Gaza stripen

I år 70 etter Kristus ble det siste jødiske opprøret mot Romersk okkupasjon slått ned. Det jødiske folk ble utestengt fra Israel, og området ble omdøpt til Palestina av de romerske seiersherrene. Bysanterne påfulgte romerne som okkupasjonsmakt og et jødisk opprør i 614 mot de nye herskerne ble brutalt slått ned. Det ble utstedt et edikt som utviste alle jøder fra Palestina. Jødefolket spredte seg over hele Europa og Midt Østen. Særlig i Øst Europa fant man etter hvert store jødiske bosetninger. Det muslimske Ottomanske imperiet begynte å utbre seg rundt år 1300, og Israel og omkringliggende områder ble raskt innlemmet i den nye stormakten.

Den franske revolusjon i 1789 vekket til live en bølge av nye –ismer. Særlig liberalismen ble en foregangsbevegelse for nasjonalismen som vokste fram flere steder i Europa. På begynnelsen av det 19 århundre bestod Europa, Midt Østen, Nord Afrika og vestlige deler av Asia av enten store imperier som det Ottomanske og Østerrike, eller mange små kongeriker. Bismarck samlet Tyskland til ett rike og en nasjonalstat fra 1880. I denne perioden ble også Italia formet fra å ha bestått av flere små og store kongeriker, samt Pavestater. Det vokste også fram nasjonaliske bevegelser i de slaviske områdene som var innlemmet i det Ottomanske imperiet.

Det var derfor heller ikke unaturlig at det nå vokste fram en lengsel blant mange jøder å få opprettet en egen nasjonalstat. Rundt 1895 ble sionismen grunnlagt etter voldsomme pogromer (massemord/etnisk rensing av jøder) særlig i Russland. Et vaklende tsar rike valgte å bruke jødene som en anledning til å dempe den ulmende misnøyen mot deres eget styresett som fortsatt nektet å innrømme den overveldende jordbruksdyrkende befolkningen rettigheter som nå ble gitt eller hadde blitt gitt borgerne i mange andre Europeiske land.

Første verdenskrig betydde slutten på det Ottomanske riket. Mange nye nasjonalstater ble etablert, særlig i sør og øst Europa. Britene overtok nå det administrative ansvaret for Palestina området. I 1917 erklærte den Britiske utenriksministeren Lord Balfour det som i ettertid har blitt stående som Balfour erklæringen. Den ga utrykk for at Storbritannia støttet Jødenes krav om en egen nasjonalstat i daværende Palestina. Hovedmotivet bak denne innrømmelsen lå ønsket om økt jødisk støtte og deltagelse i den pågående verdenskrigen.

Kraftige motstand og protester fra araberne ga Britene kalde føtter i forhold til å innfri dette løftet. Britene hadde mange interesser i de arabiske områdene og det var viktig å sikre seg rettigheter til de nye oljefunnene. Det var ikke før 14. mai 1948 at i de siste britiske styrkene trakk seg ut av Palestina og David Ben-Gurion kunne erklære Israel som en egen nasjonalstat for det jødiske folk. Allerede 29. november 1947 hadde FN godkjent Israel som en egen stat, og det opprinnelige Palestina området var blitt delt i en jødisk og en Arabisk del. Den sistnevnte var kongedømmet Jordan.

Palestina var befolket av både arabere og jøder. De førstnevnte var i stort flertall inntil en ny immigrasjon av jøder begynte for fullt etter første verdenskrig. Det var kraftige arabiske protester mot den nye immigrasjonen og Britene lot seg snart overtale til å innføre begrensinger på den jødiske folkevandringen i 1921. Araberne fortok også stadige raid mot de nye jødiske bosetningene og særlig 1926-29 ble blodige år.

De arabiske nabostatene hadde mobilisert i lang tid i påvente av at Britene skulle trekke seg ut av Israel. De gikk derfor umiddelbart til angrep på den nye staten. I forkant hadde så mange som 700 000 arabere flyktet med en klar intensjon om å vende tilbake når jødene var drevet på sjøen. Så skjedde ikke. Jødene kjempet en innbitt kamp mot de arabiske armeene og vant til slutt etter at begge parter hadde lidd store tap. De araberne som hadde flyktet ble nektet statsborgerskap i alle de arabiske nabolandene og ble en gruppe uten rettigheter og ble internert i flyktningleirer. I samme periode ble rundt 800 000 jøder fordrevet fra sine hjem i den arabiske verden. De ble raskt innlemmet som borgere av Israel.

Egypterne okkuperte Gaza stripen i krigen i 1948. Et område som opprinnelig var tiltenkt Israel ifølge delingsmodellen opptrukket av FN i 1947. I 1967 mobiliserte de arabiske nabolandene med Egypt i spissen på ny for å knuse Israel. Krigen varte i seks dager og Israel gjenvant Gazastripen, samt at de inntok Sinai halvøya, Golanhøydene og den tidligere Jordan kontrollerte Vestbredden. Siden har Gaza stripen vært et stridstema og et arnested for arabisk motstand mot det de har kalt Israelsk okkupasjon. Det var også etter 1967 at de statløse araberne for første gang begynte å kalle seg palestinere og hevde seg som et palestinsk folk.

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Israel
A History of the Modern World, Palmer, Colton, Kramer Tenth Edition 2007