Å ære Gud

I en engelsk bibeloversettelse er salme 147:11 oversatt på følgende måte: "Gud har behag i den som ærer Ham gjennom å stole på Hans aldri sviktende kjærlighet".

Hvor ofte har du ikke hørt at du må være lydig mot Gud for å være Ham til behag. Lydighet i denne konteksten handler alltid om å gjøre de rette tingene og la være å gjøre de gale tingene. Dette åket har blitt lagt på kristnes skuldre i uminnelige tider. Utfordringen med denne forståelsen er at den leder ingen inn i Guds hvile.

Denne hvilen som forfatteren av Hebreerbrevet viser til er en hvile fra egne gjerninger. Lydighetsforkynnelsen hindrer derimot mennesker å nå dette målet fordi den oppmuntrer til fokus på egen innsats og egne gjerninger som en vei til å forløse Guds velsignelser. De nytestamentlige skriftene peker entydig på Jesus som den som har vært fullkomment lydig, oppfylt loven og at det ved troen på Ham at Guds velsignelser blir utløst.

Hvis man leser de første kapitlene av Johannes evangelium nøye vil man finne at Jesus regelmessig snakker om lydighet. Det interessante er at hver gang han nevner dette så peker Han på seg selv og sier at hver den som tror på Hans gjerninger er lydig. Jesus redefinerer med andre ord hele lydighetsbegrepet slik det blir forstått i den gamle pakt.

Et stort problem med den type lydighetstenkning som fokuserer på menneskelige gjerninger er at den gir et feil Gudsbilde. Gud framstår i denne gammel testamentlige forståelsen som krevende, dømmende og gjerrig. Et bilde som stemmer særedeles dårlig med for eksempel hvordan Jesus presenterer Gud i lignelsen om den bortkomne sønnen (se Luk 15). Det er definitvt et av de viktigste aspektene med den nye pakt at mennesket skulle få en åpenbaring om hvordan Gud virkelig er.

Salme 147:11 er en direkte påminnelse om at det er ikke noe som gleder Gud mer enn når hans barn stoler på Ham, Hans kjærlighet og Hans gode vilje for den enkelte. En forbløffende konsekvens av å hvile i Guds omsorg er at da får Han anledning til å forandre oss innenfra og ut, og Hans gjerninger i oss blir til velsignelse både for oss selv og de vi omgås. Dessuten er ubetinget kjærlighet en av de største motivasjonsfaktorene som finnes for det menneskelige liv. Alt vi gjør er en konsekvens av og et svar på denne kjærligheten som på mange måter ligger utenfor menneskelig fatteevne.

Å marsjere til en annen trommeslager

Artikkelen er oversatt til norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Å leve i den Gud gitte friheten vil uunngåelig føre til at du blir hetset av de selvrettferdige. Jesus havnet stadig i trøbbel fordi hans oppførsel ikke møtte forventingene til den religiøse gjengen som trodde at det var deres plikt å passe på at alle holdt sin sti ren. Når han nøt et godt måltid og et glass vin sammen med gode venner kalte de Jesus en ”storeter og vindrikker” (Luk 7:34).

Når han viste kjærlig omsorg for disse som ikke helt passet inn i den religiøse modellen kalte de ham ”synderes venn” – som er det gode gamle skyldig ved assosiasjon trikset. Jeg har til og med hørt mennesker antyde, tjue århundre senere, at det hadde vært noe på gang mellom Jesus og Maria Magdalena. Noe så idiotisk! Når Han gjorde noe iført Guds selvtillit så beskyldte de ham for å være arrogant (Joh 6:42).

Jesus beskrev den selvrettferdige religiøse gjengen som små barn som fikk hysteriske anfall og skrek: ”Vi spilte en sang på fløyta vår og du ville ikke danse! Vi sang en trist sang og du gråt ikke” (Luk 7:32).

Ingenting har endret seg. Dagens selvrettferdige krever fortsatt at de som bekjenner seg som kristne skal marsjere i sluttet rekke som en gjeng Nazi soldater. Men, det er ikke hva du er kalt til å gjøre. De av oss som følger Jesus marsjerer etter takten til en annen trommeslager.

De kan komme til å beskylde oss for å gå våre egne veier og de har vanligvis rett. Vi ser ikke på oss selv som personer som er blitt reddet fra en urettferdig verden for så å bli innlemmet i en verden av selvrettferdighet. Vår nådevandring er ikke en marsj i sluttet rekke som religiøse roboter. Vår vandring er en nådedans.

De kan håne oss hvis de vil, men vi er i en himmelsk trommemarsj ledet av faderen, sønnen og den hellige ånd. Høres det uærbødig ut? Bare i religiøse ører. De som er satt fri gjennom nåden har aldri blitt stilt ovenfor og vil aldri imøtekomme kravene til disse som egentlig i all hemmelighet gremmes over den monotone hverdagslige marsjen de kaller det kristne livet. De surmuler og freser over ideen om at et eller annet sted er det noen som kaller seg en kristen og har det gøy. De sammenligner frihet med synd, og det å høre om frihet fra nådevandrere produserer et bilde i deres sinn av jenter som har mistet alle hemninger på grunn av sin kristne frihet. Det er trist at de ikke skjønner poenget.

En venn fortalte meg nylig at han møtt en mann på et fly som spurte ham om han kjente meg. Når min venn bekreftet at det gjorde han så hadde mannen svart: ”Den broderen er sannelig fri!”. Jeg er ikke sikker på om han mente det som et kompliment eller en fornærmelse, men uansett så har han rett. Jeg har sonet min tid ved det som min venn Paul Walsh kaller ”St. Shawshanks” og jeg takker Gud for at jeg endelig ble løslatt etter å ha sittet inne i 29 år.

Forleden dag mens jeg besøkte King Sentret i Atlanta sammen med venner fra California så jeg disse kjente orden fra Martin Luther King inngravert på graven hans: ”Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud den allmektige! Jeg er endelig fri!” Der var de – og takk Gud at vi ikke trenger å vente til vi er i himmelen for å kunne proklamere disse ordene.

Velsignelser og forbannelser

Men hvis dere ikke hører på meg og ikke holder alle disse bud, hvis dere viser motvilje mot mine forskrifter og forkaster mine lover, så dere ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt, da gjør jeg likedan mot dere: Jeg straffer dere med redsler, med tæring og feber, så øynene slokner og livskraften svinner. Til ingen nytte skal dere så; fiender spiser det dere avler. Jeg vender meg mot dere, og dere skal ligge under for fiendene. De som hater dere, skal herske over dere, og dere skal flykte, selv om ingen forfølger dere.
Hvis dere enda ikke hører på meg, vil jeg tukte dere sju ganger så hardt for deres synder. Jeg bryter deres stolte makt. Himmelen over dere gjør jeg tett som jern og jorden under dere hard som bronse. Til ingen nytte skal dere slite dere ut; for landet gir ikke grøde, og trærne på marken bærer ikke frukt (3. mos 26: 14-20).

Dette er bare noen av de forbannelsene som vil ramme den som bryter Guds pakt, det vil si de ti bud og seremonilovene. Disse orden henger som et truende uvær over alle de som fortsatt velger den gamle pakt framfor den nye. Til alle de som klarer å leve opp til Guds standard (med andre ord ingen) gis det løfter om følgende velsignelser:

Hvis dere lever etter mine forskrifter og gir akt på mine bud og holder dem, vil jeg sende dere regn i rett tid. Jorden skal gi grøde og trærne på marken frukt. Tresketiden skal vare helt til vinhøsten, og vinhøsten skal vare til kornet blir sådd. Dere skal spise dere mette av eget brød og bo trygt i deres land. Jeg vil gi fred i landet. Dere skal få ligge og hvile uten at noen skremmer dere opp. Udyrene vil jeg rydde ut av landet, og sverd skal ikke herje i deres land. 7 Dere skal forfølge fiendene, og de skal falle for deres sverd. Fem av dere skal jage hundre, og hundre skal jage ti tusen. Fiendene skal falle for deres sverd. Jeg vil vende meg til dere og gjøre dere fruktbare og tallrike; jeg vil holde min pakt med dere. Dere skal spise fjorgammelt korn helt til dere må fjerne det for å få plass til det nye. Jeg vil reise min bolig midt iblant dere og ikke ha motvilje mot dere. Midt iblant dere vil jeg vandre. Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av Egypt, for at dere ikke lenger skulle være treller der. Jeg brøt i stykker stengene i åket som lå på dere, så dere kunne gå oppreist (3 mos 26:3-13).

Det som gjør at disse ordene stråler som en sol over livene våre er jo selvfølgelig at Jesus oppfylte lovens krav på korset. Det som kanskje kan virke noe uforståelig er at Han gjorde det for vår skyld, mens vi ennå var onde som det står i skriften. Når vi trår inn i den nye pakt er forbannelsene annulert - de gjelder ikke for den som har tatt imot Jesus. Det betyr at alle ordene i Bibelen som dreier seg om forbannelser ikke gjelder for den kristne. Kristne i denne sammenhengen er de som har skjønt at det kun er en betingelse for å ta imot alle velsignelsene:

Du skal være grunnlagt ved rettferd (jes 54, 14)

Vi snakker om den rettferdighet vi får av Gud, ikke den rettferdighet vi prøver å mane fram i egen kraft. Velsignelsene er med andre ord avhengige av at du erkjenner at det ikke nytter å prøve å bli bra nok gjennom egne anstrengelser. Du gir opp og tar imot det Gud allerede har ordnet fullkomment på dine vegne. Hør hva Gud sier om våre anstrengelser:

Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy (Jes 64:5).

Hm, ikke mye å skryte av. La oss heller se på Jes 54:17:

De våpen som blir smidd mot deg skal mislykkes, alle sammen. Hvert klagemål som blir reist mot deg, skal du kunne gjendrive. Det er den lodd Herrens tjenere får, den rett jeg gir dem, sier Herren.

Her står det da tydelig at det er Gud som gir oss vår rettferdighet (den rett jeg gir dem)! Da er det bare å lene seg tilbake og ta imot. Gode nyheter? JA!! Jeg vil heller ha velsignelsene enn forbannelsene. Derfor velger jeg å ta imot det Gud gir meg, uten å mukke. Jeg elsker nemlig gaver og forøvrig alt som er gratis!

Abraham Lincoln og kampen mot slaveri

14. april 1865 ble Abraham Lincoln skutt i hodet av en sørstatspatriot mens han var i teateret for å se en populær forstilling. Sterkt skadet ble Lincoln brakt til et hus på den andre siden av gaten. Der lå han i koma til han døde senere på natten den 15. april. Vi merker ringvirkningene av denne ugjerningen ennå.

Abraham Lincoln ble valgt som president høsten 1860 og tiltrådte i 1861. Umiddelbart etter at det ble klart at han skulle overta setet i det Hvite Hus besluttet elleve av sørstatene å erklære sin uavhengighet fra Unionen. Spenningen mellom nord og sør hadde bygd seg opp over flere tiår. Saken gjaldt selvfølgelig slaveri, og ettersom Lincoln var imot denne praksisen antok sørstatene at han umiddelbart ville forby dette.

Hele økonomien i sør var bygd opp rundt bomull og bortimot gratis arbeidskraft. Profitten var derfor enorm. De som tjente på dette var plantasjeeierne som på mange måter utgjorde en egen herskende klasse med stor makt. Det vokste etter hvert fram en sterk antislaveri bevegelse i nord. Den var drevet fram av en religiøs overbevisning om at slaveri var synd mot skaperverket. Den hevdet også uavhengighetserklæringens viktige fundament, nemlig at alle mennesker er skapt like.

I 1850 årenes New England var kvinnens rolle i samfunnet i ferd med å endre seg raskt. Fra å være produsent til å bli konsument. Hun fikk bedre tid til å ta seg av hjem og barn, og den amerikanske idealfamilien begynte å ta form i de større byene. Nå fikk hun også anledning til i mye større utstrekning å dyrke sitt sosiale liv og mange kvinneforeninger ble dannet. Flere av disse hadde humanitære mål, deriblant avskaffelse av slaveri. Derfor ble kvinnene en viktig målbærer og pressgruppe i kampen mot slaveriet.

Det republikanske partiet ble stiftet i 1854 og hadde som mål å modernisere nasjonen samt være et talerør og et samlingspunkt for antislaveri bevegelsen som stod sterkt i Nordstatene, særlig i New England regionen. Etter at Whig partiet hadde gått i oppløsning var det viktig å få stablet på beina et levedyktig parti som kunne ta opp kampen mot demokratenes liberale holdninger til slaveri. Gjennom Abraham Lincolns seier i 1860 kom republikanerne til makten og fikk også etter hvert flertallet i kongressen.

Sørstatenes løsrivelse fra unionen var offisielt grunnlaget for den påfølgende borgerkrigen mellom nord og sør. Det var ikke før i 1863 at kongressen innførte lover som forbød slaveri. Krigen fikk dermed en ekstra dimensjon. Det handlet ikke lenger bare om en samlet nasjon. Krigen ble også en kamp mot slaveriet.

Krigen var i ferd med å ebbe ut når Lincoln ble brutalt myrdet. Nordstatene sto igjen som seierherrer. Mens krigen raste som verst ble planene lagt for hvordan sørstatene skulle bygges opp igjen, og hvordan jorden skulle fordeles mellom slave og fri. Man tok sikte på at sørstatene langsomt skulle bli integrert i unionen igjen. Den enkelte stat måtte først endre lovene sine slik at de tidligere slavene ble garantert samme rettigheter som den hvite befolkningen i sør. Nordstatene ønsket også å sette i gang flere andre tiltak som skulle utdanne den sorte befolkningen til å ta del i demokratiet.

Den eneste personen som hadde de nødvendige lederegenskapene til å kunne gjennomføre alt dette ble dessverre skutt. Lincoln hadde en veldig tillit i folket og han var meget dyktig til å gi og ta slik at den lovgivende kongressen vanligvis var vennlig innstilt overfor ham, og Lincoln kunne dermed vanligvis samle det nødvendige flertall for å få gjennomført påkrevde endringer i den fortsatt unge nasjonen.

Ved valget i 1864 var nasjonen krigstrett og forferdet over de enorme tapene av menneskeliv. I et forsøk på å sikre gjenvalg valgte Lincoln å føre valgkampen med demokraten Andrew Johnson som visepresidentkandidat. Nordstatenes krigslykke snudde i løpet av høsten 1864 og den påfølgende optimismen og begeistringen gjorde at Lincoln ble gjenvalgt med klart flertall. Hadde han vist det på forhånd hadde han nok valgt en annen visepresidentkandidat.

Andrew Johnson var udugelig i rollen som president. Han var en ubøyelig sutrekopp og fikk raskt kongressen imot seg. Han var demokrat, og særlig sørstatsdemokratene hadde ivret for å opprettholde slaveriet. Republikanerne som hadde flertall i kongressen prøvde etter beste evne å overstyre Johnson slik at Lincolns arv ikke skulle gå tapt. Men, uten sin sterke leder måtte de etter hvert gi tapt for sørstatenes tolkninger av det nye lovverket. Den sorte befolkningen ble raskt underkuet, og segregering og diskriminering ble en del av den nye virkeligheten.

Det var ikke før i 1960 årene, hundre år etter borgerkrigen, at de sortes frihetskamp ga resultater. Anført av borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble kampen mot segregeringslovgivningen i sørstatene kronet med hell. Til tross for dette kjemper den svarte befolkningen ennå mot rasefordommer og undertrykking i dagens USA. At Barack Obama nå er valgt som president innebærer at kampen for like rettigheter har begynt å bære noe frukt.

Riving av hus i Øst Jerusalem

Hillary Clinton har nylig vært i Midt Østen. Hun samtalte både med palestinske og Israelske ledere. Den nye administrasjonen under president Obama har som klart mål å skape fred i dette urolig hjørnet av verden. Ved flere anledninger kritiserte Hillary Israel for å ville rive omtrent 80 hus i Øst Jerusalem.

Jerusalem Post forteller at disse husene er oppført på et område som er fredet for arkelogiske formål, noe som byggherrene var klar over når de gikk i gang med byggingen. Stedet er meget interessant for alle de monoteiske religionene. Desverre har byggingen ødelagt flere uerstattelige arkeologiske funn.

Saken har blitt behandlet meget nøye i Jerusalems administrasjon, spesielt med tanke på at det er arabiske hus. De vet at araberne har blitt meget dyktige til å påkalle sympati fra omverdenen når de fortar seg noe som araberne mener er urettferdig. Fakta har også en lei tendens til å bli forvrengt slik at Israel gang på gang framstår som en overgriper. Derfor har denne noe betente saken også gått gjennom det juridiske systemet. Det er ingen tvil om at bygningene er ulovlig oppført og må derfor rives.

Vi har akkurat lik praksis i Norge. Hus, tilbygg, hytter, båthus og båthavner som er ulovlig oppført må vanligvis rives i henhold til Norsk praksis og lov.

Skolesatsing i USA

Det er ikke bare i Norge at utdanningsdebatten raser. I USA har President Obama tatt til orde for kvalitetsheving i den amerikanske skolen. Der har også resultatene falt over flere år. Næringsliv og politikere er bekymret for framtiden både for nasjonen og dens ungdom.

Obama foreslår å gi de dyktigste lærerne høyere lønn. De udugelige lærerne må ut av klasserommet. Skoleåret og skoledagen skal bli lengre. Lærerlønningene generelt skal økes og rekrutteringen til yrket må styrkes. Barna skal forberedes på skole og læring så tidlig som mulig i barnehagen, og den høyere utdanningen må bli bedre. Til tross for økonomiske nedgangstider ønsker presidenten å bruke betydelig høyere summer på utdanning.

Han ønsker at skolen skal bli mer resultatorientert, og framgang skal måles innenfor hovedsakelig to hovedområder: lesing og matematikk. Spesielt realfagene er viktige. Mye innovasjon og forskning er avhengig av høy kompetanse innenfor fysikk, biologi og matematikk.

Noen av forslagene møter motstand både i lærernes fagforeninger og i Obamas eget parti. Men, de er alle enige om er at noe må gjøres med den amerikanske skolen. Vi får håpe Obama lykkes med satsingen. Det er ingen tvil om at USA er en av de viktigste motorene i verdensøkonomien, noe som påvirker framtidsutsiktene for mange nasjoner.

Kvinnedagen

Kvinnen er kronen på Guds skaperverk. Hun er det vakreste og mest komplekse av alt Gud har skapt. Når Gud satte i gang med å utforme universet startet Han med å skape himmel og jord. Deretter ble lys og mørke definert før Han fortsatte med å skille jord fra vann. Vi begynner å ane en viss progresjon i skapelsen. Gud pynter nå jorden med trær og blomster før Han går i gang med å fylle skjønnheten med liv. Fisker i vannet, fugler i lufta og til slutt landdyrene. Hver art mer kompleks enn den forrige. Vi synes å ane at det er noe mer i luften.

Tiden er nå kommet for at mannen skal tre inn på scenen. Han minner på mange måter om Gud. Han fanger Guds styrke i sitt vesen, men det mangler noe i skaperverket som kan avspeile Guds skjønnhet og det uutgrunnelig og mystiske ved Gud. Det er nå kvinnen gjør sitt inntog for å komplementere mannen. Mer enn det: Gud har lagt ned mye av seg selv i henne. Det er noe ved henne som fengsler mannen og som får ham til å føle seg som en ekte mann når hun returnerer hans av og til klønete tilnærminger.

Pondus og hans gode venn Jokke sitter en dag på puben og snakker om Jokkes nye forelskelse. De reflekterer over utfordringene i et forhold og kommer selvfølgelig inn på mannens og kvinnens mange motsetninger og forskjeller. Pondus som tross alt er gift trer fram som den store vismannen og sier: Det blir som en trehjulssykkel mot en romferge! En enkel og grei konstruksjon mot et absurd komplisert maskineri, som titt og ofte eksploderer! Jeg håper du har evner innen psyko-analyse og tankelesing. Det kan komme inn handy!

Det er ikke rart at djevelen hater kvinnen. Hun er det fremste Gud har skapt og hun reflekterer Guds hjerte mer fullkomment enn noen annen skapning. Det som er skammelig for oss menn er at vi er den skapningen han bruker for å undertrykke og ødelegge denne skjønnheten. Det var ikke før rundt 1920 at hun ble betraktet som en egen fri skapning utenfor mannen og ble gitt stemme- og eiendomsrett i de fleste vestlige land. Incest har ødelagt flere kvinner enn hva jeg våger tenke på.

Religion har vært og er fortsatt den fremste kvinneundertrykkeren. Det er kanskje det fremste kjennetegnet ved et religiøst system at det undertrykker kvinnen. Hun blir nektet adgang til talerstolen, må underlegge seg mannens til tider nådeløse regime, hun blir tvunget til å dekke seg til og skjule den skjønnheten hun er blitt gitt for å glede verden og hun blir drept hvis hun gjør opprør eller mistenkes for umoralsk atferd.

I dag står det i Aftenposten at Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov hevder at kvinner fortjener å dø hvis de blir tatt i umoralsk atferd. Det er hans svar på at det nylig er skutt 6 kvinner i landet. Æresdrap florerer i mange muslimske land. I den mørke middelalder her i Europa var det heksejakt som var unnskyldningen for å ta livet av kvinner som ikke passet inn i det religiøse systemet, eller som våget å hevde frihet fra undertrykkelse. Tidligere i uken fortalte avisene at Norske kvinner ble banket hvis de ikke bar hijab.

Dette er dagen å ære kvinnen som det fremste i Guds skaperverk, og opphøye hennes blendende skjønnhet og godhet som det som fremmer kjærlighet, relasjoner og at som er godt i denne verden. Hva hadde vi menn vært uten morskjærligheten?

Guri Endresen Rosseland

I 1862 fantes det mange Norske immigranter langs den øvre delen av Mississippi elven i staten Montana. Ledet av høvdingen Little Crow gjorde Sioux indianerne på denne tiden opprør mot de hvites manglende evne til å oppfylle sine forpliktelser i henhold til avtaler tidligere inngått med indianerne. Den stadige strømmen av hvite menn hadde nærmest ruinert Siouxenes livsgrunnlag, som i hovedsak bestod av jakt i skogene og slettene i staten Montana og Dakota territoriet. Den føderale regjeringen hadde kjøpt store områder av Siouxene i bytte mot kontanter og forsyninger som ble utbetalt i årlige rater av indianeragentene. Indianerne ble etterhvert avhengige av disse leveransene for å kunne overleve de barske vintrene så langt mot nord.

I 1862 raste den amerikanske borgerkrigen for fullt. Indianerne ble nedprioritert til fordel for krigsinnsatsen mot konføderasjonen som krevde enorme ressurser. Når leveransene til Siouxene ble betydelig forsinket og redusert denne sommeren vakte det harme og sinne, særlig blant de unge krigerne. Fire krigere angrep i frustrasjon en gård og drepte flere av beboerne. Når de vendte tilbake til stammen og fortalte hva de hadde gjort valgte Siouxene, etter mange og lange diskusjoner, å støtte de unge krigshisserne. Opprøret bredte derfor om seg, og indianerne angrep gårder, drepte voksne og barn og tok krigsbytte.

Guri Endresen Rosseland var gift med Lars Rosseland og sammen hadde de fem barn. Familien kom fra Norheimsund og slo seg ned ved Salomon Lake i 1857. Sommeren 1862 red det fire indianere inn på gårdsplassen deres. Familien kjente dem godt fra før og ante ingen uråd. Plutselig drar indianerne fram våpnene sine og dreper mannen Lars og eldstesønnen Erlend. Sønnen Ole blir skutt skulderen og blir liggende livløs på bakken. Guri klarer å få med seg minstejenta Anne ned i jordkjelleren. De to elste jentene blir bortført av siouxene.

Livredd og fra seg av sorg bestemmer Guri seg for å finne hjelp på nabogårdene. Ole viste seg heldigvis å ikke være alvorlig skadet og kunne gå for egen maskin. Dermed bega de tre gjenværende familiemedlemmene seg avgårde til Salomon Foots gård. Foot hadde hatt besøk av indianerne dagen i forveien. Sammen med flere familier hadde de forskanset seg i huset og kjempet mot Siouxene. Salomon Foot og nordmannen Asbjørn Rykkje hadde begge blitt alvorlig såret i kampene. De ble værende i huset mens resten av familiene søkte til nærmeste trygge by.

Når Guri og barna ankommer gården finner hun de to mennene som er iferd med å gi opp alt håp. Guri sørger for at de får drikke, hun vasker og steller sårene deres og hjelper dem å få på seg rene klær. Ute finner hun en vogn og et par okser som indianerne ikke har fått med seg. Nybyggerkvinnene var ikke sveklinger, og på forunderligvis greier Guri å få de to mennene ut og oppå vogna. På et par andre tomme gårder finner Guri noe mat som styrker alle sammen. Tilslutt når de tryggheten i Forest City. Under tårer og gledesrop møter Foot og Rykkje familiene sine igjen. Under kyndig legebehandling leges sårene til de to mennene og de kan etterhvert vende tilbake til gårdene sine.

Guris to bortførte døtre hadde klart å stikke av fra indianerne og befinner seg også i Forest City når følget når byen. Guri var helt sikker på at de også ville bli drept når indianerne var ferdige med dem. Innbyggerne i Forest City feiret henne som en ekte heltinne selv om Guri ikke syntes det var så mye å snakke om. Senere i livet likte hun ikke å bli minnet på om det som skjedde den blodige sommeren i 1862. Minnene og smerten det vakte ble for vanskelig for henne.

Sabbaten

I 2008 lagde Steve McVey en videoserie han kalte "101 løgner som forkynnes i dagens kirke". I dagens blogg forteller han at den episoden han fikk kraftigst motreaksjoner på var den der han hevdet at dagens kirke ikke trengte å holde hverken sabbaten (lørdag) eller den nye sabbaten (søndag) hellig. Steve McVey påpekte at dette var ordninger under den gamle pakt som bare var skygger av det som skulle komme, nemlig at Jesus er vår sabbat - vårt hvilested.

I dag finnes det kirker som har bygd mye av sin teologi rundt at lørdag er sabbat, og at de som ikke følger denne loven i verste fall er djevelens redskaper. Søndagen har i kirke-Norge ellers vært dagen man ikke skulle arbeide og holde hellig. Vi kjenner alle til søndagshysteriet hvor det meste man gjorde var synd. Problemet til alle de religiøse helligdagskrigerne var og er at de selvfølgelig ikke har den minste anelse om alle påbudene og reglene jødene hadde og har knyttet til denne dagen. Derfor, hvis de mener at man skal holde sabbaten hellig i tråd med den gamle pakt så må de også selv holde alle påbudene, noe de selvfølgelig ikke kan, ettersom på denne dagen kan man for eksempel ikke lage mat, og man må dessuten passe på at man ikke tar flere skritt enn hva enn sabbatsreise tillater, samt mange andre merkverdige regler.

Hvorfor er det ingen som har etablert en kirke som er spesielt overgitt til å holde et av de andre budene? Det ville jo selvfølgelig ikke vært annet enn religiøst galskap det heller drevet av de samme grunnkreftene, som Paulus kaller disse, som pisker opp religiøst hysteri i alle andre religioner hvor det ytre teller mer enn hjertet. Forøvrig er det bare Jesus som kan skape den indre transformasjonen i hjertet som gir gjenklang i det ytre.

Religion skaper ufred, splid, misunnelse og en intolerant selvrettferdighet som er kvelende på omgivelsene. Dette er religionens fremste kjennemerke; at den dreper alt liv. Jesus var uredd og gikk imot disse kreftene med djervhet og harde ord, nettopp fordi de stred mot skaperverket hvis fremste kjennetegn er mangfold og liv. Jesus var en tøffing. Desverre lider de fleste kristne av en selvpålagt fromhet som ikke minner mye om Jesus stridslyst. Det er ikke uten grunn Han også blir kalt Løven av Juda.

Dorris Lessing sa det omtrent slik: De kristne har klippet klørne av Løven av Juda og gjort ham til en kjæledegge for blekfete proster og gamle kniplingsbehengte damer.

Tostats Løsningen

Hamas, som kontroller Gaza, og Fatah, som kontrollerer Vestbredden, sitter nå i forhandlinger for å finne en løsning som sikrer Palestina araberne en felles regjering. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om tostatsløsningen, med andre ord at Hamas anerkjenner Israel som en selvstendig stat. Tostatsløsningen ble allerede skissert i 1937 i Peel rapporten som ble et viktig underlagsdokument for FN når de i 1947 tok opp Palestina spørsmålet. Peel kommisjonen foreslo at det som var igjen av Palestina, etter at Jordan hadde blitt skilt ut som egen Palestina araber stat allerede i 1923, skulle deles i to stater, en for Jødene og en for Araberne hvor hovedgrensene skulle trekkes i henhold til hvor de to folkeslagene hadde høyest befolkningstetthet.

Ifølge Jerusalem Post har forhandlingene stoppet opp ettersom Hamas konsekvent nekter å anerkjenne Israel. Det betyr at de fortsatt har som klart mål å destabilisere regionen og å utslette Israel. Dette har dessverre vært Arabernes holdning helt siden Israel erklærte seg som en egen nasjon i 1948. Tostatsløsningen har vært tilbudt Palestina araberne i 1937, 1947, 1967 og senest i 2001. I 2001 var Israel villig til å fjerne alle bosetninger i Gaza og på Vestbredden, de var villig til å gi de områdene de vant i forsvarskrigen i 1967 til Palestina araberne, med unntak av noen få nærmest ubefolkede områder for å sikre grensen sin, alt i henhold FNs sikkerhetsresolusjon 242. De var også villig til å tilby de araberne som måtte flykte i 1948 30 milliarder dollar som erstatning for tapte eiendommer og hjem, selv om store deler av denne flyktningmassen skyldtes andre forhold enn etnisk rensing fra Israelsk side, som noen hevder. Det er verdt å merke seg at de ca 800 000 jødene som måtte flykte fra, eller ble utdrevet fra Arabiske land i denne perioden ikke har blitt tilbudt erstatning.

Arafat, som ledet forhandlingene på Arabernes vegne, valgte å si nei takk til denne pakken, noe som vakte sinne og fortvilelse i Clinton administrasjonen, som hadde brukt mye tid og krefter på å skissere en løsning begge parter kunne godta og som Arafat hadde signalisert han ville akseptere. Det finnes klar dokumentasjon (se Dershowitz: The Case for Israel) for at mens forhandlingene pågikk hadde Arafat initiert og planlagt den påfølgende intifadaen. Det er flere forhold som forklarer denne strategien. For det første hadde PLO siden 1967 vist at terror mot Israel, det vil si bombeangrep mot barn, ungdommer, kvinner, eldre og andre sivile mål, ville framprovosere av og til voldsomme represalier fra Israel, noe som vendte verdensopinionen mot Israel. Palestinerne har med andre ord opplevd at terror lønner seg. Denne strategien har betydd uendelige lidelser for begge parter i denne konflikten. For det andre fantes det sterke krefter i Palestina som ønsket å ta livet av Arafat hvis han gikk med på fredsløsningen. Den eneste nasjonen som standhaftig har motsatt seg Arabernes terror for å oppnå politiske mål har vært USA.

Umiddelbart etter at Arafat ble avslørt nok en gang som løgner, når han avslo veien til fred, snudde store deler av verdensopinionen til Israels fordel. Men, når Palestiner araberne trappet opp selvmordsbombingen mot sivile mål og Israel nok en gang måtte forsvare seg snudde opinionen, slik som Arafat hadde kalkulert basert på tidligere erfaringer. Forbløffende mange har trodd propagandaen om at det var Sharons besøk til tempelhøyden som utløste intifadaen. Sharons utflukt var avtalt flere dager på forhånd med de palestinske selvstyremyndighetene. Muslimene hevdet at han hadde krenket et av deres hellige steder, noe Muslimene selv har gjort seg skyldig i ved mange anledninger både ved å hindre ortodokse jøder tilgang til klagemuren og ved å sende palestinske lovgivende representanter til samme mur. Det er mulig det var et uklokt trekk av Sharon, men i henhold til demokratiske spilleregler var besøket hans helt legitimt.

Det er ingen tvil om at Israel også har vært skyldig i å drepe uskyldige og barn i deres forsvar mot terrorisme. Israel har valgt å legge alle militære installasjoner langt unna befolkningssentra, Palestina araberne bruker derimot barn, ungdom og kvinner som selvmordsbombere. Det er blant annet dokumentert at de har gjort kvinner gravide ved hjelp av sjarmoffensiver eller regelrett voldtekt. For å gi kvinnen anledning til å forsvare sin ære tvinger de henne ut i selvmordsangrep. Palestina araberne har også valgt å legge bombefabrikker og våpenarsenaler i nærheten av skoler, barnehager og sykehus. Til tross for at Israelerne ofte har prøvd å ramme disse militære installasjonene og terroristene som bruker disse stedene som baser så skånsomt som mulig har det dessverre ikke vært mulig å unngå at barn har blitt ofre i denne forferdelige krigen.

Det som er viktig å ha i mente er at Israel har en av de sterkeste, tydeligste og mest uavhengige domstolene i verden. Hvis uskyldige sivile blir rammet vil det bli iverksatt gransking og eventuelle skyldige vil bli dømt, samt at mange i den Israelske befolkningen vil fordømme disse gjerningene. Dette står i sterk kontrast til Arabernes feiring når en selvmordbomber lykkes i å ta livet til uskyldige sivile, herunder barn. Et annet moment er at når Palestinerne teller opp døde sivile etter en trefning så teller de med selvmordsbombere, bombemakere og deres hjelpere og utrolig nok alle de av deres landsmenn de selv har likvidert fordi de har blitt anklaget for å stå i ledtog med Israel.

Med tanke på at Araberne i første verdenskrig, i andre verdenskrig og de påfølgende krigene mot Israel har tilhørt den tapende siden framstår Israels stadige tilbud som sjenerøse. Tyskland som tapte begge de to store verdenskrigene har måttet akseptere betydelig innskrenking av sine landområder. Etter krigen måtte alle tyskere som hadde bodd i mange generasjoner i Sudetenland, i det som nå er Tsjekkia, pent pakke sammen og flytte til det nye Tyskland uten at de ble tilbudt noen form for erstatning nettopp fordi de tilhørte den tapende parten som i tillegg hadde vært aggressoren i den avsluttede verdenskrigen.

Det er i denne konteksten det framstår som ganske klart at freden kunne ha vært sikret allerede i 1937 dersom Araberne hadde anerkjent tostatsløsningen som ville sikret dem betydelig større landområder enn hva de kan forvente å oppnå i dag. Heldigvis finnes det nå moderate krefter blant Palestina araberne, representert blant annet gjennom Fatah, som aksepterer en tostatsløsning som eneste veien til fred, til tross for at dets leder Mahmoud Abbas har skrevet en bok hvor han fornekter Holocaust, noe som fratar ham noe troverdighet selv om han har gått ut og sagt at han angrer sine tidligere påstander. Et annet moment er at hvis tostatsløsningen hadde blitt godtatt før andre verdenskrig ville hundre tusenvis av jøder hatt et sted å flykte til og dermed unngått gasskamrene.

Moralsk relativisme

Ivan: ”Forestill deg at du lager en fabrikk av menneskelige skjebner med det formål å gi alle mennesker lykke til slutt, gi dem endelig fred, men at det er essensielt og uunngåelig å torturere kun en liten skapning, for eksempel babyen som banker seg på brystet med sine små knyttnever, og skape den nye virkeligheten på dens uoppgjorte tårer – ville du da ønske å være opphavsmannen bak disse forutsetningene? Si det til meg, og si sannheten.” Alyosha svarte uten å nøle: ”Nei, det ville jeg ikke”. (Dostoyevsky)

Forutsetningen bak moralsk relativisme er at det ikke finnes noen absolutt ondskap. Det som tilsynelatende virker som noe ondt, kan virke fram noe godt for andre eller for den som erfarer det onde på kort eller lang sikt. Denne virkelighetsforståelsen finner vi også i kristne sammenhenger. Sykdom, død eller ulykker betraktes herav enten som guddommelig oppdragelse eller noe som er moralsk rensende. Denne forståelsen mer enn antyder at selv om Gud står bak det som framstår som onde ting så gjør Han det egentlig ut fra en grunnleggende godhet, fordi Han vet hva som er det beste for hver enkelt.

Denne misforståelsen har mange uheldige følger. For det første ligger det implisitt i premissene for moralsk relativisme at vi kan kaste vrak på vår humanisme og empati for andres skjebner med den begrunnelse at finnes en høyere årsak bak, og at denne vil virke fram noe godt. Vi befinner oss nå på Hinduistisk grunn, hvor Karma ideen har sitt utspring. For det andre kan vi nå rettferdiggjøre terrorhandlinger mot uskyldige sivile som et middel mot å oppnå er høyere mål, for eksempel fred, frihet og statsdannelser. I ytterste konsekvens kan nå enhver handling rettferdiggjøres fordi det er alltid mulig å finne at den virker fram noe positivt for noen.

Den tredje følgen er vi nå ikke lenger kan sammenligne graden av forbrytelser. Et prinsipp som hele vårt rettsvesen hviler på. Nå trekker vi for eksempel skillelinjer mellom overlagt drap og tap av liv som skyldes uhell eller uforvarende atferd. Det førstnevnte straffes med betydelig høyere straffer enn det sistnevnte. Når vårt rettvesen rakner åpner vi dørene for anarki. Dette var en av grunnene til at den Franske terrorstaten vokste fram rett etter den Franske revolusjonen i 1789.

I denne sammenhengen blir et utsagn som ”Gud er god” meningsløst ettersom det ikke lenger finnes et mål på absolutt godhet. Når Paulus hevder at alt samvirker for det gode for den som elsker Gud, så mener han ikke at Gud påfører oss eller tillater at vi må gå gjennom lidelser. En mer fruktbar tilnærming er å hevde at Gud på grunn av sin godhet og makt er fullkomment i stand til å snu enhver situasjon til vårt beste til tross for omstendighetene vi møter. Da kan vi ikke lenger si at sykdom er noe godt fordi Gud kan bruke sykdommen til å fremme sin gode vilje i våre liv. Derimot er sykdom og lidelser absolutt ondt og strider mot Guds vilje og Hans skaperplan.

Anne Hutchinson

Anført av Anne Hutchinson reiste 60 kvinner seg plutselig og forlot et kristent møte som fant sted i Boston, Massachusetts, i 1633. Det var ikke første gang damene reiste seg i protest. Byen bestod av omtrent 1000 innbyggere og Anne, som i datidens målestokk var en glimrende jordmor, hadde klart å mobilisere ca 60-80 kvinner som støttet henne. Noe som var et anselig antall i en så liten by. Hun var gift med en fremstående kjøpmann og den sterkt puritanske guvernøren, John Winthrop, våget ikke utvise henne fra byen, noe som var vanlig hvis noen forkynte eller stod for en mer liberal bibelfortolkning enn puritanerne.

Disse som hadde seilt over med det nå berømte skipet Mayflower og slått seg ned i Massachusetts var puritanere hovedsakelig fra den østlige delen av England. De var sterkt religiøse og ønsket å etablere et samfunn diktert av Bibelens moralkodeks. De mente at den engelske kongen, Charles I, var i ferd med å føre England rett til helvete etter at han giftet seg med katolske kvinne. Puritanerne forlot ikke England på grunn av fattigdom eller forfølgelse. Hovedmotivet for emigrasjonen var å unngå å bli besmittet av feilaktig lære.

Puritanerne forfektet nøysomhet og hardt arbeid som veien til frelse. De var mer opptatt av tilhørighet til det rette kirkesamfunnet enn hva som foregikk i menneskets hjerte. Det betydde blant annet at god oppførsel var noe som kunne måles av kirken og samfunnet. Anne Hutchinson og hennes trofaste kvinnelige støttespillere hevdet at man ikke ble frelst gjennom gode gjerninger, men derimot av Guds nåde. Det synet de stod for var et kraftig angrep på de etablertes religiøse forståelse.

Det var forøvrig John Winthrop som holdt den berømte talen hvor det ble sagt at den nye samfunnsordningen puritanerne nå etablerte skulle være "A city upon a hill". En by som skulle stå fram som et eksempel for alle folkeslag om hva som kunne være mulig når man inngikk en pakt med Gud. Denne ideen har vært en viktig identitetsbygger for USA som etter hvert kom til å betrakte seg som en spesiell nasjon med et guddommelig oppdrag.

Først i 1637, etter at Annes svigerbror, som også var en av Winthrops største kritikere, ble forvist fra staten, kunne guvernøren føre sin sak mot den rebelske og frittalende kvinnen. Hun ble kastet ut av kirken og forvist fra Massachusetts. Hun ble senere drept av Indianere i det som nå er Bronx i New York. Til tross for dette kunne ikke puritanerne stoppe den frihetsbevegelsen hun hadde vært en foregangskvinne for. I årene som fulgte ble det innført nye lover som ga innbyggerne i staten, og for så vidt hele New England regionen, større frihet og flere rettigheter.

Evnerike barn og den Norske enhetsskolen

Det finnes en gruppe barn som vantrives i skolen, og som ofte blir karakterisert som adferdsvanskelige. Dette er gjerne det vi kaller evnerike barn. En ofte forsømt gruppe i den norske skolen. Det finnes nesten ingen forskning rundt dette emnet, og så langt jeg kjenner til er det kun den danske psykologen Ole Kyed som i Skandinavia har spesialisert seg på denne gruppen barn.

Jeg har snakket med en familie som har møtt den norske enhetsskolens reaksjon på barn skolen ofte ikke har kompetanse til å hjelpe. Etter to måneder i barneskolen begynte marerittet deres. På det første foreldremøtet ble sønnen deres karakterisert som vanskelig, treg, umoden og at han forstyrret de andre elevene.

Dette kom fullstendig overraskende på foreldrene. De hadde ikke hørt noe fra skolen tidligere, og sønnen hadde ikke sagt så mye hjemme. Men etter hvert begynte gutten også å endre adferd hjemme. Han trakk seg tilbake, fikk raserianfall og ble nesten umulig å håndtere.

Ettersom begge foreldrene er meget begavet, mente de at forklaringen på oppførsel og vantrivsel på skolen kunne skyldes at barnet var meget intelligent, noe de tok opp med skolen. For å gjøre en lang historie kort så ble foreldrene ikke trodd. De ble latterliggjort, uthengt og baksnakket. PPT tjenesten ble koblet inn og foreldrene måtte i møter med rektor, inspektør, psykolog og klasselærer uten at det ble foretatt de nødvendige grep fra skolens side som kunne ha endret situasjonen.

Det hører også med til historien at gutten i tillegg var et mobbeoffer, noe som ikke er unormalt for disse barna. Heller ikke denne situasjonen ble tatt på alvor. Kontaktlærer signaliserte nærmest at det var guttens egen feil at han ble mobbet. Situasjonen ble etter hvert så betent at kontaktlærer nektet å hjelpe sønnen i klassen.

Når foreldrene etter hvert fikk kjennskap til, og tok kontakt med Ole Kyed fikk de støtte og forståelse for dette som etter hvert hadde blitt en stor påkjenning for foreldrene, barnet og skolen. Han kunne gjennom tester bekrefte sønnens høye IQ, samt berolige foreldrene med at sønnens adferd på ingen måte var unormal.

I Danmark er det etablert en støttegruppe for foreldre med evnerike barn. Også norske foreldre får tilbud om å bli medlem. Det har nemlig vist seg at begavede barn og deres foreldre møter mange av de samme fordommene og problemene i skoleverket. I Danmark er det også blitt startet en privatskole for evnerike barn, nettopp fordi disse barna ofte blir misforstått og understimulert i den vanlige skolen.

Redningen for denne familien var en kristen privatskole, der den nye læreren selv hadde vært et begavet barn. Han kjente godt til hvilken utfordring dette kunne være, og hadde derfor gode forutsetninger til å hjelpe gutten og familien. Far forteller nå om en sønn som trives på skolen, og som også fungerer meget bra på hjemmebane.

Det handler ikke om oss

Artikkelen er oversatt til Norsk med tillatelse av Steve McVey. The article is translated into Norwegian with permission from Steve McVey.

Har du noen gang lagt merke til at når vi leser Bibelen så prøver vi å få alt til å dreie seg om oss? Kjødets tilbøyelighet til alltid å ville være i fokus er jo ganske typisk, om ikke noe annet. For å vise vei skal vi bruke noen lignelser som eksempler.

Hva er den vanligste fortolkningen du kjenner til når det gjelder fortellingen om Den gode samaritan? Sannsynligvis slik jeg pleide å utlegge den – at vi burde være gode samaritanere. Hovedpoenget med historien er allikevel ikke at vi burde bli noe som helst. Den gode samaritan er Jesus. Vi var han som ligger ved siden av veien, bløende og skadd. Vi var han som verken religion eller loven kunne hjelpe.

Eller betrakt historien om den verdifulle perlen. Matteus 13:45-46 sier: ” Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.”

Det er ofte blitt sagt at Jesus er den verdifulle perlen og at vi burde gi opp alt for å følge ham. Det er en opplagt feil med den forståelsen: Perlen ble kjøpt av den personen som endte opp med den. Det er ganske opplagt at du og jeg ikke betalte noe for å motta Jesu frelse. Det er en gratis gave. På den annen side ga Jesus alt for å få deg. Det forbløffende er at du er den verdifulle perlen. Historien handler om Hans godhet ved å kjøpe oss, ikke om vår godhet gjennom å søke Ham.

En tilsvarende historie finner vi i Matteus 13:44: ” Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.” Mange har trodd at Jesus er skatten, men det passer ikke inn. Du er skatten og Han kjøpte deg.

Igjen og igjen ser vi så selvsentrerte våre tradisjonelle fortolkninger har vært. Ytterligere ett eksempel: Vi sier at historien i Lukas 15 er om den bortkomne sønnen og at vi trenger å komme til oss selv, reise oss og gå hjem. Faktum er at lignelsen er fortellingen om den aksepterende faren som omfavnet sønnen sin før han fikk muligheten til å komme med sine tomme løfter.

Vi ønsker at helten i disse historiene skal være oss selv, men faktum er at vi er ikke heltene. Det er Jesus. Bibelen er en bok som viser oss Hans storhet. Den dreier seg ikke om at vi skal mane fram en innbilt iboende godhet som vi ønsker vi hadde.

Et barndomsminne

Vi var en godlynt gjeng som vokste opp på et lite sted i Nord Norge på 70-tallet. Vi var hovedsakelig seks gutter som boltret oss sammen. Noen av gutta hadde lillesøstere som av og til fikk være med oss på farefulle oppdrag.

Vinteren var et eventyr – full av aktiviteter som vi fant på selv. Det må innrømmes at det hendte vi fant på noen rampestreker også.

Som elstemann er det vel ikke helt usannsynlig at jeg sto bak noe av det. Denne gangen hadde vi gravd oss ned bak en borg av snø for å kaste snøballer på forbipasserende biler. Jentene var med - det var mildvær og ypperlige forhold for steinharde snøballer.

Jeg aner ikke hvem det var som fikk inn en fulltreffer midt i frontruta på en trailer. Det skrek i bremser og ut kom det løpende en illsint sjåfør. Vi hadde retretten klar. Rett bak oss var det en bratt skrent som vi forholdsvis enkelt kunne klatre opp.

Om det var beskjedenhet eller hva det nå enn var så havnet i hvert fall min to år yngre bror bakerst i køen av flyktende barn. På grunn av mildværet ble bakken glattere og glattere etter hvert som den ene etter den andre forsvant i sikkerhet.

Sjåføren var nå faretruende nær. Halvveis i bakken fikk broren min store problemer. De små bena spant i panikk - han kom seg ikke av flekken. Iført mammas hjemmesydde bobledress må det ha vært litt av et syn.

Idet den voksne armen skulle til å gripe rundt anklene hans fikk han plutselig fotfeste. Det er godt mulig han satte ny verdensrekord opp bakken den dagen. Likblek og skjelvende tok han igjen oss andre. Vi var litt skjelvne vi også, og fortsatt, den dag i dag, lurer jeg på hva som hadde hendt om han hadde blitt tatt igjen den dagen.

(For å få en kristen vinkling på historien kan vi jo anta at broren min ble dyttet av en engel)

Venezuela

Folket i Venezuela har nylig avgjort gjennom en folkeavstemming at den sittende presidenten, Hugo Chavez, kan være president så lenge han ønsker såfremt han blir gjenvalgt. Fram til nå har en president i dette oljerike landet kunnet sitte to perioder ifølge grunnloven. Grunnlovsendringen som folket nå har verifisert gir presidenten forholdsvis stor makt, noe grunnloven i utgangspunktet var ment å forhindre.

Hugo Chavez er populær i brede lag av folket etter at han de årene han har sittet ved makten har innført store reformer innenfor helse- og skolesektoren, noe som har kommet mange i den fattige befolkningen til gode. Reformene er finansiert gjennom landets forholdsvis store oljeinntekter. Ettersom prisen på et fat olje har falt som en følge av finanskrisen har noe av reformarbeidet bremset opp.

Hugo Chavez har vært en høylytt motstander av USA og har kritisert stormakten for økonomisk imperialisme og en kapitalisme som øker skillet mellom fattig og rik. I sitt eget land har han kneblet mye av mediene gjennom sensur, noe som ikke er uvanlig for diktaturlignende regimer. Opposisjonen i Venezuela anfører at en av grunnene til at Chavez foreslåtte grunnlovsendring fikk flertall skyldes at mediene er kontrollert av sosialistene.

Historien har vist til nærmest det kjedsommelige at makt korrumpterer. Det er ikke urimelig å anta det vil komme flere forslag fra myndighetene som vil sette Venezuelas skjøre demokrati i fare. Det har også vist seg at uinnskrenket makt fordelt på få hender har fratatt befolkningen sivile rettigheter, har ført til utstrakt korrupsjon, gitt innbyggerne dårligere levestandard og fristet makteliten til å karre til seg store økonomiske fordeler.

Når Øst-Tyskland falt ble innbyggerne rasende og sjokkerte når de ble kjent med kommunist elitens liv i sus og dus. Det har også vist seg at Sovjetunionens høye idealer om likestilling mellom kjønnene og at ingen folkeslag skulle diskrimineres bare var tomme ord. Ingen kvinner ble gitt adgang til politbyrået, og antisemmitisme var utbredt i denne tidligere stormakten.

De landene som har en sterk grunnlov som ivaretar individets rettigheter og som har spredt makten over flere institusjoner har på mange måter vært forbilder for mange av landene som har oppnådd uavhengighet etter den andre verdenskrig. I Norge har vi en lovgivende forsamling, Stortinget. Høyesterett ivaretar rettssikkerheten og regjeringen har en utøvende funksjon. Disse tre skal i teorien sørge for at intet enketmenneske får for stor makt, samt at de skal balansere den makten en nasjonalstat er i besittelse av. Vi får håpe at grunnlovsendringen i Venezuela ikke fratar landet disse viktige maktfordelingsprinsippene.

Valentine

Lørdag kveld tilbrakte jeg på Valentine aften arrangert av den lokale Familien i Fokus gruppa. Tre retters middag og en time forkynnelse om alt jeg bør bli bedre til og huske på for at lidenskapen ikke skal slukne i ekteskapet.

Jeg har vært på flere familieleirer og ekteskapsweekender i kristen regi. Jeg blir alltid motløs på slike samlinger. Disse som underviser er alltid så opptatt av alt jeg ikke får til og alt jeg må bli bedre på for at familien og ekteskapet skal overleve. Det er lett å bli kriseorientert i en slik atmosfære.

Jeg visste i grunn på forhånd at slik ville det bli slik lørdag kveld også. Sånn sett så ble jeg jo ikke så veldig skuffet. Men, tenk om de i stedet for alle selvfølgelighetene, og alt selvforbedringsmaset hadde sagt følgende:

Gud er lidenskapens Gud. Han elsker eventyr, farlige oppdrag og ville følelser. For jentene kunne de for eksempel sagt at han elsker romantiske rolige kvelder. Tenk om de hadde sagt at Gud er kilden til all lidenskap og at om vi lar han få anledning til å elske oss så vil vi bli smittet av hans lidenskap.

Tenk om de hadde sagt at alle forventningene vi har til hverandre i et par forhold er umulig for den enkelte å innfri, fordi da ville vi ikke hatt bruk for Gud. Hva om disse ekspertene hadde fortalt oss at det er enkelte sider av våre lengsler som bare Gud kan innfri. Ah, for en lettelse det hadde vært. Da hadde vi kanskje lært oss å være litt mer romslige i forhold til vår partners tilkortkommenheter.

Tenk om de hadde lest Gregory Batesons kommunikasjonsteori og delt med oss alle de spennende tankene han har om det å være i relasjoner som fordrer kommunikasjon, eller delt med oss noen av de tankene John Eldredge fremmer i sine to glimrende bøker Wild at Heart og Captivating.

For all del, kvelden var ellers svært trivelig. Jeg hygget meg med gode venner, kona mi og god mat. Ok, det ble litt mange klisne kjærlighetssanger etter min smak. Savnet i grunn litt lidenskapelig black metal, men det får jeg vel ikke servert på en kristen samling hvor majoriteten er middelaldrende ektepar.

Fundamentalisme

De fleste er klar over at jeg er en kristen. Det betyr at jeg tror at Jesus døde på et kors og stod opp igjen for at jeg ved troen på ham kan ta imot løftet om evig liv. Tilsynelatende kan jeg virke paradoksal når jeg nå påstår at jeg hater religiøsitet, loviskhet, manipulering og fundamentalisme. De er alle begreper som de flest forbinder med sånne som meg.

Religiøsitet er påtatt fromhet og innebærer en stor porsjon selvrettferdighet med påfølgende tegn: nedlatenhet og dømmesyke. Hvis du leser om fariseerne i bibelen så skjønner du hva jeg mener. Jeg føler meg ikke vel sammen med slike mennesker og hvis noen av dere som leser dette opplever meg slik så holder jeg dere ansvarlig for å umiddelbart vise meg til rette.

Loviskhet er blant annet å innbille seg at vi må holde de 10 bud. Disse som tilhører denne leiren strør om seg med alle mulige slags ”må” og ”burde”. Det interessante er at vi finner denne gjengen også i ateistiske kretser. De elsker å fortelle deg om hvordan du bør innrette livet ditt og påpeker med en stor grad av skadefryd alle områdene hvor du kommer til kort. Jeg liker spesielt dårlig å omgås disse menneskene.

Manipulering er nifse greier. Jeg opplever stadig, til min store ergrelse, at selv jeg, den ufeilbarlige, tar i bruk skitne triks for å få gjennomslag for viljen min. Det finnes bøttevis og spann av forskjellige manipulasjonsteknikker. Jeg blir spesielt kvalm når mennesker blander inn Gud i sine forsøk på å kontrollere omgivelsene.

Hva er så fundamentalisme? Ifølge Wikipedia finnes det fire definisjoner. Jeg velger å løfte fram to av disse: ” Fundamentalisme brukes ofte synonymt med fanatisme, kjennetegnet ved svart/hvitt tenkning, mangel på saklighet og balanse, mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes tenkende. Slike tendenser finner man både i religiøse, anti-religiøse eller andre sammenhenger.”

Den andre kommer her: ”Man kan også legge til en fjerde bruk av «fundamentalisme» som har dukket opp i de senere år: Det brukes om ekstremisme generelt, om politiske ideologier som er fiendtlig innstilt til omgivelsene og er villig til å bruke vold og terror for å fremme sine mål.”
Hele Wikipedia artikkelen finner du her: http://no.wikipedia.org/wiki/Fundamentalisme Når du først er inne på siden les gjerne også gjennom artikkelen til professor Tvedt om fundamentalisme som du finner under Eksterne Lenker.

Nå er du sikker grusomt nysgjerrig på hva slags kristendom jeg står for. Vel, da er det bare å pløye gjennom alle artiklene mine og la deg forskrekke over at jeg er ganske fundamentalistisk ifølge den aller første definisjonen på nevnte Wikipedia side (den må du lete fram selv ved å følge linken).

Ellers er jeg som de fleste andre ganske ufullkommen med mange slagsider. Jeg er til tider lovisk, nedlatende, manipulerende, religiøs, definitivt fundamentalistisk og til tider veldig sjølgod. Men, jeg var verre før. Det er med andre ord framgang å spore og det skal man ikke kimse av.

Darwin 200 år

I disse dager er det 200 år siden Darwin kom til verden og påbegynte sine første vaklende skritt mot det av som mange betraktes som høydepunktet i moderne forskning, nemlig Artenes Opprinnelse, boken som prøver å forklare tilstedeværelsen av en ufattelig rikdom av liv på denne vesle kloden i et bortgjemt hjørne av Melkeveien.

Darwins største bragd var dog å forklare dette uten en skapergud. Det er ikke rart at ateistene trykker ham til sitt bryst, og deres beundring for denne mannen nærmer seg igrunn tilbedelse, hvilket bare beviser menneskets trang til å ha noe større enn dem selv å tilbe.

Jeg har hatt gleden av å lese mange sider med argumentasjon som går imot Darwin. Det meste av dette er ført i pennen av mennesker med høy utdannelse og som på samme måte som sine motdebattanter, Darwinistene, anlegger et vitenskapelig og forskningsmessig perspektiv på sin bevisføring.

Jeg skal ikke trette leserne med alle disse motargumentene. De interesserte kan søke på intelligent design bevegelsen. Mitt hovedanliggende er derimot min forundring over de steile frontene som eksisterer mellom disse to gruppene av forskere. Jeg har særlig lagt merke til Darwinistenes trang til å latterliggjøre, nedvurdere og tie ihjel det som måtte imøtegå deres dyrebare ideer.

Det er også interessant å merke seg at når det skjer et eller annet gjennombrudd innenfor gen-forskningen så hyler de av begeistring og fremmer umiddelbart at dette er nok et bevis på evolusjon. Riktignok sliter de med å forklare at DNA koden som består av fire "bokstaver", som kan settes sammen på uendelig mange måter, er en meget avansert monteringsveiledning for alt levende liv.

Jeg har med andre ord levd i den naive tro at vitenskapsmenn var uhildet i deres søken etter sannhet. Det viser seg derimot at de er like fordumsfulle, arrogante og sjalu som sine mindre intelligente artsfrender, med andre ord sånne som meg.

Det finnes en sak verdt å kjempe for

Artikkelen er oversatt med tillatelse av Steve McVey. The article is translated with permission from Steve Mc Vey.

Når David så sine brødre bøye unna for Goliat ble han bekymret for at ingen våget konfrontere Goliat og sette en stopper hans brutale regime. Goliat hadde maktet å få Guds folk til å bli overveldet av en følelse av utilstrekkelighet. Han hadde fått dem til å glemme at kilden til seier var deres himmelske far. Goliat gjorde at de oppførte seg som redde småjenter framfor å oppføre seg som soldater. Han hadde lammet dem i deres framgang.

Virker Goliat kjent? Les gjennom de tingene jeg har nevnt han forårsaket blant dem. Det er akkurat de samme tingene som loviskhet fremmer blant Guds folk i dag. Lovisk religion tårner over oss, får oss til å føle oss utilstrekkelige, gjør at vi fokuserer på våre egne manglende evner framfor Guds evner slik at vi glemmer vår sanne identitet og stopper i vår nådevandring.

Når David spurte om hva som var problemet vendte de seg mot ham som om han var fienden. ”Hvem er du tror du er?” snerret de. Det samme skjer også ofte i dag mot nåde revolusjonistene som reiser seg og taler imot loviskheten som skaper frykt i Guds folk.

David ble ikke skremt av kritikken deres. Han spurte dem: ”Finnes det ikke en sak å kjempe for?” Han visste at det eksisterte en edel sak som ropte om oppmerksomhet. Fienden måtte konfronteres. Folket måtte settes fri fra tyranneriet. Gud ville gjøre det hvis noen var villig til å stole på ham, reise seg og gå framover. David var den mannen, og resten av historien kjenner du.

Du kan oppleve å bli kritisert når du taler imot loviskheten. Dine brødre kan komme til å anklage deg for stolthet, og tenke om deg at du er arrogant som våger å ta et standpunkt som skiller seg fra deres. Men, husk: det er en sak det er verdt å kjempe for. Kristne blir forfulgt og dømt av loviskhetens tunge hånd. Vi må reise oss, og gå imot den ”i Jesu navn”. Gud er på vår side. Vær frimodig. Stå støtt imot den loviske kulturen som preger dagens kirke. Noen vil nok kritisere deg, men gjør det allikevel. Er ikke det en sak verdt å kjempe for?

Snåsamannen og helbredelse

Her om dagen var jeg på mannssamling. Vi hadde ingen spesiell agenda utover at de som hadde noe på hjertet kunne få mikrofonen og dele det med de andre. Tonen for kvelden ble satt når førstemann ønsket å snakke om Snåsa mannen. Vedkommende delte kort sine tanker om den eldre mannens evner, og la til at han håpet at det var Guds kraft som virket i ham.

Det var mange i forsamlingen som hadde synspunkter på healing og helbredelse i sin alminnelighet. Derfor ble den ene etter den andre avløst av nye som la fram sitt syn på saken, eller vitnet om egne opplevelser. Noen hadde erfart å bli helbredet av Gud, og enkelte hadde selv bedt for syke og noe forbauset sett at mennesker ble friske der og da midt foran øynene deres.

Det som ble ganske opplagt for oss alle ettersom kvelden skred fram er at helbredelse er noe som opptar og engasjerer mange mennesker, særlig de som opplever sykdom selv, eller i den nærmeste familie eller vennekrets. Jeg valgte å være lyttende og ikke stå fram med mine tanker og synspunkter denne kvelden. Men, jeg må innrømme jeg ble litt inspirert i etterkant og kjente skrivekløen komme.

For sytten år siden hadde jeg varme hender og healingkrefter etter å ha flørtet med alternativ medisin og New Age filosofi i flere år. Den gang var jeg overbevist om at kreftene mine kom fra en god kraft som jeg kalte Gud. Det vil si helt fram til jeg møtte Den Hellige Ånd på et kristent møte og forstod at det eksisterte flere overnaturlige krefter enn de jeg hadde erfaring med.

Jeg kom til et vendepunkt hvor det ble klart at kreftene mine ikke nødvendigvis kom fra en god kraft. I denne prosessen sa jeg til den Gud som Bibelen handler om at hvis de varme hendene ikke var fra Ham så ville jeg ikke ha de. Dagen etter denne oppriktige bønnen hadde jeg mistet kraften og hendene mine hadde normal temperatur.

Som kristen har jeg opplevd å bli helbredet av Gud og jeg har fått anledning til å be for syke. Altfor ofte har det ikke skjedd noe spesielt, men noen ganger har Guds kraft og kjærlighet formidlet forunderlige undre. Det mest oppsiktsvekkende skjedde på en familieleir i Sverige hvor en dame ble kvitt en kreftsvulst i den ene eggstokken.

Utfordringen for mange av oss er alle de gangene det ikke skjer noe. Da er det lett å miste motet. Det er så mange prosesser som foregår i vårt indre. Vi er redde for å skuffe andre mennesker. Vi er bekymret for hvordan vi selv vil framstå hvis helbredelsen uteblir. Vi tviler på Guds vilje til helbredelse og det er lett å få tviltanker om Guds kjærlighet og trofasthet. Da er det fort gjort å begynne å rasjonalisere og lete etter grunner til at utbyttet blir så magert.

Det er fristende å hevde at det ikke alltid er Guds vilje å helbrede, eller å peke på at det er synd som står mellom den syke og Gud. Å legge skylden på manglende tro enten hos forbederen eller den som blir bedt for er ikke uvanlig.

Når jeg leser det nye testamente står det klart for meg at det alltid er Guds vilje å helbrede sykdom. Jeg blir spesielt oppmuntret av avsnitt som: De bar med seg syke og folk som var besatt av urene ånder, og alle ble helbredet (apgj 5:16). Ettersom Jesus har sonet all verdens synd kan det heller ikke være synd som står i veien for Guds inngripen.

Kan det være troen vår det er noe i veien med? Det er muligens ikke urimelig å hevde at når vi har større fokus på vår egen tro enn Jesus havner vi i en situasjon hvor det er vi som må prestere. Samtidig begrenser vi nåden når vi kommer med slike påstander. Jeg forutsetter at nåden er større enn alt i og med at den er synonym med Guds kjærlighet. Kanskje det er med helbredelse som med alle andre ting; jo mer vi øver jo dyktigere blir vi? Egentlig blir det også et meningsløst spørsmål ettersom disiplene ikke hadde så veldig mye erfaring i apostelgjerningene 5.

Vi kan i hvert fall hevde med styrke at sykdom ikke var en del av Guds skaperverk. Det virker ganske klart at sykdom og lidelse er et resultat av fallet. Hvis vi nå antar at Jesus forsoningsverk på korset tok sikte på å gjenopprette skaperverket blir det ganske meningsløst å hevde at det av og til ikke er Guds vilje å helbrede.

Min personlige overbevisning er at ved troen på Jesus så er jeg ikke lenger under forbannelse. Jeg innbiller meg at det er mulig å leve fram til en forholdsvis voksen alder uten å være plaget av alvorlig sykdom, og dø frisk og rask når Gud henter meg hjem. Forøvrig skulle jeg ønske jeg hadde alle svar og kunne peke på hovedgrunnen til at vi ikke ser at alle som kommer til oss blir helbredet. Jeg vet rett og slett ikke. Kanskje det er et tegn på visdom?

The Shack

Jeg har akkurat lest de siste sidene av The Shack av William Paul Young. Det er lenge siden jeg har lest en bok som har berørt meg så dypt, og som har gitt meg et så nytt og forfriskende bilde av Gud, Jesus og Den Hellige Ånd. Boken nærmest flyter over av skjønnhet, visdom og nåde. Det er i møte med slik åpenbaring at jeg innser hvor lite jeg vet.

Young skrev boken opprinnelig til sine seks barn. Et par av hans beste venner leste også gjennom manuskriptet. De ble så grepet at de foreslo at boken burde utgis til et bredere publikum. De trykket først opp 10 000 eksemplarer som ble utsolgt i løpet av kort tid. Nå er boken solgt i over 5 millioner eksemplarer og har toppet bestselger listen til New York Times. Den er oversatt til mer enn 30 språk. Jeg har ikke rukket å sjekke om den foreligger på norsk.

Hvis du søker etter The Shack på You Tube vil du blant annet finne et intervju med forfatteren. Du vil også finne mange forkynnere som har lagt ut videoer hvor de advarer mot boken og til dels latterliggjør den. Hva disse mener betyr egentlig ikke så mye, så lenge du opplever at det du nettopp har lest eller opplevd drar deg nærmere Guds hjerte. Det er vel den beste testen på om noe er genuint fra Gud eller ikke.

Hvis du ikke har lest boken så håper jeg du finner tid og motivasjon til å lese den. Jeg tror og håper du vil oppleve mye av det samme jeg opplevde mens jeg leste, og at Gud vil bli gjort levende for deg på måter du aldri tidligere har erfart. Jeg synes ikke det er riktig å røpe noe av innholdet utover å si at boken grunnleggende handler om hvordan et menneske blir forandret og opplever helbredelse av indre sår i møte med Guds kjærlighet. I tillegg peker den på at vår trang til kontroll og vår frykt skyldes at vi ikke tror at Gud elsker oss. Forfatteren klarer på mesterlig vis å formidle Guds kjærlighet på en slik måte at selv i din mest forfrosne tilstand vil hjertet ditt bevege seg og løfte seg mot varmen som stråler fra Guds hengivne ansikt.

Gaza stripen

I år 70 etter Kristus ble det siste jødiske opprøret mot Romersk okkupasjon slått ned. Det jødiske folk ble utestengt fra Israel, og området ble omdøpt til Palestina av de romerske seiersherrene. Bysanterne påfulgte romerne som okkupasjonsmakt og et jødisk opprør i 614 mot de nye herskerne ble brutalt slått ned. Det ble utstedt et edikt som utviste alle jøder fra Palestina. Jødefolket spredte seg over hele Europa og Midt Østen. Særlig i Øst Europa fant man etter hvert store jødiske bosetninger. Det muslimske Ottomanske imperiet begynte å utbre seg rundt år 1300, og Israel og omkringliggende områder ble raskt innlemmet i den nye stormakten.

Den franske revolusjon i 1789 vekket til live en bølge av nye –ismer. Særlig liberalismen ble en foregangsbevegelse for nasjonalismen som vokste fram flere steder i Europa. På begynnelsen av det 19 århundre bestod Europa, Midt Østen, Nord Afrika og vestlige deler av Asia av enten store imperier som det Ottomanske og Østerrike, eller mange små kongeriker. Bismarck samlet Tyskland til ett rike og en nasjonalstat fra 1880. I denne perioden ble også Italia formet fra å ha bestått av flere små og store kongeriker, samt Pavestater. Det vokste også fram nasjonaliske bevegelser i de slaviske områdene som var innlemmet i det Ottomanske imperiet.

Det var derfor heller ikke unaturlig at det nå vokste fram en lengsel blant mange jøder å få opprettet en egen nasjonalstat. Rundt 1895 ble sionismen grunnlagt etter voldsomme pogromer (massemord/etnisk rensing av jøder) særlig i Russland. Et vaklende tsar rike valgte å bruke jødene som en anledning til å dempe den ulmende misnøyen mot deres eget styresett som fortsatt nektet å innrømme den overveldende jordbruksdyrkende befolkningen rettigheter som nå ble gitt eller hadde blitt gitt borgerne i mange andre Europeiske land.

Første verdenskrig betydde slutten på det Ottomanske riket. Mange nye nasjonalstater ble etablert, særlig i sør og øst Europa. Britene overtok nå det administrative ansvaret for Palestina området. I 1917 erklærte den Britiske utenriksministeren Lord Balfour det som i ettertid har blitt stående som Balfour erklæringen. Den ga utrykk for at Storbritannia støttet Jødenes krav om en egen nasjonalstat i daværende Palestina. Hovedmotivet bak denne innrømmelsen lå ønsket om økt jødisk støtte og deltagelse i den pågående verdenskrigen.

Kraftige motstand og protester fra araberne ga Britene kalde føtter i forhold til å innfri dette løftet. Britene hadde mange interesser i de arabiske områdene og det var viktig å sikre seg rettigheter til de nye oljefunnene. Det var ikke før 14. mai 1948 at i de siste britiske styrkene trakk seg ut av Palestina og David Ben-Gurion kunne erklære Israel som en egen nasjonalstat for det jødiske folk. Allerede 29. november 1947 hadde FN godkjent Israel som en egen stat, og det opprinnelige Palestina området var blitt delt i en jødisk og en Arabisk del. Den sistnevnte var kongedømmet Jordan.

Palestina var befolket av både arabere og jøder. De førstnevnte var i stort flertall inntil en ny immigrasjon av jøder begynte for fullt etter første verdenskrig. Det var kraftige arabiske protester mot den nye immigrasjonen og Britene lot seg snart overtale til å innføre begrensinger på den jødiske folkevandringen i 1921. Araberne fortok også stadige raid mot de nye jødiske bosetningene og særlig 1926-29 ble blodige år.

De arabiske nabostatene hadde mobilisert i lang tid i påvente av at Britene skulle trekke seg ut av Israel. De gikk derfor umiddelbart til angrep på den nye staten. I forkant hadde så mange som 700 000 arabere flyktet med en klar intensjon om å vende tilbake når jødene var drevet på sjøen. Så skjedde ikke. Jødene kjempet en innbitt kamp mot de arabiske armeene og vant til slutt etter at begge parter hadde lidd store tap. De araberne som hadde flyktet ble nektet statsborgerskap i alle de arabiske nabolandene og ble en gruppe uten rettigheter og ble internert i flyktningleirer. I samme periode ble rundt 800 000 jøder fordrevet fra sine hjem i den arabiske verden. De ble raskt innlemmet som borgere av Israel.

Egypterne okkuperte Gaza stripen i krigen i 1948. Et område som opprinnelig var tiltenkt Israel ifølge delingsmodellen opptrukket av FN i 1947. I 1967 mobiliserte de arabiske nabolandene med Egypt i spissen på ny for å knuse Israel. Krigen varte i seks dager og Israel gjenvant Gazastripen, samt at de inntok Sinai halvøya, Golanhøydene og den tidligere Jordan kontrollerte Vestbredden. Siden har Gaza stripen vært et stridstema og et arnested for arabisk motstand mot det de har kalt Israelsk okkupasjon. Det var også etter 1967 at de statløse araberne for første gang begynte å kalle seg palestinere og hevde seg som et palestinsk folk.

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Israel
A History of the Modern World, Palmer, Colton, Kramer Tenth Edition 2007

Nåde og sannhet

For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus (Joh 1:17).

Det er stor forskjell på å gi noe og å komme i egen person. Det sist nevnte er opplagt mer personlig og relasjonelt. Verset indikerer også at nåde og sannhet er diametrale motsetninger i forhold til loven og dens bud. Jesus kom altså i egen person og overleverte eller opprettet noe helt nytt. Dette nye var også sannheten.

Før vi går videre må vi avklare et viktig spørsmål. Hvem representerer og definerer sannhet: Gud eller mennesket? Jeg antar de fleste er enige om at Gud er den ypperste autoritet når det gjelder sannhet. Det kan vi også slå fast at det Han sier om oss er det som bestemmer sannheten om hver enkelt av oss, og ikke det mennesker sier eller mener om oss.

Noen mener at det ikke er tilfeldig at nåde og sannhet står i den rekkefølgen de gjør de i dette verset. Poenget i så måte er før vi kan takle den grimme sannheten om oss selv så trenger vi først å få presentert nåden som en støtdemper slik at sannheten ikke skal være så smertefull. Jeg mener bestemt at disse som hevder dette tar feil, og at når Jesus snakker om sannhet så har Han andre ting på agendaen enn å peke vår våre tilkortkomminger.

De fleste av kjenner godt til utsagn som: ”Han trenger virkelig å få høre sannheten!” eller ”Jeg forteller deg jo bare sannheten.” I alle disse eller lignende utsagn ligger det en menneskelig forståelse av at hvis mennesket får vite om sine svake sider så vil de ta seg sammen og forandre seg. I lys av nådens radikale budskap blir dette bare løgnaktig vrøvl.

Når du får presentert disse såkalte sannhetene om deg selv skjer ett av to ting eller begge deler. Hvis du ikke har opplevd så mye kritikk opp gjennom at du har blitt helt avstumpet så vil du først fremst oppleve smerte, skam og en følelse av mislykkethet i møte med disse nedvurderende karakteristikkene av deg som menneske.

Deretter vil du kanskje komme i en fase hvor du bestemmer deg for å endre deg og bli et bedre menneske. Men da legger du deg under loven, og istedenfor at Gud får gjort sitt verk i deg kjemper du nå i egen kraft. Dine forsetter vil derfor snart smuldre hen og muligens i din fortvilelse vil du igjen løfte ditt blikk til Jesus og få hjelp.

Jesu sannhet, med andre ord evangeliet i sin alminnelighet, er så radikalet annerledes fra menneskelige sannhet og tankegang at den ofte kan være vanskelig å tilegne seg. Guds strategi er opplagt å forandre mennesker gjennom en betingelsesløs kjærlighet som på mange måter strider mot sunn fornuft. I denne kjærligheten ligger også en ny og forfriskende sannhet om oss. Nemlig at vi fullkomment perfekte i Jesus. Det i denne sammenhengen at utsagn som ”jeg forteller deg bare sannheten fordi jeg er så glad i deg” blir et misforstått budskap ikledd en åndelig drakt.

I det som hittil er nevnt ligger også troskampen. Tror vi at det Gud sier om oss er sant eller tror vi det andre mennesker sier er sant? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord (Rom 10:17). Et viktig spørsmål blir nå; hva er det som forkynnes i forskjellige sammenhenger? Bygger det opp troen din og løfter blikket ditt mot Jesus, eller motiverer budskapene deg til å vende blikket mot deg selv? Hvis du erfarer den sistnevnte responsen kan du trygt forkaste det du har hørt.

Joh 8:31-36 er viktige vers i denne sammenhengen. Når Jesus sier at sannheten setter oss virkelig fri så er det viktig at du reflekterer over hvilke budskap som har denne virkningen på deg. Er det budskap som får deg til å føle deg som mislykket, eller er det den nærmest uvirkelige sannheten at du for evig er gjort fullkommen til tross for dine erfaringer og andres eller egne meninger om deg selv?

Det dog viktigste Johannes mener når han snakker om at sannheten kom ved Jesus finner vi i vers 18: ” Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.” Jesus kom for å vise Guds hjerte og hvem Han virkelig er. Denne nye åpenbaringen av Gud har vidtrekkende konsekvenser for menneskeheten. Vi har nevnt noen av implikasjonene i denne artikkelen.

Til slutt kan en viktig strategi i møte med løgnene som blir kastet mot oss fra andre mennesker, satan (anklageren) eller vårt eget tankeliv være å rett og slett takke Jesus for at vi er rettferdige i Ham. Og når vi er så nedfor at vi kanskje ikke makter å bekjenne sannheten kan det være godt å lese eller høre et budskap som bygger opp troen vår.

Så og høste

Men det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse (2. Kor 9:6).

Dette skriftstedet har ofte plaget meg, spesielt ettersom det har blitt sitert fra plattformen på en slik måte at jeg har følt jeg har blitt manipulert i en spesiell retning. Det har også ofte gitt meg en følelse av fordømmelse og utilstrekkelighet. Nå ser jeg at disse følelsene har blitt vekket fordi nevnte skriftsted har blitt lagt fram på en lovisk måte, framfor i en kontekst av nåde.

Jeg har derfor grublet en del, og også bedt den Hellige Ånd om hjelp til å forklare dette skriftstedet. Denne viktigste hjelpen i så måte er at jeg har blitt ledet til å lese alt som er rundt dette skriftstedet grundigere, samt at jeg har en har fått en mye dypere erkjennelse av å være under nåden og at jeg alt er velsignet i Jesus Kristus.

Det første som må fremheves er at jeg har fått en ny natur – Guds natur. Det er Guds natur å gi, derfor er jeg nå spesielt utrustet til å gi. Når jeg gir under den nye pakt så gir jeg av glede, fordi jeg blir ledet og utrustet til å gi. Jeg gir ikke for å bli velsignet, men jeg gir fordi jeg er velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen (Ef 1:3). Min givertjeneste er heller ikke begrenset til penger. Jeg opplever at jeg er dyktigere til å gi nåde, enn til å gi på andre områder. Andre igjen er dyktigere til å gi penger.

Når vi leser de påfølgende versene i 2 kor 9 ser vi straks at Gud gir rikelig fordi Han vet at det vil gi Ham en rik høst. 1 kor 6 nevner tydeligvis et prinsipp som Gud etterlever, og som Han vil lede oss inn i. Legg også merke til at Gud gir oss rikelig slik at vi har i overflod til all god gave. Det kan nesten virke som at når vi gir av vår overflod så er vi gode givere. Jeg har stort sett hørt det motsatte i forskjellige kristne sammenhenger.

I vers 10 står det at det er Gud som gir oss såkornene vi kan så. Jeg forstår dette nå slik at Gud først gir oss det vi behøver for å kunne gi. Deretter belønner Han oss fordi vi gir av det Han har gitt oss for at vi skal bli istandsatt til å gi. Det slår meg umiddelbart at jeg nå opplagt er i en posisjon hvor jeg opplever nåde over nåde (Joh 1:16). Kanskje er det slik at siden jeg har en erkjennelse av og en tro på at jeg er velsignet med mye nåde så er jeg i stand til å gi mye nåde?

Jeg erfarer i hvert fall nå at 2 Kor 9:6 ikke lenger volder meg hodebry. Det har i stedet blitt en ny åpenbaring av Guds nåde, og jeg kan lese denne passasjen med fred og glede i hjertet over Guds sjenerøsitet og Hans villighet og evne til å gi. Min oppgave blir nærmest å ta imot, og når nettet er i ferd med å revne så gir jeg videre av overfloden.

Et godt bilde av Guds overveldende giverglede finner vi blant annet i Joh 21:1-14 hvor Peter drar opp en veldig fiskefangst etter en natt uten noe fangst. Det er når Jesus dukker opp og Peter tror det Han sier at det renner over. Ut fra konteksten kan det virke som at hvis de vanligvis hadde fått en så stor fangst ville garnet ha revnet, men det gjør det ikke nå. Dette må vi vel forstå slik at når Gud gir så sørger Han også for at gaven kommer fram uten noen mangler.

Dette igjen gir håp til alle oss som sliter på et eller annet område av livet om at når utfrielsen kommer så vil den ikke være delvis, men fullkommen og mer enn en fullkommen. Måtte vi alle få åpenbaring om Guds godhet slik at vi kan tro Hans ord og derav nærmest forløse det Han ønsker å gi oss.