Desillusjonert?

Paul Anderson-Walsh, som leder The Grace Project i London, har utført en undersøkelse blant kristne ledere hvor de skulle svare på hva de forbant med det å være en Kristen. Nesten alle svarte at det hadde noe med gjerninger å gjøre. Mange kristne vil kanskje ikke helt like dette resultatet, men hvis vi er litt ærlige med oss selv må vi kanskje innrømme at det er en viss sannhet i hva Paul Anderson-Walsh avdekket.

Da er det kanskje ikke så rart at det finnes så mange desillusjonerte kristne rundt omkring. De lengter etter Jesus, etter frihet, etter en oase i hverdagen. Mest av alt så lengter de etter liv, det overflods livet Gud har gitt løfter om. Det de får høre i mange kirker/menigheter er alt de skal og burde gjøre, og i noen kirker/menigheter blir alle ”skal” og ”burde” utkonkurrert av alle ”skal ikke”.

John Eldredge setter dette kanskje litt på spissen når han ber deg om å kikke litt nærmere på den kristne forsamlingen og spørre deg selv hva du ser, og da sier at det du da vil oppdage er mange slitne kvinner og mange menn som kjeder seg. Jeg tror han i stor utstrekning har rett.

Til og med tilbedelse har vi satt i system. Spesielle deler av møtet blir gjerne satt av til dette. Hvis man skal tilbe skjer det gjerne til rolige sanger og hvis man skal hylle Jesus så er det kanskje til litt raskere sanger. Lovsangslederen formaner gjerne forsamlingen om å synge fra hjertet, og føyer noen ganger til at nå har de muligheten til vise takknemlighet fordi de er så privilegerte.

Mange sitter igjen med dårlig samvittighet fordi de ikke helt klarer å hengi seg, eller ikke føler noen spesiell takknemlighet. Hvis de skulle finne på å orde dette så får de etter all sannsynlighet høre at de bare må bestemme deg for å tilbe, altså er dette noe de kan velge å gjøre eller ikke gjøre.

Egentlig står det i Bibelen at tilbedelse skjer i ånd og sannhet (Joh 4:24). Den knyttes ikke til noen spesiell ytringsform. Jeg liker godt denne definisjonen på tilbedelse: ”Det er en kjærlighetsrespons på kjærlighet”. Du finner denne definisjonen på hjemmesiden til The Grace Project.

Men, hvis du ikke vet eller tror at du er elsket, fordi det ikke er noen som har forkynt nåden så klart at det har beveget hjertet ditt, så er det kanskje ikke så rart at du føler deg som en fisk på land i mange sammenhenger. Hver gang noen blander inn ”skal” eller ”burde” i forkynnelsen så utvannes evangeliet, og det mister sin kraft til å bygge opp mennesker.

Jeg tror mange stiller seg spørsmål om det er noen vits i å fortsette å besøke menigheten sin når de stadig går ut derfra skuffet og nedbrutt etter nok en gang å ha fått inntrykk av at de ikke strekker til, eller blir utslitt og motløs av å høre om alle planene som skal iverksettes og alle pengene som må samles inn for å realisere planene når det de egentlig trenger er et hvilested fra alle utfordringene i hverdagen.

Det var en som en gang sa at selv bikkjer er smartere enn mange kristne. Hvis de blir slått i hodet hver gang de går til matskåla så slutter de å gå dit, mens mange kristne blir drevet av en eller annen misforstått trofasthetsfølelse til utholdende å bli banket i hodet søndag etter søndag i den feilaktige troen på at det er slik Gud oppdrar dem.

Heldigvis er det håp. Gud driver nå og bygger opp en massiv nådebevegelse som ikke er fornøyd med tingenes tilstand, og som blir drevet av Guds Ånd til å forkynne den nye pakts sannheter. De har fått smaken av Gud, og det har forvandlet livene deres. Nå lengter de etter å dele evangeliets frigjørende kraft gjennom Jesus som bor i deres hjerter.