne trøst og trygghet i forhold til Guds farshjerte.