Fri fra loven

I enkelte kristne sammenhenger hevdes det fortsatt at vi må prøve å etterfølge de ti bud – at vår grad av helliggjørelse bestemmes av i hvilken grad vi klarer å leve opp til disse reglene. Disse kristne vektlegger at vi er fri fra seremonilovene, men ikke de ti bud.

Første motbevis:

Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset (kol 2:14).

Det som var skrevet med lovbud kan jo selvfølgelig, hvis vi strekker oss langt, bare hentyde til seremonilovene. La oss derfor betrakte bevis nummer to:

Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter (Ef 2:15).

Her bør det ikke være mye rom for usikkerhet – verset henviser tydelig både til loven, med andre ord de ti bud, og forskriftene som gjelder ofringer og andre praktiske anliggender vedrørende jødenes gudsliv.

Fortsatt ikke overbevist? Da kommer det avgjørende beviset:

For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod. Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hogd i stein, var likevel omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt. Hvor mye klarere stråler da ikke glansen fra Åndens tjeneste? (2. Kor 3:3-8)

Dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hogd i stein! Klarere kan det vel ikke sies! Det var kun de ti bud som var hogd i stein, ingen av de andre lovene eller forskriftene ble overlevert som steintavler. Da burde vel bevisrekken være komplett, og du min venn kan puste lettet ut i visshet om at Jesus som det perfekte menneske oppfylte loven på korset. Paradokset er jo at Gud uttømte all sin vrede over den som var fullkommen for at vi som ikke er fullkomne i oss selv kunne gå fri.