Artikkelen er oversatt fra engelsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated from English with permission from the author - Steve McVey.
Jeg håper du har tid til å lese denne artikklen. Her tar Steve McVey opp forholdet mellom nåde og gjerninger, både i tilknytning til frelsen og helliggjørelsen. På det siste området råder det mye forvirring, og artikkelen forklarer grundig at alt hviler på nåden og Jesus alene.
Mange mennesker er bekymret over hva de kaller manglende helliggjørelse blant de kristne vil forårsake. Faktum er at det er ikke manglende helliggjørelse som utgjør den største trusselen mot kirken, men selvrettferdighet. Denne bekymringen forklarer i hvert fall hvorfor loviske, religiøse mennesker ikke kan fordra nåden. Den flytter dem nemlig fullstendig fra rampelyset og gir all ære til Gud. Fortell kirkelederne på Martin Luthers tid at menneskers gode gjerninger ikke flytter dem en cm nærmere frelse, og du ville, som Luther, ha blitt betraktet som en hedning.
I dag vil denne fundamentale sannheten om frelse sannsynligvis virke fornuftig for alle som leser dette. Tross alt, den protestantiske reformasjonen var for fem hundre år siden og dette spørsmålet har blitt avgjort for lenge siden. Gjerninger og frelse har ikke noe med hverandre å gjøre. Alle kristne vet dette. Selv om dette var en kontroversiell sak den gangen, er ikke dette et spørsmål i dagens kirke.
Det er et annet nåde relatert spørsmål som vil gi deg problemer med mange av dagens kristne. Det handler ikke om frelse, men helliggjørelse – hvordan en person blir hellig og så lever et hellig liv. Du kan si til mange i dagens kirke at gjerninger ikke har noen betydning for å bli frelst og de vil gi deg et hjertelig ”Amen”, men sier du til disse at den kristnes liv ikke blir definert av gjerninger så er det lurt at du tar et skritt tilbake i påvente av den verbale overhøvlingen som mest sannsynlig vil følge.
På mange måter har dagens protestantiske forsamlinger gitt seg til den samme feilaktige læren som fikk Luther til å ta affære. Forskjellen er at den gang så dreide uenigheten seg om hva som skulle til for å bli en kristen, mens nå handler det om hva som skal til for å bli en god kristen. Det er den samme kampen, bare en noe annerledes slagmark.
Å hevde at Jesus er svaret på begge disse spørsmålene synes kanskje opplagt, men på bakgrunn av budskapene som blir gitt i den moderne kirken, så ville en utenforstående, nøytral observatør ha problemer med å nå en slik konklusjon. Spør nesten hvem som helst i en av dagens menigheter om hva som er en god kristen, og hør mens de beskriver alt en slik person vil gjøre. De vil kanskje ha lært om alle disse tingene i kirken, men det er ikke bibelsk.
Sakens kjerne er dette: Kristendom dreier seg ikke om hva vi gjør. Verken det å bli kristen eller å leve det kristne livet handler om gjerninger. Det dreier seg bare om Jesus og ikke noe annet. Jeg har ikke sagt at vi ikke kommer til å gjøre noe som helst – ikke gjør den feilen å hevde noe jeg ikke har sagt. Selvfølgelig ”gjør” kristne, men vi ”gjør ” ikke for å være gode kristne. Vi er gode kristne, ikke på grunn av ting vi gjør eller ikke gjør, men fordi Gud har gitt oss Sin gode Ånd som er i oss, hvor han lever, definerer oss og gir oss vår grunnleggende identitet. Din godhet har ikke på noen som helst måte noe å gjøre med hva du gjør. Den finnes på grunn av hva Han har gjort.
Jeg kommer nå til å tilby deg et liten håndsutrekning ved å si noe om gjerninger i den sammenhengen der de hører hjemme. Ja, kristne gjør gode gjerninger. Der var det sagt. Jeg er sikker på at noen kommer til å lese den uttalelsen og føle seg som en røyker som får sitt første drag etter å ha vært uten røyk en hel dag. Hvis det er deg, så nyt øyeblikket. Ja, vi arbeider. Det er innebygd i oss. Når jeg har sagt det, så kan jeg ikke la være å minne deg om at kristendom ikke dreier seg om gjerninger, men nåde.
Hvis den voksende nåde revolusjonen skal fortsette å vokse, så trenger dagens moderne kristne en avvenningsskur som frir dem fra gjerningsnarkomani og behovet for å stadig bli forsikret at det de gjør er riktig.
Det er akkurat som jeg kan høre hva de sier: ”Mennesker kan misforstå det du sier og tro at gjerninger ikke er nødvendige!” Det er en risiko enhver som forkynner nåden må ta, men det er en risiko som må tas hvis vi skal unngå å utvanne evangeliet. For å gjøre nåden tydelig, så må vi ta denne risken. Den store Bibel fortolkeren, Martyn Lloyd Jones skrev:
Den klare forkynnelsen av evangeliet om nåden alene vil alltid lede til den muligheten at denne anklagen vil bli reist i mot den. Det finnes ikke noen bedre test for å finne ut om noen forkynner evangeliet om nåden klart enn å undersøke om det finnes en mulighet for at noen vil misforstå budskapet og si at det betyr at siden du er frelst av nåden alene så spiller det ingen rolle hva du gjør; du kan synde så mye som du vil fordi det vil bidra til at nåden skinner klarere. Hvis min evangelieforkynnelse ikke utsettes for denne muligheten for feiltolkning, så er det ikke evangeliet.
Det fremste behovet i kirken nå er at vi blir mer og mer avhengig av nåden og en bibelsk forståelse av hva det vil si å hvile og rett og slett la Jesus leve sitt liv gjennom vår livsstil. Hvis du blir rastløs når slike som meg skriver om at gjerninger ikke er fundamentet i det kristne livet, så er det et signal om at du trenger å vokse i din egen forståelse av nåden.
Gjerninger – det er alltid et hett tema i kirken. Det var saken som utløste revolusjonen på Luthers tid, og det er saken som den voksende nåde revolusjonen, fem århundrer senere, dreier seg om. Til tross for at Paulus selv sa at gjerninger og nåde er motpoler, så må de som frimodig taler imot hellighet ved gjerninger som fundamentet for det kristne livet regne med motstand. Den religiøse verden har ikke forandret seg siden Paulus dager, eller for den saks skyld, til og med Luthers tid når han tok opp temaet om hva som skulle til for frelse.
Noen har sagt at ”det å gå for langt med nåden” kan forårsake at mennesker blir sløve i forhold til synd. De tror at sommerleiren i regi av den lokale kirken kommer til å ende i filmen ”Ville jenter”. Den slags antagelser har ikke rot i virkeligheten. De er på samme nivå med ”Det er et spøkelse under senga mi.”
Nåden får ikke folk til å synde vilt. Det er en latterlig ide som opprettholdes av to grupper: (1) De som er fryktsomme fordi de betviler Den Hellige Ånds evne til å lede andre, og (2) de som er redd for at de kan miste kontrollen over mennesker som begynner å tro at nåde-undervisningen faktisk er sann.
Du må ikke strekke nåden for langt, sier enkelte. Men, det er som å si ”ikke gå for langt sammen med Jesus.” Paulus skrev i Rom 5:17 at det er gjennom Guds overflod av nåde at vi lærer å herske i livet. Den virkelige trusselen mot kirken er ikke at vi strekker nåden for langt, men at vi ikke strekker den langt nok. Paulus fortalte Titus at Guds nåde lærer oss å si nei takk til ugudelig oppførsel og istandsetter oss til å leve i henhold til den rettferdighet vi har fått. Vis meg noen som synder og så kaller det for nåde og jeg skal vise deg en høyrøstet løgner. Disse har omfavnet skammen og gitt nåden et ærekrenkende navn.
Merker du en indre selvforsvarsmekanisme som blir aktivert når noen som meg begynner å snakke om hvordan gjerninger ikke er basisen for det kristne livet? I så tilfelle oppmuntrer jeg deg til å spørre deg selv hvorfor. Er det fordi du er redd for at mennesker skal bli passive og late? Nåden gjør ikke det. Paulus sa noe om sine gjerninger når han uttalte, ”Jeg arbeidet mer enn dem alle, men det var ikke meg, det var Guds nåde i meg” (1 Kor 15:10).
Paulus var villig til å sammenligne sin arbeidsetikk med hvem som helst. Hva var det han sa som ga ham en slik motivasjon for å arbeide? Det var Guds nåde, som arbeidet gjennom ham. Du behøver ikke være redd for at nåden gjør folk late. Sann nåde gjør ikke det. Tvert imot så motiverer den oss til ekte rettferdige gjerninger i motsetning til å fremme overfladiske religiøse gjerninger maskert som de er rettferdige.
No comments:
Post a Comment