Refleksjoner over nåden

Jeg har tenkt en masse etter at jeg oppdaget nåden. Jeg har også observert forunderlige ting i livet mitt som jeg har tenkt å dele med deg, kjære leser.

Når jeg er stresset, har mye å gjøre og samtidig prøver å være snill og hyggelig – alt i egen kraft selvfølgelig – så skjærer det seg hver eneste gang. Det som vanligvis skjer er at jeg blir sur, innesluttet og småhissig. Men så gjør jeg de hyggeligste og flotteste ting uten at jeg en gang tenker over det eller har bestemt meg for det på forhånd. Når jeg da snur meg tilbake må jeg nesten klype meg litt i armen i forundring og utbryte: ”Var det virkelig jeg som gjorde dette?”. Det er liksom så ulikt meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det bare ting som kan forklare dette – det må være Jesus. Altså finner jeg at denne loven gjelder: Når jeg tar meg sammen og gjør gode ting så er det meg i aksjon, og jeg forventer gjerne er klapp på skuldra etterpå. Når jeg gjør gode ting i nærmest bevissløs tilstand så er det Jesus, og da er jeg stort sett bare forbløffet.

Jeg sier og gjør en masse i løpet av en dag, slik som vi alle gjør når lever på denne jorden. Vi sier jo og gjør ting hele tiden. Det rare er at selv om jeg ikke tenker så nøye over alt jeg gjør så kommer det av og til mennesker og sier til meg at det jeg sa eller gjorde den gangen har betydd utrolig mye for dem. ”Hæ?” plinger det i hjernen min. Jeg må jo spille med og si: ”Så flott” eller noe annet passende. På en måte late som jeg husker det jeg gjorde og vedkommendes situasjon enda jeg ikke har peiling. Gud er sannelig forunderlig.

På bakgrunn av disse observasjonene har jeg gjort følgende slutninger: Når Jesus sa han kom for å gi oss livet tilbake, og ikke bare det, men også liv i overflod, så tror jeg han mente det. Hva menes med liv? Det må jo være å virkelig leve! Uten bekymringer, med masse glede, man følger hjertet sitt, er ikke opptatt av hva andre måtte mene om en, gjør gode ting uten å tenke seg om, gleder seg over småting og lever her og nå. Jeg tror ikke det noe som gleder Gud mer enn å se sin mest dyrebare skapning – ja - rett og slett leve. Personlig skulle jeg ønske at jeg kunne leve mer, bli flinkere til å overlate stress og utfordringer til Ham og bare rett og slett være til, fordi det er når jeg er til at livet blomstrer i og rundt meg. Det er når jeg hviler (fra egne gjerninger) at Gud får rom til å gjøre alt det Han er ekspert på.

Jeg leste en gang en delvis selvbiografisk bok av en amerikansk forkynner og forfatter (jeg husker selvfølgelig ikke navnet). En spesiell dag han var i kirken og forkynte så var han rett og slett kjempesur. Jeg husker selvfølgelig ikke hvorfor han var sur. Men jeg husker han skrev at den dagen forkynte han om Guds helbredende kraft. Etter møtet var han fortsatt kjempesur og ville komme seg hjem så fort så mulig. På vei ut ble han stoppet av en av tilhørerne som gjerne ville ha forbønn for en eller annen plage. Rasende la forkynneren hånda på mannen og mumlet en meget kort bønn før han fløy ut døra og hjem. Noen dager senere møtte forkynneren vår denne mannen igjen. Vedkommende strålte som en sol. Han hadde blitt helbredet! Guds nåde når nemlig langt utover våre små merkverdigheter. Ikke tro på disse som sier noe annet. De prøver bare å fange deg i samme religiøse fella som de selv har gått i.