Snåsamannen og helbredelse

Her om dagen var jeg på mannssamling. Vi hadde ingen spesiell agenda utover at de som hadde noe på hjertet kunne få mikrofonen og dele det med de andre. Tonen for kvelden ble satt når førstemann ønsket å snakke om Snåsa mannen. Vedkommende delte kort sine tanker om den eldre mannens evner, og la til at han håpet at det var Guds kraft som virket i ham.

Det var mange i forsamlingen som hadde synspunkter på healing og helbredelse i sin alminnelighet. Derfor ble den ene etter den andre avløst av nye som la fram sitt syn på saken, eller vitnet om egne opplevelser. Noen hadde erfart å bli helbredet av Gud, og enkelte hadde selv bedt for syke og noe forbauset sett at mennesker ble friske der og da midt foran øynene deres.

Det som ble ganske opplagt for oss alle ettersom kvelden skred fram er at helbredelse er noe som opptar og engasjerer mange mennesker, særlig de som opplever sykdom selv, eller i den nærmeste familie eller vennekrets. Jeg valgte å være lyttende og ikke stå fram med mine tanker og synspunkter denne kvelden. Men, jeg må innrømme jeg ble litt inspirert i etterkant og kjente skrivekløen komme.

For sytten år siden hadde jeg varme hender og healingkrefter etter å ha flørtet med alternativ medisin og New Age filosofi i flere år. Den gang var jeg overbevist om at kreftene mine kom fra en god kraft som jeg kalte Gud. Det vil si helt fram til jeg møtte Den Hellige Ånd på et kristent møte og forstod at det eksisterte flere overnaturlige krefter enn de jeg hadde erfaring med.

Jeg kom til et vendepunkt hvor det ble klart at kreftene mine ikke nødvendigvis kom fra en god kraft. I denne prosessen sa jeg til den Gud som Bibelen handler om at hvis de varme hendene ikke var fra Ham så ville jeg ikke ha de. Dagen etter denne oppriktige bønnen hadde jeg mistet kraften og hendene mine hadde normal temperatur.

Som kristen har jeg opplevd å bli helbredet av Gud og jeg har fått anledning til å be for syke. Altfor ofte har det ikke skjedd noe spesielt, men noen ganger har Guds kraft og kjærlighet formidlet forunderlige undre. Det mest oppsiktsvekkende skjedde på en familieleir i Sverige hvor en dame ble kvitt en kreftsvulst i den ene eggstokken.

Utfordringen for mange av oss er alle de gangene det ikke skjer noe. Da er det lett å miste motet. Det er så mange prosesser som foregår i vårt indre. Vi er redde for å skuffe andre mennesker. Vi er bekymret for hvordan vi selv vil framstå hvis helbredelsen uteblir. Vi tviler på Guds vilje til helbredelse og det er lett å få tviltanker om Guds kjærlighet og trofasthet. Da er det fort gjort å begynne å rasjonalisere og lete etter grunner til at utbyttet blir så magert.

Det er fristende å hevde at det ikke alltid er Guds vilje å helbrede, eller å peke på at det er synd som står mellom den syke og Gud. Å legge skylden på manglende tro enten hos forbederen eller den som blir bedt for er ikke uvanlig.

Når jeg leser det nye testamente står det klart for meg at det alltid er Guds vilje å helbrede sykdom. Jeg blir spesielt oppmuntret av avsnitt som: De bar med seg syke og folk som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet (apgj 5:16). Ettersom Jesus har sonet all verdens synd kan det heller ikke være synd som står i veien for Guds inngripen.

Kan det være troen vår det er noe i veien med? Det er muligens ikke urimelig å hevde at når vi har større fokus på vår egen tro enn Jesus havner vi i en situasjon hvor det er vi som må prestere. Samtidig begrenser vi nåden når vi kommer med slike påstander. Jeg forutsetter at nåden er større enn alt i og med at den er synonym med Guds kjærlighet. Kanskje det er med helbredelse som med alle andre ting; jo mer vi øver jo dyktigere blir vi? Egentlig blir det også et meningsløst spørsmål ettersom disiplene ikke hadde så veldig mye erfaring i apostelgjerningene 5.

Vi kan i hvert fall hevde med styrke at sykdom ikke var en del av Guds skaperverk. Det virker ganske klart at sykdom og lidelse er et resultat av fallet. Hvis vi nå antar at Jesus forsoningsverk på korset tok sikte på å gjenopprette skaperverket blir det ganske meningsløst å hevde at det av og til ikke er Guds vilje å helbrede.

Min personlige overbevisning er at ved troen på Jesus så er jeg ikke lenger under forbannelse. Jeg innbiller meg at det er mulig å leve fram til en forholdsvis voksen alder uten å være plaget av alvorlig sykdom, og dø frisk og rask når Gud henter meg hjem. Forøvrig skulle jeg ønske jeg hadde alle svar og kunne peke på hovedgrunnen til at vi ikke ser at alle som kommer til oss blir helbredet. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje det er et tegn på visdom?