For så høyt har Gud elsket verden...

For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.» (Joh 3.16-21)

De fleste kjenner godt til Joh 3:16 – den lille bibel. De øvrige versene i dette avsnittet gir også mye innsikt i Guds frelsesplan. Jesus kom ikke for å dømme verden. Vi finner heller ikke i det nye testamente at kirken har fått i oppdrag å fordømme verden. Dessverre er det heller det motsatte verden har inntrykk av. Vi er snare til å fordømme abort, homofili, samboerskap og andre ting vi misliker. Sannheten er at vi har fått forsoningens tjeneste (2 kor 5).

Hvorfor kommer ikke mennesker til Jesus og lyset? Det er lett å gjemme seg i mørket, men når vi nærmer oss lyset blir alle våre tilkortkomninger og synd avslørt. Vi er redd for å bli avslørt og stå fram som vi virkelig er, men Jesus sier: ”Jeg har tatt hånd om det, det er ikke noe å frykte fordi jeg har sonet på dine vegne.” Har du for øvrig tenkt over at i edens hage så prøvde Adam og Eva å skjule seg for Gud, mens nå er vårt liv skjult i Kristus?

Ikke misforstå og tro at vi hevder universalisme, altså troen på at alle mennesker er frelst. Ja, vi tror at Jesus har renset alle mennesker. Ja, vi tror at Jesus har sonet all verdens synd. Det som skiller evangeliet fra universalismen er dette: Frelsen er avhengig av tro.

Når du kommer til lyset så går du fra død til liv. Der skjer det ytterligere en forunderlig ting: Dine gjerninger blir gjort i Gud. Vi er nå i denne tilstanden: ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Gal 2:20)

Tror du at du er elsket og ren? Peter trodde at evangeliet bare var for jødene. Vi er også smittet av denne religiøse tankegangen når vi tror at evangeliet bare er for utvalgte grupper. Det er lett å mene at slike som Hitler og Stalin ville ha vært unntatt fra frelsen.

Den gangen Peter satt på taket og ba, og Gud ga ham et syn hvor dyr av alle slag ble senket ned på en duk, og Gud sa: ”Ta og et”, så nektet Peter. Han trodde ikke at alle var gjort rene ved Jesu offer. Men, Gud insisterte at alt var gjort rent.

Denne utfordringen gjelder også i dag, ikke minst i forhold til våre egne liv. Gud sier til deg: ”Alt ved deg er gjort rent!”. Når du innser at dette er sant om deg, til tross for alle dine feil og mangler, så vil det bli enklere for deg å ta imot og bringe denne dyrebare sannheten videre til andre.

”For så høyt har Gud elsket verden” betyr at det er Hans kjærlighet gjennom Jesus som har bygd bro mellom oss og Ham. Hvem av oss er i stand til å fatte dybden og rekkevidden av denne kjærligheten? Vi kan heldigvis erfare den, og vi kan tro på den.

Vår største utfordring er at vi så gjerne vil gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet og velsignelser. Ifølge nåden er dette umulig, og det er det som gjør nåden vanskelig for mange. Vårt kjøtt og vår religiøse natur vil helst ha gjerninger å vise til. Vi liker, som fariseerne, å vise oss fram og skryte av vår lydighet og hvilke velsignelser det utløser. Vi liker så godt å være forbilder for andre i ”tro” og gjerning. Det er også forbløffende mange som hevder at det er en sammenheng mellom gjerninger og helliggjørelse.

Slike budskap ”klør i øret” på mange fordi de appellerer til vår gamle natur. Ta en nærmere titt på gal 2:20, og se at sammenhengen mellom helliggjørelse og egne gjerninger er ikkeeksisterende. Vi lever nå i Kristus, og Han gjør Sine gjerninger i og gjennom oss. Vi er hellige fordi Gud er hellig.

Dessverre havner vi ofte i en posisjon som minner om den sønnen som holdt seg hjemme hos sin far i Lukas 15 hadde. Hans far sa til ham: ”Alt mitt er ditt”. Sønnen hadde aldri innsett den sannheten og hadde nærmest levd i en løgn hvor han trodde han ikke var elsket og måtte gjøre seg fortjent til sin fars velsignelser. Det var nok derfor han var så misunnelig på sin bror som ble feiret som en helt av sin far når han vendte hjem etter å ha levd et utsvevende liv i verden.

Har du tenkt over at når Gud sa at alt som var Hans også tilhørte Hans sønn, så virker det som om Han var overrasket over at sønnen ikke hadde innsett dette. Faren virker nærmest litt forundret over at sønnen ikke kjente Ham bedre. Det kan se ut som om Faren mente at dette burde sønnen ha tatt som en selvfølge. Spørs om ikke vi også er litt beskjedne i vår kristne vandring!

Vi har fått alt i Jesus. Det er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til. Vi er nå sønner og døtre og arvinger. Alt som er Guds er vårt. Frelse, helliggjørelse og velsignelser er av nåde!

Hva har du i hånden?

Da spurte Herren: «Hva er det du har i hånden?» «En stav,» svarte han. «Kast den på jorden!» sa Herren. Så kastet Moses staven på jorden. Da ble den til en slange, og Moses flyktet for den. Men Herren sa: «Rekk ut hånden og grip den i halen!» Så rakte han ut hånden og grep slangen. Da ble den til en stav i hånden hans (2. mosebok 4:2-4).

Staven representerer en av Moses sterke sider. Det er våre sterke sider vi støtter oss til. Hvorfor ber Gud ham om å kaste staven til bakken? Ved å gjøre dette gir Moses sin sterke egenskap til Gud. Slangen representerer at alle våre egenskaper er forurenset av fallet, selv våre, eller kanskje spesielt våre sterke sider.

Som Moses blir vi forskrekket når vi oppdager at våre sterke sider inneholder ”en slange” som kan være skadelig for oss selv og våre omgivelser. Når du griper en slange i halen er den i stand til å vri seg rundt og bite deg. Allikevel ber Gud Moses om å ta den i halen.

Det er fordi Gud tar slangens hode og knuser det. Nå får Moses staven sin tilbake, men nå er den renset og kan brukes av Gud til å utføre de utroligste mirakler, som for eksempel å dele rødehavet, og slå på en klippe slik at den blir en rennende foss med friskt vann som slokker jødefolkets tørst på deres vandring gjennom ørkenen.

Er ikke du også lei av at nesten alle fokuserer på dine svake sider? Selv mye av forkynnelsen i kirken er mer opptatt av alt du ikke får til, enn det du får til. På arbeidsplassen din blir du satt til oppgaver du ikke mestrer så godt eller liker å holde på med. På skolen må du kjempe med fag som stjeler energi og selvfølelse.

Undersøkelser viser at hele 84 % av arbeidstakerne i USA mistrives sterkt på jobben. Hovedårsaken til mistrivselen er at de ikke får brukt sine sterke sider i jobben. Dessuten får de lite ros for det de får til. Sjefen er ofte mer opptatt av å forbedre det de ikke er så gode på.

Når nesten hele ditt liv dreier seg om alt du ikke mestrer så godt, så forårsaker det en veldig energilekkasje i livet ditt. Da er det kanskje ikke så rart at du så ofte føler deg sliten. Er ikke du også lagd slik at når du holder på med noe du liker så fylles du med energi?

Gud har skapt deg på en helt unik måte. Du har noen egenskaper som skiller deg ut fra alle andre. Du er rett og slett spesiallaget. De sidene ved deg selv som utgjør din styrke er ikke så vanskelig å oppdage når du stiller deg følgende spørsmål: Hva er det som gir meg energi, som inspirerer meg og som får meg til å føle meg levende? Der har du svaret!

I tillegg finnes det uoppdagede skatter i livet ditt. Be Gud om å åpenbare disse for deg. De vil bringe deg, og andre, mange gleder. Du vil kanskje ikke mestre de sidene så godt til å begynne med, men du vil kjenne at de samstemmer med hjertet ditt. Derfor vil du ikke gi opp, men glede deg mens du med Guds hjelp blir dyktigere og dyktigere.

Hva var det du ga opp i barne- eller ungdomsårene? Noen sa noe til deg som såret deg så dypt at du bestemte deg for at dette vil du aldri begi deg inn på selv om det var noe du fant glede i. Eller kanskje livets realiteter stjal fra deg drømmen din? Alle forpliktelsene du plutselig måtte forholde deg til og innfri, gjorde at du plantet beina dine godt i bakken og tenkte at, drømmer, det er det ikke rom for i livet mitt.

David var liten og puslete og sto ovenfor en kjempe av en mann han måtte beseire. De andre ønsket at David skulle iføre seg Sauls rustning, men den var for stor for ham. David visste at han ikke kunne vinne kampen hvis han skulle kjempe på andres premisser, eller innfri deres forventninger til hvordan han skulle slåss. David var kjempegod med slynga, og det avgjorde slaget.

Jeg har begynt å si nei til alle oppdrag eller forespørsler i kristen regi som ikke gir gjenklang i hjertet mitt. Det er mulig jeg sårer og skuffer noen i denne prosessen hvor jeg prøver å rive meg løs fra behovet å tilfredsstille andres visjoner eller behov. Men for øyeblikket er det helt nødvendig for at jeg skal bli hel og finne ut av hjertet mitt. Dessuten er det så mange forpliktelser i forbindelse med jobb og andre ting i livet at hvis jeg ikke kan finne en oase for hjertet mitt i menigheten så blir det meningsløst å være der. Kanskje du også etter hvert må gjennom en slik prosess?

Gud er interessert i dine sterke sider, fordi når du lever ut disse vil du utgjøre en forskjell i ditt og andres liv. Nå i den nye pakt er du renset og du har fått et nytt hjerte, og Gud lengter etter å se deg blomstre av nytt liv. Det handler ikke så mye om gjerninger som det handler om liv. Den religiøse sfære er opptatt av hva du gjør, hva du bør gjøre og hva du ikke bør gjøre. Det er dødens tjeneste. Ånden, derimot, fremmer liv for livets egen del.

Betrakninger rundt kroppen

Kirken blir av Paulus beskrevet som en kropp med mange lemmer. Her en dag jeg var ute og løp kom dette bildet til meg når jeg kjente antydning til atter en betennelse i leggen.

Leggen ble da bildet på de som blir skadet og hengende etter når kirken arbeider i egen kraft. Noen deler av kroppen er mer utsatt for skader enn andre. De kan bli overbelastet og utvikle kroniske betennelser eller det kan oppstå akutte tretthetsbrudd. Skadene skjer i den svakeste eller mest slitne muskulaturen eller knokkelstrukturen. Hodet vil så gjerne trene, trene mer, trene hardere for å bli enda bedre, sette nye rekorder og bli flinkest i klassen.

Kroniske skader tar ofte lang tid å lege. Akutte skader kan leges raskere, eller de kan også være seiglivede avhengig av hvor skaden har skjedd. For at treningen og framgangen skal bli maksimal fordrer det at hele kroppen er godt trent, særlig de delene som tar i mot den største belastningen, som i mitt tilfelle – leggene. De trenger i bunn og grunn litt ekstra pleie og omsorg.

Muskulaturen utvikler seg mye raskere enn sener og senefester. Derfor kan man erfare en rask framgang i starten når man begynner å trene, men utfordringen er at sener og bånd ikke henger med. Hvis man da opprettholder treningsintensiteten og fortsatt prøver å øke belastningen progressivt vil til slutt senefester og sener utvikle betennelsestilstander. Resultatet er at de gjør vondt, og man må ta hvilepauser eller trene alternativt.

Da er det fryktelig ubehagelig å være den ansvarlige kroppsdelen. Ikke nok med at det gjør vondt og at den føler seg sliten, men det hele toppes med dårlig samvittighet og en følelse av å ha sviktet fellesskapet når den ikke lenger klarte å henge med tempoet som var satt opp.

Det kan også skje at den tilsynelatende sterkeste kroppsdelen blir skadet. Den føler seg så sterk og vil så gjerne ekspandere og utvikle hele kroppen. De andre er ikke like energiske eller så sterke. De blir hengende etter og den sterke delen som er så ambisiøs må dra mer og mer av lasset alene. Det går nok greit en periode, men så begynner det å butte i mot. Kristen utbrenthet er ikke noe fremmed begrep.

Gjerningskristendommen fremmer ikke vinnere, den bygger på den gamle pakt hvor man må yte for å vinne Guds gunst. ”Yte for å få” tankegangen er ikke i tråd med den nye pakt. Den nye pakt sier nemlig: hvil. Hvil fra dine gjerninger og la Han som har tatt bolig i deg gjøre sine gjerninger gjennom deg. Han blir aldri sliten, aldri utmattet og aldri skadet. Han har det ikke spesielt travelt heller. Tålmodighet er en del av Hans natur, så Han har tid til å vente på at alle er på plass, og så fordeler Han oppgaver etter de gaver og talenter Han i sin nåde har delt ut til hver enkelt.

Men, før Han kommer dit sørger Han for at alle kroppens deler er godt motiverte. Han vet at de trenger å høre at de er elsket, at de er nye skapninger, at de er velsignet med all åndens velsignelse i himmelen, at det ikke finnes noen fordømmelse for disse og at alle deres tabber og feiltrinn for alltid er glemt. Motivatoren sørger for å fortelle alle at det er lov å gjøre feil og prøve seg fram. Han vet at trygge kroppsdeler er sterke og utholdende kroppsdeler. Når de i tillegg får vite at de har tilgang til Hans veldige kraft, den Han brukte for å reise Jesus opp fra døden, så blir det jubel i rekkene. Ingenting virker umulig med Ham som motivator og teamleder.

De som er slitne blir båret av Ham og trøstet til de er på beina igjen. Han forteller alle at de er viktigere enn resultater. Det viktigste for Ham er å bli kjent med hver enkelt, og at de kan bli kjent med Ham. Han overøser hver eneste kroppsdel med kjærlighet, helt de blir så oppvarmet at de begynner å elske tilbake. Alle vet at oppvarming er skadeforebyggende og øker blodgjennomstrømningen.

Når kroppsdelen er god og varm er det fellesskapet og kjærligheten mellom denne og motivatoren som blir drivkraften i alt de gjør. Kjærligheten er smittsom, den bobler over som en fersk kilde og finner stadig nye utløp. Alt den kommer i berøring med blir forfrisket og får en smak av Ham som begynte det hele den gangen Han la den fantastiske planen som vi nå ser utfolder seg i kropper som har vendt tilbake til nåden, og som lar det nådige hodet styre alle lemmene - Jesus.

Fri fra loven

I enkelte kristne sammenhenger hevdes det fortsatt at vi må prøve å etterfølge de ti bud – at vår grad av helliggjørelse bestemmes av i hvilken grad vi klarer å leve opp til disse reglene. Disse kristne vektlegger at vi er fri fra seremonilovene, men ikke de ti bud.

Første motbevis:

Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset (kol 2:14).

Det som var skrevet med lovbud kan jo selvfølgelig, hvis vi strekker oss langt, bare hentyde til seremonilovene. La oss derfor betrakte bevis nummer to:

Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter (Ef 2:15).

Her bør det ikke være mye rom for usikkerhet – verset henviser tydelig både til loven, med andre ord de ti bud, og forskriftene som gjelder ofringer og andre praktiske anliggender vedrørende jødenes gudsliv.

Fortsatt ikke overbevist? Da kommer det avgjørende beviset:

For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod. Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hogd i stein, var likevel omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt. Hvor mye klarere stråler da ikke glansen fra Åndens tjeneste? (2. Kor 3:3-8)

Dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hogd i stein! Klarere kan det vel ikke sies! Det var kun de ti bud som var hogd i stein, ingen av de andre lovene eller forskriftene ble overlevert som steintavler. Da burde vel bevisrekken være komplett, og du min venn kan puste lettet ut i visshet om at Jesus som det perfekte menneske oppfylte loven på korset. Paradokset er jo at Gud uttømte all sin vrede over den som var fullkommen for at vi som ikke er fullkomne i oss selv kunne gå fri.

Agape kjærligheten

Grekerne har mange ord for kjærlighet. Agape er et av flere ord som beskriver Guds kjærlighet til mennesket. Agape er den fullstendig uselviske kjærlighet som er i stand til å gi og fortsette å gi uten å forvente noe til gjengjeld. Et annet ord som kan beskrive agape er betingelsesløs kjærlighet. Det er gjennom denne vi blir forsikret om at vi er frelst for evig uavhengig av våre handlinger. Dessverre er ikke alle kristne trygge i denne troen. Ofte skyldes det forvirrende budskap fra forfattere og forkynnere som selv ikke føler seg trygg på sin egen frelse. Charles Stanley imøtegår disse ved å bruke enkel bibelsk logikk:

Hvis min troløshet har noen innvirkning på min frelse og derfor mitt forhold til Gud, er det da korrekt å kalle hans kjærlighet til meg betingelsesløs? Hvis Guds hellighet krever noe i gjengjeld fra dem Han elsker, da er det opplagt at det er Hans hellighet som umuliggjør Hans betingelsesløse kjærlighet. Hvis hellighet er en tilstand, da er Hans kjærlighet ikke betingelsesløs. Hvis Hans natur tvinger Ham til å ta avstand fra spesielle mennesketyper, da er det Hans natur som står i veien for at Han kan elske betingelsesløst.

Hvis vi leser Bibelen nøye kan det se ut som noe av det viktigste på Guds agenda er oppbyggelse. Denne skjer gjennom at vår nye identitet i Kristus blir forklart av de nytestamentlige forfatterne på mange forskjellige måter. Vår nye identitet er nært forbundet med hvem vi nå er i Kristus. Grunnen til at dette er så viktig er selvfølgelig for at vi skal vokse i Kristus, det vil si at det skjer en indre forvandling hvor vi etter hvert transformeres til å likne mer og mer på Jesus uten at vi mister vår personlige identitet eller egenart.

For at denne veksten skal finne sted må det finnes en indre trygghet i den kristne. Denne tryggheten bygger på at vi vet at vi er elsket uansett, at vi er akseptert til tross for og ikke på grunn av, at vi er Guds barn og at vår frelse ikke er avhengig av oss, men bare av Jesu fullbrakte verk (gjerning) på korset.

For en mer utfyllende artikkel om dette emnet gå til (artikkelen er skrevet på engelsk):
http://www.thegraceproject.com/content/view/40/99/

Forsikret gjennom en pakt del 2

Når solen gikk ned falt Abraham i dyp søvn….(1 Mosebok 15:12)

I forretningslivet er det slik at sovende partnere (sleeping partners) ikke arbeider, men de får allikevel del i profitten bedriften genererer. De er som kona til en bokser champion. Han får masse juling for å vinne premiepengene. Når han kommer hjem tar kona fra ham pengene og sier: ”Tusen takk, min kjære.”

Visste du at i pakten Gud har inngått med deg så er du som kona til bokseren eller den sovende partneren?

Når Abraham spurte Gud om hvordan han kunne vite sikkert at Gud ville gi ham det landområdet Gud hadde lovt ham så inngikk Gud en pakt med Abraham (1. Mosebok 15:8-21).

Men i stedet for å inngå pakten med Abraham ved å gå mellom de to dyrehalvdelene sammen med ham så lot Gud en dyp søvn komme over Abraham og inngikk isteden pakten med Jesus.

Jesus, verdens lys, hadde skikkelse av en ildsøyle og inngikk pakten med Gud som framstod som en tåkesøyle. Med andre ord Jesus tok Abrahams plass. Han var det perfekte menneske som kunne representere Abraham når Han inngikk pakten med sin Far.

Ved å erstatte Abraham med Jesus så var Gud nådig, for hvis Abraham hadde inngått pakten så ville han også ha vært ansvarlig for å overholde paktsbetingelsene. Siden Abraham kun var et vanlig menneske ville han feile. Men Guds sønn kan aldri feile. Abrahams velsignelser var derfor sikret fordi de ikke var avhengige av hans gjerninger, men av Jesu gjerninger. Abraham var bokstavelig talt en sovende partner, en som dro alle fordeler av pakten.

I dag har Gud inngått en pakt med deg, det som kalles den nye pakt. Og som Abraham er du en sovende partner fordi den nye pakt ble inngått mellom Jesus og Gud på Golgata. Du er ganske enkelt en som kan nyte godt av den nye pakten. Du kan glede deg over alle dens fordeler uten å måtte anstrenge deg for å overholde betingelsene. Jesus, din representant, har allerede oppfylt alle betingelsene på dine vegne. Ettersom Hans lydighet er fullkommen og Hans arbeid er perfekt utført og fullført så er Han en garantist for at du kan motta paktens velsignelser!

Kjære leser, det gjenstår ikke noe igjen for deg å gjøre, unntatt å tro at alt er gjort. Ikke prøv å gjøre en masse for å motta velsignelsene pakten gir løfter om. Hvil i Sønnens fullførte gjerninger og ta imot velsignelsene i tro!

Forsikret gjennom en pakt del 1

”Abraham sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?» Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge!” (1 Mosebok 15:8-9)

Er du mismodig fordi gjennombruddet du har bedt om så lenge ikke ser ut til å bli en virkelighet? Kanskje det har gått uker og dager og du nå spør: ”Hvordan skal jeg vite at jeg får det jeg ber om?” Abraham opplevde det samme og spurte Gud det samme spørsmålet. Da svarte Gud ” Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge!” Et merkelig svar!

Hvis du leser videre i dette avsnittet så vil du finne at Gud tok Abrahams spørsmål veldig alvorlig, og at Han hadde en plan for hvordan Han skulle vise Abraham i hvor stor grad Han var Abrahams forsørger, beskytter og den som velsignet ham økonomisk. Gud tok dette så alvorlig at Han var villig til å binde seg til en pakt.

Hva er en pakt? Det er nesten det samme som en kontrakt, men det er noe mer enn en kontrakt. En kontrakt er bindende for en viss tidsperiode, eller fram til visse vilkår er oppfylt. En pakt derimot er evigvarende. Den er permanent. Den eneste veien ut av pakten er at en av partene dør. Derfor er ekteskapet en pakt og ikke en kontrakt. Den gjelder fram til ”døden skiller oss ad”.

I det gamle testamente var det slik at når du skulle inngå en pakt med noen så ville du ta med et dyr, vanligvis en bukk eller en geit, og drepe det ved å dele det på langs. Deretter ville du stå ovenfor den du skulle inngå en pakt med og dere ville gå mot hverandre mellom de to bitene av dyret og passere hverandre på midten.

Dette betyr at begge parter er ansvarlige for å beskytte og forsørge hverandre. Hva som tilhører deg tilhører nå også din partner, og det som tilhører din partner er også ditt. Da er det selvfølgelig slik at den som drar fordeler av pakten er den svakeste eller fattigste parten.

I dag har Gud inngått en pakt med oss. Vi er den svakere og fattigere parten. Vi har ikke noe å tilby Gud. Gud derimot, som er den rikeste og mektigste skapningen i universet, kan tilby oss alt!

Kjære leser, Gud har bundet seg til en pakt, en ubrytelig garanti på Hans velsignelser og vilje til å forsørge deg, og det er alt til din fordel. Gjennombruddet du venter på er garantert gjennom en pakt!

Du er for alltid gjort fullkommen!

Hebreerbrevet 10 gir et usedvanlig vakkert bilde av nåden. Derfor passer det veldig godt nå i forbindelse med julen å gå gjennom noen av de fantastiske sannhetene forfatteren ønsker å formidle i dette kapittelet.

Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene. Hvert år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse makter ikke loven å gjøre dem som ofrer, fullkomne. Ellers hadde de vel holdt opp med å bære fram offer? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd. Men ofrene er hvert år en påminning om synd. For blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder (10:1-4).

Her kommer det første varslet om hva den nye pakt inneholder. Ettersom loven ikke gjør noen fullkomne har Gud i sin visdom laget en ny ordning hvor det er mulig å bli fullkommen en gang for alle. Ikke nok med det, men de som blir gjort fullkomne vil ikke lenger ha bevissthet om synd. Vi lever som om det ikke finnes noen lov, og vi trenger heller ikke noen lov fordi:

Slik er den pakten jeg vil opprette med dem i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil gi mine lovbud i deres hjerter og skrive dem i deres sinn (10:16).

I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle (10:10).

En gang for alle betyr selvfølgelig for alltid! Jesu offer er godt nok! La deg derfor ikke narre av disse som hevder ”at det er en pris å betale”, eller at vi må ”ofre et eller annet” for å følge Jesus eller ta del i en åndelig velsignelse. Det de da indirekte sier er at Jesu offer ikke er godt nok.

Syndene deres og all deres urett vil jeg ikke minnes mer. Men der det er tilgivelse for syndene, trengs det ikke lenger noe offer for synd (10:17-18).

Jesus offer er så fullkomment at det var nok med det ene offeret, i motsetning til den gamle pakt hvor det måtte bæres fram årlige syndoffer. Her gjentar forfatteren for tredje gang er vi for alltid er gjort fullkomne, selv om han nå kler denne sannheten i en litt annen språkdrakt. Dette er tydeligvis så viktig og sentralt at forfatteren velger å gjenta denne dyrebare sannheten gang på gang.

Nå kommer vi til et vrient vers:

Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder (10:26).

Hebreerbrevet er skrevet til mennesker som hadde levd under loven hele sitt liv. Ofringene av dyr for å ta bort synd var en så innarbeidet del av deres kultur at de sannhetene forfatteren hevder i dette brevet må ha vært vanskelig å forholde seg til. Vi må også være klar over at synd i den nye pakt er å ikke tro på Jesus.

Det var selvfølgelig fristende for mange jøder å vende tilbake til det gamle velkjente systemet med årlige ofringer og legge seg under loven igjen, men det er det samme som å forkaste Jesus og disse som gjør dette har trampet Guds Sønn under fot, vanhelliget paktens blod som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd (10:29).

Vi som er hedninger av fødsel har aldri mottatt loven, med andre ord de ti bud. Allikevel finner vi forbløffende mange kristne som velger å holde fram loven som gode leveregler som vi bør prøve å følge. Dette gjør selvfølgelig ingen fullkomne som vi har sett. I ytterste konsekvens betyr det å forkaste nåden.

Å synde med vitende vilje betyr altså å forkaste Jesus selv om man har lært nåden å kjenne. Jesu offer var det siste offer, og ettersom den gamle pakt er opphevet kan ikke lenger årlig ofringer ta bort synd. Det betyr at ingen offer tar bort synd. Mange pisker seg selv mentalt når de har gjort et feiltrinn i et forsøk på å gjøre et offer eller gjøre bot og på den måten blidgjøre Gud. Det fungerer heller ikke. Gjør du noe dumt, takk heller Jesus for at du fortsatt er fullkommen og fullkomment tilgitt.

I den nye pakt er det bare følgende som gjelder: Min rettferdige skal leve ved tro; (10:38). La derfor Jesus lede deg inn i hvilen hvor du kan være deg selv og hvor du kan overlate til Ham å leve sitt liv gjennom deg. Når du nå for alltid er gjort fullkommen ved å tro sannhetene i den nye pakt kan du med den største selvfølgelighet og frimodighet nærme deg Gud uten frykt og be om hva du vil. Gud er den mest sjenerøse giveren og det er derfor vi feirer jul!

Du skal dømme verden

Visste du at du skal sitte sammen med Jesus og dømme verden? Visste du at du skal dømme engler? Paulus minner korinterne om denne viktige sannheten i 1. korinterbrev: ”Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Men når dere skal dømme verden, hvorfor duger dere ikke da til å dømme i småsaker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Kan dere ikke da dømme i jordiske saker?” (6:2-3)

Av konteksten disse versene står i skjønner vi at selv om vi er Guds barn og hellige så har vi ikke nødvendigvis den modenheten som skal til for å utføre denne tjenesten. Det er i denne sammenhengen Paul Anderson-Walsh hevder følgende tanke: Grunnen til at Jesus drøyer med sin gjenkomst er ikke fordi vi ennå ikke har evangelisert hele verden, men fordi vi ennå ikke har nådd den modenhet som istandsetter oss til å kunne dømme i tråd med Guds hjerte.

Husker du Jona som Gud sendte til Ninive for at de som bodde der skulle få muligheten til å omvende seg og bli spart fra Guds dom? Jona reagerte som mange av oss ville ha gjort og mente at innbyggerne ikke fortjente å bli spart. Etter at Gud hadde reddet byen ble Jona sur og satte seg ned i heten og sturet og syntes fryktelig synd på seg selv.

Kjenner du deg igjen? Er du ikke litt enig med Jona at det finnes mennesker som har gjort så grusomme forbrytelser at de fortjener helvete? Tror du følgende ord fra Paulus ikke gjelder for alle: ”For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.” (2 Kor 5:19) Det står ikke her, eller for den saks skyld noen andre steder i Bibelen at noen er unntatt fra Guds nåde.

Det ser altså ut som om at Gud i Kristus har tilgitt verden all synd. Det verden mangler for å bli Guds barn er å tro på Jesus, fordi ” Synden er at de ikke tror på meg.” (Joh 16:9). Verdens omvendelse ligger altså nå i at de vender seg fra å ikke tro til tro på Guds sønn. Det var dette budskapet Paulus forkynte, og det er det glade budskap vi kan forkynne. Det som i 2. Kor 5 kalles forsoningens tjeneste. Men, vi kan ikke forkynne noe vi ikke har åpenbaring om selv.

Begynner du skjønne tegninga nå? Det rekker ikke at vi har en forståelse for og tror på Guds nåde, vi må også ha et intimt kjennskap til Hans hjerte før vi vil være i stand til å dømme etter Hans barmhjertighet, medlidenhet og nåde. Når vi gransker kristenheten nøyere og hvilke holdninger som hevdes i de aller fleste forsamlinger i dag vil vi kanskje være tilbøyelig til å være enige om at vi ikke forstår eller kjenner dybden og rekkevidden av Jesu forsoningsverk slik at vi kan dømme rettferdig.

Selv om Jona ikke var enig med Gud visste han mye om Guds hjerte: ”For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du kan endre din plan, så du ikke lar ulykken komme”. ( Jona 4:2) Men, Jona hadde ennå ikke nådd det punktet hvor Guds hjerte hadde smeltet sammen med hans og han dermed kunne identifisere seg med Guds kjærlighet til menneskene.

Det er en progresjon i vår utvikling i nåden. Se hva Johannes skriver: ”Og så vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.” (1 joh 4:16). Legg merke til de to verbene i den første setningen: kjenne og tro. Det er mulig å tro på Guds kjærlighet og ikke kjenne den, og det er mulig å vite at Gud er kjærlighet, men ikke tro det. Når begge disse posisjonene blir ett kan vi bli i Guds kjærlighet og vårt nye hjerte blir samstemt med Hans.

Desillusjonert?

Paul Anderson-Walsh, som leder The Grace Project i London, har utført en undersøkelse blant kristne ledere hvor de skulle svare på hva de forbant med det å være en Kristen. Nesten alle svarte at det hadde noe med gjerninger å gjøre. Mange kristne vil kanskje ikke helt like dette resultatet, men hvis vi er litt ærlige med oss selv må vi kanskje innrømme at det er en viss sannhet i hva Paul Anderson-Walsh avdekket.

Da er det kanskje ikke så rart at det finnes så mange desillusjonerte kristne rundt omkring. De lengter etter Jesus, etter frihet, etter en oase i hverdagen. Mest av alt så lengter de etter liv, det overflods livet Gud har gitt løfter om. Det de får høre i mange kirker/menigheter er alt de skal og burde gjøre, og i noen kirker/menigheter blir alle ”skal” og ”burde” utkonkurrert av alle ”skal ikke”.

John Eldredge setter dette kanskje litt på spissen når han ber deg om å kikke litt nærmere på den kristne forsamlingen og spørre deg selv hva du ser, og da sier at det du da vil oppdage er mange slitne kvinner og mange menn som kjeder seg. Jeg tror han i stor utstrekning har rett.

Til og med tilbedelse har vi satt i system. Spesielle deler av møtet blir gjerne satt av til dette. Hvis man skal tilbe skjer det gjerne til rolige sanger og hvis man skal hylle Jesus så er det kanskje til litt raskere sanger. Lovsangslederen formaner gjerne forsamlingen om å synge fra hjertet, og føyer noen ganger til at nå har de muligheten til vise takknemlighet fordi de er så privilegerte.

Mange sitter igjen med dårlig samvittighet fordi de ikke helt klarer å hengi seg, eller ikke føler noen spesiell takknemlighet. Hvis de skulle finne på å orde dette så får de etter all sannsynlighet høre at de bare må bestemme deg for å tilbe, altså er dette noe de kan velge å gjøre eller ikke gjøre.

Egentlig står det i Bibelen at tilbedelse skjer i ånd og sannhet (Joh 4:24). Den knyttes ikke til noen spesiell ytringsform. Jeg liker godt denne definisjonen på tilbedelse: ”Det er en kjærlighetsrespons på kjærlighet”. Du finner denne definisjonen på hjemmesiden til The Grace Project.

Men, hvis du ikke vet eller tror at du er elsket, fordi det ikke er noen som har forkynt nåden så klart at det har beveget hjertet ditt, så er det kanskje ikke så rart at du føler deg som en fisk på land i mange sammenhenger. Hver gang noen blander inn ”skal” eller ”burde” i forkynnelsen så utvannes evangeliet, og det mister sin kraft til å bygge opp mennesker.

Jeg tror mange stiller seg spørsmål om det er noen vits i å fortsette å besøke menigheten sin når de stadig går ut derfra skuffet og nedbrutt etter nok en gang å ha fått inntrykk av at de ikke strekker til, eller blir utslitt og motløs av å høre om alle planene som skal iverksettes og alle pengene som må samles inn for å realisere planene når det de egentlig trenger er et hvilested fra alle utfordringene i hverdagen.

Det var en som en gang sa at selv bikkjer er smartere enn mange kristne. Hvis de blir slått i hodet hver gang de går til matskåla så slutter de å gå dit, mens mange kristne blir drevet av en eller annen misforstått trofasthetsfølelse til utholdende å bli banket i hodet søndag etter søndag i den feilaktige troen på at det er slik Gud oppdrar dem.

Heldigvis er det håp. Gud driver nå og bygger opp en massiv nådebevegelse som ikke er fornøyd med tingenes tilstand, og som blir drevet av Guds Ånd til å forkynne den nye pakts sannheter. De har fått smaken av Gud, og det har forvandlet livene deres. Nå lengter de etter å dele evangeliets frigjørende kraft gjennom Jesus som bor i deres hjerter.

Nåløyet

Jesus fortalte en gang disiplene at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds Rike (Matt 19:24). Disiplene ble da forferdet og spurte hvem som da kunne bli frelst.

Dette avsnittet i Matteus finner vi umiddelbart etter at den rike unge mannen hadde fått vite av Jesus at han måtte holde budene for å bli frelst. Den unge mannen svarte så at det hadde han gjort hele livet. Da trykket Jesus på hans svake punkt og ba ham selge alt han eide og gi det til de fattige. Da gikk den unge mannen sørgmodig bort. Dette klarte han ikke å leve opp til.

Det er ikke vanskelig å utlede fra disse skriftstedene at det å bli frelst krever at vi gir opp alt og at vi følger loven til punkt å prikke. Hvis vi kommer til den konklusjonen har vi oversett et par viktige detaljer i disse avsnittene.

Legg først merke til hvordan den unge mannen spurte. Han sa nemlig: ”Hva godt skal JEG gjøre for å få evig liv?”. Han trodde fullt og fast at det var en sammenheng mellom frelse og egne gjerninger. Jesus viste ham at den kombinasjonen er umulig.

Det er fortsatt mange som tror at vi vil bli belønnet i henhold til det vi har gjort av gode ting. Men, Jesus viser oss at selv om vi klarer å holde budene så finnes det allikevel et eller annet i livet vårt som vi ikke vil gi slipp på. For den unge mannen var det rikdom. Hvis vi satser på å gjøre oss fortjent til frelsen så er vi dømt til å mislykkes.

Derfor sier Jesus til de forferdede disiplene at det som er umulig for mennesker, nemlig å bli frelst på grunnlag av egen innsats, det er mulig for Gud. Her profeterer Jesus om at Gud har en annen plan for hvordan mennesket kan bli frelst. Denne planen blir fullbyrdet på korset når Jesus som vår representant oppfyller loven og på våre vegne inngår den nye pakt med Gud.

Nå har vi nok bakgrunnsinformasjon til å forstå at når Jesus sier at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike, så mener Han at alle som prøver å få evig liv ved å gjøre de rette tingene og følge budene er dømt til å mislykkes. Det er derimot kjempelett å bli frelst for enhver som stoler på at Gud har gjort alt som må gjøres.

I det greske grunnspråket, som mye av det nye testamentet er skrevet i, er det ordet som vi oversetter med frelse egentlig et ord med mange betydninger. Det betyr langt mer enn at vi blir frelst fra dommen og får evig liv. Det betyr også redning, helbredelse og forsørgelse. Vi kan altså ikke gjøre oss fortjent til noen av disse velsignelsene. De kan alle tas imot i tro i henhold til den nye pakts betingelser, hvor alt er basert på tro og ikke på egne gjerninger.

The One Jesus Loves

We all yearn for acceptance, to be seen and be loved. When we are attempting to fulfill those needs by approaching others we often become disappointed. They are not perfect either, and will in many instances be preoccupied with their own problems or they are perhaps too busy trying to fulfill their own needs in a gratifying way.

In the gospel after John we find two rather peculiar passages: “One of them, the disciple whom Jesus loved, was reclining next to him. Simon Peter motioned to this disciple and said, "Ask him which one he means" (13:23-24).

In a later chapter he writes: “When Jesus saw his mother there, and the disciple whom he loved standing nearby, he said to his mother, "Dear woman, here is your son," and to the disciple, "Here is your mother." From that time on, this disciple took her into his home” (19:26-27).

Did Jesus love just one of the disciples? Or did he love one of them more than the others? This doesn’t quite correspond with: “For God does not show favoritism” (Rom 2:11). There must be a different explanation. Who is the person the writer is referring to? It is himself! John is referring to himself in his own gospel!

John had come to believe that Jesus loved him and this knowledge gave him boldness and confidence in the presence of Jesus. This stands out as an example on how close God wants to bring us to himself.

Since John had this revelation it was he Peter enquired to ask Jesus about who the person was that would betray Him. It was him Jesus gave the special mission to take care of His mother. This is just another example on how God has higher thoughts than us.

In the world you will get a promotion or get prestigious tasks if you have a record of proficiency, faithfulness, diligence and endurance. We also find this rewarding system in many churches. Here, however, John is given the astonishing mission of taking care of Jesus’ mother on account of that he knew that he was loved by God’s son!

It is only God who can love us in such a manner that we feel completely accepted and safe. He always has time for us, and he cares for even the smallest details in our lives. There is nothing more important to God than to lead us to this understanding, because He takes pleasure in in bringing us to a position where we feel safe, accepted and loved.

Further on, this understanding of being accepted and loved will give us a new and unprecedented freedom to live boldly in His presence. Now, when we know that we are loved by Him we will no longer seek out other sources for the gratification of our inner yearnings.

We will be perceived as confident people to whom He can share His innermost secrets, because we are only preoccupied with Him, and not what others might think of us. We do not longer so easy succumb to other people’s opinions. We are predictable and faithful in a troubled world. Let God love you – this will change yours and other people’s lives!

Den som Jesus elsker!

Vi har alle behov for anerkjennelse, for å bli sett og å bli elsket. Når vi søker å få disse behovene møtt av andre mennesker blir vi ofte skuffet. De er ikke fullkomne de heller, og vil i mange tilfeller ha mer enn nok med sitt. Vanligvis er mange kanskje for opptatt av seg selv og sine egne udekte behov til å kunne møte dine på en god måte.

I Johannes evangelium finner vi to litt spesielle passasjer: "En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet. Simon Peter nikket til ham for at han skulle spørre hvem han mente" (13:23-24). I et senere kapittel står det: "Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg" (19:26-27).

Elsket Jesus bare en av disiplene? Eller elsket Han en av dem mer enn de andre? Dette stemmer ikke helt med: "For Gud gjør ikke forskjell på folk" (Rom 2:11). Det må finnes en annen forklaring. Hvem er det forfatteren henviser til i Johannes evangeliet? Det er seg selv - Johannes skriver om seg selv i sitt eget evangelium! Johannes hadde innsett at Jesus elsket ham og det ga ham en trygghet og frimodighet sammen med Guds sønn som står fram som et eksempel på hvor nærme Gud ønsker å bringe oss til Ham selv.

Ettersom Johannes hadde denne åpenbaringen var det ham Peter ba spørre Jesus om hvem som kom til å forråde Ham. Det var ham Jesus ga den spesielle oppgaven å ta av seg av Sin egen mor. Dette er nok et eksempel på at Gud tenker ikke slik som oss. I verden blir du forfremmet eller tildelt prestisjeoppdrag på bakgrunn av fortjeneste, dyktighet og trofasthet. Vi finner også dette belønningsregimet i mange kirker. Her, derimot, blir Johannes gitt det forbløffende oppdraget å ta seg av Jesu mor på bakgrunn av at han visste at han var elsket av Guds sønn!

Det er bare Gud som kan elske oss på en slik måte at vi føler oss fullstendig aksepterte og trygge. Han har tid til oss uansett, og Han er opptatt av selv de minste ting i livene våre. Det finnes nesten ikke noe viktigere for Ham enn å lede oss fram til denne erkjennelsen fordi det gleder Ham å se oss trygge og anerkjente. Dessuten vil denne innsikten og følelsen av å være elsket gi oss en helt ny og uant frihet til å leve med hele oss i Hans nærvær. Fordi når vi vet at vi er elsket av Ham vil vi ikke lenger søke andre kilder for å tilfredsstille våre indre lengsler. Vi framstår som trygge mennesker som Han kan betro sine innerste hemmeligheter fordi vi bare er opptatt av Ham, og ikke hva andre synes eller mener om oss. Vi lar oss ikke så lett drive hit og dit fordi vi vil gjøre mennesker til lags. Vi framstår som forutsigbare og trofaste midt i en urolig verden. La deg elske av Gud - det vil forvandle ditt og andres liv!

Anklageren er avvæpnet

Satan er den som anklager oss når vi trår feil, ikke Gud. I Johannes åpenbaring står følgende: For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt (Joh Åp 12:10). Legg merke til at fortidsformen av verbene i dette avsnittet. Satan har mistet sin anklagerposisjon fordi: Jesus slettet gjeldsbrevet mot oss, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset (2 Kor 2:14-15).

På Korset oppfylte Jesus loven, Han oppslukte all Guds vrede over syndene som var begått og alle syndene som kom til å bli begått. Ingen av oss levde før Jesu tid, allikevel kan vi ta imot frelsen nettopp fordi det som skjedde på korset strekker seg både bakover og framover i tid. Dermed mistet også Satan sitt grunnlag for å anklage oss fordi vi er fullstendig renset av Jesus og i tillegg er dette en kontinuerlig renseprosess (1. Joh 1:7). Derfor kan vi henvise til korset hver gang vi har gjort noe dumt og fienden forsøker å anklage oss og latterliggjøre oss - vi hører jo stemmen hans vi også.

Hebreerbrevet forklarer grundig forskjellen på den gamle pakt og den nye pakt. Den gamle pakt ble opprettet med Moses på Sinaifjellet etter utgangen fra Egypt og gjaldt fram til korsfestelsen. I denne ligger de 10 bud og seremonilovene. Når loven ble gitt døde tre tusen mennesker (2 Mos 32:28). Når Ånden ble gitt ble tre tusen mennesker frelst (Apgj 2:41). Betydningen skulle være klar: Loven dreper, og Ånden gjør levende. Loven dreper nå fordi den frambringer dårlig samvittighet, loviskhet og den gir anklageren fritt spillerom. Dette er alle faktorer som bidrar til å ødelegge oss innvendig. Derfor er det dobbelt tragisk når forkynnere eller Bibellærde forkynner loven, enten rett fram eller i mer skjulte former. Det de da faktisk gjør er at de sier til Satan: Vær så god, her har du våpnene dine igjen!

La oss vende tilbake til Hebreerbrevet: I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle (Hebr 10:10). ”En gang for alle” betyr for alltid. Vi er for all framtid helliget og gjort rene. Videre: Syndene deres og all deres urett vil jeg ikke minnes mer (Hebr 10:17). I det greske grunnspråket består dette verset av en dobbel nektelse for å understreke hvor viktig denne sannheten er. Med andre ord: "Jeg vil ikke, aldri noen gang, huske syndene deres mer". Så senk skuldrene, ta imot hele nådepakken og stå fienden imot i tro når han brøler imot deg fordi du nå vet at det finnes ikke noe å anklage deg for. Det er sannheten slik Gud framstiller den i den nye pakt og som gir oss frimodighet til å tro at vi er Hans barn med alle rettigheter.

Judaizers

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated from English with permission from Steve McVey. På norsk sier vi ikke judaizers, men judaister. Jeg har valgt å bruke Steve McVeys uttrykk ettersom det høres litt mer skremmende ut.

Judaizers – synes du ikke det høres illevarslende? Jeg kan nesten høre tittelmelodien fra Haisommer i bakgrunnen mens jeg skriver. Hvem er Judaizerne og på hvilken måte angår de deg?

De var de loviske på Paulus tid. Det var de som ga de nådevandrende Galaterne "nye" tanker om hvordan ting skulle gjøres. Fokuset deres var på oppførsel og på å gjøre de rette tingene. Dette hevdet de var nødvendig for at man skulle vokse som kristen.

Det de gjorde var et ondskapsfullt og skjult angrep på kirken. Sannheten er at kristendom er Jesus. Ikke mer, ikke mindre. Å være en god kristen dreier seg ikke om en liste med ting man må gjøre og ikke må gjøre. Å være en god kristen betyr å forstå at Kristus er vårt liv og la ham leve gjennom oss. Evangeliet er derfor personen Jesus, og ikke det vi gjør. Det er et forhold, ikke et sett med regler.

Disse Judaizerne var sleipe. Budskapet de ga Galaterne hørtes omtrent slik ut: ”Dere tror på Jesus Kristus? Bra for dere! Det er viktig, men nå ønsker dere vel å være gode kristne, vil dere ikke? Hmm? Klart dere vil. Vel, måten dere blir gode kristne er å følge dette settet med regler som vi ønsker å gi dere – det er Guds bud og dere må overholde disse reglene hvis dere virkelig ønsker å vokse og innta nytt land. Nå som dere er frelst ønsker dere sikkert å begynne riktig, så vi kommer til å fortelle dere ting dere må gjøre for å bli skikkelig sterke og gode kristne.”

Akkurat som Paulus så ønsker jeg å skrike bakover i tid til den Galatiske kirken: ” Pass på! Løp! De prøver å lure dere! Ikke fall for det!”

Det er derfor Paulus skrev Galaterbrevet. Han roper til dem: ”Nei! Tusen ganger nei! Kristendom er ikke regler! Kristendom er en person som heter Jesus. Han er den eneste kilden og temaet for evangeliet. Når dere lever i fellesskap med Ham så vil deres oppførsel endre seg av seg selv. Ikke bli bedratt!”

Det samme scenarioet utspiller seg nå, nesten to tusen år senere, over hele verden i dagens kirke. Mennesker kommer til Jesus. De elsker Ham og lever for Ham like naturlig som når de puster. Så kommer den religiøse mafiaen og de blir besmittet av loviskhet.

”Du må lese i Bibelen”, blir de fortalt, ”hver eneste dag!”. ”Du må fortelle vennene dine om Jesus”, hører de. ”Du burde be”, blir de beordret, som om de ikke allerede gjør det.

Litt etter litt vil de nye kristne oppdage at de tingene som de fram til nå har opplevd som normale ytringer av hvem de nå er, har blitt til religiøse påbud, plikter som gir de et helt annet liv enn det de har hatt fram til nå. Eller for å være mer nøyaktig livene deres endrer seg ikke. De begynner i stedet å lukte av død.

De nye kristne som hele tiden har æret Jesus gjennom sin oppførsel uten en gang å tenke på hva vedkommende gjør, slutter nå å fokusere på Jesus og begynner å rette blikket mot sine egne gjerninger. Jesu ansikt blekner og et sett med religiøse regler blir nå hovedfokus i livet til den nye kristne. Det er nå dagens Judaizere selvtilfreds klapper hverandre på ryggen og fortsetter jakten på et nytt offer.

I kjølvannet etter dem ligger det en mengde oppriktige troende som nå prøver å oppnå noe de aldri kan oppnå – et seirende kristenliv. Seier i Kristus kan bare tas i mot i tro. Den kan ikke, ikke nå eller aldri, oppnås ved å følge de vannvittige religiøse reglene.

Høres jeg krass ut? Jeg håper det. Jeg ønsker ikke å nedtone vår broder i Kristus’ tone, Apostelen Paulus, som tok opp dette temaet med djervhet i Galaterbrevet. Når du leser Galaterbrevet så vil du finne at han tok av silkehanskene og gikk imot loviskheten med bare knoklene. Det er den eneste måten å behandle den på. Du behandler ikke kreftsvulster med varsomhet. Du bestråler den med radioaktivitet eller ødelegger den med kjemikalier. Vær forsiktig og tålmodig med den og du setter livet til pasienten du hevder du bryr deg om i fare. Vi elsker pasienten (den kristne), men vi hater kreften (loviskheten).

Paulus ga alt i kampen mot loviskheten. Hør på styrken i hans ord: ”Jeg er forbløffet over at dere er så snare til å forlate Ham som kalte dere ved Kristi nåde for så vende dere mot et annet evangelium.” Han betraktet ikke denne saken om loviskhet som et oppriktig diskusjonstema mellom kristne. Det var ikke ”et spørsmål om semantikk”, som noen til tider har hevdet. Han fortalte dem at de forlot Kristus hvis de fulgte loviskhetens vei.

Ikke misforstå dette – når våre liv er mer fundamentert på religiøse regler som gjelder oppførsel enn et intimt forhold med Jesus, så har vi forlatt Ham. La oss få en forståelse av evangeliet er og hva det ikke er. Evangeliet er ikke et budskap som sier til deg at du må tro på Jesus for så å følge spesielle regler. Det er ikke gode nyheter! Evangeliet er at Jesus har kommet for å gi seg selv til deg, for å uttrykke sin kjærlighet til deg og for å formidle sitt liv og sin kjærlighet gjennom deg.

Det er når Jesus lever sitt liv gjennom oss at vi kan snakke om ekte livskvalitet. Men hvis vi stirrer på et sett regler som dikterer hvordan man skal leve så går man glipp av intimiteten med Jesus, fordi det er umulig å feste blikket på et sett av regler og Jesu ansikt samtidig.

Jakobs Brev

Jakobs brev kan være vanskelig å forstå uten at en kjenner en del historiske fakta. Det første man må være klar over er at brevet er rettet til ”de tolv stammer” i Israel, med andre ord jødene med sine seremonilover og budene. Det andre er at fariseerne, de jødiske skriftlærde, hadde et menneskesyn som minner mye om dagens humanisme. De mente at mennesket kunne hvis det ville leve et rent og hellig liv og dermed være i stand til å etterleve moral budene.

Bak denne tankegangen lå forståelsen av at mennesket er skapt i Guds bilde og de mente derfor at det fantes en guddommelig gnist i alle mennesker som kunne gi dem kraft til å leve rent. Å oppnå den rettferdighet Gud krever ble derfor en utfordring for viljestyrken og evnen til å gjøre de rette valgene. Dessverre finner vi at denne ideen har vært seiglivet og at den lever i beste velgående i dagens kirke.

Jakob tar et kraftig oppgjør med denne forståelsen og i krasse ordlag forklarer han de tolv stammene at de kan ikke bygge sin egen rettferdighet, den kan de bare få gjennom troen på Jesus. Han tar utgangspunkt i hvordan menigheten diskriminerte de fattige, han taler om hvordan tungen vår kan spre gift og at den underforstått blir styrt av hjertet. Er ikke hjertet rent så vil det høres gjennom det vi sier. De som mente at man fikk et rent hjerte av å gjøre de rette tingene ble nå satt til veggs.

Jakob tar også opp forholdet mellom tro og gjerninger. Troen på at man kunne bli rettferdiggjort og helliggjort gjennom gjerninger blir forkastet. Denne type tro skaper bare selvrettferdighet og medfører at de som ikke klarer å leve opp til standarden blir uglesett og betraktet som annenrangs. Jakob peker også på at å tro at noe er sant ikke er det samme som frelsende tro. Den frelsende tro har tillit til at Guds nåde er tilstrekkelig for å bli frelst og leve et rettferdig liv. Han sier også at denne troen produserer gjerninger som har verdi, nettopp fordi det er Gud som arbeider i og gjennom oss med sin skaperkraft når vi tror at Han er vår rettferdighet. Derfor løfter Jakob opp Abraham som et eksempel på denne sannheten.

Er du kvalifisert? (Are you qualified)

Artikklen er oversatt fra engelsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated from English with permission from Steve McVey.

Jeg treffer mange mennesker som ikke ser på seg selv som personer Gud kan bruke i den voksende nåde revolusjonen på grunn av egne svakheter eller synd de har begått. Jeg håper ikke du passer inn i denne kategorien. Hvis du skal vente til du får skikk på livet ditt før du kan opptre som en ambassadør for Kristus så må du vente i all evighet.

Du må ikke for et øyeblikk tro at Gud bruker mennesker som er superåndelige. Sannheten er at disse er mer lik deg enn du kanskje vil like å høre, men å vite at det ikke finnes noen superhelgener vil kanskje gjøre det enklere for deg å tro at Gud kan bruke deg til å fremme nådesaken i denne verdenen, og kanskje til det som er enda vanskeligere i disse dager – i kirken Hans.

En type sa til meg; ”Hvis du bare visste de tingene jeg har gjort så ville du forstå hvorfor Gud ikke kan bruke meg.” ”Virkelig?”, spurte jeg. ”Er de tingene du har gjort verre enn mord? Utroskap? Tyveri? Løgn? Drukkenskap?” Les listen over hvem som er nevnt i Hebreerbrevet 11, troskapitlet som lister opp disse som blir løftet fram som våre trosforbilder fra Bibelhistorien. Undersøk livene til disse nærmere og du vil se at de gjorde alle de tingene jeg nevnte over.

Når du ser på syndene deres så husk at flesteparten av de syndene ble begått etter at de hadde blitt kalt av Gud og hadde begynt å følge ham. Så ikke forsøk deg med ja-men-mine-synder-ble-begått-etter-at-jeg-begynte-å-følge-Jesus unnskyldningen. De var ikke noe bedre enn deg.

Se nøyere på den listen i Hebreerne 11. Gå så tilbake til det gamle testamente og les hva det forteller om livene til disse personene. Etter at du har gjort det vil du kanskje være tilbøyelig til å spørre: ”Er dette det beste Gud kan vise til når Han skal gi oss en liste over mennesker med stor tro, og som ble brukt av Ham på en mektig måte?” Ja, det er det. Så ikke tro at Gud ikke kan bruke deg.

Ikke innbill deg heller at noen som betrakter seg som mer åndelig enn deg, som om vedkommende har en åndelig fordel framfor deg, forteller deg hele sannheten. Hele denne ideen om at det finnes superkristne i dagens kirke som på en måte er forskjellige fra oss andre er en taktikk fra fienden for å frata oss motet og troen på at Gud kan bruke oss. Når vi ser på dem så kan vi få en følelse av at vi ikke helt strekker til, men husk at det ytre kan bedra.

Til tross for måten enkelte religiøse ledere liker å framstå, så er sannheten at de er bare mennesker de også. Vi har alle de samme kampene, samme tvil, fristelser og svakheter. Hvis du tviler på det så spør deg selv igjen hvorfor Gud nevnte de spesielle personene i Hebreerbrevet 11. Kanskje dagens helgener er bygd av et finere materiale? Kanskje Han nevnte disse fordi det på den tiden ikke var så mange gode kristne å velge imellom? Akkurat, ja. Du vet det ikke er sant. Mennesker har alltid vært mennesker og Gud har aldri vært på utkikk etter perfekte eksemplarer. Han ser bare etter mennesker som vil stole på Ham fullstendig, ikke noe annet. Du vil kanskje ikke være i stand til å ta deg sammen slik som du har ønsket i det siste, men han ber deg ikke om det. Han bare spør om du vil stole på Ham. Det klarer du, gjør du ikke?

Jeg sier ikke nå at Åndens gaver ikke kan vise seg å være forskjellig fra person til person. Det jeg sier er at det ikke eksisterer andreklasses kristne i Guds rike og at du trenger ikke lengre tro at det er noe i livet ditt som hindrer deg fra å reise deg nå og bli brukt av Gud. I Kristus er du blitt gjort hel fordi han har gitt deg hele Seg, og i Ham bor Gud den allmektige med alt Han har.

Loven og frykt ødelegger Gudsrelasjonen

Det virker ganske opplagt ut fra Bibelen at Gud ønsker et intimt fellesskap med oss mennesker. Høysangen er Bibelens mest ”intime” bok og kan selvfølgelig tolkes på flere måter, avhengig om man ønsker å få større innsikt i den gudgitte lidenskapen mellom kvinne og mann eller Guds lidenskap overfor deg og meg. Hebreerbrevet 7:18- 19 sier: ”Dermed blir et eldre bud opphevet fordi det er svakt og unyttig. Loven førte jo ikke noen fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær.”

Her står det helt tydelig at Gud ønsker at vi skal komme ham nær, med andre ord bli bedre kjent med vår far og skaper. Høysangen beskriver intimiteten og lidenskapen i dette forholdet. Boken beskriver også hvordan Gud lengter etter oss – det er nesten som vi kjenner smerten og lengselen i Hans hjerte. Hebreerne 7:18 forteller oss at loven har gjort dette lidenskapelige forholdet umulig.

Loven sier at brudd på budene fører til straff. Heldigvis er nå loven opphevet. Det skjedde på korset når Jesus oppfylte lovens krav. Hva er det som mest effektivt holder oss unna Gud? Det er frykt for straff, og skam over å ha sviktet. Derfor er det av avgjørende betydning at Bibelens sannhet om at vi ikke lenger er under loven blir forkynt. Å få den dype forståelsen av at Gud ikke tilregner oss synd (Rom 4:8) og at vi er for alltid er renset fra dårlig samvittighet gjør at vi kan nærme oss Gud med frimodighet og fryde oss i Hans nærvær, rett og slett fordi det ikke lenger er noen grunn til å trekke oss tilbake i frykt. Det er nemlig slik at ”Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut” (1. Joh 4:18). Det er selvfølgelig bare Gud som kan elske fullkomment. Legg deg til rette og ta imot!!!

Ikke vekkelse - din skyld?

Jeg har mange ganger opp gjennom hørt at grunnen til vi ikke opplever vekkelse i Norge er fordi de kristne er sløve, late, egoistiske og materialistiske. Jeg er dypt uenig.

For det første er det dypt respektløst å snakke om mennesker som Gud har løskjøpt med det mest kjære Han har på den måten. Hvis vi er akseptert av Gud på grunn av det Jesus gjorde så er det ikke noe i veien med oss. Vi er fullkomne, nye skapninger. Er det ikke vekkelse så er det i hvert fall ikke vår feil. Å hevde at vi er ansvarsløse og andre nedsettende ting er det samme som å angripe vår nye identitet i Kristus og kalle Gud en løgner.

For det andre er det slik at hvis vi har en tendens til å overgi oss til det verden har å tilby så trenger det ikke å være noe galt i det. Når Gud var ferdig med sitt sjenerøse skaperverk så var Han strålende fornøyd. Alt på jorden er skapt for at vi skal glede oss over det og nyte det. Om det så skulle skje at vi blir mer opptatt av andre ting enn Jesus så er det fordi loven blir forkynt hver eneste søndag fra prekestoler over det ganske land – om ikke direkte så i hvert fall i en eller annen forkledd versjon. Hva er det som gir synden kraft? Jo, det er jo nettopp loven (Romerne 7).

For det tredje så hevder mitt store forbilde Joseph Prince at når han ønsker å fremme modenhet og ansvarlighet i menigheten så forkynner han nåden så klart og radikalt han bare kan. Fordi det er nåden som oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er (Titus 2:11-12)! Med andre ord det er Guds kjærlighet og Hans liv inni deg som transformerer deg innenfra og ut.

For det fjerde så er det i evangeliet og nåden velsignelsene ligger. Velger man lovens vei så legger man seg under forbannelse (Galaterne 3). Der er ikke Guds kraft, bare bøtter og spann av menneskeverk. Jeg tror de fleste er enige om at vekkelse er et resultat av Guds inngripen, og at under og tegn skjer ved Hans kraft. Legg merke til hva Paulus skriver til galaterne: "Han som gir dere Ånden og gjør under blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører og tror?" (Gal 3:5).

For det femte bruker foruroligende mange kristne krefter på å uffe seg over de som ikke er kristne. Det skyldes jo selvfølgelig at har de lagt seg under loven hvor religiøsiteten hersker og da er det lett å overse at: ” Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet” (2. Kor 5: 18-21).

For det sjette når forkynnere kringkaster budskap som er en god blanding lov og evangelium så skapes det ikke tro i menigheten, fordi ”Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord” (Rom 10:17). Er det lite tro rundt omkring så skyldes det at budskapene ikke er Kristi ord. Å blande lov inn i evangeliet vil alltid utvanne evangeliet og dets kraft.

Det er lett å avsløre når noen forkynner loven, uansett hvor åndelig og riktig det enn måtte høres. Angripes din identitet i Kristus eller du merker at oppmerksomheten rettes mot deg fordi du ikke gjør noe nok eller gjør de gale tingene så er det loven i virksomhet. Det verste med disse som forkynner lov er at de sier ofte kan virke så åndelig - vanligvis er det bare humanisme i forkledning. Du må ta mer ansvar, prioritere riktig, gjøre riktige valg og ta ansvar for dine valg er ofte gjennomgangsmelodien, men det er ikke annet enn humanisme.

Den Voksende Nåde Revolusjonen. (The Growing Grace Revolution)

Artikkelen er oversatt fra engelsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated from English with permission from the author - Steve McVey.

Jeg håper du har tid til å lese denne artikklen. Her tar Steve McVey opp forholdet mellom nåde og gjerninger, både i tilknytning til frelsen og helliggjørelsen. På det siste området råder det mye forvirring, og artikkelen forklarer grundig at alt hviler på nåden og Jesus alene.

Mange mennesker er bekymret over hva de kaller manglende helliggjørelse blant de kristne vil forårsake. Faktum er at det er ikke manglende helliggjørelse som utgjør den største trusselen mot kirken, men selvrettferdighet. Denne bekymringen forklarer i hvert fall hvorfor loviske, religiøse mennesker ikke kan fordra nåden. Den flytter dem nemlig fullstendig fra rampelyset og gir all ære til Gud. Fortell kirkelederne på Martin Luthers tid at menneskers gode gjerninger ikke flytter dem en cm nærmere frelse, og du ville, som Luther, ha blitt betraktet som en hedning.

I dag vil denne fundamentale sannheten om frelse sannsynligvis virke fornuftig for alle som leser dette. Tross alt, den protestantiske reformasjonen var for fem hundre år siden og dette spørsmålet har blitt avgjort for lenge siden. Gjerninger og frelse har ikke noe med hverandre å gjøre. Alle kristne vet dette. Selv om dette var en kontroversiell sak den gangen, er ikke dette et spørsmål i dagens kirke.

Det er et annet nåde relatert spørsmål som vil gi deg problemer med mange av dagens kristne. Det handler ikke om frelse, men helliggjørelse – hvordan en person blir hellig og så lever et hellig liv. Du kan si til mange i dagens kirke at gjerninger ikke har noen betydning for å bli frelst og de vil gi deg et hjertelig ”Amen”, men sier du til disse at den kristnes liv ikke blir definert av gjerninger så er det lurt at du tar et skritt tilbake i påvente av den verbale overhøvlingen som mest sannsynlig vil følge.

På mange måter har dagens protestantiske forsamlinger gitt seg til den samme feilaktige læren som fikk Luther til å ta affære. Forskjellen er at den gang så dreide uenigheten seg om hva som skulle til for å bli en kristen, mens nå handler det om hva som skal til for å bli en god kristen. Det er den samme kampen, bare en noe annerledes slagmark.

Å hevde at Jesus er svaret på begge disse spørsmålene synes kanskje opplagt, men på bakgrunn av budskapene som blir gitt i den moderne kirken, så ville en utenforstående, nøytral observatør ha problemer med å nå en slik konklusjon. Spør nesten hvem som helst i en av dagens menigheter om hva som er en god kristen, og hør mens de beskriver alt en slik person vil gjøre. De vil kanskje ha lært om alle disse tingene i kirken, men det er ikke bibelsk.

Sakens kjerne er dette: Kristendom dreier seg ikke om hva vi gjør. Verken det å bli kristen eller å leve det kristne livet handler om gjerninger. Det dreier seg bare om Jesus og ikke noe annet. Jeg har ikke sagt at vi ikke kommer til å gjøre noe som helst – ikke gjør den feilen å hevde noe jeg ikke har sagt. Selvfølgelig ”gjør” kristne, men vi ”gjør ” ikke for å være gode kristne. Vi er gode kristne, ikke på grunn av ting vi gjør eller ikke gjør, men fordi Gud har gitt oss Sin gode Ånd som er i oss, hvor han lever, definerer oss og gir oss vår grunnleggende identitet. Din godhet har ikke på noen som helst måte noe å gjøre med hva du gjør. Den finnes på grunn av hva Han har gjort.

Jeg kommer nå til å tilby deg et liten håndsutrekning ved å si noe om gjerninger i den sammenhengen der de hører hjemme. Ja, kristne gjør gode gjerninger. Der var det sagt. Jeg er sikker på at noen kommer til å lese den uttalelsen og føle seg som en røyker som får sitt første drag etter å ha vært uten røyk en hel dag. Hvis det er deg, så nyt øyeblikket. Ja, vi arbeider. Det er innebygd i oss. Når jeg har sagt det, så kan jeg ikke la være å minne deg om at kristendom ikke dreier seg om gjerninger, men nåde.

Hvis den voksende nåde revolusjonen skal fortsette å vokse, så trenger dagens moderne kristne en avvenningsskur som frir dem fra gjerningsnarkomani og behovet for å stadig bli forsikret at det de gjør er riktig.

Det er akkurat som jeg kan høre hva de sier: ”Mennesker kan misforstå det du sier og tro at gjerninger ikke er nødvendige!” Det er en risiko enhver som forkynner nåden må ta, men det er en risiko som må tas hvis vi skal unngå å utvanne evangeliet. For å gjøre nåden tydelig, så må vi ta denne risken. Den store Bibel fortolkeren, Martyn Lloyd Jones skrev:

Den klare forkynnelsen av evangeliet om nåden alene vil alltid lede til den muligheten at denne anklagen vil bli reist i mot den. Det finnes ikke noen bedre test for å finne ut om noen forkynner evangeliet om nåden klart enn å undersøke om det finnes en mulighet for at noen vil misforstå budskapet og si at det betyr at siden du er frelst av nåden alene så spiller det ingen rolle hva du gjør; du kan synde så mye som du vil fordi det vil bidra til at nåden skinner klarere. Hvis min evangelieforkynnelse ikke utsettes for denne muligheten for feiltolkning, så er det ikke evangeliet.

Det fremste behovet i kirken nå er at vi blir mer og mer avhengig av nåden og en bibelsk forståelse av hva det vil si å hvile og rett og slett la Jesus leve sitt liv gjennom vår livsstil. Hvis du blir rastløs når slike som meg skriver om at gjerninger ikke er fundamentet i det kristne livet, så er det et signal om at du trenger å vokse i din egen forståelse av nåden.

Gjerninger – det er alltid et hett tema i kirken. Det var saken som utløste revolusjonen på Luthers tid, og det er saken som den voksende nåde revolusjonen, fem århundrer senere, dreier seg om. Til tross for at Paulus selv sa at gjerninger og nåde er motpoler, så må de som frimodig taler imot hellighet ved gjerninger som fundamentet for det kristne livet regne med motstand. Den religiøse verden har ikke forandret seg siden Paulus dager, eller for den saks skyld, til og med Luthers tid når han tok opp temaet om hva som skulle til for frelse.

Noen har sagt at ”det å gå for langt med nåden” kan forårsake at mennesker blir sløve i forhold til synd. De tror at sommerleiren i regi av den lokale kirken kommer til å ende i filmen ”Ville jenter”. Den slags antagelser har ikke rot i virkeligheten. De er på samme nivå med ”Det er et spøkelse under senga mi.”

Nåden får ikke folk til å synde vilt. Det er en latterlig ide som opprettholdes av to grupper: (1) De som er fryktsomme fordi de betviler Den Hellige Ånds evne til å lede andre, og (2) de som er redd for at de kan miste kontrollen over mennesker som begynner å tro at nåde-undervisningen faktisk er sann.

Du må ikke strekke nåden for langt, sier enkelte. Men, det er som å si ”ikke gå for langt sammen med Jesus.” Paulus skrev i Rom 5:17 at det er gjennom Guds overflod av nåde at vi lærer å herske i livet. Den virkelige trusselen mot kirken er ikke at vi strekker nåden for langt, men at vi ikke strekker den langt nok. Paulus fortalte Titus at Guds nåde lærer oss å si nei takk til ugudelig oppførsel og istandsetter oss til å leve i henhold til den rettferdighet vi har fått. Vis meg noen som synder og så kaller det for nåde og jeg skal vise deg en høyrøstet løgner. Disse har omfavnet skammen og gitt nåden et ærekrenkende navn.

Merker du en indre selvforsvarsmekanisme som blir aktivert når noen som meg begynner å snakke om hvordan gjerninger ikke er basisen for det kristne livet? I så tilfelle oppmuntrer jeg deg til å spørre deg selv hvorfor. Er det fordi du er redd for at mennesker skal bli passive og late? Nåden gjør ikke det. Paulus sa noe om sine gjerninger når han uttalte, ”Jeg arbeidet mer enn dem alle, men det var ikke meg, det var Guds nåde i meg” (1 Kor 15:10).

Paulus var villig til å sammenligne sin arbeidsetikk med hvem som helst. Hva var det han sa som ga ham en slik motivasjon for å arbeide? Det var Guds nåde, som arbeidet gjennom ham. Du behøver ikke være redd for at nåden gjør folk late. Sann nåde gjør ikke det. Tvert imot så motiverer den oss til ekte rettferdige gjerninger i motsetning til å fremme overfladiske religiøse gjerninger maskert som de er rettferdige.

Må vi be Jesus om tilgivelse hver gang vi har syndet?

De fleste kristne tror at hvis de synder så må de be Jesus om tilgivelse. Denne teologien baserer seg på 1. Johannes brev 1:9 ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.” Viktige sannheter blir repetert regelmessig i det nye testamente. At vi må be Jesus om tilgivelse finner vi kun et sted i NT. Allikevel er det spunnet en hel teologi rundt dette ene skriftstedet. Den hindrer mennesker å komme ut i den friheten som Jesus har gitt løfte om. For mange er denne teologien en tvangstrøye som skaper forvirring og som frarøver dem gleden over å være fullkomment tilgitt.

Legg merke at det første kapitlet i dette brevet ikke begynner med den vanlige hilsenen til de troende. Den kommer ikke før i kapittel 2 hvor Johannes begynner med ”Mine barn…”. Joesph Prince mener at det første kapitlet var rettet mot gnostiske elementer i menigheten. Gnostikerne var den tids New Age tilhengere og hadde ikke tatt imot Jesus (http://no.wikipedia.org/wiki/Gnostisisme). Derfor viser vers 9 til hvordan de kan ta imot Jesus og bli frelst. Du vil også finne at Studiebibelen (Gilbrandt 88 og 98) støtter tesen om at 1. Johannes brev var rettet mot gnostikerne.

Å hevde at vi må be om tilgivelse overfor Jesus når vi synder kolliderer ganske kraftig med en del andre skriftsteder vi har diskutert i denne bloggen. Det mest overbevisende utsagnet er kanskje Rom 4:8 ” Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner synd.” Gud er ikke ulogisk. Når vi derfor finner skriftsteder som gjensidig opphever hverandre må vi undersøke saken nærmere. En effektiv tilnærming kan være å lese vanskelige skiftsteder med nådebrillene og prøve å forstå de i lys av nåden.

Vi finner ikke noe sted i Paulus (hedningenes apostel) sine skrifter at vi må be Jesus om tilgivelse etter at vi er blitt kristne, selv ikke i Korinterbrevene som var rettet mot en menighet hvor det var nærmest anarki. Det var splittelser, de drakk seg fulle under nattverden, oppsøkte tempelprostituerte og vernet om en person som hadde sex med sin egen mor. Vi skulle jo tro at Paulus ville sagt til disse: ”Be Jesus om tilgivelse!”. I stedet gjentar Paulus gang på gang: ”Husk at dere er nye skapninger!” . Ergo: La det nye livet få herredømme!

Det ligger også en annen implikasjon i det at vi må be Jesus om tilgivelse når vi har syndet, nemlig at det Jesus gjorde på korset ikke er godt nok. Se for eksempel Rom 5:15-16: ” På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt.” Dette er et av flere skriftsteder som prøver å forklare hvilken enorm rekkevidde det Jesus gjorde på korset har. Legg også merke til at når det står i 1. Joh 1:7: ”….. og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.” så står verbet ”renser” i kontinuerlig form på grunnspråket. Med andre ord rensingen foregår hele tiden, hvert milliontedels-sekund.

La oss anta vi må be om tilgivelse hver gang vi har syndet. Skal vi da gjøre det umiddelbart etter at vi har falt, eller skal vi notere ned alle våre feilgrep i løpet av dagen og ta tilgivelsesrunden på kvelden? Tenk om vi glemmer noen synder? Hva skjer da? Hva med alle unnlatelsessyndene, eller alle de gangene vi synder i tankelivet? For et stress! For å bøte på dette påstår noen at den Hellige Ånd vil vise oss hvilke synder vi skal be om tilgivelse for, med andre ord de som vi jobber med akkurat nå. Han kan jo ikke ta alt på en gang for da blir det for mye for oss, blir det sagt. Problemet med den argumentasjonen er at den er ikke bibelsk – det finnes ikke fnugg av bevis for å hevde en slik tankegang. Ja, det står at DHÅ skal overbevise verden om synd, men vi er ikke verden. Vi er nye skapninger og er innsatt i den himmelske verden.

Hvis du fortsatt er usikker på disse tingene så be den Hellige Ånd om hjelp, enten for å avkrefte det jeg har skrevet eller bekrefte det. Du kommer garantert til å få svar fordi ” Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få.” (Jak 1:5)

Refleksjoner over nåden

Jeg har tenkt en masse etter at jeg oppdaget nåden. Jeg har også observert forunderlige ting i livet mitt som jeg har tenkt å dele med deg, kjære leser.

Når jeg er stresset, har mye å gjøre og samtidig prøver å være snill og hyggelig – alt i egen kraft selvfølgelig – så skjærer det seg hver eneste gang. Det som vanligvis skjer er at jeg blir sur, innesluttet og småhissig. Men så gjør jeg de hyggeligste og flotteste ting uten at jeg en gang tenker over det eller har bestemt meg for det på forhånd. Når jeg da snur meg tilbake må jeg nesten klype meg litt i armen i forundring og utbryte: ”Var det virkelig jeg som gjorde dette?”. Det er liksom så ulikt meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Det bare ting som kan forklare dette – det må være Jesus. Altså finner jeg at denne loven gjelder: Når jeg tar meg sammen og gjør gode ting så er det meg i aksjon, og jeg forventer gjerne er klapp på skuldra etterpå. Når jeg gjør gode ting i nærmest bevissløs tilstand så er det Jesus, og da er jeg stort sett bare forbløffet.

Jeg sier og gjør en masse i løpet av en dag, slik som vi alle gjør når lever på denne jorden. Vi sier jo og gjør ting hele tiden. Det rare er at selv om jeg ikke tenker så nøye over alt jeg gjør så kommer det av og til mennesker og sier til meg at det jeg sa eller gjorde den gangen har betydd utrolig mye for dem. ”Hæ?” plinger det i hjernen min. Jeg må jo spille med og si: ”Så flott” eller noe annet passende. På en måte late som jeg husker det jeg gjorde og vedkommendes situasjon enda jeg ikke har peiling. Gud er sannelig forunderlig.

På bakgrunn av disse observasjonene har jeg gjort følgende slutninger: Når Jesus sa han kom for å gi oss livet tilbake, og ikke bare det, men også liv i overflod, så tror jeg han mente det. Hva menes med liv? Det må jo være å virkelig leve! Uten bekymringer, med masse glede, man følger hjertet sitt, er ikke opptatt av hva andre måtte mene om en, gjør gode ting uten å tenke seg om, gleder seg over småting og lever her og nå. Jeg tror ikke det noe som gleder Gud mer enn å se sin mest dyrebare skapning – ja - rett og slett leve. Personlig skulle jeg ønske at jeg kunne leve mer, bli flinkere til å overlate stress og utfordringer til Ham og bare rett og slett være til, fordi det er når jeg er til at livet blomstrer i og rundt meg. Det er når jeg hviler (fra egne gjerninger) at Gud får rom til å gjøre alt det Han er ekspert på.

Jeg leste en gang en delvis selvbiografisk bok av en amerikansk forkynner og forfatter (jeg husker selvfølgelig ikke navnet). En spesiell dag han var i kirken og forkynte så var han rett og slett kjempesur. Jeg husker selvfølgelig ikke hvorfor han var sur. Men jeg husker han skrev at den dagen forkynte han om Guds helbredende kraft. Etter møtet var han fortsatt kjempesur og ville komme seg hjem så fort så mulig. På vei ut ble han stoppet av en av tilhørerne som gjerne ville ha forbønn for en eller annen plage. Rasende la forkynneren hånda på mannen og mumlet en meget kort bønn før han fløy ut døra og hjem. Noen dager senere møtte forkynneren vår denne mannen igjen. Vedkommende strålte som en sol. Han hadde blitt helbredet! Guds nåde når nemlig langt utover våre små merkverdigheter. Ikke tro på disse som sier noe annet. De prøver bare å fange deg i samme religiøse fella som de selv har gått i.

Regjere i livet!

Romerbrevet 5:17 sier: Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.

Her er det mange store sannheter komprimert til et par setninger. Adams fall åpnet opp for synden i denne verden og konsekvensene har vært forbannelse og død. Vi er altså syndere på grunn av en manns fall. I Guds logikk så skal det ikke mer enn en mann til for å endre vår status. Jesus har sørget for at det har skjedd. Vi var altså syndere, ikke fordi vi hadde syndet, men fordi en mann hadde syndet. Da sier Bibelen at vi blir heller ikke rettferdige av det vi gjør, men vi blir rettferdige på grunn av Jesu lydighet.

Når det i dette skriftstedet står ”Mye mer” må jo det bety at det Jesus gjorde mer enn opphevet arven fra Adam. Han ikke bare reparerte skaden; han tilførte også noe mer, noe nytt. Nå kan vi nemlig la Ham leve livet sitt gjennom oss, oppstandelseslivet, nådelivet og Gudslivet. Vi har i tillegg fått kjærlighetens gave, Den Hellige Ånd og selvfølgelig Den Hellige Ånds gaver.

Nå kan vi altså eie livet og få herredømme. I en engelsk oversettelse står det at vi kan regjere i livet. Hvordan får vi denne autoriteten? Det står jo helt klart i dette verset – det kan ikke misforstås – at dette skjer ved at vi TAR IMOT Guds store nåde og rettferdighetens gave. La oss prøve å få oversikten: Altså, først så tar vi imot, og så regjerer vi. Jeg tror de fleste av oss vet hvordan vi tar imot en gave – vi sier JA TAKK! Ole Brumm hadde skjønt nåden. Han sa: ”Ja takk, begge deler!” Han hadde derfor uten problemer både tatt imot Guds store nåde (på engelsk: Guds overflod av nåde) og rettferdighetens gave.

De fleste mennesker tror at vi må arbeide hardt for å oppnå suksess. Verdens suksessformel hviler på to pilarer: Egne anstrengelser og utholdenhet. Det er alltid noen regler, samt noen metoder og teknikker du må følge før du kan begynne å se resultater. Når du slipper taket eller roer ned tempoet så vil prosjektene sakte men sikkert dø hen og bli borte, fordi det er menneskeverk. Verdens system har definitivt smittet kirken og forkludret nådens enkelhet og renhet. Du har sikkert hørt fra prekestolen ”at det er en pris å betale!” eller andre uttrykk som peker på deg og maner til innsats. Nå har vi avslørt at dette er religiøst pisspreik (unnskyld ordbruken)! Jesus har betalt prisen. Vi trenger bare å ta imot, og det er det kjempeviktig at vi nesten daglig blir minnet om. Det er så lett og så fristende og fyre opp maskineriet og fyke av gårde i egen kraft. I hvilen, derimot, kan Jesus begynne å arbeide i oss gjennom oss og da blir det resultater som varer, nemlig forandrede liv i og rundt oss.

Til slutt et bittelite vitnesbyrd fra i går kveld. Da hadde jeg allerede skrevet artikkelen over. Jeg hostet veldig. Slim og kløe i lungene gjorde det umulig å sove, så jeg begynte som vanlig: ”Kjære Gud, kan du være så snill…” og så kom jeg ikke lenger før en mild stemme avbrøt meg og sa: ”Du regjerer i livet, du skal publisere denne sannheten i morgen, nå har du mulighet til å teste den ut.” Dermed endret jeg taktikk: ”Jeg befaler deg hoste å bli borte og dø hen!” Det er nesten ikke til å tro, men hosten ga seg nesten umiddelbart og jeg har sovet godt hele natten. Jeg sier ikke at jeg er blitt helt frisk, jeg småhoster nå, men når jeg trengte det som mest så fungerte det. (Tvileren inni meg hevder at det skyldes en tilfeldighet og at hosten hadde gitt seg uansett. Jeg velger å tro det motsatte.)

The Message: Rom 4:13-25

Følgende avsnitt, Romerbrevet 4:13-25, er også oversatt fra The Message. Jeg håper du tar deg tid til å lese det – her formidles det noen fantastiske sannheter!

Det berømte løftet Gud ga Abraham – at han og hans barn skulle eie jorden – ble ikke gitt på grunn av noe Abraham gjorde eller kom til å gjøre. Det var basert på Guds beslutning om å sette alt i rett stand på hans vegne, noe som Abraham gikk inn i når han trodde. Hvis alle som får noe av Gud får det fordi de gjør alt de blir fortalt og sørger for å fylle ut de riktige papirene, så eliminerer det personlig tillit fullstendig, og gjør om løftet til en urokkelig kontrakt. Da er det ikke lenger et hellig løfte, det er en kontrakt med masse liten skrift som sørger for at vi aldri vil være i stand til å innfri kontrakten. Men, hvis det i utgangspunktet ikke eksisterer noen kontrakt – bare et løfte – nemlig Guds løfte – så er ikke du i stand til å bryte det!

Det er derfor at fullbyrdelsen av Guds løfte avhenger fullstendig av å stole på Gud og Hans metoder, og så rett og slett omfavne Ham og det Han gjør. Guds løfte blir rett og slett gitt som en gave. Det er den eneste måten som sikrer at alle kan få del i løftet, både de som følger de religiøse tradisjonene og de som aldri har hørt om disse. For Abraham er vår alles far. Han er ikke vår etniske far – det er å lese historien baklengs. Han er vår trosfar!

Vi kaller Abraham far, ikke fordi han fikk Guds oppmerksomhet fordi han levde som en helgen, men fordi Gud gjorde noe ut av Abraham når han var en middelmådighet. Er ikke dette hva vi alltid leser i ordet; at Gud sier til Abraham: ”Jeg skal gjøre deg til en far for mange folkeslag”? Abraham ble først døpt far og ble deretter en far fordi han våget å stole på at Gud var i stand til å gjøre det bare Gud kan gjøre: Gi de døde livet tilbake, og med et ord skape noe ut av ingenting. Når alt så håpløst ut, så trodde Abraham allikevel, fordi han hadde bestemt seg for å tro, ikke på bakgrunn av det han så han ikke kunne gjøre, men på grunnlag av hva Gud sa han kom til å gjøre. Og dermed ble han gjort til far for mange folkeslag. Gud selv sa til ham: ”Abraham, du kommer til å få en stor familie!”

Abraham fokuserte ikke på sin egen impotens og sa: ”Det er håpløst – denne hundreår gamle kroppen kan aldri få noe barn.” Han brydde seg heller ikke om Saras årtier med ufruktbarhet, for å la det ta motet fra ham. Han drev ikke og småtrippet rundt Guds løfte og spurte smånervøse, skeptiske spørsmål. Han hoppet ut i løftet og ble sterk, og klar for Gud, sikker på at Gud kom til å gjennomføre det Han hadde sagt. Det er derfor det blir sagt: ”Abraham ble erklært rettferdig fordi han trodde Gud ville sørge for alt.” Men, dette gjelder ikke bare Abraham, det er for oss også. Det samme blir sagt om oss når vi omfavner og tror den Ene som ga Jesus livet tilbake når forholdene var like håpløse. Den ofrede Jesus gjorde oss rettferdige for Gud, og satte oss i et rett forhold til Gud.

NB! I denne teksten har jeg oversatt det engelske ordet ”fit” med rettferdig. Egentlig betyr det ”passende”. På norsk har vi uttrykk som: ”Han fant seg en passende kone.” Altså en kone som kunne matche hans stand og opphøyde stilling. Adel gifter seg med adel, kongsslekt med kongslekt osv. Vi er altså nå passende for Gud pga det Jesus gjorde! En forbløffende sannhet!

Les gjerne Abrahams historie i det gamle testamente. Da vil du finne at han hadde sine perioder med vantro, han til og med lo høyt av det Gud sa, fordi han syntes det var så latterlig det Gud ga løfter om. I det gamle testamente får vi det jordiske perspektivet på Abrahams liv. Her i dette avsnittet får vi det himmelske perspektivet – hvor Abraham er dekt av Jesu blod og Guds nåde!

The Message: Rom 3:21-21

Eugene H. Peterson har gjort den formidable jobben å oversette Bibelen fra grunnspråket til en versjon med et språk som er lett for dagens mennesker å forstå. Den finnes bare på engelsk, men her følger en smakebit som jeg har oversatt til norsk. Her trengs det ikke at noen forklarer oss hva skriften betyr – dette er ganske rett fram. Håper du liker det!

I vår tid har noe nytt blitt lagt til. Det Moses og profetene så frem mot for så mange år siden har nå skjedd. Den Gud-setter-alt-i-rett-stand som vi leser om har nå blitt Jesus-setter-alt-i-rett-stand for oss. Og ikke bare for oss (jødene), men for alle som tror på ham. For det er ikke noen forskjell mellom oss og dem når det gjelder dette. Siden vi har alle bidratt til en så lang og bedrøvelig liste av synder (både vi og dem) og bevist at vi overhodet ikke er i stand til å leve de strålende livene Gud ønsker for oss, så gjorde Gud det for oss. Av ren og skjær sjenerøsitet satte han oss i et rett forhold til Ham. En gave rett og slett. Han fikk oss ut av den knipen vi befant oss i og gjenopprettet oss til der hvor Han alltid har ønsket vi skal være. Og Han gjorde det gjennom Jesus Kristus.

Gud ofret Jesus på verdensalteret på å rense verden for synd. Å tro på Ham (Jesus) frikjenner oss. Gud bestemte seg for å gjøre det på denne måten så alle kunne se det – med andre ord å sette verden i et rett forhold til Ham selv gjennom Jesu offer og på den måten endelig ta et oppgjør med alle syndene Han så tålmodig hadde holdt ut. Dette er ikke bare klart som blekk, men det skjer nå – det er historie som skrives akkurat nå. Gud gjenoppretter ting. Han gjør det også mulig for oss å leve gjennom Hans rettferdighet.

Så hva gjør dette med våre stolte Jødiske arv med våre krav og motkrav? Opphørt? Ja, opphørt! Hva vi har lært er dette: Gud gir ikke gjensvar på det vi gjør, men vi gir gjensvar på det Han gjør (frelsen). Vi har endelig forstått dette: Våre liv går i takt med Gud og alle andre ved å la Gud bestemme tempoet, ikke gjennom at vi selv skrytende, stolte og smånervøst prøver å kjøre showet.

Så hva gjør dette med vårt Jødiske krav som sier at vi eier en del av Gud? Også opphørt! Gud er Gud for de som ikke er jøder og for de som er jøder. Hvordan kunne det vært annerledes ettersom det finnes bare en Gud? Gud setter alle i et rett forhold til seg selv som ønsker velkommen Hans gjerninger og går inn i dem (å tro på Jesus), både de som følger vårt religiøse system og de som aldri har hørt om vår religion.

Men ved å endre vårt fokus fra vi gjør til hva Gud gjør, opphører ikke da vårt mål om å nøye følge alle reglene og det Gud krevde? Ikke i det hele tatt! Det som egentlig skjer er at ved å legge hele vårt liv der det hører hjemme (tro at Gud har oppfylt alt), så bekrefter vi reglene og kravene (Romerbrevet 3:21-31).

When I Encountered Grace

I remember it as it was yesterday the first time I heard a preacher preach the gospel so crystal-clear it almost there and then completely changed me. It is almost five years ago. Joseph Prince visited Norway for the first time. The announcements had in advance proclaimed what he stood for and that he had received revelations from God that had changed him from an ordinary preacher who usually would balance grace with law into someone who solely preached God’s grace. Prince thought he preached grace until God told him he didn’t. This was an eye-opener for the young man who had to discard all his manuscripts and begin all over again.

It was an odd experience to be present and in a physically way sense how the atmosphere in the room changed when Pastor Prince was preaching. It was almost as a sigh of relief permeated the premises when he with conviction and eloquence explained the new covenant.

In the car on my way home some tears of happiness escaped because I had been given some answers to the many questions I had faced as a Christian. The tears flowed because my inner yearning and pain for the truth was met that day, and inexplicable paradoxes in the Bible were solved when they were read through new covenant lenses. Grace gave those sections in the scripture a new meaning and everything seemed all of a sudden so simple and logical. I have during the years heard many messages and read many Christian books which only purpose, it might seem, are to put heavy burdens on persons like me instead of pointing at Jesus.

The years after have been a process where I have become more secure in my own grace walk. I have learned to accept my shortcomings and have a profound understanding that God loves me and accepts me anyhow. I have stopped giving myself faith objectives and have stopped using my inner strength to become a better person. What transforms me on a daily basis is God’s grace. I do not feel condemned anymore when I am reading a criminal book filled with horrible details or listen to music which would give other Christians nightmares. I am who I am – this is how God has created me.

Grace has taught me to appreciate diversity. I cannot stand conformity or people trying to fit everyone in the same mould. I feel despair when preachers manipulate the assembly by giving them an inward glance instead of helping them to direct their eyes towards God. Well, to be honest I become angry. Not as angry as I would become only a few years ago. It is quite easy to become a legalistic grace adherent, you see. But, that is a part of the process I assume.

Now I am sitting here in my coach hoping someone will read what I am writing with such joy and inspiration. I believe I have the gift of preaching. In bed at night I am often daydreaming being behind the pulpit delivering a message that I am certain will encourage and set people free. Most doors have been closed so I have assembled quite a reservoir of unused messages.

When the idea of initiating a blog came to me it was confirmed in my heart with a joyful yes. Since the heart is the place where the Holy Spirit dwells, and it so fun to write I assume I am where God wants me to be. An important confirmation has also been Steve McVey finding time to reply on a comment I posted in his blog. He told me I could use his articles, translate them and publish them in my blog. By the way; Steve McVey had also played an important role in my grace walk. I have had the pleasure of listening to him at several occasions when he has visited Norway and I have read several of his books. He has definitely helped me become a deep-rooted grace walker.

Don’t believe all those who give you an impression that to follow what you desire is in conflict with God’s will. I assert it is the other way around. It is when we follow our hearts we really live and flourish. Jesus did come to give us abundance of life (John 10:10).

Have I reached the finish line? Have I grasped everything? No, there are days when shame and guilt smothers me. There are days when the feeling of failure and impurity envelops my soul like a thick carpet and I have neither strength nor boldness to approach God. But, this happened much more frequently before.

God has invited me on a journey which is unbelievably joyous. Before, I dreaded the day when I had to give up everything and follow God, something which of course is religious nonsense. I have not lost anything – I have gained everything.

Mitt første møte med nåden!

Jeg husker som om det skulle vært i går første gang en forkynner talte evangeliet om Jesus så krystallklart at det nærmest der og da forandret meg. Det begynner snart å bli fem år siden. Joseph Prince besøkte Norge og OKS for første gang. Rikere Liv hadde på forhånd annonsert hva han stod for og at han hadde mottatt åpenbaring fra Gud som hadde endret ham fra en ordinær ”balansert” forkynner, som lik de fleste andre blandet en passe dose lov i evangelieforkynnelsen, til en som forkynte noe som OKS kalte nådebudskapet. Prince trodde nemlig han forkynte evangeliet inntil Gud fortalte ham at han gjorde faktisk ikke det. Det ble en skikkelig vekker for den unge mannen som måtte kaste alle sine gamle prekener og begynne på nytt.

Det var en forunderlig opplevelse å sitte i lokalene på Kjeller og nærmest fysisk merke hvordan atmosfæren i salen endret seg. Det var akkurat som om det gikk et lettelsens sukk gjennom folkemengden når Prince med overbevisning og veltalenhet forklarte den nye pakt kontra den gamle pakt. Dette til tross for at Åge Åleskjær i et par års tid også hadde forkynt budskapet om nåden.

I bilen hjem rant det noen gledestårer over endelig å ha fått noen svar på de mange spørsmålene man møter i kristenlivet. Det rant tårer fordi den indre lengselen og smerten etter sannhet ble møtt den dagen. Paradokser i Bibelen fikk plutselig en forklaring. Leser man Bibelen ut fra den gamle pakt så virker de bortimot uløselige. Nåden ga mange av disse skriftstedene en helt ny betydning og plutselig ble alt enkelt og logisk. Jeg har hørt så mye forkynnelse og lest så mange bøker hvis eneste misjon, kan det virke som, er å legge tunge byrder på sånne som meg istedenfor å peke på Jesus.

Årene siden har vært en prosess hvor jeg for hvert år har blitt tryggere i nådelivet, lært meg å leve med mine feil og fått en dyp forståelse av at Gud aksepterer meg og elsker meg uansett. Jeg har sluttet å sette meg trosmål eller bruke krefter på å endre meg for bli en bedre person. Det som daglig endrer meg er Guds nåde og det skjer innenfra og ut. Jeg kjenner meg ikke lengre fordømt når jeg leser en blodig kriminalroman eller hører på musikk som for det til å gå kaldt nedover ryggen på andre kristne. Jeg er den jeg er – det er slik Gud har skapt meg.

Nåden har lært meg å sette pris på mangfold. Det er artig å treffe fargerike mennesker som skiller seg ut fra hopen. Dessverre er det ikke så mange igjen av disse. Jeg kan ikke fordra uniformering eller mennesker som prøver å få alle til å passe i samme form. Jeg blir matt når forkynnere manipulerer forsamlingen ved å få de til å vende blikket mot seg selv istedenfor å få de til å vende blikket mot Gud. For å være ærlig så blir jeg vel egentlig arg. Ikke så arg som jeg ble for noen år siden. Det er nemlig ikke vanskelig å bli en trangsynt og nærmest lovisk nådetilhenger heller. Men, det har vært en del av prosessen det også.

Nå sitter jeg her i sofaen og håper at noen etter hvert leser det jeg med sånn glede og inspirasjon skriver. Jeg tror jeg har en forkynnergave. Når jeg ligger i senga på kvelden så havner jeg i fantasien ofte på plattformen med et nytt fantastisk budskap som jeg vet langt der inne kommer til å oppmuntre og sette mennesker i frihet. Ettersom de fleste dører har vært stengt så har det etterhvert bygget seg opp er lite arsenal av uforløst materiale.

Når ideen om å lage en blogg datt ned i hodet mitt så ble den besvart av et rungende ja fra hjertet mitt. Ettersom det er der Den Hellige Ånd bor, og ettersom det er så gledesfylt å skrive så antar jeg at jeg befinner meg akkurat der Gud har planlagt jeg skal være. En viktig bekreftelse på at dette er riktig var når Steve McVey tok seg tid til å svare på en av mine kommentarer jeg hadde lagt inn på bloggen hans. Han sa at jeg var velkommen til å bruke av hans materiale, oversette det til Norsk og publisere det i bloggen min. Tro derfor ikke på alle disse som gir deg inntrykk av at å følge det du har lyst til står i motsetning til å følge Gud. Jeg påstår det er tvert imot. Det er når vi virkelig kjenner vi lever og følger det som bor inne i våre hjerter at det blomstrer i og rundt oss. Jesus kom jo for å gi oss liv, liv i overflod (Joh 10:10).

Er jeg i mål? Har jeg grepet det? Nei, det er fortsatt dager hvor skam og skyldfølelse tar kvelertak på meg. Det er dager hvor følelsen av mislykkethet og urenhet ligger i så tykke lag rundt sjela mi at jeg verken orker eller har frimodighet til å nærme meg Gud. Men, det var verre før. Gud har tatt meg med på en reise som er så gøyal at det er nesten ikke til å tro. Tidligere så gruet jeg meg til den dagen hvor jeg måtte gi slipp på alt og følge Gud, noe som selvfølgelig bare er religiøst tullprat. Jeg har ikke mistet noe som helst – jeg har vunnet alt.