Så og høste

Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse (2. Kor 9:6).

Dette skriftstedet har ofte plaget meg, spesielt ettersom det har blitt sitert fra plattformen på en slik måte at jeg har følt jeg har blitt manipulert i en spesiell retning. Det har også ofte gitt meg en følelse av fordømmelse og utilstrekkelighet. Nå ser jeg at disse følelsene har blitt vekket fordi nevnte skriftsted har blitt lagt fram på en lovisk måte, framfor i en kontekst av nåde.

Jeg har derfor grublet en del, og også bedt den Hellige Ånd om hjelp til å forklare dette skriftstedet. Denne viktigste hjelpen i så måte er at jeg har blitt ledet til å lese alt som er rundt dette skriftstedet grundigere, samt at jeg har en har fått en mye dypere erkjennelse av å være under nåden og at jeg alt er velsignet i Jesus Kristus.

Det første som må fremheves er at jeg har fått en ny natur – Guds natur. Det er Guds natur å gi, derfor er jeg nå spesielt utrustet til å gi. Når jeg gir under den nye pakt så gir jeg av glede, fordi jeg blir ledet og utrustet til å gi. Jeg gir ikke for å bli velsignet, men jeg gir fordi jeg er velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen (Ef 1:3). Min givertjeneste er heller ikke begrenset til penger. Jeg opplever at jeg er dyktigere til å gi nåde, enn til å gi på andre områder. Andre igjen er dyktigere til å gi penger.

Når vi leser de påfølgende versene i 2 kor 9 ser vi straks at Gud gir rikelig fordi Han vet at det vil gi Ham en rik høst. 1 kor 6 nevner tydeligvis et prinsipp som Gud etterlever, og som Han vil lede oss inn i. Legg også merke til at Gud gir oss rikelig slik at vi har i overflod til all god gave. Det kan nesten virke som at når vi gir av vår overflod så er vi gode givere. Jeg har stort sett hørt det motsatte i forskjellige kristne sammenhenger.

I vers 10 står det at det er Gud som gir oss såkornene vi kan så. Jeg forstår dette nå slik at Gud først gir oss det vi behøver for å kunne gi. Deretter belønner Han oss fordi vi gir av det Han har gitt oss for at vi skal bli istandsatt til å gi. Det slår meg umiddelbart at jeg nå opplagt er i en posisjon hvor jeg opplever nåde over nåde (Joh 1:16). Kanskje er det slik at siden jeg har en erkjennelse av og en tro på at jeg er velsignet med mye nåde så er jeg i stand til å gi mye nåde?

Jeg erfarer i hvert fall nå at 2 Kor 9:6 ikke lenger volder meg hodebry. Det har i stedet blitt en ny åpenbaring av Guds nåde, og jeg kan lese denne passasjen med fred og glede i hjertet over Guds sjenerøsitet og Hans villighet og evne til å gi. Min oppgave blir nærmest å ta imot, og når nettet er i ferd med å revne så gir jeg videre av overfloden.

Et godt bilde av Guds overveldende giverglede finner vi blant annet i Joh 21:1-14 hvor Peter drar opp en veldig fiskefangst etter en natt uten noe fangst. Det er når Jesus dukker opp og Peter tror det Han sier at det renner over. Ut fra konteksten kan det virke som at hvis de vanligvis hadde fått en så stor fangst ville garnet ha revnet, men det gjør det ikke nå. Dette må vi vel forstå slik at når Gud gir så sørger Han også for at gaven kommer fram uten noen mangler.

Dette igjen gir håp til alle oss som sliter på et eller annet område av livet om at når utfrielsen kommer så vil den ikke være delvis, men fullkommen og mer enn en fullkommen. Måtte vi alle få åpenbaring om Guds godhet slik at vi kan tro Hans ord og derav nærmest forløse det Han ønsker å gi oss.